Markabilder

Her ser du et utvalg av de siste bildene innsendt av våre mange bidragsytere. Klikk her for å se flere bilder.

På DNTs ut.no er Myssmørkleiva registrert som en fotoverdig attraksjon og et samleverdig sjekkUT-punkt med utsikt over blant annet Oslofjorden. 08.05.2017 var det bare sektorvis utsikt mellom skjeggete trær. Et ganske nytt hogstfelt har åpnet opp for en videre utsikt.
Myssmørkleiva som utsiktspunkt
(Foto: Odd Tore Saugerud , 27.09.2023)
Skjulet ser ut til å ha blitt mer vindskjevt siden 2021. Den originale konstruksjonen la ikke mye vekt på diagonal avstivning.
Friskhytta: vindskjevt skjul
(Foto: Odd Tore Saugerud , 27.09.2023)
Her, på langveggen mot nord, har det vært et vindu. Dette er nå det eneste stedet innsyn i hytta er mulig uten ha stige eller å måtte klatre. Rominndeling og inventar er godt gjemt under et tykt lag av nedfalt tak og annet rot.
Friskhytta: innsyn til rot
(Foto: Odd Tore Saugerud , 27.09.2023)
Gavlveggen mot vest er den delen av Friskhytta som er mest intakt, om man kan bruke det ordet. Her har til og med glasset i vinduene overlevd. Forfall av laftede hytter er en skummel og ofte rask prosess, siden stokkene kan gli på hverandre både i lengderetningen og på tvers når de råtner, eller hvis fundamentet svikter.
Friskhytta: vestveggen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 27.09.2023)
Vi fant Friskhytta første gang 08.05.2017 da det var flaggsprettpost ved Myssmørkleiva rett ved på nytt o-kart. Hytta var den gang noe mer oppestående, men lysforholdene var umulige, så det ble ingen brukbare bilder da. 28.06.2021 ble hytta dokumentert med bilder i Markadatabasen. Forfallet var da allerede så langt kommet at forskjellen til dette bildet ikke er påfallende.
Friskhytta: et gjensyn
(Foto: Odd Tore Saugerud , 27.09.2023)
Skjulet ser ut til å ha blitt mer vindskjevt siden 2021. Den originale konstruksjonen la ikke mye vekt på diagonal avstivning.
Friskhytta: vindskjevt skjul
(Foto: Odd Tore Saugerud , 27.09.2023)
Her, på langveggen mot nord, har det vært et vindu. Dette er nå det eneste stedet innsyn i hytta er mulig uten ha stige eller å måtte klatre. Rominndeling og inventar er godt gjemt under et tykt lag av nedfalt tak og annet rot.
Friskhytta: innsyn til rot
(Foto: Odd Tore Saugerud , 27.09.2023)
Gavlveggen mot vest er den delen av Friskhytta som er mest intakt, om man kan bruke det ordet. Her har til og med glasset i vinduene overlevd. Forfall av laftede hytter er en skummel og ofte rask prosess, siden stokkene kan gli på hverandre både i lengderetningen og på tvers når de råtner, eller hvis fundamentet svikter.
Friskhytta: vestveggen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 27.09.2023)
Vi fant Friskhytta første gang 08.05.2017 da det var flaggsprettpost ved Myssmørkleiva rett ved på nytt o-kart. Hytta var den gang noe mer oppestående, men lysforholdene var umulige, så det ble ingen brukbare bilder da. 28.06.2021 ble hytta dokumentert med bilder i Markadatabasen. Forfallet var da allerede så langt kommet at forskjellen til dette bildet ikke er påfallende.
Friskhytta: et gjensyn
(Foto: Odd Tore Saugerud , 27.09.2023)
Skistua i Mossemarka ligger høyt og fritt og har sin egen hoppbakke tett ved. Det er skiltet at den for tiden er stengt. På takrenna henger lokkematen som fikk oss dit: en stolpepost type grønn (enkel). Stolpeposter er ikke akkurat orienteringsmessige utfordringer, men det er en grei måte å bli kjent på i nye områder. Her ble det også noen liter sopp av bra kvalitet som bonus.
Skistua i Mossemarka
(Foto: Odd Tore Saugerud , 24.09.2023)
Syd i Svartås i Mossemarka er det en naturlig hule som på slutten av krigen ble brukt som våpenlager for Milorg-område 1121. Den ligger i et nær 400 meter langt øst-vest stup med en høyde på opptil 35 meter, og var sikkert ganske utilgjengelig for tyskerne under krigen. Nå er det både minneplate, flaggstang og benker der for høytidelige og andre anledninger.
