Ursdalen - Bærum før bygda ble urbanisert

Er du interessert i å oppleve Bærum, nesten slik bygda var før den ble urbanisert? Fra ganske veiløse områder med skog og til dels voldsom natur til idylliske jordbruksområder med fortsatt husdyrhold, med kulturminner fra både en nær og en fjernere fortid? Da er Ursdalen stedet, en lite berørt rest av bygda Bærum i utkanten av Vestmarka.

Urselva og Ursdalen

Ursdalen er dalen hvor Urselva renner - elva fra Svartvann ned Risfjellkastet og videre ut i Isielva ved Skui. Elva er ei typisk flomelv, med Svartvann som det eneste betydelige vannreservoaret, og en rekke sidebekker som renner ut i elva nedenfor Svartvann. Mest spennende etter kraftig regnvær, men også mest utfordrende da. Kartet viser elva og beliggenheten til de fleste stedene som er nevnt i denne artikkelen.

Ursdalen starter som en lite berørt dal med barskog, for så å gå over i en ganske bratt og trang dal med ur, stup og fosser ned mot det flatere partiet med næringsrik innsjøbunn, med gårder og åkrer. Etter dette hvilepartiet går den igjen over til å bli en trang elvedal med nærmest urskogaktig edelløvskog, før den det siste stykket før møtet med Isielva blir en trang og vill elvecanyon med opptil 30 meter høye, nær loddrette, vegger.

Svartvann og dalen til Kastefossen

Svartvann er elvas hovedkilde, et typisk skogsvann som i godvær er mye mer idyllisk enn navnet antyder. Men på ettermiddagen kommer det tidlig i skygge, og omkranset av tung granskog blir det fort ganske mørkt og dystert der. Vannet er et knutepunkt for både stier og skiløyper. Ved østenden av vannet ligger Svartvannshytta, som drives av DNT Bærum Turlag.

Siden Urselva er ei flomelv, men med spor etter tidligere tekniske installasjoner, ville det ikke være uventet om det hadde vært en demning ved utløpet. Det var det ikke spor etter, utløpet går nærmest gjennom en stor flytetorv, og virker ganske gjengrodd. Så hit opp nådde ikke kulturen som vokste opp langs elva. Blåstien følger sydsiden av elva et stykke til Langåsens sydside, der elva tar av mot Stakemyr gjennom et område med tett skog og myrpartier. Her er litt urskogpreg, små tråkk dukker opp og forsvinner igjen, og terrenget langs elva er ganske tunggått. Blåstien og elva kommer sammen igjen ved sidedalen fra Langåsen. Omtrent 650 meter opp i dalen ligger Langåshytta som var hovedkvarter for Milorgavsnitt 13300 i 1945. Rett ovenfor Kastefossen går det sti opp Peters Klev, hvor det siste drapet i Asker og Bærum som førte til henrettelse fant sted i 1846.

Skosliter'n

Rett før Kastefossen tar det av sti mot nord som krysser elva ved Øvre Vad. Den deler seg med en gren i retning Jammerdal langs stupkanten mot øst, og en annen til bronsealderrøysene på Røverkulåsen. Steinene til røysene kommer fra rasområdet under åsen Knallru nordvest for Røverkulåsen.

Blåstien videre ned dalen forbi Kastefossen er en bratt tømmervei som ble bygget i tiden rett før år 1900. Opprinnelig ble den kalt Nykastet, men etter hvert fikk den økenavnet Skosliter'n. Som bildet viser, har navnet sin berettigelse: Her gikk det hardt ut over skoningene til både to- og firbente når dette stykket skulle forseres. Om vinteren var dette også skiløype, og en skikkelig utfordring nedover, særlig med skare som ikke bar. Det ga ikke mersmak.

Dessverre blir ikke Skosliter'n vedlikeholdt. Styrtregn og manglende grøfting har tatt toppdekket, og en del av tørrmuren under veien har rast ut, slik at nordkanten av veien nærmest henger i løse luften. Her er forsiktighet på sin plass, for dette er ikke synlig fra veien, og merkingen er noe til og fra. Selve Skosliter'n ender i vadestedet Nedre Vad over elva nedenfor Risfjellkastet, vanskelig passerbart i flom.

Kastefossen

Kastefossen kaster seg utfor skaret i Risfjellkastet i et om lag 25 meter høyt og delvis nesten loddrett fall. Når elva er flomstor, er den et imponerende syn, men ved sommervannføring kan den være bare et lite silder. Fra Øvre Vad er det mulig å ta seg langs bekken til kanten der fossen kaster seg utover, men det er ikke tilrådelig når elva er flomstor. Da kan det også være vanskelig å krysse elva der.

