Markabilder

Her ser du et utvalg av de siste bildene innsendt av våre mange bidragsytere. Klikk her for å se flere bilder.

Kvassdå ved Østernvannsvingen Det er frodig ved utfartsparkeringen i Østernvannsvingen nå, og en av artene som boltrer seg der, er kvassdå. Denne planten hører til lepeblomstfamilien, og er ikke kresen når det gjelder jordsmonn.
Det gror godt i Marka nå, og løypeskiltet ved Østernvannsvingen klarer så vidt å vise vei. Det var ikke mange som tok seg inn til Østernvann i ettermiddag, men vannet holdt en fin badetemperatur på 20 grader.
Store, ganske flate åkerstrekninger mellom åsene er typisk for denne delen av Sørmarka. Dette er bare en liten del av åkeren rundt Unås gård, men de myke linjene kombinert et flott tre som har fått lov til å stå i fred midt i åkeren, gjorde dette til et fristende motiv.
Navnet er her misvisende, for dette var en husmannsplass ryddet etter 1799. Her var det såpass mye næringsrik løsmasse at det var mulig å dyrke jorda, og tallrike rydningsrøyser vitner om dette. Bildet viser restene av «hytta». Den ligger tett innpå blåmerket sti fra Høgbråten til Unås, noe feilmerket på ut.no.
Med sine 280 moh. er Høgbråten Hobøls høyeste punkt. Et parti med berg i dagen, omgitt av granskog. Beskrivelsen sier at granskogen skyldes at den marine grensen da innlandsisen smeltet vekk lå omkring 220 moh., slik at løsmassene ikke ble vasket vekk rundt toppen. Toppvarden er ganske beskjeden, og det samme gjaldt utsikten, i alle fall denne dagen.
På gamle kart er Vardåsen kalt Hauane og det er merket av en husmannsplass der. I DNTs ut.no er posten Hauane og Tårnet merket av på åsens høyeste punkt 256 moh. Det er i bakkant av dette bildet, som etter beskrivelsen viser den åpne grassletta bak gårdsplassen. Plassen ble fraflyttet omkring år 1900.
Denne vardåsen ligger rett nord for Tyrihjellen, med stupbratte lier mot Tyrihjellen og Spissdalen. På sydenden av åsen har det vært et militært vakttårn for flyovervåking. Det var en trekonstruksjon som ble reist rett etter krigen, og hadde telefonforbindelse for varsling. Fire støpte fundamenter med boltefester finnes fortsatt nokså gjemt i krattet. På bildet er telefonboksen som satt på et av boltefestene synlig.
Tyrihjellen ved Tomter er et gammelt bruk, avmerket på kart allerede i 1799. Men nå er det mer enn 60 år siden jordveien var i bruk, og uthusene er revet. Våningshuset og et skjul står igjen, og brukes som fritidsbolig. Tyrihjellen finnes også på Ringerike, i Åsa rett vest for Valbekken.
En packraft veier mindre enn en kano og kan opereres av én person. Fotografen lånte en hos BUA Jevnaker og fikk testet både rigging, bæring og padling. Ved å feste ryggsekken foran på flåten, får du to i ett; når du skal bære mellom to vann tar du bare på deg ryggsekken med fartøyet hengende bakpå. Her i sørenden av Skarvvann.
Overgangen mellom Skarvvann og Pershusvann er et av de aller fineste områdene i Marka, enten du går på ski, padler eller ser det fra Pershusfjellets topp. Fotografen har lånt en packraft av BUA Jevnaker og tar seg en runde sørover før fartøyet leveres (og resten av dagen brukes på en topptur til Hestgjuvnatten i Hallingdal, men det er en annen historie).
Skiltet advarer om at bommen stenges uten varsel, men selve bommen er borte. Fotografen kunne derfor gå uhindret bort til foten av Tryvannstårnet, en rundt fire kilometer lang tur i oppoverbakkene fra Midtstuen – og like langt ned igjen – på det som lå an til å bli en av årets varmeste dager.
Med vindstille kom knotten litt for nær, men det hjalp bra med en myggspiral. Utsikten mot Pershusfjell var strålende her fra Skarvvanns østside. Packraften er lånt hos BUA Jevnaker.