Våpenhula syd i Svartås
(Foto: Odd Tore Saugerud , 24.09.2023)
På vestsiden av Burudbekken er det beitmark for fe. Den var – og kanskje er – inngjerdet med elektrisk gjerde, som går over elva nedenfor fossen slik at dyrene kan drikke. Greit nok ved normal vannføring, men hvordan takler kyrene flom?
Sollifallene: beitemark på vestsiden
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2023)
I mindre vannføring er det her i Burudbekken en rekke trappetrinn med småfosser, se bilde fra 06.12.2018. I flom blir den til en sammenhengende og ganske vilter foss. Treet som danner en bue over bekken, holder fortsatt stand, men stokkene som lå nedenfor i 2018, har blitt flyttet videre nedover av de større flommene etterpå.
Sollifallene: fossen ovenfor øvre foss
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2023)
Sett fra siden er det tydelig at øvre foss i Sollifallene i Burudbekken er en trappetrinnsfoss, med flere mindre trinn før det siste og største. Bildet viser de to øverste trinnene før den kaster seg utfor det siste og største, og fortsetter i friske stryk ned til kloppa ved nedre foss.
Sollifallene: øvre foss – en trappetrinnsfoss
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2023)
Øvre foss i Sollifallene i Burudbekken fyller nå elve-/bekkeløpet helt ut og lager ganske spenstige sprutformasjoner, som også siktet på fotografen. Det går en delvis gjengrodd driftsvei fra Solli gård ned til kloppa ved nedre foss. Øvre foss høres godt fra denne, men å komme dit krever litt bushing.
Sollifallene: øvre foss i flom
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2023)
Etter det siste regnværet hadde Burudbekken gått fra å være bekk til å bli en liten elv. Dette forandrer fossene i elva radikalt fra å være elegante og detaljerte til å være kraftfulle og frådende. Dette er den nedre del av Sollifallene rett nedenfor kloppa over mot Helgerud ca. 400 meter nedenfor brua ved Sagbakkfossen. Kloppa er synlig i øvre venstre hjørne av bildet.
Sollifallene: nedre foss i flom
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2023)
Slik kan fossen ta seg ut sett fra brua på blåstien. Den svinger mot syd et stykke nedenfor, men blir synlig igjen der den flater ut på dalbunnen mot Øyervann. Lia er dekket av ganske små og mosegrodde steiner som ligger i rasvinkelen, vanskelig å ta seg ned. Tidligere flommer i år har tatt med seg stokkene som lå over den i dalbunnen, så nå må den vades med vann til omtrent midt på leggen.
Flomfossen sett fra blåstien
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2023)
Denne fossen i lia fra Øyervann har et totalt fall på ca. 20 høydemeter, og er til vanlig bare en liten fislebekk fra myrene syd for Fuglleiken. Men etter styrtregn eller vedvarende regn blir den ganske frisk, og tok i sin tid med seg den gamle brua på blåstien. Dette bildet viser om lag halvparten av fallet nedenfor blåstien. Brua er synlig øverst i bildet.
En frisk flomfoss
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2023)
Det var riktig trivelig denne ettermiddagen ved det lille, navnløse tjernet 521 moh., rett sør for Nibbitjern. Hjortelusfluene glimret med sitt fravær. Her er utløpet fra vannet og flytetorver i forgrunnen, og den eneste hytta ved vannet i bakgrunnen. Noreledningen gikk omtrent rett over dette stedet, og kunne være praktisk å orientere etter før GPS-tiden.
Varmende sol og begynnende høstfarger
(Foto: Odd Tore Saugerud , 17.09.2023)
På sin vei fra Nibbitjern til Kampevaddammen renner Fjerdingsbekken gjennom dette lille, navnløse tjernet 521 moh. Bekken ut fra det renner gjennom et tuelandskap, og er for dyp til å vade og for bred til å hoppe over. Plankene som utgjorde brua på blåstien, var tatt av flommene og ført nedover, men ble hentet opp igjen og plassert der bekken var smal nok. Her var det betryggende å ha et tre å holde seg i for å komme seg trygt og tørt over.
En ustabil og glatt nødløsning
(Foto: Odd Tore Saugerud , 17.09.2023)
Etter 94 år, delvis i drift, delvis som reserve, ble Noreledningen revet i 2022. Bortsett fra masten ved Wyllerløypa er denne kjentmannsposten i ledningstraséen ved tjernet 521 moh. (rett sør for Nibbitjern) det eneste minnet om den. Tatt i betraktning erfaringene fra Ukraina og hvor avhengig Norge er av elektrisk kraft, spesielt vinterstid, kan visdommen bak denne beslutningen diskuteres.