Fossen er også synlig fra Skosliter'n, men det er bratt og vanskelig å ta seg ned derfra. Det er mulig å ta seg inn til foten av fossen langs elva fra Nedre Vad, men det er mye ur og kratt, og delvis må elva vades. Belønningen er god utsikt mot fossen, og en forfriskende dusj av fossetåka om vannføringen er stor nok. Dette er starten på det området som har gitt navn til Urselva eller Urdselva: elva som renner i steinur (steinurd).

Husmannsplassen Riisfjeldet med Kasteløkka og hytta Starkad

På nordsiden av elva ved Nedre Vad og videre mot Risfjellkastet er det en fin grasslette som nå dessverre er i ferd med å vokse til med gran. Dette er Kasteløkka, en av slåtteteigene til husmannsplassen Riisfjeldet. Det var steinrik grunn her, noe som den lange rydningsrøysa inne i skogen tydelig viser. Hans Clausen var husmann på plassen i 1835. Husene ble brent ned omkring år 1900 da plassen ble fraflyttet.

Her og opp Risfjellkastet gikk en gammel ferdselsvei mellom Vestre Bærum og Sylling i Lier. Veifaret er fortsatt synlig i ura i kastet, og har en avstikker opp til hytta til skiklubben Starkad. Skiklubben Starkad, stiftet av unge menn fra det gode borgerskap i Kristiania, kjøpte eiendommen og bygde hytte der i 1906.

Elva fra Nedre Vad til Persbråtan

Nedover fra Nedre Vad blir dalen igjen bratt, og elva går i fosser og viltre stryk. Noen steder i åpne partier over svaberg, andre steder i trang renne hvor det bare er plass til elva om ikke vannføringen er lav.

Nå fortsetter blåstien på nordsiden av elva, av og til nesten inntil den, av og til lenger vekk. Om man i stedet for å gå blåstien vil følge elva hele veien, blir turen lett til en liten dagstur gjennom kratt og opp og ned skrenter. Men turen langs og i elva gjemmer små idyller som denne, som gir belønning for strevet. Langs blåstien er det i juni/juli store arealer med ramsløk, en plante som kan luktes lenge før den kan sees.

Omtrent 250 meter ovenfor Persbråtan lå Lars Åges bru. Dette var den siste sjansen til å krysse elva ved flom før Svartvann. Men brua hadde dekke av morken honved, og ble fjernet for et par år siden.

I området mellom brua og Persbråtan svarer Ursdalen best til navnet sitt. Her er det bare steinur og trær. Elva har i årenes løp gravd seg langt ned i ura. Steingjerder, røyser og fint oppmurte forstøtningsmurer viser at den fikk både hjelp og veiledning til å finne seg et mest mulig uskadelig leie.

Vannverket i Urselva

Der blåstien krysser en liten bekk omtrent 130 meter nedenfor Nedre Vad, ligger det en stikkrenne av støpt jernrør. I elva omtrent 60 meter ovenfor denne er det i et bratt parti med svaberg en foss som ser mistenkelig regelmessig ut. Ved lavere vannføring viser det seg at dette er en oppmurt demning, hvor det stikker to rørstusser ut. I elva nedenfor ligger det flere bruddstykker av støpte jernrør, og det er enda en stikkrenne over blåstien omtrent 250 meter lenger nede.

Historiker og ursdalbeboer Erling Persbråten kunne fortelle at dette var fangdemningen til en sommervannledning fra Urselva til Stovivann. I 1950-årene var veksten i bosettingen i Bærum så stor at det nærmet seg vannkrise. Ledningen var i drift til det nye vannverket fra Aurevann og de andre vannene i Trehørningvassdraget var ferdige i 1960. Etter snart 60 år er de andre sporene av anlegget borte, og anlegget glemt.

Sirkelsaga i Urselva

Omtrent 500 meter nedenfor fangdemningen til vannverket står det en mekanisk innretning i elveleiet. Lagerbukker merket S. K. F. (i motsetning til SKF) og et støpt remhjul for flatremsdrift viser at dette er gamle saker. Klaringen mellom remhjul og aksel er mer enn rikelig.

Erling Persbråten kunne fortelle at dette er restene av flomsaga som var i bruk i perioden 1943-48. Under krigen var det mangel på alt, og saga ble rasket sammen av utrangerte deler fra andre lokale sager. Med kløkt og tålmodighet ble deler som ikke passet sammen likevel føyd sammen til noe som fungerte bra nok. Det som står igjen nå, er selve drviverket – et overfallshjul med diameter på mer enn 1,5 meter og bredde 0,8 meter. Persbråten var selv med på å bygge saga, og var bakgutt da saga var i drift. Men naturen er i ferd med å ta tilbake dette kulturminnet også. Granskauen kryper stadig tettere, og de restene av treverk i vannhjulet som var der for ti år siden, er nå helt borte. Det er ingen sikre spor etter fangdemningen eller vannrenna til saga.

