Markabilder

Her ser du et utvalg av de siste bildene innsendt av våre mange bidragsytere. Klikk her for å se flere bilder.

Store Sandungen er Askers nest største vann, men nå om dagen er det litt mindre enn vanlig på grunn av lav vannstand. På denne fine høstdagen var det mange ute i Vestmarka. Noen på sykkel, andre til fots. Et par stykker var ute i båt og fisket. Ser du godt etter, kan du skimte dem til høyre i bildet.
Lav vannstand i Sandungen
(Foto: Erik Unneberg, 24.09.2022)
Etter gårsdagens regn ble det oppklarning i dag, og Vestmarka kunne skilte med fine høstfarger. Bildet er fra Semsmåsan, og skuret vi ser, ble tidligere brukt til å tørke torv fra dette området.
Flott høstdag ved Semsmåsan
(Foto: Erik Unneberg, 24.09.2022)
Det har blitt stor aktivitet på plassen Dølerud etter at DNT overtok driften. Bildet er tatt fra nord og viser de gamle murene og den etter hvert velkjent skjeve utedoen med innebygget maurtue. Vinterveden ser ut til å være berget. Hele vollen mot vest var nyslått, så nå er det nok helt slutt på de ganske tallrike tysbastbuskene som vokste der.
Vedonn og slått på Dølerud
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2022)
Innenfor synsvidde litt lenger vest for Svartkulp ligger det et enda lengre og høyere stup. Inklusive skrenter er det ca. 130 meter langt og nærmere ti meter høyt på det høyeste, men det bukter seg i begge ender. Terrenget langs det er heller ikke særlig lettgått. Men begge disse stupene blir små i forhold til stupene langs vestsiden av Hauktjern, som stuper rett ned i tjernet uten forstyrrende vegetasjon.
Et lenger og høyere nabostup
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2022)
Østmarka er kjent for sine mange stup i nord/syd-retning. Dette stupet vest for Svartkulp er et av de mest stilige. Det er ganske rett og uforstyrret av skog, ca. 7 meter høyt og 75 meter langt.
Langt stup vest for Svartkulp
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2022)
Etter gårsdagens regn ble det oppklarning i dag, og Vestmarka kunne skilte med fine høstfarger. Bildet er fra Semsmåsan, og skuret vi ser, ble tidligere brukt til å tørke torv fra dette området.
Flott høstdag ved Semsmåsan
(Foto: Erik Unneberg, 24.09.2022)
Det har blitt stor aktivitet på plassen Dølerud etter at DNT overtok driften. Bildet er tatt fra nord og viser de gamle murene og den etter hvert velkjent skjeve utedoen med innebygget maurtue. Vinterveden ser ut til å være berget. Hele vollen mot vest var nyslått, så nå er det nok helt slutt på de ganske tallrike tysbastbuskene som vokste der.
Vedonn og slått på Dølerud
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2022)
Innenfor synsvidde litt lenger vest for Svartkulp ligger det et enda lengre og høyere stup. Inklusive skrenter er det ca. 130 meter langt og nærmere ti meter høyt på det høyeste, men det bukter seg i begge ender. Terrenget langs det er heller ikke særlig lettgått. Men begge disse stupene blir små i forhold til stupene langs vestsiden av Hauktjern, som stuper rett ned i tjernet uten forstyrrende vegetasjon.
Et lenger og høyere nabostup
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2022)
Østmarka er kjent for sine mange stup i nord/syd-retning. Dette stupet vest for Svartkulp er et av de mest stilige. Det er ganske rett og uforstyrret av skog, ca. 7 meter høyt og 75 meter langt.
Langt stup vest for Svartkulp
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2022)
Nå er tiden inne for slanger til å finne seg et passende vinterbol. Denne lille og meget unge buormen var en av dem som våget livet med å krysse veien fra Grønmo til Trollvannet. Tempoet var ikke høyt, og syklistene kom fort. Men denne kom etter litt guiding helskinnet over. På bildet ligger den med hodet over et vanlig bjørkeløv.
Buorm på vei mot vinterbolet
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2022)
Det har vært spekulasjoner om hvor bildet fra 1866 ble tatt. Denne skissen fra 1879 med tekst «Udsigtstårnet på Haukås ved Sarabråten» viser samme byggverk som på bildet fra 1866. Det er nok ikke et utsiktstårn, men et såkalt trigonometrisk fotsignal. Dette markerer grovt hvor selve det trigonometriske punktet, en jerntein i fjell, er. Skissen viser at fotsignalet har forfalt kraftig siden 1866. Kilde: Riksarkivet, se tekst på skissen. Bildet har blitt lysnet noe i Photoshop av undertegnede.