Noreledningen: et minnesmerke
(Foto: Odd Tore Saugerud , 17.09.2023)
På denne fantastiske høstdagen var det mange som tok seg opp på Søndre Kolsås. Vi ser vestover, og øyner Stovivann og Ramsåsen til vensre i bildet. Til høyre for vannet har vi Tanumplatået, med kulturlandskapet ved Bryn nærmere kameraet. Bebyggelsen på Rykkinn til høyre.
Utsikt vestover fra Søndre Kolsås
(Foto: Erik Unneberg, 17.09.2023)
Søndre Kolsås trakk tiil seg mange turgåere i dag. Solskinn og behagelig temperatur gjorde sitt til at mange tok seg en lang pause på toppen.
Yrende liv på toppen
(Foto: Erik Unneberg, 17.09.2023)
Det står Kommerikesæter på kartet, men et søk på nettet gir ingen detaljer om stedet eller navnet. De to bygningene er synlige fra blåstien mellom Åstjern hyttetun og Kjølvegen, som for øvrig skal ha fått navnet sitt fra den gang vikingene dro skipene sine over åsen fra Randsfjorden til Einafjorden.
Forbi Kommerikesæter
(Foto: Nina Didriksen, 16.09.2023)
Kunstverket Roten ble innviet i 2019. Gran kommune står bak, og Roten er et av flere steder som kommunen ser på som naturlige stoppesteder langs pilegrimsleden gjennom Hadelandsåsene. Her er også blåmerkede stier og rødmerkede skiløyper.
Inn i Roten
(Foto: Nina Didriksen, 16.09.2023)
Kunstverket Roten skal forestille en rot og er en såkalt tankeplass, plassert et steinkast fra Kjølvegen i Hadelandsåsene. Pilegrimsleden går også forbi.
Roten i sikte
(Foto: Nina Didriksen, 16.09.2023)
På Ingeborgseteråsen var der for ca. ti år siden omfattende flatehogster som ga bra utsikt mot Damtjern. Nå har ungskogen vokst seg så høy at utsikten nesten er borte. Vindfall, tåke og lett regn ga høstlig stemning.
Ingeborgseter: hogstfelt med litt utsikt
(Foto: Odd Tore Saugerud , 16.09.2023)
I dette krysset kan du velge mellom kjerrevei og sti til Åstjern og grusvei forbi Høgkorsplassen.
Til Åstjern eller Høgkorsplassen?
(Foto: Nina Didriksen, 16.09.2023)
Bildet viser kontrolltavlen for kjentmannsposten på Ingeborgseter med seteren i bakgrunnen tvers over setervollen. En gylden regel i orientering er at postskjermen skal stå på postdetaljen som er beskrevet, eller at den skal være godt synlig fra denne. Denne enkle regelen burde gjelde også for kjentmannsposter.
Ingeborgseter: skjult kontrolltavle
(Foto: Odd Tore Saugerud , 16.09.2023)
Det laftede uthuset på Ingeborgseter har forfalt betydelig det siste året. Nordveggen er nå delvis råtnet ned, og det er fri gjennomsikt. I gavlveggen mot øst har de nedre stokkene råtnet vekk, og veggen har ikke lenger understøttelse i hjørnet. Det er tvilsomt om det vil stå oppreist en snøvinter til.
Ingeborgseter: vindskjevt og skakt uthus
(Foto: Odd Tore Saugerud , 16.09.2023)
Ingeborgseter har vært preget av forfall så lenge jeg har kjent til den. På hovedhuset har ikke tilstanden utvendig forandret seg så mye i løpet av det siste året, men understøttelsen av verandaen på vestsiden er nå vekk, og nærmere undersøkelser innvendig er ikke tilrådelig.
Ingeborgseter: forfallet fortsetter
(Foto: Odd Tore Saugerud , 16.09.2023)
Turen til Gjerdingen og Grimsvann kunne blitt våt, siden stien langs stupet mot Grimsvannsputten var ca. 25 cm under vann noen steder. Normal vannføring i bekken og spredte bevergnag tydet på beverdemning. Bildet viser denne, som nok har blitt noe påvirket av ekstremværet Hans og påfølgende styrtregnperioder. Jeg så ingen beverhytte. Den som vil forbi putten, må gå over høydedraget øst for denne, om de da ikke har langstøvler eller ønsker fotbad. Veien opp Svenådalen er stengt grunnet rasfare.
Høy vannstand i Grimsvannsputten
(Foto: Odd Tore Saugerud , 14.09.2023)
Det er plass til et titall biler på parkeringen innerst i Tumyrveien i Nittedal.
