Sundvolden Møllebrug
Til demningene ved Sundvolden Møllebrug
Tips til historisk runde på Sundvollen.
Her kan du se noen av de viktigste fløtningsrutene i Marka
Tekst og foto: Odd Tore Saugerud
Skogsbilveien mellom demningen i Søndre Heggelivann og Flåtadammen i Storflåtan er en populær og mye brukt sykkelrute.
Men den går også i samme område som to av de viktigste fløtningsrutene som var i Marka, og deler av fløtningsanleggene er fortsatt synlige. For de som ikke bare sykler for treningens skyld, er det muligheter til flere avstikkere til det som nå er minner om den tiden da skogen i Marka var en viktig ressurs og en stor arbeidsplass.
Veien går også forbi flere gamle setre.Opprinnelig rant vannet fra Skotta mot syd til Skamræk, så til Nordre Heggelivann, videre til Søndre Heggelivann og deretter ned Heggelielva. Nord for Skotta var det et lavt eid, som virket som en demning og hindret at vannet fra Skotta rant ned til Storflåtan.
Gamle fløtningsdammer gjorde løsfløting mulig mellom Nordre og Søndre Heggelivann og fra Søndre Heggelivann ned Heggelielva. Men Heggelielva var en vanskelig fløtningselv. I 1924 ble Otertjernsrenna bygd, og den var fløtningsruten i 1924-34. I 1934 var den i behov av omfattende og kostbart vedlikehold.
Det ble da besluttet å fløte nordover fra Nordre Heggelivann, men da måtte vannstanden heves betydelig. Nye dammer ble bygd i sydenden slik at vannet ble snudd med avløp til Skamræk, det ble gravet kanal til Skotta, og sprengt og gravd kanal videre gjennom eidet mot Storflåtan. Derfra ble det bygget tømmerrenne til Storflåtan, hvor det allerede var fløtningsrute til Langlivannet.
Kartet er fra 1938, og viser Skottarenna og vassdragene slik som de var da. Veien fra Storflåtan til Skotta mangler. Her var veien fortsatt i anleggsfasen i 1960, men ble fullført det året. Steder som er nevnt i teksten, er merket med røde sirkler på kartet.
Dette kartet viser området Søndre Heggelivann til Storflåtan i 1938, dvs. slik som det var den gangen fløtingen gikk fra Nordre Heggelivann til Storflåtan, og Skottarenna var i drift. På kartet er de fleste steder som er omtalt i artikkelen merket med røde sirkler. Kartet fra 1938 mangler naturligvis detaljer som ikke var der da, slik som veien fra Skotta til Storflåtan og hytta ved Storflåtan. Veien og hytta finnes på moderne kart, så det burde ikke være noe problem. Det kan også være av interesse å sammenligne veinettet og løypenettet i 1938 med dagens veier og løyper.
Tips: Høyreklikk i kartet og velg "Åpne bildet i ny fane". Da er det enklere å sjekke kartet når du kommer lenger ned i teksten.
I 1959-60 ble det anlagt vei fra Sæterroa via Storflåtan gård og videre til Skotta. Da vi syklet der i juni 1960, var den fortsatt ikke ferdig fra Storflåtan og til Skotta, og til tross for gode hensikter og veivals, var det fortsatt mye om å gjøre før den var egnet til sykling. Her prøver Terje Leinaas førersetet på veivalsen. Ingen form for servostyring her!
Den første fløtningsdemningen i Søndre Heggelivann ble bygget sent på 1600-tallet. I 1778 måtte den fornyes, og en ny steinkistedemning var ferdig til julen 1780. Heggelielva var vanskelig å fløte og krevet mye vann, så i 1861 ble det bygget en ny steindemning. Den ble forsterket med støttemurer i 1908, og fikk to store steinutbygginger på luftsiden med renneuttak for Otertjernsrenna i 1924. Denne krysset Heggelielva rett nedenfor demningen.
Avstikkeren fra veien til demningen er kort, og vel verdt den tiden den tar. Her kan man oppleve gammel kultur, utsikt over Søndre Heggelivann og åsene omkring, og kanskje noen øyeblikks stillhet og ettertanke. Ved svært lav vannstand skal det også være mulig å se rester av demningen fra 1780 om lag 30 meter innenfor den nåværende steindemningen.