På (Lille) Haukåsen i 1879
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2022)
Her har Thomas Heftye (1822–1886) med familie og gjester nådd toppen av (Lille) Haukåsen sommeren 1866. Det må ha vært litt av en prestasjon med disse klærne å ha tatt seg opp stigningen fra Sarabråten til toppen på steinete og bratt sti og over myrer. I bakgrunnen fotsignalet som markerte hvor det trigonometriske punktet var. Kilde: Sarabråten album nr. 2, våtplatefotografi, fotograf ukjent. Kontrastsvak kopi som er behandlet i Photoshop av undertegnede
På (Lille) Haukåsen i 1866
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2022)
I Lomme Reiseroute 1875 er turen ned fra (Lille) Haukåsen noe uklart beskrevet. Man kan gå rundt Hauktjern eller ro over. Går man, må man krysse dalen fra Kroktjern og klatre opp på Lutåsen nord for Hauktjern, et område fullt av stup, eller gå nesten opp til Kroktjern. I dette tilfellet er nordenden av (Lille) Haukåsen korteste vei, men ganske bratt med flere stup som må unngås. Nede ved Kroktjernbekken er det idyllisk, men en rygg med stup må passeres før klatringen mot Lutåsen kan starte.
Ned fra (Lille) Haukåsen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 21.09.2022)
I Lomme Reiseroute 1875 er turen Sarabråten – (lille) Haukåsen 231 moh. plassert på førsteplass blant severdighetene i Kristiania-området. Dette er det bratteste området, loddrette skrenter med en smal hylle mellom. Ikke noe stort problem i dag, men på siste halvdel av 1800-tallet viser fotografier at moten tilsa at herrer gikk i dress med vest og damene i kjoler med fotside skjørt og gjerne en parasoll for å unngå brunfarge.
Mot (Lille) Haukåsen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 21.09.2022)
Utløpet fra Ølja er ikke i sydenden, men i ei mindre vik mot sydvest. Utløpet er demt opp med en fin gråsteindemning med reguleringsluke og fløtningsluke. På bildet er denne gjemt bak den lille odden som ender med steinene i vannet.
Ølja: vika med utløpet mot Tverrsjøen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 20.09.2022)
I sydenden av Ølja stikker en odde ut i tjernet mot nord. Fra syd etter et parti med siv og myr følger en odde mot vest med et område med furu og bjørk med begynnende høstfarger.
Ølja: en odde med høstfarger
(Foto: Odd Tore Saugerud , 20.09.2022)
Solen går nå merkbart tidligere ned om kvelden. Her ligger vestsiden av Ølja i dyp skygge, mens solen lyser opp høstfargene på østsiden. Det hjelper også at solstrålene har fått et gyllent skjær.
Ølja: høstfarger og fortsatt sol på østsiden
(Foto: Odd Tore Saugerud , 20.09.2022)
Veien har rast ut ved tunneltippen mellom Svartvann og Gjerdingen, og er derfor stengt fra 2021. Den kan ikke prepareres for skiløype, men om den er passerbar for fotgjengere og syklister, er ikke kjent. Skiltet angir at den er helt stengt.
Ras i tunneltippen mellom Svartvann og Gjerdingen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 20.09.2022)
Det var begynnende høstfarger, nesten blankt vann og strålende sol denne septemberdagen. Men rett før bildet ble tatt, dannet det seg plutselig en sky av vannsprut fra bredden i øst i området med småbølger. Denne spruten økte i omfang til dem kulminerte i et stort plask mindre enn ti meter fra starten. Det hele gikk svært fort for seg. Da vannet roet seg igjen var det ingenting å se der. Mulig fiskeørn, men plasker den så mye?
Idyll i nordenden av Grimsvann
(Foto: Odd Tore Saugerud , 20.09.2022)
Som en følge av Det store vanntyveriet i 1912 ble vannet fra Gjerdingen ledet i tunnel til Store Daltjuven på sin vei til Maridalsvannet og Kristiania. Nå har den gamle inntaksluken til tunnelen blitt erstattet av to nye luker, som også fungerer som reguleringsluker for Gjerdingen. Disse kan regulere vannstanden til –7 meter, og vil etter hvert stå under vann.
Nye reguleringsluker i Gjerdingen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 20.09.2022)
Tidligere bilder fra byggingen av den nye demningen i Gjerdingen viste at denne kunne bli en skikkelig betongkluns. Steinene fra den gamle demningen var bare røyset sammen i anleggsområdet. Etter å ha blitt brukt til forblending på luftsiden av den nye demningen og som kanter i det nye overløpet, tar den nye demningen seg mye bedre ut. Den mangler bare vann, grønt på sidene og patina. Det kommer nok med tiden!
Den nye demningen i Gjerdingen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 20.09.2022)
Reklamen for et 18 år gammelt kjentmannshefte gjelder fremdeles, der det henger ved bommen ved Åmot i Sørkedalen. Legger du turene innom postene, vil du ganske sikkert se noen steder du ikke ser så ofte.