Innfallsport Tumyrhaugen
(Foto: Nina Didriksen, 11.09.2023)
Stille ved Høldippelen eller Høldippeldammen i Nittedal denne mandagen. Det er mange fine steder å slå seg ned langs bredden.
Grått over Høldippelen
(Foto: Nina Didriksen, 11.09.2023)
På Linfåningshøgda i nordmarkdelen av Nittedal er det flere stier i det åpne furuterrenget.
Fin sti over Linfåningshøgda
(Foto: Nina Didriksen, 11.09.2023)
På toppen av Linfåningshøgda i Nittedal er det et trig.punkt, men rundt dette, både nær og lenger unna, er det andre bolter i berget. Trig.punktet omgitt av hvite plastflak (sikkert for fotografering fra fly) skimtes så vidt bak trærne midt i bildet.
Flere bolter på Linfåningshøgda
(Foto: Nina Didriksen, 11.09.2023)
Mellom stammene skimtes trig.punktet på Linfåningshøgda i Nittedal.
På Linfåningshøgda, 328 moh.
(Foto: Nina Didriksen, 11.09.2023)
På toppen av Linfåningshøgda er det et trig.punkt. Her var det en kjentmannspost i 1970. I dag bare tåke, yr og vind.
«Trig.punkt nord for Nittedal stasjon»
(Foto: Nina Didriksen, 11.09.2023)
Denne runde bygningen står langs turveien nordover mot Linfåningshøgda i Nittedal og er mest sannsynlig en vanntank.
Vanntank?
(Foto: Nina Didriksen, 11.09.2023)
Den andre søndagen i september var som en flott sommerdag på Limovnstangen, eller Lemostangen om man vil. Selv i skyggen var temperaturen over 20 grader, og fotografen lot seg friste til å ta seg en svømmetur. Vannet hodt 18,5 °C. Fortsatt er vannstanden temmelig høy i Tyrifjorden etter mye regn de siste ukene.
Sensommer på Limovnstangen
(Foto: Erik Unneberg, 10.09.2023)
I dag var virkelig dagen for å komme seg ut, med sol og godt over 20 varmegrader. Valget falt på en sykkeltur på Røyselandet, med innlagt handling av fantastiske grønnsaker på Bjørke gård.
Gårdsutsalg på Bjørke
(Foto: Erik Unneberg, 10.09.2023)
På denne flotte septemberdagen var det mange som tok turen til Bjørke gård. Her selges både grønnsaker og blomster, og mais er lagt ut for selvplukk.
Godt oppmøte på Bjørke
(Foto: Erik Unneberg, 10.09.2023)
Bjørke gård ligger på oversiden av Steinssletta, med fin utsikt til blant annet Krokskogen i øst. Her ser vi litt av solsikkeåkeren, som det nå kan høstes fra.
Innhøstningsklart på Bjørke
(Foto: Erik Unneberg, 10.09.2023)
Store deler av Krokskogen lå innhyllet i tåke mesteparten av dagen, men i høyden kunne vi se solen etter hvert. Fint å sykle på Markas skogsbilveier nå. Bildet er tatt på Kronprinsens utsikt.
Tåken forsvinner
(Foto: Erik Unneberg, 09.09.2023)
«Kast ikke plast i naturen» het det den gang, og denne kjentmannsposten fra 1980 viser jo at både plast og metall holder stand mot nedbrytingen. Postrestene er ved Bjørntjernet ved Sollihøgda.
Kjentmannspost fra 1980
(Foto: Nina Didriksen, 06.09.2023)
Ved Bjørntjernet innenfor Sollihøgda ligger restene av en kjentmannspost fra 1980. Det finnes flere bilder av den her på Skiforeningens bildesider, søk på «saugerud bjørntjernet». I påvente av nytt kjentmannshefte plukker fotografen de eldste og for henne utatte postene.
Kjentmannspost fra 1980 ved Bjørntjernet
(Foto: Nina Didriksen, 06.09.2023)
Dette bildet er tatt rett før Bjørntjernet innenfor Sollihøgda, på en sti som ikke sto på kartet, hverken i Skiforeningens app eller o-karttjenesten mapant.no. Ved tjernet lå dagens mål, restene av en kjentmannspost fra 1980.
Umerket sti mot gammel post
(Foto: Nina Didriksen, 06.09.2023)
På nordøstsiden av Holmevann går det en gammel drifts- eller kjerrevei som er merket som sti og skiløype. På bildet tar merkingen av til høyre, mens veien går litt videre. Fotografen skulle til Bjørntjernet og fortsatte rett frem før hun «bushet» til tjernet.