NEDRE OVERLØP: Den våte sommeren har gitt god fyllingsgrad i vannene i Marka, og Søndre Heggelivann var denne dagen fullt til øvre overløp. Bildet viser nedre overløp, hvor det renner friskt, og det fosser også bra ut gjennom bunnluka. Steindemningen er nærmere seks meter høy og rundt 60 meter lang, og er dermed en av Marka største steindemninger. Den ble bygget ferdig i 1861, mens de karakteristiske støttemurene er fra 1908. I 1920 ble bordkledningen på vannsiden skiftet ut med en sementkåpe, som så ble skiftet ut med en betongkledning i 1971. Årstallet 1991 risset inn i betongen viser at det da ble gjort arbeider med toppen av damkrona og øvre overløp.
STARTEN PÅ OTERTJERNSRENNA: Sommeren 1924 ble demningen i Søndre Heggelivann utvidet med to store steinutbygginger på luftsiden, med rennestart og luke mellom dem. Bildet viser disse slik de ser ut i dag, fullstendig gjenmurte på både luftside og vannside.
KRYSSET HEGGELIELVA: Otertjernsrenna startet på vestsiden av Heggelielva, men krysset høyt over elveleiet på en bro allerede etter snaue hundre meter. Deretter tok den en sving inn i dalen før Evjeåsen for å holde høyde, før den fortsatte omtrent parallelt med Gråseterveien, men høyere opp i bratta.
Vakersetra er kanskje den eldste setra på Krokskogen, med seterdrift i over 400 år. Egentlig er det to setre, Øvre og Nedre Vakerseter. Etter at det da kanskje 300 år gamle størhuset på nedresetra brant ned i 1928, fikk begge nytt og like størhus i 1929.
Vollen er fortsatt åpen med gras og blomster, og husene står bra. Avstikkeren til setrene er bare om lag hundre meter lang. Husk at dette er privat område, og vis særlig hensyn om det er folk der.
STØRHUSET FRA 1929: Vakersetra er egentlig to setre. Øvre Vakerseter var seter for gården Øvre Bure, mens skrivergården Vaker holdt til på Nedre Vakerseter. Etter at det kanskje 300 år gamle størhuset på nedresetra brant ned vinteren 1928, fikk begge setrene i 1929 nye og like størhus oppført i tømmer. På øvresetra var det seterdrift helt til 1947 med den legendariske Signe Bure som budeie. Da seterdriften tok slutt, bygget hun serveringsstedet Bureheim ved Grantopp langs Gamle Ringeriksvei.
NEDRESETRA: Nedresetra fikk nytt størhus i 1929 etter brannen i 1928. Begge størhusene var opprinnelig like. Gamle bilder viser at også løa opprinnelig var i tømmer, men den ble på 1970-tallet erstattet av en panelt reisverksløe.
VAKERSETRA I 1936 OG 2017: Dagens eier, Ottar Riis Strøm har følgende historie om løa: «På 1940- tallet datt løa ned på grunn av stor snømengde på taket. Slik lå den flatpakket til begynnelsen av 1970-åra. Da tok min far ned en låve på gården Vaker i Norderhov. Materialene ble gjenbrukt for å gjenreise løa på setra vår. Den er satt opp som et reisverk. Platene på taket er også fra den gamle låven som opprinnelig var bygd ca. 1935. Jeg var selv med på å sette løa opp. Noen av de opprinnelige tømmerstokkene ligger fremdeles inne i huset.» Bildet fra 1936 viser tydelig at det ikke er samme løe som står der nå.
Også i Nordre Heggelivann har det vært flere demninger. Byggeår for den eldste fløtningsdemningen er ikke kjent, men den fikk i 1917 en 90 meter lang tømmerrenne ned i det søndre vannet. I 1935 skulle vannstanden heves med to meter for å snu utløpsretningen, og dermed måtte demningen fornyes.
Den nye var en ny og original konstruksjon, med fire steinpilarer med laftekister mellom. På vestsiden var det et regulerbart vannløp på vestsiden, hvor det også gikk tømmerrenne til Søndre Heggelivann. Oppdemningen gjorde at det oppsto et nytt vannIøp øst for demningen, så tillegg til denne var det nødvendig å bygge en atthaldsdemning.
Veien hit tar av før Gråberghaugen, og er en 1,5 km lang ganske smal skogsbilvei. I tillegg til demningene er det her fine sydvendte rasteplasser, og mulighet til å ta en tur opp blåstien til Kustein med flott utsikt over blant annet Heggelivannene.