Gammelt budskap gjelder fremdeles
(Foto: Nina Didriksen, 19.09.2022)
ller geiter, som vi også sier. Det var mange av dem ved Kjelsås gård i Sørkedalen.
Kanskje ikke en seter, men mange gjeter
(Foto: Nina Didriksen, 19.09.2022)
Skiløypa mellom Kringla og Moliksåsen er dekket av grønn mose i den sørlige delen, og det var helt stille omgivelser mens vi gikk på det myke underlaget. Fotografen stakk opp på en nærliggende kolle for å ta en kjentmannspost. Løypa krever mye snø og ble sist preparert i mars 2019. Fotografens siste skitur ned her var for et par tiår siden.
Grønt teppe ved Moliksåsen
(Foto: Nina Didriksen, 19.09.2022)
Rett ved blindveien på nordøstsiden av Langlia er denne flotte steinbroen gjemt i skogen. Nå er den synlig for bl.a. kjentmannspostjegere. Bekken renner ut i nordre del av Langlia, på kartet kalt Heimtjern.
Fin, gammel steinbro ved Hagatjernbekken
(Foto: Nina Didriksen, 19.09.2022)
Svartengrana er over 200 år gammel og døde for bare noen år siden. Den blir mer skranten for hver gang fotografen passerer.
Høstens bilde av Svartengrana
(Foto: Nina Didriksen, 19.09.2022)
Fra veien i åsen vest for Svarten er det fin utsikt mot vannet og Butleråsen i bakgrunnen.
Svarten panorama
(Foto: Nina Didriksen, 19.09.2022)
Det blåste kraftig denne mandagen, og Hauken dam var intet blivende sted. Fotografen klippet kjentmannsposten og syklet videre mot Sørkedalen. Dette er typiske høstdager; kaldt i skyggen og varmt i solen.
Hustrig ved Hauken
(Foto: Nina Didriksen, 19.09.2022)
Ringerike kommune har navnsatt alle gater og veier, og nå er skiltene i ferd med å komme på plass. Her ser vi skiløypa og blåstien til/fra Ringkollen der de treffer Langtjernveien.
Skiløype med gatenavn
(Foto: Nina Didriksen, 19.09.2022)
Selv om vi er midt i tyttebærsesongen, er det fremdeles masse blåbær igjen. De smaker også godt. Plukkerne får kjenne sin besøkelsestid, fotografens fryser er full nok. Bildet er tatt i nærheten av Jaklefoss.
Festen er ikke slutt, det er bær igjen
(Foto: Nina Didriksen, 18.09.2022)
Under arbeidene med motorveibroen over Svenåvegen og starten av Svenådalen var dette et anleggsområde, blant annet med en vei opp til venstre der det nå er planert og satt opp gjerde. På dette bildet får du et inntrykk av hvordan det så ut når du kom ned fra Tverrsjøen: https://markabilder.imageshop.no/1409257/Detail/Index/3545262
Så var det ryddet under nye E16
(Foto: Nina Didriksen, 18.09.2022)
Det var stor utfart i Vestmarka i dag. Mange var innom Gupu, enten de kom til fots eller på sykkel.
Med Gupu som mål
(Foto: Erik Unneberg, 18.09.2022)
Det var en fint høstvær i Vestmarka i dag, og folk koste seg i solskinnet på Gupu.
Idyllisk på Gupu
(Foto: Erik Unneberg, 18.09.2022)
Fortsatt går det dyr på beite i Bærum, her ser vi skotsk høylandsfe på vestsiden av Svartoråsen, som vi ser i bakgrunnen.
På beite under Svartoråsen
(Foto: Erik Unneberg, 18.09.2022)
Langsiden mot øst og endeveggen mot nord på uthuset på Purvollen seter ser fortsatt ut til å være i god stand. Bølgeblikkplatene ser også ut til å holde vannet ute, men profilen på takkanten viser at i nordenden er det noe som gir seg. Dette bekreftes også av tidligere bilder.
Purvollen seter: godsiden av uthuset
(Foto: Odd Tore Saugerud , 17.09.2022)
På Purvollen seter ser sydveggen fortsatt ut til å være i god stand, men malingslitt. I takoverhenget og ved pipa lurer likevel farene for vannlekkasje og råte.
Purvollen seter: sydveggen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 17.09.2022)
Purvollen seter så lenge ut til å være i god stand, men så begynte hustaket over tilbygget å forfalle. Nå har det også blitt skade på taksteinen ved pipa, og da er råteskader nær.
Purvollen seter: tak med lekkasjer
(Foto: Odd Tore Saugerud , 17.09.2022)
Det nye hogstfeltet har åpnet for utsikt til Damtjern, og til en litt spesiell rydningsrøys mot en bjerk i utkanten av setervollen mot nordøst. Terrenget ellers rundt Ingeborgseter preges av mange rydningsrøyser inne i skauen. Én er synlig i skogkanten til høyre for den i forgrunnen på bildet.