Blåsti og skiløype
(Foto: Nina Didriksen, 06.09.2023)
Flatt vann på Holmevann (som også kalles Niskinnvann) innenfor Sollihøgda en onsdag formiddag. Her er det flere fine steder å slå seg ned.
Stille ved Holmevann
(Foto: Nina Didriksen, 06.09.2023)
Noen rigget til for det som sannsynligvis var et løp. Blant tiltakene fantes plastbånd som krysset veien et par centimeter over bakken, flere steder, på grusveien rett bortenfor Midtstubakkene.
Snublefelle
(Foto: Nina Didriksen, 05.09.2023)
På dette bildet er bergnabben midt i elveløpet mer tydelig enn på bildet fra 2023. Det har heller ikke dannet seg noen tydelig stokkvase på den. Et bilde fra 2007 viser en større stokkvase enn i 2023. En skikkelig flom kan fjerne stokker som har satt seg fast der.
Bjørnsjøhelvete nedstrøms hengebrua 1999
(Foto: Odd Tore Saugerud , 04.09.2023)
Bjørnsjøelva oppstrøms hengebrua ser omtrent lik ut samenlignet med bildet fra 2023. Vannføringen er også omtrent den samme på de to bildene.
Bjørnsjøhelvete oppstrøms hengebrua 1999
(Foto: Odd Tore Saugerud , 04.09.2023)
Her er Bjørnsjøelva med den gamle hengebrua høyt over slik den var i juli 1999. Den gangen var det ikke inngjerdet ved bruendene, og med litt krabbing og lignende var det mulig å komme seg nesten helt ned til elvebredden. Den gang tok stien ned til brua av ca. halvveis mellom nystien og der kraftledningen krysser blåstien til Bjørnholt.
Bjørnsjøhelvete med hengebrua 1999
(Foto: Odd Tore Saugerud , 04.09.2023)
Broen over bekken i Skådalen har flyttet på seg. Det går an å gå over på ustø steiner, men det anbefales ikke på ski.
Skibro på tvers
(Foto: Nina Didriksen, 03.09.2023)
Alt vannet som datt ned fra himmelen forrige helg, har tatt med seg mye masser fra stien i Skådalen.
Vannskader i Skådalen
(Foto: Nina Didriksen, 03.09.2023)
Denne septemberdagen bød på flott vær i Bærumsmarka, og ved Nedre Haga var kvelden mild og fin.
Mot kveld ved Nedre Haga
(Foto: Erik Unneberg, 02.09.2023)
Solen har akkurat takket for seg, men fortsatt er det lys på himmelen Gardlaushøgda og golfbanen på Haga.
Pastellhimmel over Haga
(Foto: Erik Unneberg, 02.09.2023)
Disse Småvanna på Romeriksåsen ligger sydøst for Ramndalstjerna i fortsettelsen av Høyfjellsvangen. Det er to tjern, og dette er det vestlige og største med hytte og badebrygge. Visitten til Spenningsbygruva etterpå ble i mørkeste laget, men vi kunne se at sporvekselen nå hadde tatt turen fra bekken og tilbake til toppen av steintippen.
Småvanna på Romeriksåsen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 02.09.2023)
Fra Høyfjellsvangen øst for Ramndalstjerna er det stedvis utsikt til vannet. Her har lyngen begynt å få høstfarger, og sola er allerede på vei ned bak horisonten.
Det høstner ved Ramndalstjerna
(Foto: Odd Tore Saugerud , 02.09.2023)
Ifølge Skiforeningens kart består vannet Ramndalstjerna av Bergstjernet, Midtre Ravndalstjern og sannsynligvis også Søndre Ravndalstjern, som er demt sammen ved hjelp av demningen i sydvestenden av Bergstjernet til høyre i bildet. Nordre Ravndalstjern ligger 53 meter høyere i samme vassdrag. «Flyet» til venstre i bildet er en stor øyenstikker.
Ramndalstjerna
(Foto: Odd Tore Saugerud , 02.09.2023)
Kirkebyhøgda er skogkledd, og skogen er for det meste rank granskog på mykt moseteppe. I år er det ingen mangel på sopp, og denne fiolette skivesoppen er et vanlig og iøynefallende innslag.
Typisk skog på Kirkebyhøgda
(Foto: Odd Tore Saugerud , 02.09.2023)
I venstre kant på bildet av Husebyhytta er en gammel ovn synlig. Som dette bildet viser, er ikke denne en vanlig dusinovn, men en Drammens Jernstøberi No. 60, en særegen konstruksjon med vugge og sidevindu, og en lang sprekk etter hard fyring.