MODIFISERT: Hoveddemningen ble bygget i 1935 da Otertjernsrenna ble nedlagt og Nordre Heggelivann skulle demmes opp slik at tømmeret kunne fløtes gjennom Skamræk og Skotta og ned i Storflåtan og videre til Langlivann. Den erstattet en gammel fløterdemning. Den nye var også en ny og original konstruksjon, med fire steinpilarer med laftekister mellom, og et regulerbart vannløp på vestsiden, hvor det også gikk tømmerrenne. Dammen er senere modfisert med betongløp og bunnluke.
SPOR ETTER TØMMERRENNA: Forrige bilde viser hoveddemningen ved Nordre Heggelivann. Demningen fra 1935 ble bygget med rennestart på vestsiden for fortsatt å ha en mulighet til å fløte til Søndre Heggelivann, dit det kom skogsbilvei i 1950. Da ble igjen tømmeret fløtet sydover for å bli fraktet med tømmerbil fra demningen i Søndre Heggelivann. Terrenget er tilgrodd og uoversiktlig her, men den utsprengte hylla på bildet var enten underlag for tømmerrenna eller anleggs- eller vedlikeholdsvei i forbindelse med renna.
ATTHALDSDEMNING: Den gamle kistedemningen var et flott skue i sola denne sene augustdagen. Demningen forfaller på en stilfull måte og viser oss hvordan den var bygd opp. Nordre Heggelivann glitrer i bakgrunnen, og blåbærlyngen er i ferd med å få høstfarger og overmodne bær. Demningen er en atthaldsdemning, dvs. den holder bare vannet tilbake, og har ingen reguleringsfunksjon. Den ble tatt i bruk i 1935.
Veien passerer helt inntil Gagnumseter med gammelt tømmerhus og fin utsikt mot Skamræk og Gråberget. Huset er det tidligere fjøset på Heggeliseter, men ser ikke mye ut som et fjøs nå.
I sundet mellom Nordre Heggelivann og Skamræk har det vært både bruer og demninger. I 1935 kom det en kistedemningen her i forbindelse med at vannet ble snudd, men den ble avløst av dagens triste betongbru i 1970. Under denne er det laget en betongsåle med overløp, slik at Skamræk skulle opprettholde vannstanden sin uansett vannstanden i Nordre Heggelivann. Jeg har gått over kistedemningen fra 1935 flere ganger, absolutt en finere opplevelse enn dagens bru.
Veien fra Gagnumseter til brua er om lag 300 meter lang, og det er gode rastemuligheter ved brua. Der er det også et stort løype- og stikryss.
SKAMRÆK SETT FRA GANGNUMSETER: Været denne sene augustdagen var mer som midtsommer, men bildet viser at høsten nærmer seg: geiteramsen har fått grått hår, og bringebærene er modne.
NÅ RENNER VANNET SOM FØR: I teksten til bildet av atthaldsdemningen blir det beskrevet hvordan vannstrømmen fra Skamræk til Nordre Heggelivann ble snudd i 1935. Som dette bildet viser, renner nå vannet igjen som det gjorde før da.
Kanalen fra 1935 er bare snaue 200 meter lang, og fra veien kan man se inn til grasmyra rundt vestenden av Skotta. Der vei og kanal krysser hverandre, var det også en demning, men på Skamræksiden er det så tilgrodd av kratt at eventuelle rester ikke var synlige. Utløpet i Skotta av kanalen er inne i sivet.
Langs sydsiden av kanalen går det en traktorvei inn til Skotta. Skotta er et vakkert lite vann, særlig i kveldssol.
200 METER LANG: Dette er kanalen til Skotta sett fra veibrua der veien tangerer Skamræk. Denne var en del av fløtningsanlegget mellom Nordre Heggelivann og Storflåtan og ble gravd ut i 1934-35. Den er bare snaue 200 meter lang, og på bildet kan man se inn til grasmyra rundt vestenden av Skotta. Der vei og kanal krysser hverandre, var det også en demning, men på Skamræksiden er det så tilgrodd av kratt at eventuelle rester ikke var synlige.
SKOTTA: Fra Skamræk ble det gravd en kanal for å fløte tømmeret videre til Skotta. Utløpet av denne renna er inne i sivet her. Denne dagen var vannet i renna nesten stillestående, og renna er i ferd med å vokse igjen.