Ingeborgseter: hogstfelt med rydningsrøyser
(Foto: Odd Tore Saugerud , 17.09.2022)
Den tredje bygningen på Ingeborgseter kan tyde på at den var en stall og høylager kombinert. Forfallet var kommet langt i 2017, men har fortsatt videre nå. Langveggen er nå i ferd med å legge seg ned. Fundament og bærebjelker har fått et ganske kledelig grønnskjær.
Ingeborgseter: en stall til nedfalls
(Foto: Odd Tore Saugerud , 17.09.2022)
I januar 2017 var det fortsatt mulig å komme inn i begge etasjene på Ingeborgseter gjennom dørene uten å utsette seg for fare. To år senere hadde vannlekkasje gjennom taket på langveggen mot syd gitt råte i veggen og i bærebjelkene i etasjeskillet. Nå hadde etasjeskillet sunket ytterligere to-tre laftehøyder ned, utgangsdøra satt fast i halvåpen stilling, og rommet var blitt brukt som losji og avtrede for sauer. Et ganske mørkt og trist syn.
Ingeborgseter: etasjeskillet synker videre
(Foto: Odd Tore Saugerud , 17.09.2022)
Tidligere var Ingeborgseter setra i mørke skauen, setra som var usynlig inntil du var der. Nå har et nytt, stort hogstfelt åpnet opp mot nordøst. Den gamle veien fra Damtjern har forsvunnet under avkapp og greiner, men før var den likevel vanskelig å finne på vei til setra.
Ingeborgseter: ikke lenger i mørke skauen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 17.09.2022)
Plogen på Snøploghøgda står der vel mest som et kulturminne og skal neppe brukes mer.
Gjengrodd kulturminne
(Foto: Nina Didriksen, 17.09.2022)
Det er to uker til 1. oktober, og løvtrærne på Krokskogen er i gang med fargeskiftet. På dagens sykkeltur ble det en pause ved Trehørningen. Her er det ikke lov å bade, men det fristet heller ikke med 13,5 grader rett under overflaten.
Høst ved Trehørningen
(Foto: Erik Unneberg, 17.09.2022)
Skiltet som markerer slippstedet ved Lauvtjern (nær Båhusseter), er nesten skjult av smågraner. Kjentmannsposten lyser opp, men kanskje bør noen komme med ryddesaga?
Gjengrodd kulturminne
(Foto: Nina Didriksen, 17.09.2022)
Her er nye Gjerdingen dam. En utilsiktet effekt av at rekkverkrørene er åpne i endene er at vinden lager lyder når luften går gjennom rørene. Det ble en liten konsert med samtidsmusikk på fotografen i vindkastene.
Et snev av Arne Nordheim ved Gjerdingen
(Foto: Nina Didriksen, 17.09.2022)
Anleggsarbeidene er så godt som fullført ved Gjerdingen dam. Hvor høyt vannet kommer til å stå ved normal vannstand, vet ikke fotografen, men det er uansett lett å se at vannstanden er unormalt lav nå.
Lav vannstand
(Foto: Nina Didriksen, 17.09.2022)
Litt goldt i området rundt de nye installasjonene ved Gjerdingen dam, men det gror sikkert til etter hvert. I dette åpne partiet fikk vinden godt tak denne lørdagen.
Nytt ved Gjerdingen
(Foto: Nina Didriksen, 17.09.2022)
Det var en fin høstdag på Krokskogen, og skogsbilveiene var kjempefine å sykle på. Her ved Småvann i Trehørnings-vassdraget.
Flotte sykkelforhold ved Småvann
(Foto: Erik Unneberg, 17.09.2022)
Ved Grønntjern sør på Bisling-platået forteller skiltet om et slipp mot slutten av andre verdenskrig. Dessuten har Mylla løypeforening en turpost her, i tillegg har Skiforeningen satt opp en kjentmannspost. Begge deler kan vel trygt sies å være en del av turkulturen i Marka.
Miks av kultur og historie
(Foto: Nina Didriksen, 17.09.2022)
Syklene er hengt opp, klare for å bli fraktet til Ringkollen. Det er mange år siden fotografen reiste med sykkelbussen, og siden sist har den fått navnet Markabussen. Her er den på Skøyen. Nytt er også at den går på lørdager, mens den pre-korona gikk onsdag, lørdag og søndag. Uansett, det ble en fin tur, innom fire kjentmannsposter på fine steder nord i Nordmarka.
Som perler på en snor
(Foto: Nina Didriksen, 17.09.2022)
Sagdammen i Ljanselva har blitt restaurert for noen tid siden, men den er ganske grunn. Den er derfor i ferd med å vokse igjen enda en gang, blant annet med et ganske stort område med dunkjevle på nordsiden.