Persbråtan

Skjøte fra Skui gård på husmannsplassen Persbraatan, som ligger nord for Urselva, ble utstedt i 1829. Husmannsplassen Kveisebråtan, kveise betyr kul eller byll, syd for elva er nevnt allerede i 1771. Den ble kjøpt som tillegg til Persbråtan i 1926. I dag består derfor gården Persbråtan av jorder både nord og syd for elva. Nåværende eier Johan Persbråten er den siste heltidsbonden i Bærum, og gården drives økologisk med husdyrraser som tåler å være ute vinterstid. Den drives nå fra bebyggelsen på gamle Kveisebråtan.

Våningshuset på den opprinnelige gården Persbråtan leies nå ut til gjestearbeidere, og resten av bygningsmassen er i forfall. Tidligere var låven der nærmest monumentalbygget i Ursdalen, den største bygningen og godt synlig når man kom litt inn i dalen. Forfallet de siste årene har vært raskt, noe som bildene fra 2004 og 2010 viser. Låven er nå (2018) jevnet med jorden. En del av innmarka brukes til dyrking av juletrær.

Rønningen og Hansebakken

Rønningen, opprinnelig Nyrydningen, rett under Ramsåsen ble utskilt som småbruk fra Horni gård i 1884. Den drives nå som selskapslokaler, hvor låven fra 1887 står sentralt i aktiviteten. Oppkjørselen er lett kjennelig på at der står det som vel må være Bærums siste melkerampe, med flere gammeldagse melkespann.

Husmannsplassen Hansebakken het opprinnelig Pedersbraatan, men fikk navnet Hansebakken etter en «Hans» som var pioner i omleggingen av oltidsveifaret som førte forbi plassen. Hansebakken er i dag grendehus for befolkningen i Ursdalen.

Elva fra Persbråtan til Linbråtan (eller Lindbråtan)

Etter Persbråtan renner elva rolig gjennom den midtre delen av Ursdalen, for det meste omgitt av jorder og med et tynt belte av varmekjær løvskog langs breddene. Dette er gammel innsjøbunn fra tiden etter siste istid. I området mellom Persbråtan og Kveisebråtan er delvis tett bunndekke av bregner.

Dette er jordbruksdelen av dalen, hvor det nå for det meste dyrkes dyrefôr til husdyrholdet på Persbråtan. Den strekker seg fra Hansebakken i syd nesten til Skuibakken i nord. Sommerstid, og også vinterstid, kan man fortsatt høre og se husdyr i den sydlige delen av området.

Skuibakken

Skuibakken ble bygget i 1928 og var i sin tid en av landets første storbakker, ifølge enkelte kilder en tid verdens største. I dag har den som bildet fra nyttårsaften 2011 viser, en ganske annen funksjon som fyrtårn og samlingssted for folk fra Skui og Vestre Bærum.

Den var kjent for sitt stupbratte unnarenn, som riktig nok ble flatet litt ut ved ombyggingen i 1963, og sitt imponerende reisverkstårn. To World Cup-renn (1981 og 1983) ble avholdt der, det siste som det første World Cup-rennet arrangert i flomlys. Dagens utgave av bakken er fra 1963. Bakkerekorden på 122 meter ble satt av Pål Hansen, Stålkameratene, i det siste rennet som ble arrangert i bakken i 1996. Bakken ble nedlagt som idrettsanlegg i 2002, og det ble presset på å få en beslutning om riving. I stedet ble den som den første skibakke i Norge fredet som kulturminne i 2009.

Utsikten fra toppen av tårnet ned ovarennet viser tydelig at Skuibakken ikke var for bleikinger. Hoppet sees rett foran veien, og deretter er bare sletta godt etter overgangen synlig. Men utsikten er upåklagelig mot Vestre Bærum, Einasen og Kolsås. I øst ligger Tanumplatået med Tanum middelalderkirke, i syd Svartoråsen og Ursdalen, og i vest Ramsåsen og Risfjellet.