En staselig ovn ved Husebyhytta
(Foto: Odd Tore Saugerud , 02.09.2023)
Om lag 200 meter syd for den store steinen på Kirkebyhøgda ligger denne ganske store og velholdte laftede hytta. Neppe hyppig brukt, men med gul duk på bordet ved inngangen. Anka Nordenborg anfører til bilde av 01.06.2012 at dette er Husebyhytta, men mer er ikke kjent.
Husebyhytta på Kirkebyhøgda
(Foto: Odd Tore Saugerud , 02.09.2023)
Åsryggen Kirkebyhøgda rager 408 moh. uten høyere naboåser annet enn mot nord. Ryggen er dekket av høy skog, og utsikten fra den er meget begrenset. Fra den store steinen på et av de høyeste områdene er denne utsikten mot øst mellom tørrgranene til mer skog den lengste.
Utsikt fra Kirkebyhøgda
(Foto: Odd Tore Saugerud , 02.09.2023)
Ved vannhjulet mellom Losby og Mønevann spilles «Vasshjulet brenner» i disse dager. Historien inneholder dramatikk, moral og kjærlighet, som seg hør og bør.
På spel i Østmarka
(Foto: Nina Didriksen, 01.09.2023)
Når sola sto over Middagsdalen, visste folkene på Fortjernbråtan at det var tid for middag. Nå begynte dalens sydside å komme i skyggen, klokken var 14:06 sommertid, og middagen ville vært over. Skaret øverst i dalen er ganske trangt, med en blanding av steinur og skrenter på sidene.
Skyggen kommer i Middagsdalen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 01.09.2023)
Omtrent slik tar husene på Fortjernbråtan seg ut sett fra Utsiktsteinen i Middagsdalen med kikkert eller telelinse. Rødmerkingen på trestammen til høyre viser at her går det skiløype.
Husene på Fortjernbråtan
(Foto: Odd Tore Saugerud , 01.09.2023)
Krokkleiva på Krokskogen har Malersteinen, Middagsdalen har denne som kanskje kunne kalles Utsiktssteinen. Fra denne er det forholdsvis fri sikt mot Fortjernbråtan, som brukte dalen som et noe unøyaktig ur. En alternativ vei med sykkel til dalen er veien merket Tiurleiken og dalen opp fra syd. Her var det rolig, bortsett fra en elgkalv på veien.
Stor stein og utsikt i Middagsdalen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 01.09.2023)
Det er ikke fullt før det renner over, ei heller i Damtjern. Den første dagen i september opprant med sol og varme, og fotografen brukte den til å fullføre årets turorientering i Ringerike. Kartet Damtjern – Løvlia er på såkalt svart nivå, og det kan vi i grunnen underskrive på.
Fullt i Damtjern
(Foto: Nina Didriksen, 01.09.2023)
Atie ser tenksom ut. Vi visste at hengebrua over Bjørnsjøelva var rehabilitert, men stien ned dit fra blåstien til Bjørnholt var ikke den vi gikk i 1999. På tilbaketuren samme vei så vi svaret: Den gamle, noe slakere adkomstveien tok av mot nord der det bratteste partiet på nystien startet. Veien den gang var planert, men smal, og er nå overgrodd med kratt og delvis sperret av vindfall. Tre bilder tatt 17. juli 1999 viser hvordan det var i Bjørnsjøhelvete da.
Ny hengebru, ny sti på østsiden
(Foto: Odd Tore Saugerud , 01.09.2023)
Nedstrøms hengebrua over Bjørnsjøelva stikker det opp en bergnabb midt i elveløpet ved vannføringen på bildet. Her samler vindfall og andre stokker seg til en stokkvase. Under fløting var vannføringen mye større, men dette kunne være en utfordring og kilde til tømmervaser også da.
Stokkvasen i Bjørnsjøhelvete nedstrøms hengebrua
(Foto: Odd Tore Saugerud , 01.09.2023)
Bjørnsjøelva har roet seg ned etter serien med styrtregn og flom i august, men er fortsatt ganske vilter.
Bjørnsjøhelvete oppstrøms hengebrua 2023
(Foto: Odd Tore Saugerud , 01.09.2023)
Dette er i veien fra Damtjern mot Løvlia, kanskje en liten kilometer opp fra bommen.
Ras i veien
(Foto: Nina Didriksen, 01.09.2023)
Veien mot Løvlia er gravd ut av det kraftige regnværet. Det er greit å passere på sykkel og kanskje med bil, det prøvde vi ikke. Det blir det også noen dager til andre får prøvd, for Stubdalsveien lenger ned har fått store skader, og Ringerike kommune har skrevet at det kan drøye til neste uke med gjenåpning.
