Skiforeningens nye styreleder har et kjærlighetsforhold til Marka. Ikke minst fordi det var her hun traff mannen sin første gang, i en sving ved Østernvann.

Så glad er Høstmælingen i å være i skogen, at hun gjerne forsaker søvn og lister seg ut av huset før resten av familien våkner i helgene. Noen ganger er hun ute blant trærne før sola har stått opp.   

– Jeg hadde en sånn tur i vinter. Nykjørte spor. Bare meg og en rev. Ikke noe stort og sjeldent dyr, akkurat, men å se den reven ...  

Superonsdag 

Bodil Høstmælingen tok over styrelederjobben i Skiforeningen i mai. Samtidig begynte hun som assosiert partner i advokatfirmaet CLP. Hjemme på Berg i Oslo har hun tre barn. Mannen fra Østernvann viste seg å være like glad i Marka som henne. Nå kaller de Marka sitt “samlivsbevarende tiltak”.   

– Vi har “superonsdag” hver uke. Da har vi barnevakt, og går gjerne til Skjennungsstua og spiser middag. Eller tar middagen på Frognerseteren etter turen. Poenget er å gå på tur, bare vi to. Man oppfører seg jo mye bedre ute i skogen! I huset alltid noe du kunne ha gjort. Vasket klær, fikset noe. Det er telefoner og distraksjoner. På de turene får vi pratet ordentlig. Det er så fint.

Er grunnlat 

Et googlesøk på Høstmælingens navn får rakst opp ymse resultatlister. Turrenn, langdistanse-konkurranser. Løp som går gjennom hele natta, eller Marka på kryss og tvers. 

– Egentlig er jeg litt grunnlat. Men jo flere jern i ilden, jo mer effektiv blir man gjerne. Og så ser jeg ikke på TV. Og dette burde jeg kanskje ikke si høyt,  men det spa-gavekortet jeg fikk til bursdagenhar jeg ikke brukt.

– Så hvis jeg sier Succession …? 

– Da aner jeg ikke hva du snakker om. Det er litt flaut at jeg har så lite peilig på TV-greier. Men jeg er interessert i hva andre ser på, da. Så jeg blir gjerne med i samtalen!  

Å prate med folk og å være ute er Høstmælingens favorittsysler. Gjerne samtidig. En ypperlig kombinasjon når du er styreleder i Skiforeningen. For hva tenker folk der ute i skogen? Det lurer hun alltid på. 

– Når jeg ser at folk henger i køyer og koser seg glugg i hjæl, så lurer jeg jo på: Vet de egentlig hva Skiforeningen driver på med? Hva kan vi gjøre for at de skal få en enda bedre opplevelse? Mangler de noe?  

Tre teknikk-kurs 

Selv var hun ivrig kunde av Skiforeningens kurstilbud lenge før hun ble engasjert i styre og stell. Til tross for at hun vokste opp “på et jorde” rett ved Kjekstadmarka og gikk mye på ski i barndommen, drev hun det etter etter eget utsagn temmelig kort på teknikkfronten. 

– Jeg måtte gjøre noe. Jeg hadde meldt meg på Birkebeineren og det gikk supersakte. Jeg traska på ski, og jeg nærmet meg 30. Det var virkelig ikke bra.

Drøyt ett år og tre teknikk-kurs senere hadde hun steget i gradene og selv blitt skiinstruktør. 

– Jeg hadde jo ganske god kondis og sansen for det tekniske. Som ungdom var jeg god i sleggekast, en teknisk krevende idrett. Også kjent som “friidrettens ballett”, det skulle du kanskje ikke tro! Gudskjelov hadde jeg skiteknikken inne da jeg traff Øystein ved Østernvann den gangen. Han er jo mye bedre enn meg. På alle måter.