Ludvigs to turglade foreldre drømte om å fortsette utelivet. Men hvordan, når de nå var blitt tre? Det åpenbare først: Å droppe ekspedisjonene til noen av verdens mest krevende fjell, slik Kari var vant til. Gå for turer som ikke krevde månedsvis med planlegging og enorm oppakking.  

Men ut over det? Skulle de legge turlivet på hylla, vente til Ludvig ble større? Kanskje nøye seg med å utforske nærskogen, som jo også var fin?  

Kari Dybsjord Røstad (34) og Øystein Espe Christoffersen (36) hadde lange drodleseanser over kjøkkenbordet. Hva Ludvig mente, var ikke godt å si. Men etter hvert så de konturene av en plan. 

Ekspedisjon Marka 

Søker du på markastuer eller serveringssteder på skiforeningen.no, får du opp en lang liste med navn. Noen veldig kjente, som Kikut, Skullerudstua, Brunkollen og Ullevålseter. Andre med eventyrlige navn som Rajebråthytta, Trantjern, Spikertjernshytta, Gupu.   

Markastuene er spredt over hele Oslomarka. Noen er betjente, mange ikke. Flere drives av Skiforeningen, andre av DNT, Oslo kommune eller private lag og foreninger. Mange har overnatting og full servering. Andre har enkel vaffelservering i vinterhalvåret. Felles for dem er at de er spredt over et enormt område og tiltrekker seg turfolk under alle slags vær- og føreforhold.   

Kortreist oppdagelsesferd 

Øystein og Kari gjorde et søk på alle betjente markahytter i nærheten av Oslo, og satt igjen med en liste på 67 hytter. Hva med å besøke alle sammen? Gå systematisk til verks, i det tempoet som passet Ludvig? 

– Når man går turer i nærmiljøet, er det lett for at det blir de samme turstiene. Vi synes det var fint å ha et konkret mål med turene for å oppdage og bli kjent med nye deler av Marka. Da vi satt der med listen så vi konturene av et veldig fint turprosjekt.  

For Kari og Øysteins del handlet det om å gi seg selv muligheten til kortreist oppdagelsesferd. Begge har ekspedisjonserfaring, og vet hvor lett det er å bli blitt av basillen. Nå kunne de ta vare på en flik av ekspedisjonsstrangen. Og samtidig holde seg i kortreist avstand til leiligheten nær Østmarka.  
– Det gjaldt å lage en plan som handlet om å få sett nye deler av den fantastiske Oslomarka. Ikke om å måtte besøke alle de 67 hyttene.  

Prøving og feiling 

Så hvordan går man løs på et slikt prosjekt? Selv om begge er svært erfarne turgåere, måtte det litt prøving og feiling til underveis.  

– I begynnelsen av prosjektet gikk vi mer tilfeldig til ulike hytter, uten en helhetlig plan for å nå alle. Etter hvert skjønte vi at dersom vi skulle nå målet om å besøke alle hyttene, måtte vi planlegge for hvilken sesong det egner seg best å besøke de forskjellige hyttene, og hvilke hytter som burde legges på samme tur.  

Kartet kom frem igjen. Nå ble turene planlagt enda mer systematisk. Målet var å rekke innom alle i løpet av ett år. Da ville de noen ganger bli nødt til å besøke 3-4 stuer på en og samme tur.    

 Levende pulkvarmer 

Venner har slengt seg med underveis. Men ingen har blitt med på hele prosjektet. Ludvig, som var fire uker og en dag på første stue-tur til Rustadsaga, og litt over året da de ankom Kikutstua som den 67. hytta, viste seg som en stayer. Et liv i pulk og bæremeis passet ham perfekt.   

– Han kunne bli litt utålmodig når pulken sto stille, men var stort sett veldig blid og fornøyd.  

Labradoren Molly (9) var også med på hele prosjektet. Hun tok rollen som varmeelement: Når pulken ble parkert utenfor en hytte, hoppen Molly oppi. Dermed holdt Ludvigs transportmiddel seg lunt, mens han tok seg en pause innendørs.  

67 stuer og ett frieri 

1. januar 2022:. Minus åtte. En klassisk blåswixdag og ny tur i vente. Romeriksåsene og Spikertjernshytta sto på programmet. Familien hadde gått litt ut av løypa. Slik de ofte gjør, for å ta inn naturen fra en litt annen vinkel. Denne gangen hang Øystein bak. Kari lurte. Hvorfor skulle han gå og fikle sånn med pulken? Ludvig lå jo helt fint.  

Men Øystein lette etter en ring han hadde gjemt der bak. Sammen med et ganske stort spørsmål. 

 Giftermålet tror de skjer på en markastue.