Skader på Lauvliveien
(Foto: Nina Didriksen, 01.09.2023)
Der trillestien fra Langtjern går over i vei mot Damtjern, har regnværet satt sitt tydelige avtrykk. Greit å komme forbi med sykkel.
Vannskader i trillestien
(Foto: Nina Didriksen, 01.09.2023)
Ved foten av Ringkollen ligger skistadion, og der står snøkanonene klare til å skyte ut hvitt gull når kulden kommer.
Venter på vinter’n
(Foto: Nina Didriksen, 30.08.2023)
Benken oppe på Ringkollen har det gamle RT-logoen som viser at Ringerikes Turistforening står bak. Våren 2015 ble navnet endret til DNT Ringerike, så benken er minst drøyt åtte år gammel. Men både patina og det faktum at den er spikret sammen og ikke skrudd, tilsier at den er en god del eldre. Toppen i bakgrunnen til høyre er den «nyfriserte» Gyrihaugen.
Hvor gammel er benken?
(Foto: Nina Didriksen, 30.08.2023)
Blåstien/skiløypa Ospeskog – Gråseter er preget av lite bruk og en del forfall med vindfall, nedraste steiner og tilvoksing. Her er det mest maleriske vindfallet underveis.
Naturlig portal på blåstien/skiløypa Ospeskog – Gråseter
(Foto: Odd Tore Saugerud , 30.08.2023)
Rett etter stimøtet er det laget en solid klopp over blåstien og skiløypa til Gråseter. Her er nedre del av fossene godt synlig. Under flommen var det så mye vann her at bladverk og pinner ble liggende igjen på kloppa.
Langs blåstien/skiløypa Ospeskog – Gråseter
(Foto: Odd Tore Saugerud , 30.08.2023)
Rett etter stimøtet er det laget en solid klopp over blåstien og skiløypa til Gråseter. Her er nedre del av fossene godt synlig. Under flommen var det så mye vann her at bladverk og pinner ble liggende igjen på kloppa.
Kloppa over bekken fra Lille Otertjern
(Foto: Odd Tore Saugerud , 30.08.2023)
På vei mot stikrysset med stien fra Sandbakken – Ospeskog – Gråseter var det kraftig fossebrus denne dagen. Det skyldtes den unormalt store vannføringen i bekken fra Lille Otertjern, som her faller ca. 50 høydemeter i en nesten sammenhengende foss. Tett bladverk begrenser sikten til den.
Fosser i bekken fra Lille Otertjern
(Foto: Odd Tore Saugerud , 30.08.2023)
Om lag 150 meter i til dels ganske bratt terreng går stien Skansebakken – Otertjerna – Gråseter. Den er av ganske varierende kvalitet, men grei å gå – selv etter alt styrtregnet i sommer.
Stien Skansebakken – Otertjerna – Gråseter
(Foto: Odd Tore Saugerud , 30.08.2023)
Fra luftsiden av demningen er det tydelig at nedre del av demningen er av tilhogde steinblokker. Dette er en atthaldsdemning, altså ikke en fløtningsdemning, og det er da noe overraskende at den har et bunnutløp. Det er ingen synlige spor etter noen luke her, men det må ha vært en her.
Atthaldsdemningen i Otertjern
(Foto: Odd Tore Saugerud , 30.08.2023)
Fra Lille Otertjern går det et bekkefar gjennom myra til midt på steinrøysa, hvor den forsvinner i falne trær og annet rot. Vannføringen denne dagen var vesentlig større enn vanlig og greinverket tett, så på dette bildet ser man ikke at nedre del av demningen er av fint tilhogde steinblokker.
Bekken fra Lille Otertjern
(Foto: Odd Tore Saugerud , 30.08.2023)
Om man går omkring i utkanten av de nåværende Otertjerna, vil man finne steinrøyser som denne. Denne ligger i enden av myra nordnordvest for Lille (Vestre) Otertjern, og vi fant den første gang for temmelig nøyaktig ti år siden. Røyser som dette er typiske for laftedemninger/steinkistedemninger hvor treverket har råtnet vekk og steinfyllingen har blitt til ei lang røys.
Enda ei steinrøys ved Otertjerna
(Foto: Odd Tore Saugerud , 30.08.2023)
Etter en kjølig formiddag under tåkeskyene, sprakk det heldigvis opp og ble ganske sommerlig under packraftturen på Store Sandungen. Her skimtes Oslos toppunkt, Kjerkeberget, i det fjerne. Til venstre sees også litt av øya Lauvtangen.
På bøljan blå
(Foto: Nina Didriksen, 29.08.2023)
En packraft eller sammenleggbar gummibåt kan vel nesten kalles en reisebåt. Denne er lånt på BUA Jevnaker i år som i fjor, og ble brukt på «Ekspedisjon Sandungen», der fotografen tok seg frem til noen vanskelig tilgjengelige geocacher.