Mange som har båret kano i skiløypetraseen mellom Tverrsjøen og Skarvvann, har plumpet grundig i gjørma. Fotografen klarte seg på hengende håret, men det var et slit, med en packraft stående opp bak ryggsekken. Etter tips fra en lokalkjent før returen åpenbarte det seg en fin og tørr sti litt lenger vest.
Lav vannstand gjør det utfordrende å komme seg ut i Tverrsjøen med kano eller packraft. Her er det bare gjørme. Fotografen fant et brukbart sted litt bortenfor HC-fiskerampen.
Det er blåmerket sti på Hovsenga i Hønefoss. Den gamle stien rundt hele halvøya er stengt på grunn av rasfare.
Hovsenga i Hønefoss er et fint turområde. På sørsiden av Randselva sees området der det gikk ras i 2019 og 2022. Halve Hovsenga-halvøya er sperret for ferdsel på grunn av rasfare, ifølge skilt på stedet.
Den ene elsker å bade, mens den andre er noe mer skeptisk. Temperaturen var ikke noe å skryte av, lød rapporten.
Bislingsetra var to setre, og i dag står det to bygninger der, kanskje markerer de hver sin seter? Det nærmeste bygget er nymalt, mens det nordligste er mer værbitt. Her var det kjentmannspost i 1967, «på koievegg» ifølge beskrivelsen.
Kanskje var dette siste ordentlige sommerdag i Marka? Disse sauene ved Bislingen fjellstue trivdes i skyggen på en av årets varmeste dager, midt i august, med styrtregn og torden i værmeldingen. Bautaens opprinnelse er ukjent for fotografen.
På tur over Bislingflaka ble det en lønnsom avstikker til toppen av Venehaugane. Norgeskart fra Kartverket skriver 689,5 moh, mens det står 692 i Imarka-appen. Uansett, lite utsikt og det vites ikke hvem som har pyntet med et flagg.
Vi er langt unna skiføre i Formoløypa mot Venehaugane. Denne mandagen i midten av august var en av årets varmeste dager, med temperatur i øvre del av 20-tallet.
Vakre farger på gress og strå på denne myra på Bislingflaka. Kanskje aner vi et høstlig skjær?
En av kjentmannspostene i 1967 var på Bislingsetra. Det vites ikke om den hang på dette eller det andre huset, men det er et fint sted.
Bislingsetra var opprinnelig to setre, dette er den nordligste bygningen. Her var det en kjentmannspost i 1967. Kanskje kan vi håpe på en reprise til høsten, når ordningen feirer 60 år?
Skogens gull kalles de, multene. På vandring rundt om på Bislingflaka kom fotografens over noen oversette utenfor sti og løype. De tilhører ikke favorittene, men det er likevel stas med Marka-multer i juledesserten.
Dette huset på Bislingsetra er nymalt og velstelt. Litt lenger nord ligger et annet hus, atskillig mer værbitt.
Nå står røsslyngen i full prakt på Bislingen og ellers i Marka. En flott dag å gå en runde her på, midten av august og en av årets varmeste dager.
Forfriskende vind som holdt plagsomme insekter vekk, men godt og varmt ved tjernet på Fjellfugleleiken i dag. Røsslyngen står snart i full blomst, og her var det rikelig med store blåbær.
I skiløypa videre mot syd etter Gråbeinmåsan finnes en forekomst av vaniljerot. Det er en saprofytt (organisme som tar sin næring fra dødt organisk materiale) uten bladgrønt, glinsende skjellaktige blader, små gule blomster omgitt av skjellblader. Nå er tiden for å se etter den, vi har også sett den andre steder i Østmarka.
Om Sørmarka har sin Gaupestein, burde også Østmarka ha sin Gråbeinstein. Rett syd for Gråbeinmåsan langs den klassiske skiløypa ligger denne steinen, som i størrelse ikke ligger langt bak Gaupestein. Denne her har en litt mindre nabo som også er synlig fra løypa.
Navnet til tross, Paddetjern i Østmarka er et ganske idyllisk skogstjern. Padder så vi ikke, men tallrike store øyenstikkere og mange fiskevak.
Det var sommerlig ved Vesletjern på Apalløkka i dag, i alle fall på vannet. Sjelden har vi sett slike tette og avgrensete øyer av hvite vannliljer som her. Et øyeblikk stilnet vinden, og alle ender og måker holdt seg øst i vannet. Den eneste badende dukket opp først nesten tre timer senere, så i vannet var det neppe så sommerlig.