Fra Skotta ble det sprengt og gravd en kanal til der Skottarenna skulle starte. Den går omtrent snorrett i en lengde av snaue 250 meter, det siste stykket langs veien. Den ender i en betongkladd der rennestart var, og er i ferd med å gro igjen og fylles av vindfall og hogstavfall.
Kanalen er godt synlig fra veien.
GROR IGJEN: Langs veien et stykke etter at den forlot Skamræk, går det en ganske bred kanal. Den ender i en betongkladd rett før den skulle krysset veien. Dette er kanalen som var en del av fløtningsanlegget mellom Nordre Heggelivann og Storflåtan. Der den stopper nå, var renneinntaket til tømmerrenna fra Skotta til Storflåtan. Kanalen går omtrent snorrett i en lengde av snaue 250 meter, og på bildet kan man ane at det lysner i Skotta mellom de mørke granene innerst i kanalen. Det er ingen sirkulasjon i vannet nå, og kanalen er i ferd med å gro igjen og fylles av vindfall og hogstavfall. Kjentmannspost 1996-98.
Skottarenna ble bygget i 1935. Kartet viser at den gikk øst for det som nå kan kalles Skottabekken. Langs myrene til den krysset Atjernsbekken gikk den i skrålia ovenfor myrene for å holde høyde og ha jevnt fall. Etter kryssing av Atjernsbekken fulgte den en myrtarm mot nord og krysset det småkollete partiet videre i en liten dal, og videre over myrene og ned til myrkanten på vestsiden av myra med kulpen, Kulpmyra. Etter dette fulgte den den gamle skiløypetraseen et stykke, før den gikk ut i Storflåtan på odden vest for Langtangsvika.
Renna var bygget helt i kreosotimpregnert tre, et materiale som motstår råte og annen nedbrytning over tid godt. Men snøvinteren 1950-51 tok bokstavelig talt knekken på renna, og de verdifulle materialene ble gjenbrukt til skåvegger, uthus og til og med en hytte. Mesteparten av renna ble derfor fjernet kort tid etter 1950.
LETT Å FØLGE: Traseen til Skottarenna gikk stort sett nær østsiden av den lange myra langs Skottabekken til den krysset Atjernbekken øst for bekkemøtet med Skottabekken. Deretter fulgte den en myrtarm mot nord og krysset det småkollete partiet videre i en liten dal. Herfra, og et stykke videre nordover, er røysene av materialer større og med kortere mellomrom, slik at det ikke er vanskelig å følge rennetraseen videre.
HOFFARTS KANAL: Denne kanalen ble bygget på initiativ fra skogbestyrer Hoffart hos Løvenskiold-Vækerø under en streik i 1956. Den forbandt Storflåtan direkte med Vesleflåtan slik at tømmeret kunne fløtes uten å ta mellomfløten om Loka. Skåveggene er bygget av impregnerte materialer fra Skottarenna, som falt sammen under snøvinteren 1950-51.
BYGGET AV RENNEMATERIALER: Snøvinteren 1950-51 tok bokstavelig talt knekken på Skottarenna, og de (kreosot)impregnerte materialene ble brukt til skåvegger i skogbestyrer Hoffarts kanal forbi Loka og i diverse uthus. Oslomarkas Fiskeadministrasjon (OFA) brukte rennematerialer til denne hytta i Langtangsvika i Storflåtan, bygget i 1960. Et primitivt byggverk delvis over en bekk. Takket være impregneringen kunne jeg lukte hytta før jeg så den. Praktisk, siden den er tegnet inn feil på GPS-kartet. Skottarenna endte i Storflåtan på odden vest for hytta.
Det at materialene ble fjernet, gjør at det bare er begrenset med spor etter renna i dag. Det første sporet er fortsettelsen av kanalen fra Skotta på østsiden av veien. Veien krysser så rennetraseen, og denne går også under dagens Skottakryss. Der veiskråningen flater ut rett etter Skottakrysset, ligger den første røysa av rennematerialer. Synlig fra veikanten, men vanskelig å se. Til der rennetraseen krysser Atjernsbekken, er sporene begrenset til slike røyser i for det meste tettvokst terreng. På dette stykket ble veien bygget etter at renna falt ned, og sannsynligvis ble sporene etter fundamenter og annet ødelagt.
Fra Atjernsbekken og ned til Kulpmyra er det ganske tett med materialrøyser, og også noen peler i myrene. Deretter er det få synlige spor, før en stabel med rennebukker i en liten dal rett før renna endte i Storflåtan, GPS-koordinater 8148 6502. Etter dette er det to andre materialrøyser som antyder videre retningen til utløpet.
