SKOGSVANN
SKOGSVANN
SKOGSVANN

– November-skogen er misforstått og undervurdert  

Ingen tid på året leverer like bra som november, mener psykolog Johanne Refseth.

Tekst: Guri Leyell Skedsmo  Foto: Tuva Skare 

Publisert 11.11.2022

Rundt Østernvann i Bærumsmarka er luften full av fukt, og bålet strever med å overleve. Det er vått, rått og småkaldt. Nærmest det motsatte av et instavennlig solskinnøyeblikk. En naturlig neddempet skog, akkurat slik Johanne Refseth liker det, og gjerne deler med alle følgerne sine på Instagram.   
Hunden Alma stirrer lengselsfullt innover i skogen: Skal vi ikke....? Der inne, blant mørke trær, er hun vant til å vandre med sin matmor. Utenfor oppgåtte stier, på vei til en bortgjemt overnattingsplass, bare de to.   
Hvem mener november er høstes tristeste måned? I hvert fall ikke Alma og Johanne.  

Østernvann: Når bladene har falt, mørket etablert seg, og tåka henger tung over tretoppene, er skogen på sitt aller beste, mener psykolog Johanne Refseth.    

Nyanser av gult og brunt 

– November er min måned. Endringene i naturen gir plass for ro og ettertanke. Det er så fint, og det synes jeg vi skal omfavne. Mange kjenner på kravet om at man skal ha det så fint hele tiden. Som samfunn har vi nesten et litt barnslig forhold til dette. Livet er jo ikke fint hele tiden. I november gir fargene og mørket rom for melankonien, de mer sammensatte følelsene. Her er det plass til alt. Folk undervurderer november.  

 
Det finnes altså et annet bilde på november enn en nitrist transportetappe til den mer glitrende julemåneden. Johanne Refseth vil heller ha folk til å åpne øynene for alle de vakre nyansene av gult og brunt. Skumringen som kommer smygende tidlig. Stillheten og det befriende ved at både hverdagstempo og gradestokk synker.    
Og 50.000 følgere av Instagram-kontoen hennes lytter.   

Skogens ro: Uteliv styrker indre liv. Det er psykolog Johanne Refseth overbevist om.  

Psykologi og bålpoesi

Historien om hvordan psykologen ble friluftsmenneske er beskrevet i boksuksessen Psykolog med sovepose. Hvordan uteliv styrker indre liv.   
Her mikser hun psykologi med bålpoesi. Overnattingshistorier med turtips og erfaringen med å bruke naturen som terapeut.  
Da boken kom, vakte motet til å overnatte alene i skogen oppsikt. Den første turen gikk til et vann i Nordmarka. Friluftskunnskapene var skrale. Men hun var godt utstyrt med kjærlighetssorg og var fast bestemt på å gjenerobre både naturen og sitt eget liv. Dessuten hadde hun lest Lars Monsen, og studert you tube-videoer om primustriks. Livet var litt ruskete, men Marka lå der liksom rolig og ventet.   

Turvenn: Alma er med alltid.

Sin indre novemberskog

Nå har det gått sju år. Hun kan fortsatt kjenne litt på redsel, av og til.    
– Fra naturens side er vi gearet til å være redd for mørket, rett og slett fordi vi som art har dårlig mørkesyn, kombinert med skrikende mangel på både klør og skarpe tenner. Det gjør oss svært sårbare i nattemørket. Redselen er ment for å gjøre oss på alerten, klare for angrep eller flukt. Det er rett og slett så vi skal overleve. Trikset mitt er ikke å gå inn i de tankene når jeg ute i skogen alene. Forsøke å akseptere at det er sånn. At man kanskje må være litt redd innimellom.  
November gir gjenklang fordi hun har sin egen “indre novemberskog”, mener Refseth.   
– I terapirommet jobber vi ofte med følelser og det å merke og forstå følelser, sånn at vi kan navigere etter det vi trenger i livet. De fleste av oss har vokst opp med at noen følelser er mer ok enn andre. Da er det fort gjort å holde dem nede. Dette kan i neste omgang både gi fysiske problemer som magesmerter og muskelspenning, og vonde symptomer, som overtenking, bekymring, selvkritikk og mye annet. Oppgaven i terapien, veldig enkelt forklart, er å legge vekk de vonde mønstrene, så man kan komme i kontakt med seg selv igjen. Å komme i kontakt med eget indre liv, ser ut til å være noe som skjer lettere ute i skogen. Litt som om skogen er en terapeut på sin egen måte.  

Følgere: Instagramkontoen psykolog.med.sovepose følges av nærmere 60.000. Mål: Å formidle fag - og friluftsliv. 

MITT MARKA

Markadrøm: Å ta meg gjennom Nordmarka på langs, med kano. Da skal jeg ha med datteren min. Det er så fint å være ute med henne. “Nå har vi god tid. Nå skal vi ikke rekke noe”, sier hun.  Folk sier jeg er flink som tar henne med. Men jeg synes jo bare det er morsommere å ta henne med på tur enn å leke med lego.

Hører på:  Jeg må ha vært på tur lenge, før jeg begynner å høre på noe. Men da er radio ok. Hvis ikke ville jeg vel blitt litt gærn oppe knotten. Når jeg jogger kan jeg godt høre på musikk.

Favorittområde: Eventyrskogen fra Tverrsjøstallen og nedover mot Spålen, det området er magisk. Og Maridalen.   

Markastue: Vangen i Østmarka! Det er himmelsk gode boller der. Og Sæteren gård er fin.   

En forbitret tur

Hun har hatt hundrevis av overnattinger alene i Marka. Nå er ofte datteren på tre med. Eller mannen, venner. Men fortsatt liker Refseth å sove ute alene. De verste tabbene er unnagjort.  Som den i Maridalen en vinterkveld. Målet var en liten, forblåst kolle, inn fra Skar. Snøen lå i meterdype, løse bunker innover og hun sank godt gjennom. Skiene var for korte. Sekken for tung. Alma slet i løssnøen og hvor var egentlig den kollen? I letingen kom forbitrelsen. Turen har fått kapittelnavnet “Drittur i Nordmarka”, og er et glitrende eksempel på at følelser og natur kan spille riktig godt på lag, mener Refseth. Er du forbanna i byen, er det ikke så lett å plassere sinnet. Ute i naturen kan det komme til nytte. Som for eksempel som pur vilje. Kollen dukket opp til slutt opp. Men stemningen var fortsatt ikke på topp.   
– Det var jo iskaldt. Hva gjorde jeg her, liksom. På ett tidspunkt sluttet alt og funke, og da mener jeg alt: Mobil, hodelykt, kamera. Men midt på natten våknet jeg. Månen hang over Marka, lyste opp Pershusfjellet i fjerne. Det er sånne øyeblikk.    

Johanne Refseth

  • Psykolog og forfatter
  • Står bak instagramkontoen Psykolog med sovepose og den bestselgende boka med samme navn.  

Samarbeidspartnere