Juntenes prekestol i lia under Eineåsen er en interessant fjellformasjon, nærmest en pinakkel, med mulighet til å krabbe opp fra baksiden. Tydelig når du kommer nær nok, men ellers nærmest usynlig i tett blandingsskog. Men i morgensol står den tydelig frem foran stupene, som fortsatt ligger i dyp skygge. Bildet er tatt fra Kolsås omtrent 2,5 km unna. Det er flere bilder av prekestolen om du søker på «junte».
Fra Tverrsjøen går det en sti til Svarttjernshøgda, med flere informasjonsskilt underveis. Temaet er skog og skogsdrift. Her er vi rett før toppen.
Lettskyet, pent vær ved Storflåtan i ettermiddag, og selv om det blåste litt, ble det et bad før ferden fortsatte gjennom Krokskogen. Termometeret var ikke med, men tipper at vannet holdt 18 grader.
Det er liten grunn til å tro at det var meg denne inskripsjonen henviser til, men jeg følte likevel å ha en viss rett til å benytte denne benken ved Storflåtan etter å ha syklet opp bakkene fra Sørkedalen skole.
Det er fargerikt av markblomster langs mange skogsbilveier i Marka nå. Her på nordsiden av Hauken ble det en pause med litt forografering og markjordbærspising.
Det var for det meste syklister som tok seg opp og ned skosbilveien ved Søndre Åmot, rett nord for parkeringsplassen ved Sørkedalen skole. Enkelte valgte imidlertid andre måter å ferdes på.
På en fin kveldstur på Krokskogen bar det nedover Haukeveien. Ved Svarten åpnet landskapet seg.
Det blåste friskt på Kutangen i Bjørnsjøen, men i sommervarmen var det ikke noe behov for jakke.
Det blåste friskt på Kutangen i Bjørnsjøen, men i sommervarmen var det ikke noe behov for jakke.
Det har skjedd store endringer ved Bjørnsjøhelvete de siste årene. Fra å være et sted de færreste visste om og et spennende turmål å finne frem til på egenhånd, med den gamle, gebrekkelige hengebroen, er overgangen stor til dagens «instahit» med svære, museumsaktige plakater og blåmerkede stier i flere retninger. At broen er fornyet er en sikkerhetsmessig forbedring siden så mange går hit nå. Det er kommet blåmerking langs stifáret som følger skiløypa sørover.
Det vites ikke når denne løypa ble lagt ned, men den står som «historisk» på løypenettkartet og merkingen er intakt. Løypa går fra Holmevann (Niskinnvann) til Avtjerna, altså øst/sørøst for Sollihøgda.
Kjerreveien ned fra Køllen ligger flott i terrenget. Kjerreveien tar av fra en sti nord for Køllen og går nestren rett sørover.
Denne flotte hytta ligger på Køllen, en langsmal kolle sørøst for Sollihøgda. En del av de andre hyttene trenger en kjærlig hånd eller ti.
Tyttebærene ligger solrikt til på Køllen, sørøst for Sollihøgda.
Køllen er en langstrakt kolle sørøst for Sollihøgda. Vi ser litt av Vestmarka og Finnemarka. På Køllen ligger en del hytter med varierende grad av vedlikehold.
Flott i Bærumsmarka denne julidagen. Her mellom Store og Lille Hvitsteinvann.
Også i år ble multene modne på myrene ved ved Lille Hvitsteinvann
Det var noen vak i Store Hvitsteinvann i dag, men det var ikke fisk vi var ute etter denne gangen. I terrenget mellom Lille og Store Hvitsteinvann var det plukkeklare bær, både multer og blåbær.
På en sommerdag er det bare vakkert ved Ålevann i Bærum, rundt en kilometer nord for Brenna. Det er mye busker og kratt rundt tjernet, men fotografen fant en sti bort til vannet fra stien som går forbi, på nordøstsiden. Hvor kjentmannsposten av 1980 hang, vites ikke, da postoversikten kun sa «Ålevann». Når det nye kjentmannsheftet lanseres til høsten, blir det spennende å se om noen av «urpostene» er med. Det er nå seksti år siden ordningen med kjentmannsposter kom. Etter en pause ble ordningen
Det noe ukjente tjernet Ålevann må ha hatt noen faste gjester, etter denne brygga å dømme. Den har sikkert gjort det enklere å komme uti for badegjester i dette myrtjernet. Her var det en kjentmannspost i 1989, men fotografen har ikke klart å spore opp en nærmere stedsangivelse.