Den mest interessante turen til restene av renna må bli fra veien og så i skiløypetraseen til Atjernsløypa til den tar av fra Atjernsbekken, deretter nesten rett nordover på den lille myrtarmen, og deretter langs røysene til pelene på vestsiden av Kulpmyra. Derfra forbi kulpen og skauleis tilbake til veien. Kan forlenges til Storflåtan og OFAs hytte og sporene etter renneavslutningen, og så skauleis tilbake, eventuelt langs Aurtjernbekken. Hytta er et eksempel på den nøysomhet som fortsatt rådet på starten av 1960-tallet. Langs rennetraseen skal det også være flere skriverberg.
MATERIALRØYSER: Skottakanalen stopper ved veien 140 meter syd for Skottakrysset. Der startet Skottarenna, som først gikk i utsprengt renne 40 meter øst for veien, og deretter fortsatte på vestsiden under Skottakrysset og så på østssiden av Skottabekken videre. Bildet viser de første sikre sporene etter Skottarenna rett nedenfor veiskråningen nord for Skottakrysset. Slike røyser av impregnerte materialer er de eneste sporene etter renna helt til etter den har krysset Atjernbekken. Sporene viser at renna har gått i skråningen mot veien for å holde jevnt fall langs de lange myrstrekningene langs Skottabekken. I forhold til da renna ble anlagt i 1935 er terrenget her forandret av veien fra 1960.
KULPMYRA: Om lag 300 meter før tømmerrenna endte i Storflåtan, gikk den i vestre myrkant av en myr med en myrkulp, kanskje lokalt kjent som Kulpmyra. Det som er interessant her, er at den gamle skiløypa fra Skamræk til Storflåtan (Langtangsvika) gikk på samme side av vannet og fulgte rennetraseen et stykke videre mot Storflåtan. I krattkanten langs myra står det fortsatt minst to én meter høye peler. Jeg antar at dette er de merkelige pelene som jeg mener å ha sett på turer i dette området for 30-40 år siden. Denne løypa er fortsatt rødmerket naturløype fra løypa Skamræk-Flåtadammen der denne krysser Skottabekken, og om snødybden ikke er for stor, skulle det være mulig å se pelene fra løypa.
RENNEBUKKER: Langs rennetraseen ligger det flere stabler med rennebukker slik som denne. Utførelse og dimensjoner tyder på at selve trerenna var festet til og lå inne i den avkuttede V-en som bukken dannet.
PELER I MYRA: Over myrstrekningene ble tømmerrenna båret av peler som var slått ned i myra. Det er flere spor etter slike, men de flest er kuttet av rett over bakken, og de er derfor vanskelige å se på avstand.
Det er ingen spor etter fundamenter etter Skottarenna langs østsiden av odden vest for Langtangsvika, men den må ha hatt utløpet i Storflåtan omtrent her.
Tømmeret har så blitt trukket forbi Langtangen og videre bak denne til Flåtademningen. Det ble brukt spillfåte for trekke tømmeret. Det ble rodd ut et anker, og flåten med tømmeret på slep ble ved hjelp av spillet og mannekraft dratt mot dette. En sen og tung metode. Ingen av spillflåtene er tatt vare på.
I andre vann hvor det ble fløtt, er det ofte spor etter fester av tømmerlenser for å holde tømmeret på plass under ugunstige vindforhold. Jeg undersøkte strandkanten rundt spissen av Langtangen, men fant ingen bolter eller synlige boltehull.
SKOTTARENNAS UTLØP: Ut fra kartet og retningen på de tre siste røysene med rennematerialer, må utløpet av Skottarenna ha vært omtrent her. Merkelig nok er det ingen spor etter fundamenter eller forankringer av renna i strandkanten langs østsiden av odden vest for Langtangsvika. Til høyre for midten av bildet er Langtangen med den karakteristiske toppløse furua ytterst på spissen.
LANGTANGEN: Tømmeret fra Skottarenna ble trukket med spillflåte fra utløpet av renna og forbi Langtangen til Flåtadammen. I andre vann hvor det ble fløtt, er det ofte spor etter fester for tømmerlenser for å holde tømmeret på plass under ugunstige vindforhold. Jeg gikk strandkanten rundt spissen av Langtangen, men fant ingen bolter eller synlige boltehull. Men dette er en fin rasteplass, hvor mangelen på stier ut på Langtangen viser at her er det båtfolket som holder til.