Elva fra Linbråtan til Skui

Fra brua vest for Linbråtan forandrer elva gradvis karakter. Først går den mellom jorder, men nå med stryk og tett vegetasjon på begge sider. Deretter går den inn i en elvedal med flere stryk og småfosser. Enkelte steder går den nærmest i kløft mellom stup og skrenter. For å komme videre der, er det nødvendig enten å fortsette i selve elveløpet eller komme seg ut av det før kløften. Breddene har tett vegetasjon, mest løvtrær og bregner ispedd brennesle. Elveleiet er till stadighet sperret av vindfall, og det er sent å ta seg frem. Brennesle i vegetasjonen tyder på at her har det vært hester, og på vestsiden av elva er det stedvis spor etter en gammel tømmervei langs og ganske nær elva.

Skui gårds oppgangssag

Skui gård ble nevnt som innehaver av ei av de 41 sagene som var kjent i Asker og Bærum i 1610. Den første plassen som ble anlagt i Skui gårds utmark, fikk etter hvert navnet Saugbakken, som senere ble til Sagåsen og endte som Åsen. Den lå langs nedre del av Urselva, så her kunne saga ha ligget. I 1991 gikk Erling Persbråten på leting etter den og gjorde utgravinger. Han fant spor på et flatt og fortsatt ganske åpent område runder et lag av 20 centimeter humus som var forenlige med at det hadde stått ei vanndrevet sag der. I forgrunnen på bildet er en del av den utgravde vannrenna nedenfor vannhjulet til saga synlig. I denne renner det fortsatt vann når Urselva går flomstor. Det åpne, sollyse området er planert i to høyder, den nærmeste for sagbenken, den bakre og mye større for tømmervelta og for ferdig virke. Ovenfor dette området er elva smal, med muligheter for ganske enkelt å anlegge en fangdemning.

Ursdalen elvecanyon og Sølvhølen

Før Urselva renner ut i Isielva, går den gjennom en om lag 130 meter lang kløft med opptil 30 meter nesten vertikale bergvegger. Dette er en ganske utilgjengelig og svært lite kjent del av Ursdalen/Urselva, og kan med rette kalles «Ursdalen elvecanyon». Innerst, hvor kløften svinger brått, er det en fin foss.

I kløften er det også spor etter mennesklig aktivitet i form av vaiere med fester og en rusten jernkrok, som er bøyd slik at den kunne bære et rør. I svingen før fossen er det et delvis gjenfylt skjerp, som kan være det som er kjent som Tobias Kupfers «Sølvhølen». Bergartene i kløften inneholder mye svovelkis, som er blankt og glinsende.

Kilder:

Erling Persbråten: artikler i Asker og Bærum Historielags årsskrifter og privat korrespondanse

Arne Mohus: Husmannsplasser i Bærum, bind 1, 1988.

Lokalhistoriewiki.no

Budstikkas AB-leksikon

Diverse søk på Internett

Navn:

Bærumsdialekt og Ringeriksdialekt har mye til felles, og bruker –an endelser i bestemt form, som i Bråtan. I navn på steder og plasser er det her derfor brukt denne formen. Men familienavnene fra slike plasser er kanskje inspirert av nærheten til Oslo Vest og dialekten der, og bruker i stedet –en endelser i navnet.

Mer informasjon og flere bilder fra Ursdalen kan finnes under følgende markadatabasesteder (listet etter relevans): Ursdalen, Skui, Svartvann, Svartvannshytta, Risfjellet, Langåsen, Ramsåsen og Tanumplatået.


Edit

Flere bilder

Relaterte nyheter eller steder

DatoTittel, navn

08 Okt 2010

Ursdalen

23 Okt 2017

Ursdalen

Ut på tur - eldre nyheter

06 Jul 2018

Skarudhytta – samlingsstedet for Milorg i Skedsmo

Av Steinar Bunæs | Ut på tur

Skedsmo Historielag arrangerte i mai 2018 en minnemarkering ved stedet der hytta lå. I dag er bare konturene av grunnmuren tilbake av hytta med den ærerike historien.

25 Mai 2018

Kaffidoktorhyttene på Køllen

Av Odd Tore Saugerud | Ut på tur

Køllen som turmål er lite kjent. Terrenget er for en stor del skikkelig villmark nesten uten stier, fristende for noen, men ikke for alle. Også på stiene er det vanligvis liten trafikk. Men over stupkanten mot vest er det et stisystem som fører til en rekke interessante hytter, også kjent som "kaffidoktorhyttene".

20 Mai 2018

Fantastisk vinter

Av Redaksjonen | Ut på tur

Det har vært en fantastisk vinter. En så perfekt skisesong som denne skal det mye til for å slå. Løyper som ikke har vært preppet på årevis, er blitt oppkjørt denne sesongen. Det ble kjørt mer enn tre ganger så mange kilometer med skiløyper som i fjorårssesongen.