Sykler du gjennom Kjøvangen nord for Son passerer du ganske sikkert Stavmnestjern. Selve tjernet er etter sigende blitt fullt av gjedder etter at noen satte dem ut, men på bredden kan du se buorm, hvis du ser godt etter. Bildet er tatt med mobilkamera gjennom en kikkert.
Lav sol over blikkstille Tryvann.
Veien inn i Marka bak Midtstuen skole, Heftyebakken, er oppgradert de siste årene, blant annet med ny bro over T-banen. Nylig kom også denne bommen, som kan åpnes automatisk av dem som har tillatelse til det.
Ingen folk å se ved denne lille dammen i Skådalen en julikveld. Ifølge Oslo byleksikon ble dammen anlagt for å sikre vannforsyningen til institusjonene i området og ble oppkalt etter skolen Sophies Minde, som lå her i på begynnelsen av 1900-tallet. Dagens Sophies Mindes Ortopedi ligger på Bryn/Helsfyr, i et nybygg fra 2019.
Det drypper så vidt noen dråper over kanten av den lille demningen i Mindedammen. Dette er en liten kunstig dam i Skådalen, 230 moh. Dammen ble anlagt for å sikre vannforsyningen til institusjonene i området og ble oppkalt etter skolen (senere sykehuset) Sophies Minde, som lå her i på begynnelsen av 1900-tallet. Mindedammen fikk vann fra nedslagsfeltet under Fuglemyra, ifølge Oslo byleksikon.
Noen minutter fra T-banen og du er i jungelen, her også kalt Skådalen.
Det er markblomster i alle farger i alpinbakken ved Tryvann. Det kommer kanskje ikke så godt frem på bildet, men alt det grønne i bakgrunnen er spekket av gule smørblomster. Kveldstur anbefales, da kan du også få deg en god treningstur opp bakken (og hilse på kuene).
Føllet trengte tydeligvis mer hvile enn de voksne hestene, der de nøt livet langs sykkelrute 607 (Guriby - Burud), nærmere bestemt mellom Burud gård og utfartsparkeringen ved Burudvann.
Burudvann viste seg fra en bra side i ettermiddag. Lufttemperaturen lå på 22 grader (i skyggen), men det var noe kaldere i vannet.
Badeplassen i sørvestenden av Burudvann er godt besøkt om sommeren, og mange setter sikkert pris på at det er toaletter her også.
Fra demningen i Burudvanns sørvestre del kommer man til badeplassen på denne støpte betong-«stien». Det ble ingen svømmetur på fotografen i dag, men det var da noen som badet i ettermiddag.
Rudskampen med sine 585 moh. skal være den høyeste i denne delen av Romeriksåsene, men er langt fra den høyeste i Romeriksåsene totalt. Bildet viser den flate toppen, med levende og død furuskog. Omtrent midt i bildet steinen ved en jernbolt som markerer at dette var et av NGOs trigonometriske punkter, ref. kart Nannestad M711, 1978 og senere versjoner.
Kartet forteller at bekken (elva?) ut fra Råbjørn heter Fiskeløysa, og at det første lille vannet er Dansetjernet. Bildet viser hvordan det ser ut, nærmest et bredt og dypt løp i myra etter innløpet fra Råbjørn litt over midten av bildet. Ingen forklaring på hva navnet kommer av, men videre nedover Fiskeløysa er det flere tjern med uvanlige navn.
Paringen så ut til å ha vært anstrengende, for blåvingeymfene satt lenge helt stille ved siden av hverandre etterpå. Det var da mulig å komme på mye kortere hold enn før paringen, og få frem det flotte åremønstret i vingene. Blåvingenymfenes vitenskapelige navn er Calopteryx virgo. I tillegg til hannens flotte farge er de lett kjennelige på en flukt som er mye mer flagrende enn andre øyenstikkeres flukt. De holder til ved stilleflytende vann, men er ikke vanlige.
Her er blåvingenymfene fotografert med telelinse. Dette er en typisk formasjon for nymfer under paring. Den metallisk blå hannen tar et solid grep om hunnens nakke, mens hun fører bakkroppen opp bak hans brystparti. Slik satt de i noen minutter. Mindre blånymfer holder også denne formasjonen under vann når de klatrer ned siv.