Veien passerer rett forbi Flåtademningen og atthaldsdemningen syd for denne. Demningene er steindemninger bygget 1915-20, senere modifisert noe med betong.
Herfra ble først tømmeret fløtet til Loka i det naturlige elveløpet. Loka ble da et uønsket mellomlager for fløtingen videre til Vesleflåtan. Mellom Loka og Vesleflåtan ble det allerede på Peder Ankers tid (rundt år 1800) bygget en steindemning for å demme opp Loka slik at tømmeret kunne fløtes videre til Vesleflåtan. På begge sider av elveløpet er det fortsatt spor etter denne.
Denne mellomfløtingen var tungvint, og i 1956 ble det på initiativ av skogbestyrer Hoffart hos Løvenskiold-Vækerø bygget en kanal som forbandt Storflåtan direkte med Vesleflåtan. Skåveggene er bygget av impregnerte materialer fra Skottarenna. Videre ble tømmeret fløtet på Vesleflåtan og Hauken, som var demt opp til samme vannstand, og så ned Haukerenna til Svarten. Men det er en annen historie.
Området fra Flåtademningen og videre mot Loka og Vesleflåtan er flatt og lett tilgjengelig via sti på nordsiden av vannene. Restene av anleggene for tømmerfløtingen er fortsatt godt synlige, og det flate og myrrike landskapet er en interessant avveksling fra det stort sett meget kuperte terrenget ellers i Marka.
FLÅTADAMMEN: Flåtademningen, eller Flåtadammen som den vanligvis kalles, er fløtningsdemningen i Storflåtan. Den ble bygget i 1915-20 samtidig med atthaldsdemningen på neste bilde. Fløtningsløpet var mellom betongveggene. Disse, sammen med betongdekket på toppen, er senere modifiseringer av demningen. Her hadde jeg selskap av en fossekall på turen mot Heggelivannene, men nå da jeg hadde planlagt å fotografere den, hadde den forsvunnet.
ATTHALDSDEMNINGEN I STORFLÅTAN: Atthaldsdemningen i Storflåtan er en steindam bygget 1915-20 som senere har fått betongdekke på toppen. Fra denne vinkelen er de fint tilhogde steinene godt synlige. Godt synlig er også Storflåtan gård på den andre siden av vika der den bader i ettermiddagssol. Selve fløtningsdammen er i samme utførelse, men tilført flere senere betongdetaljer.
LOKA VED ELVEINNLØPET: Vannet Loka med «halen» Rundtjern ligger mindre enn en meter høyere enn Vesleflåtan, og ser på kartet ut som en lang utstikker av denne. Tømmeret måtte oprinnelig innom her før det kunne fløtes videre til Vesleflåtan.
LOKA VED ELVEUTLØPET: Vannet Loka ligger i et flatt myrlandskap, Vannet selv ser også ganske grunt ut, med siv og småøyer. Et stille og pent sted i ettermiddagssolen.
LOKEDAMMEN: Mellom Loka og Vesleflåtan ble det allerede på Peder Ankers tid (rundt år 1800) bygget en steindemning for å demme opp Loka slik at tømmeret kunne fløtes videre til Vesleflåtan. På begge sider av elveløpet er det fortsatt spor etter denne. På høyre side av demningen sees også utløpet av skogbestyrer Hoffarts kanal. Kjentmannspost 2002-2004.
NORDVESTENDEN AV VESLEFLÅTAN: Vesleflåtan er nok er mye mer besøkt og fotografert vinterstid enn når det er bart på bakken. Men også i den bare årstid er det god grunn til å ta turen hit og oppleve et flatt landskap som er nokså forskjellig fra resten av Marka.
Tips til historisk runde på Sundvollen.
Mange har hevdet eller tror at det var Korketrekkeren som var bobsleighbanen i OL i 1952. Det er ikke riktig, den var og er en akebakke for kjelker. Bobsleighbanen var temaet for årets vårtreff for Skogkarer og Skogsjenter. Talmann Hans Koren orienterte om banen og ledet vandringen langs denne.
Marka er full av spor etter tidligere tiders industri, bosetninger, myter og sagn. Her finner du spennende og interessante kulturhistoriske artikler som også fungerer som inspirerende turbeskrivelser.
