Løypebas Ingrids beste Marka-tips
Året rundt i Marka: Ingrid Bolstad Danielsen har vært løypebas siden 2019, og jobber ut fra Stryken, nord i Nordmarka. Foto: Magnus Sandnes
– Etter at jeg begynte som løypebas nord i Nordmarka, har jeg vasa rundt på kryss og tvers i denne delen av Marka. Gjerne i skiløyper, sommer som vinter. Det gjør at jeg blir ekstra glad i og kjenner tilknytning til området.
Sommeroppgaver: Markaarbeid er helsårsarbeid. Foto: Lars Gulbrandsen
Fottøy på tur: Det går i gummistøvler når Ingrid er på tur. Funker overalt, mener hun.
Jeg vokste opp midt i Oslo, på St. Hanshaugen. Når vi skulle "ut i skogen og opp i trærne" tok vi stort sett 51-bussen inn til Skar i Maridalen. Derfra gikk vi til Øyungen eller Fagervann.
Jeg liker å komme meg bort fra hovedtrafikken, vekk fra veier og brede traseer. Gjerne inn på litt bortgjemte stier. Øyungskollen, som er fin å gå til fra Skar i Maridalen, er det ikke så mange som kjenner. Eller Veslekollen, like nedenfor Varingskollen. Her det det fint svaberg og nydelig å sitte i solen.
Barlindhøgda! Det er stiløs høyde mellom Hakloa og Helgeren. Jeg hang opp en kjentmannspost der for et par år siden. Egentlig hadde jeg ingen forventninger til turen, annet enn at jeg skulle gå til jeg kom til høyest punkt og henge opp posten. Men jeg ble imponert over utsikten og det åpne landskapet. Etter oppdraget gikk jeg rundt, bare for å ta innover meg hvor fint det var.
Soloppgang og solnedgang. Når alt er stille, man er alene og har et øyeblikk til å observere lyset og de fine fargene.
En og annen hare fyker forbi. Skogsfugl letter når vi kommer for nære. Selv om vi kanskje ikke ser så mange, vet vi at dyrene er her, vi ser spor. I fjor kom det store snøfall, og dyra trakk inn i løypene for å få fast underlag. En tidlig morgen hadde jeg en elg foran løypemaskinen i et par kilometer. Den tok seg god tid til spisepauser. Sammen beveget vi oss sakte i retning Trantjern.
Jeg liker å ha en formening om hvor jeg skal. Det kal være en sti eller strekning jeg har lyst til å gå. Kanskje noe jeg har lyst til å se. Ofte sikter jeg meg inn mot en høyde eller et utsiktspunkt. Underveis kan det dukke opp nye mål. Kanskje underveis-mål som får meg videre, eller noe som får meg til å ta omveier.
Ikke egentlig. Men det er jo dager som er slitsomme. Man kan bli litt lei av å gå en hel dag i varm vernebukse midt på sommeren, med motorsaga under armen og sekken full av utstyr. Det er tungt. Eller å vasse i snø: For to år siden ryddet vi en helt ny løype under det første snøfallet. Tilbake til bilen vasset vi gjennomvåte og kalde i en halvmeter våt snø. Men løypa ble veldig bra! Den tiden jeg ser minst fram til, er tiden når hjortelusflua blir litt for intens om høsten. Det er litt guffent.
Ro. Jeg føler aldri at jeg kaster bort tid når jeg er ute. Det er ikke noe annet jeg heller skulle gjort. Å være i Marka er et fristed fra å "skulle, burde, måtte, gjøre". Å komme seg ut er bra nok.
Om sommeren er det egentlig for varmt og klamt, og det er kanskje ikke det mest behagelige fottøyet å gå med hele dagen: Men jeg har ofte tenkt at å komme til dette stedet ikkehadde vært like trivelig uten gummistøvler!. Så gummistøvler kan anbefales.