Ljanselva: Sagdammen gror igjen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 16.09.2022)
Sagstua var hovedhuset på gården til sagmesteren på Skullerudsaga. Den brant ned i år 2000, men ble bygd opp igjen etter de gamle tegningene. Skigarden overlevde, men heller ikke «ein skigard kan leva evig», og den begynner nå å bli sjarmerende mosegrodd og skjev.
Ljanselva: Sagstua med skigard
(Foto: Odd Tore Saugerud , 16.09.2022)
Blåstien på østsiden av Ljanselva kryper noen steder opp fra elveleiet og gir utsikt over Urskogen. Her er det en blanding av kratt og falne trær over leirgrunn med stein og stup og skrenter ned mot elva. Stien krever fottøy med godt gripemønster.
Ljanselva: utsikt over Urskogen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 16.09.2022)
Etter et område med boliger nær Ljanselva på begge går den inn i et trangere parti mellom bratte lier og med ganske urørt skog i bunnen. Dette er starten på Urskogen rett før stien deler seg i en blåmerket sti på østsiden av elva og et krevende tråkk på vestsiden.
Ljanselva: starten på Urskogen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 16.09.2022)
Bortsett fra Skraperudtjern ved Skullerud er det ikke naturlige tjern eller dammer i Ljanselva. Sagdammen, tidligere Skullerudtjernet, var et oppdemt vannreservoar for Skullerudsaga i enden av vannfallet på nedsiden av veien. Sett mot vest som her er den ganske idyllisk, men noe tilgrodd.
Ljanselva: Sagdammen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 16.09.2022)
Dugnadsgruppa ØX er i gang med rydding av skiløypene torsdager utover høsten. Her ved Sagbakken, ikke langt unna Kvernstua, Ytre Enebakk.
ØX er i gang
(Foto: Jon Jakobsen, 15.09.2022)
Fint vær og fine farger ved Lathus, med utsikt mot Holmenkollåsens vestside.
Kornåker ved Lathus
(Foto: Nina Didriksen, 15.09.2022)
Det ble en fin formiddagstur på sykkel til Haslumseter og kjentmannsposten der. Men heftets informasjon om at posten henger på en stor gran førte til generell forvirring og frustrasjon hos fotografen, før den tilfeldigvis åpenbarte seg under kronen på et løvtre.
Botanikkforvirring på Haslumseter
(Foto: Nina Didriksen, 15.09.2022)
Den øverste gangbroen over Lysakerelva er stengt i perioden «aug - nov», ifølge skilt på stedet. Omveien via Griniveien tar ikke så veldig mange minuttene.
Stengt bro over Lysakerelva
(Foto: Nina Didriksen, 15.09.2022)
Inngangen til Stein gård på Steinssletta er flott, vel verdig denne tradisjonsrike gården. Hvor gammel den er, er usikkert, men det er ikke usannsynlig at den ble etablert for et par tusen år siden.
Porten til Stein
(Foto: Erik Unneberg, 11.09.2022)
Fra E16 kunne vi i vakkert kveldslys zoome inn på Halvdanshaugen, som ligger på et av jordene til Stein gård. Ifølge Heimskringla var hodet til Halvdan Svarte gravlagt her.
Halvdanshaugen på Stein
(Foto: Erik Unneberg, 11.09.2022)
Fint å sykle langs E16 her på Steinssletta. Gang- og sykkelveien gjør ferden trygg.
Trygg ferd på Steinssletta
(Foto: Erik Unneberg, 11.09.2022)
Dette var en flott dag for en sykkeltur, Røyselandet viste seg virkelig fra sin beste side, med sol og sommerlig temperatur. Grønnsakene både luktet og syntes bra i kulturlandskapet her ved Bønsnes kirke.
Frodig utsikt fra Bønsnes kirke
(Foto: Erik Unneberg, 11.09.2022)
Røyselandet var det perfekte området for en sykkeltur denne flotte septemberdagen.
Klar septemberdag ved Bønsnes kirke
(Foto: Erik Unneberg, 11.09.2022)
Sykkelrute 1023 (Svensrud – Bønsnes – Leinetajet) går gjennom et nydelig kulturlandskap. Ved Bønsnes kirke er det knallbra utsikt sørover mot Tyrifjorden og Holsfjorden, med vakre jorder i forgrunnen. I dag var det innhøsting av grønnsaker på flere av dem. Bildet er satt sammen av fem enkeltbilder.
Mot Tyrifjorden og Holsfjorden
(Foto: Erik Unneberg, 11.09.2022)
Sykkelrute 1023 (Svensrud – Bønsnes – Leinetajet) går gjennom et fruktbart landskap som har visse likheter med Toscana. Det var helt fantastisk å sykle her i dag, i solskinn og 20 varmegrader.
Holes Toscana
(Foto: Erik Unneberg, 11.09.2022)
Området øst for Assurdalen har to Gjeddetjern. Dette er der søndre, som ligger langs stien fra Slettåsen mot syd. Her hadde mosen på flytetorvene begynt å få fin høstfarge, mens det var slutt på blomstringen av vannliljer.