Bekken renner ut i Damvika, og da bør det jo også være en demning i vika. Det er to: en atthaldsdemning, nærmest en grov steinrøys nærmere Råbjørnhytta, og en reguleringsdemning under denne brua. Her er manøvreringsrattet forsvarlig låst med kjetting. På nedre del av rekkverket sitter et par blåvingenymfer i hjerteformasjon.
Råbjørn har mange viker og øyer, og i Damvika vest i vannet renner bekken ut. Her er frodig natur med gule vannliljer og en av vannets tallrike båter. Strålende sol, men ganske sterk vind i byger og skarp luft. En sommerdag som ser mer sommerlig ut enn den var.
Etter at husmannsplassen Målen ble fraflyttet, har jordene blitt brukt til beite for hest og ku. Den nyeste informasjonen sier at nå er det islandshester der, men denne dagen var det blant annet norsk fjording der. Disse to ventet seg nok litt mat, men så var det bare en skarve fotturist med kamera.
Husmannsplassen Målen ble ryddet i 1815, og fikk navn etter en av de første husmennene fra Maalen i Skiptvedt. Plassen ble drevet frem til 1960-tallet, men nå er det bare rester av grunnmurene igjen. Som bildet viser, begynner også de nå å bli gjemt av vegetasjon.
Furukollen er med sine 177 moh. Frogns høyeste punkt på fastlandet. Et bra sted for et brannvakttårn, som ser ut til å være bygget etter forsikringsselskapet Skogbrands spesifikasjoner for betongtårn, og var bemannet til ut på 1960-tallet. Nå overgås det av naboen, en nyere mobiltelefonmast, men den er ikke et brukbart utsiktspunkt.
Saraåsen er en åsrygg på 141 moh. syd i Dalsmåsan. Her bygget tyskerne en av sin fire radarpeilestasjoner under krigen. Mye av installasjonen ligger fortsatt spredt rundt betongplattformen den sto på.
Om våningshuset på Dalshagan forsøkes reddet, er nok håpet ute for uthuset der. Det får nok en vakker død i blomsterenga.
På Dalsmåsan var det storstilt torvdrift på første del av 1900-tallet. I hvilebrakka, eller Mindas kafé som den ble kalt, ble det servert kaffe og noe å bite i til torvarbeiderne.
Masse pels og et bein viser at en elg har endt sitt liv i løypetraseen vest for Store Sinnera. Når og hvordan vites ikke.
Frognmarkas venner restaurerte Mindas kafé i 2016. Plassen var begrenset, isolasjon manglet, men kaffe-Lars og tilhørende ovn var på plass.
Dalshagan, på noen kart bare Hagan, øst for Dalsmåsan, er den siste noenlunde intakte husmannsplassen i Frogn. Stedet er i forfall, men våningshuset har fått ny takstein og er vel sikret noen år til uten å knele. Plassen har en imponerende rydningsrøys, men har nok likevel hatt en ganske begrenset jordvei.
Glennemåsan er en utløper mot nordvest av Dalsmåsan. På Dalsmåsan var det storstilt torvdrift på første del av 1900-tallet. På Glennemåsan står de siste tre torvtørkehyttene i Frogn fortsatt. På bildet er det to av dem, tydeligvis ikke restaurert etter at de ble tatt ut av bruk.
Etter en noe strabasiøs bæreetappe fra Tverrsjøen kunne fotografen ta padleåren fatt på Skarvvann. Til høyre strekker Pershusfjellet seg sørover, det er bare en uke siden vi sto på toppen der.
Selv om det var overskyet den første søndagen i august, var det flott turvær. Lufttemperaturen var omtrent den samme som i Plassedammen, i underkant av 17 grader. Det ble ikke noe bad i dag. Det var en god del syklister å se på skogsbilveiene nordover fra Lommedalen.
Kroktjernet er, som navnet sier, kroket, med to viker mot nord. Dette er starten på den nordvestre vika, med en furu som nok har vært i bedre form tidligere.
En kveldstur langs Jakleskrenten ga denne flotte stunden, der halvmånen lyste over Steinsfjorden.
Det er alltid flott å ferdes i kulturlandskapet ved Dælivann. Kornet som hører til Dalbo gård, er i ferd med å modnes.
Muren var tidligere et populært serveringssted i Bærumsmarka, men er nå i privat bruk. Men fint å sykle inn hit i ettermiddag.
E16-utbyggingen har i alle fall én god side: Det er blitt sykkelvei fra Jevnaker til Klekken langs fv 241. Her er vi rett sør for glassverket. Det gikk fint helt til litt forbi rundkjøringen, der Gamleveien tar av fra Hadelandsveien. Der endte sykkelveien på en bussholdeplass, og mange vil sikkert fortsette på den smale og svingete hovedveien med biler i 60 km/t. Skiforeningens kart med anbefalte ruter viste at jeg måtte tilbake og opp Gamleveien. Her kunne Vegvesenet ha spandert et skilt.
Det har blitt en del turer til Oslomarkas høyeste punkt, Svarttjernshøgda, gjennom årene. Turene har gått både på ski og til fots, og en av gangene som den egenkomponerte «Markas High Five», dvs. å besøke de fem høyeste toppene i Oslomarka på én dag. Ellers har både kjentmannsposter og geocacher lokket – eller bare generell turglede.
Flatt vann og liten trafikk på Mosjøen lørdag formiddag. Fotografen var på sykkeltur og møtte bare noen sauer.
Ingen over. Fotografens brunostskive ga begrepet «høye smørbrød» et nytt innhold i toppen tårnet på Markas høyeste punkt, Svarttjernshøgda (717 moh.). Et sted under osten skimtes Gausta.
Etter å ha gått opp den fine «kulturstien» fra Tverrsjøen, gjensto bare de 33 trappetrinnene til topps i tårnet på Svarttjernshøgda, og vips, så var fotografen høyest i Marka.
Fra én høy topp til en annen. Fra Svarttjernshøgda, høyeste punkt i Oslomarka, ser vi det velkjente landemerket Gausta. Masten på toppen kan så vidt skimtes.
Fra Oslomarkas høyeste topp, Svarttjernshøgda, er det utsikt i alle retninger. Mot nordøst ser vi Lunner og Hvalebykampen.
Flatt vann og liten trafikk på Mosjøen lørdag formiddag. Fotografen var på sykkeltur og møtte bare noen sauer.
Dette Kroktjernet er nabo til rekken av Pipernvann, og drenerer ut i Dampipern. Her er det en eldre gapahuk, mest for vinterbruk, men nå med kjentmannspost og sti fra både øst og vest. En fin rasteplass under tak, men regnet startet først da vi hadde forlatt den.
Oberstputten har et så imponerende navn at den må besøkes når man er i området. Her er vel navnet det mest imponerende, for selve putten er et ganske ordinært myrtjern, riktig nok med det nesten obligatoriske mangebente treuhyret på østsiden. Men veien dit ned var full av flekkmarihånd og rød moltekart, og endog årets første stikantarell. På bildet er det spor etter dagens første regndråper.
Stien fra Stoltpipern (Nordre Pipern) til Tvekjellerne går forbi utløpet av Kolsjøen. Litt nedenfor stien ligger det ei langstrakt steinrøys på begge sider av bekkeløpet. En rest av en gammel demning? Det ser litt utenkelig ut, men bekken renner ut i Råsjøen etter å ha passert Stårsjøen. I elva fra Råsjøen hadde Fearnley sitt private kraftverk fra 1916 for strøm til jaktslottet.
Lite å se av utsikt på Furuåsen fra toppunktet 414 moh. Kjentmannsposten fra 1970 hang på en furu (naturlig nok).
Øst for Furuåsen, sør for Jonsrudtjern, står dette skiltet. Aks står for «aksjonsgruppe», og du får mer om historien ved for eksempel å søke på «aks 13000» på det store internettet.
Det var meldt regn over Jonsrudtjern og resten av Østlandet denne dagen, og de første dryppene kom nå. Den gamle kjentmannsposten fra ca. 1980 var ikke å se, og det var også stille rundt hytta på nordsiden av vannet.
Veien på vestsiden av Jonsrudtjern står ikke på alle kart, og var neppe der da kjentmannsposten var her i 1980. Det er bratt ned og litt løst, så vær forsiktig. Posten var i sørenden av vannet, men ingenting igjen å se i 2022.

Affiliates

Obos logo
Møller Bil