Søndre Gjeddetjern
(Foto: Odd Tore Saugerud , 11.09.2022)
Utover dagen forsvant skyene over Tyrifjorden, og det ble en strålende ettermiddag med behagelig temperatur. Bildet er tatt i viken rett øst for Limovnstangen, og vi ser Storøya til venstre. Fra båten vi ser her i Storøysundet var det noen som badet.
Skyene forsvinner
(Foto: Erik Unneberg, 11.09.2022)
Tyrifjorden er ikke helt fylt opp med vann, selv om vannstanden var enda lavere tidligere i år. Bildet er tatt i viken rett øst for Limovnstangen.
Fortsatt lav vannstand i Tyrifjorden
(Foto: Erik Unneberg, 11.09.2022)
Med ryggen på Krokskogen i bakgrunnen lå Rytterager gård badet i vakker høstsol i dag.
Rytterager gård
(Foto: Erik Unneberg, 11.09.2022)
Langs stien mot øst i retning Elgsrudhytta går det en sti mot syd etter drøye 100 meter. Etter om lag 50 meter på denne går den forbi denne ganske godt bevarte og lett tilgjengelige jettegryta.
Myrerttjern: jettegryte syd for tjernet
(Foto: Odd Tore Saugerud , 11.09.2022)
Myrertjern viste seg denne dagen fra sin blankeste side med vannliljer og dunkjevler. Etter en tørr sommer er det allerede spor av høstfarger.
Myrerttjern
(Foto: Odd Tore Saugerud , 11.09.2022)
Fra Gudebildet gikk turen til Myrertjern på turvei gjennom den ganske trange og mørke Assurdalen, dalen med tallrike kumlokk og et par 230 volts koblingsskap, men uten synlig krafttilførsel. Ved stikrysset hvor stien til Elgsrudtjernet tar av, ligger det to fredete fangstgraver som fortsatt er ganske dype.
Fangstgrav langs turveien i Assurdalen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 11.09.2022)
Vi gjorde et ganske omfattende søk i området rundt oppslagstavlen. Dette er det nærmeste vi kom, en ganske diger steinblokk som med mer enn god fantasi kunne se ut som et bjørnehode i profil med ører, øye, nese og kjeft. Ovenfor denne lå et flatt svaberg som kunne vært et offersted. Dette er nok heller overtro enn tro.
Gudebildet: en bjørnegud?
(Foto: Odd Tore Saugerud , 11.09.2022)
På kartene er stedet Gudebildet navnsatt lenger vest enn steinblokka med mulig ansikt. Stedet er markert med en oppslagstavle hvor det fører en veltråkket sti opp. Det eneste som er sikkert, er at det er usikkert hva navnet Gudebildet kommer fra.
Gudebildet: etter kartene er dette stedet
(Foto: Odd Tore Saugerud , 11.09.2022)
Stedet Gudebildet ligger ifølge kartene ved driftsveien mellom Vevelstadveien og Assurdalen. Selv om navnet er veletablert, er det ikke klart hva Gudebildet viste til. Kjentmannsmerkets forslag er denne steinblokka som kan minne om et ansikt. Med velvilje kan man her se et ansikt med ett øye, tendens til oppstoppernese og munn. Ifølge norrøn mytologi burde da dette være selveste Odin, som ofret et øye for å få drikke av jotnen Mimes kunnskapsbrønn.
Gudebildet: en steingud?
(Foto: Odd Tore Saugerud , 11.09.2022)
Mosegrodde tak og åpne dører er bare noe av det som møter folk som går til Ingeborgseter ved Damtjern.
Ingeborgseter med uthus
(Foto: Nina Didriksen, 10.09.2022)
Tidens tann har herjet med taket på et av uthusene på Ingeborgseter ved Damtjern.
Slitent tak
(Foto: Nina Didriksen, 10.09.2022)
Ingeborgseter ved Damtjern har sett sine bedre dager. Her er en av kjentmannspostene i inneværende periode.
Forfallen seter
(Foto: Nina Didriksen, 10.09.2022)
Kommer du på sti gjennom skogen fra Jaklefoss og skal til Ingeborgseter, går de siste cirka 300 meterne gjennom dette hogstfeltet. Stien på kartet her er nesten fraværende, og denne lørdagen var det våt vegetasjon. I bakgrunnen til høyre sees Stubdalskampen.
Mot Ingeborgsetra ved Damtjern
(Foto: Nina Didriksen, 10.09.2022)
Det står Åsahytta og en speiderlilje på skiltet, men hytta ser lite brukt ut. Den ligger langs stien i skogen mellom Jaklefoss og Damtjern.
Forbi gammel speiderhytte
(Foto: Nina Didriksen, 10.09.2022)
Tåke og yr la seg på spindelvevene og viser hvor mange slike nett det egentlig er.
Spindelvev i skogen
(Foto: Nina Didriksen, 10.09.2022)
Tidligere var det såpass mange fastboende rundt Høversjøen at Høverroa i Østre Toten kommune hadde egen skole, Høvern skole. Den ble lagt ned på 1950-tallet da elevtallet ble for lite. De få elevene som var igjen, ble flyttet til Erikstellet skole i Hurdal kommune. Kommer en sykkelrute 682 (Rognlivegskillet – Høversjøen – Jenssætra) fra Rognlivegskillet i Hurdal, sees den gamle skolen mellom vegen og sjøen omtrent tre kilometer fra bommen ved sørenden av Høversjøen.
Høvern skole
(Foto: Thore Knudsen, 08.09.2022)
Går man litt omkring på hogstfeltet på Kraftkollen, får man fin utsikt mot øst. I venstre kant av bildet er Vardåsen synlig, og så overgangen fra den til Haugerkollen med svabergene som vanligvis kalles stupene på Vardåsen. Den fornemme bygningen omtrent midt på bildet er Vardåsen sanatorium fra ca. 1920. Den skulle egentlig hatt navnet Slottsfjellet sanatorium etter åsen bak, som egentlig het Slottsfjellet. Etter protest fra Tønsberg kommune fikk åsen navnet Slottsberget. Til høyre i forgrunnen
Kraftkollen: nytt hogstfelt, flere muligheter
(Foto: Odd Tore Saugerud , 07.09.2022)
Da vi besøkte Kraftkollen sist i 2013 bemerket vi at utsikten derfra ikke var mye å skryte av på grunn av tett skog. Diverse bomturer i o-løypa bekreftet at også oversikten led under dette. Nå har et nytt hogstfelt åpnet opp utsikten mot syd. Midt i bildet ligger bebyggelsen på Liertoppen, til høyre er Drammensfjorden, og rett under horisonten i venstre side er litt av Oslofjorden synlig.
Kraftkollen: nytt hogstfelt, nye muligheter
(Foto: Odd Tore Saugerud , 07.09.2022)
Stupet mot vest fra Glasåsen er ikke enkelt å fotografere, men her er et forsøk fra en utstikker litt lenger nord. Klatreren som skulle virket som målestokk mangler også her, men det hvite trigonometriske fotsignalet på toppen gir kanskje en indikasjon. Det er ca. fire meter høyt.
Glasåsen: stupet med Drammensfjorden i bakgrunnen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 07.09.2022)
Teleobjektiv gir kanskje et bedre inntrykk av landskapet i bunnen av Lierdalen. I det frodige løvskogbeltet foran Meren grustak renner Lierelva rolig i meandre. Traktoreggene på jordene viser at her er høstonna unnagjort, og noen jorder er allerede høstpløyd. Nær høyre bildekant ligger Sjåstad kirke, en langkirke bygget i 1896.
Glasåsen: utsikt mot Meren grustak
(Foto: Odd Tore Saugerud , 07.09.2022)
Fra Glasåsen er det vid utsikt over Lierbygda. Denne dagen måtte det bli med bare en del av den, for ekstreme vidvinkelobjektiv liker ikke så godt sidelys på frontelementet. Nær venstre øvre hjørne, litt nord for de fem blokkene, er veien til Eiksetra synlig. Midt på bildet gården Søndre Meren med grustak. Dalbunnen er godt utnyttet til jordbruk, mens langs elvene bærer dalen preg av ravinelandskap i grusavsetninger.
Glasåsen: utsikt over Lier-bygda
(Foto: Odd Tore Saugerud , 07.09.2022)
Det er en slags tradisjon for å ta bilder rett ned høye stup for å gi et inntrykk av høyden og kanskje gi litt sug i magen i tillegg. Her er versjonen fra Glasåsen, tatt med kameraet på strak arm over stupkanten. Her ender klatrerutene Englestigen og Maurstien. Vi så ingen klatrere eller engler, men brune flyvemaur var det en sann overflod av.
Glasåsen: utsikt ned stupet
(Foto: Odd Tore Saugerud , 07.09.2022)
Det er flere stier til Glasåsen fra parkeringsplassen i Rotuveien: mot nord over eller rundt Kraftkollen, eller to stialternativer mot vest. Det blåmerkede alternativet langs jordekanten mot nord og deretter videre i bratta av Kraftkollen mot vest og så mot nord følger først et gjerde, og blir etter dette stedvis ganske luftig. På sydenden av ryggen venter dette litt krevende partiet, hvor tauet kan være nyttig. Anbefales ikke når det er vått på bakken.
Glasåsen: en liten utfordring på sydenden
(Foto: Odd Tore Saugerud , 07.09.2022)
Ut til holmen er det bygget en molo med en trebru over en liten tidevannsstrøm. Det var nok viktig for steinbruddene at arbeiderne der kunne komme seg raskt og enkelt på jobb. Etter utseendet og betongen å dømme kunne moloen være fra tidlig 1900-tall, men det er nok mest gjetting.
Lahellholmen: moloen og brua til holmen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 05.09.2022)
På østsiden av Lahellholmen er det stup over stup, og krevende å ta seg frem. I strandkanten vokser det forskjellige sivarter, mest takrør som er over to meter høye. Her ligger også et gammelt vrak av en jernbåt, en ganske klumpete sak med ukjent bruksområde. I bakgrunnen brua over til holmen.
Lahellholmen: en gammel jernbåt
(Foto: Odd Tore Saugerud , 05.09.2022)
Det høyeste punktet på Lahellholmen kan måles på kartet til å være 33 moh. Her ligger det rester av en gravrøys fra den tiden da høvdinger skulle gravlegges med utsikt. Nå har det nok vokst til på og rundt toppen, men det er fortsatt bra utsikt mot Drammensfjorden.
Lahellholmen: en gravrøys på toppen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 05.09.2022)
På Lahellholmen har det på vestsiden vært granittbrudd siden ca. 1870. Både i terrenget og i strandkanten ligger det granittblokker som bærer tydelige tegn etter å ha blitt sømboret og utkilt. Det er også stup som nå er sikret med gjerder.
Lahellholmen: enden på et granittbrudd
(Foto: Odd Tore Saugerud , 05.09.2022)
Det er flere ganger med en annen bergart i granitten, men denne er den mest spesielle. Vulkansk, store krystaller, men hvilken bergart er det?
Lahellholmen: en spesiell gang i granitten
(Foto: Odd Tore Saugerud , 05.09.2022)
Lahellholmen er Drammensfjordens største øy. På nordvestsiden er det glattskurte svaberg av granitt. Jernboltene er sannsynligvis rester etter gamle fortøyninger. I bakgrunnen ligger Salbutangen og bak den Engersand.
Lahellholmen: glattskurte svaberg
(Foto: Odd Tore Saugerud , 05.09.2022)
Denne lille holmen ved Engersand friluftsområde kalles lokalt for u-båten. Sylinderen på toppen kan vel minne om et u-båttårn. Sannsynligvis har den hatt mer med et utskipningsanlegg å gjøre, for det er flere slik mot Engerstrand. Her var det et industriområde, hvor blant annet taubanen fra Gjellebekk over Sørumsåsen endte. På motsatt side av fjorden ligger Norgips på Tørkop.
U-båten ved Engersand
(Foto: Odd Tore Saugerud , 05.09.2022)
Fotografen kvapp faktisk litt da denne åpenbarte seg i skiløypetraseen som leder mot utsiktspunktet på Vestergyllen.
Skummelt vesen på Vestergyllen
(Foto: Nina Didriksen, 05.09.2022)
I åsen Hagahogget er det en hule kalt «bjørnehiet», selv om den neppe er et hi. En bjørn bor det imidlertid der, som vi ser av bildet. Her henger det også en ny kjentmannspost og en gammel geocache.
Bjørnen i hiet
(Foto: Nina Didriksen, 05.09.2022)
Fin utsikt fra Glasåsen mandag formiddag. På den andre siden av Lier ser vi Finnemarka, med blant annet Eggekollane (som det står på kartet) til høyre for de nokså markante boligblokkene i det grønne til venstre omtrent midt i bildet. Glasåsen har nå en kjentmannspost de neste to årene.
Glassklar utsikt
(Foto: Nina Didriksen, 05.09.2022)
Midt i veien sør for Heggsjø hadde noen, antagelig en rev, gjort fra seg på toppen av en haug med hestepærer. Det røde bæret er sannelig prikken over i-en.
Og et lite, rødt bær til pynt
(Foto: Nina Didriksen, 04.09.2022)
Denne lille øya ligger i Drammensfjorden og er en spennende liten plett på kartet. Nå har den også fått kjentmannspost nr. 1 i heftet for 2022–24.
Mot Lahellholmen
(Foto: Nina Didriksen, 04.09.2022)
Noen radioamatører holdt hus i hytta på toppen av Varingskollen. Kanskje var det mulig å banke på for å høre hva de drev med, men motet sviktet for fotografen (noe hun selvfølgelig angrer på).
«Bli radioamatør, De også!»
(Foto: Nina Didriksen, 03.09.2022)
Skiltet på Varingskollen ser ut til å være brukt to ganger. Først som veiviser til Frognerseteren og Holmenkollen, og så til Trehörningen, Gjærdingen, Kikut og Movann. Etter den malte rammen å dømme er det ikke bare brukket av i enden, men har gjenoppstått som en fullverdig, ny utgave.
Gjenbruksskilt?
(Foto: Nina Didriksen, 03.09.2022)

Samarbeidspartnere

Obos logo
Møller Bil