Årets tur med reisebåten
(Foto: Nina Didriksen, 29.08.2023)
Etter sporene å dømme har det vært både elg og bever på øya Lauvtangen sørøst i Store Sandungen i Nordmarka.
Beverhilsen på Lauvtangen
(Foto: Nina Didriksen, 29.08.2023)
En eller annen gang de siste årene har det vært skogbrann på Lauvtangen, øya sørøst i Store Sandungen. På nordvestsiden av øya er det et område med svartsvidde trær og trerester. Et annet sted på øya har også vinden herjet, det ligger mange veltede trær.
Skogbrann på Lauvtangen
(Foto: Nina Didriksen, 29.08.2023)
Fra Oscarsborg var det en flott sensommerdag fin utsikt sørover Oslofjorden, med Drøbak til venstre og Hurum til høyre.
Mot Drøbak og Hurum
(Foto: Erik Unneberg, 28.08.2023)
Dette stedet i Valbekken kalles «Djevelens punsjebolle» (eller punsjbolle, som noen insisterer på). Det er mye krefter i sving nå, etter all nedbøren i det siste.
Kraftig punsj
(Foto: Nina Didriksen, 27.08.2023)
Etter den kraftige nedbøren det siste døgnet er det mye vann – og lyd – i Valbekken.
Valbekken breier seg
(Foto: Nina Didriksen, 27.08.2023)
Den høyeste fossen i Sæterbekken er også den som er minst kjent og vanskeligst tilgjengelig. Den er også vanskelig å fotografere, med mange løp som delvis er dekket av vegetasjon. Denne storflommen hjalp mye.
Den høyeste fossen i Sæterbekken
(Foto: Odd Tore Saugerud , 27.08.2023)
Rett nedenfor vadet i Sæterbekken renner Moløkkbekken inn i Sæterbekken. Til vanlig er den knapt nok synlig, men storflom hjelper. Vadet øverst i bildet er fullstendig oversvømt. Vannføringen hadde vært så stor at den kalibrerte delen av målestasjonen lenger nede var oversvømt.
Moløkkbekken møter Sæterbekken
(Foto: Odd Tore Saugerud , 27.08.2023)
Verksfossen er frådende og nokså brun, et syn som trakk til seg en mengde skuelysten. Brannvesenet kom også, men de pumpet vann ut av Vertshuset og møbelforretningen i senteret. Spøkelset i fossetåka dukket også kortvarig opp, se bildet.
Verksfossen sett fra oversiden
(Foto: Odd Tore Saugerud , 27.08.2023)
Slik tok Verksfossen seg ut under denne flommen. Flommen har nok kulminert, med vannstanden har bare gått litt ned etter maksimum.
Standardbilde av Verksfossen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 27.08.2023)
Pingvinene på Bærums verk frydet seg i flommen, men fant vannet lite salt, for varm og for brunt. Men de sto støtt på fundamentet sitt, i motsetning til skulpturer på plenen lenger ned. Disse ble ustabile og måtte reddes og rettes opp med kranbil.
Pingviner i sitt (nesten) rette element
(Foto: Odd Tore Saugerud , 27.08.2023)
I løpet av natten hadde Lomma økt vannføringen til storflom. Som bildet viser, var også parkeringsplassen og plenen på Bærums verk under vann, og det var høyere vannstand enn under storflommen 1. mai 2002. Fotografbrua var oversvømt, og rekkverket delvis ødelagt.
Lomma i enda en flom
(Foto: Odd Tore Saugerud , 27.08.2023)
Ved nordenden av løken på østsiden av sundet er dette monumentet laget av en flittig bever. Dette er ikke det eneste sporet av bever her. Ved sydenden av selve Hakklokroktjern har den nærmest gått amok og felt bjørker over hverandre i alle mulige retninger, og etterlatt dem der de lå.
Bevergnag ved Hakklokroktjern
(Foto: Odd Tore Saugerud , 24.08.2023)
Utløpet av Hakklokroktjern har skrenter på begge sider og er ganske bredt. Det er ikke mulig å krysse bekken/sundet her.
Hakklokroktjern sett fra utløpet
(Foto: Odd Tore Saugerud , 24.08.2023)
Ved utløpet av Hakklokroktjern er det en ansamling av ganske dekorative flytetorver. I bakgrunnen veien videre til nordenden av tjernet med grønt midtparti og liten trafikk.
Flytetorver ved utløpet av Hakklokroktjern
(Foto: Odd Tore Saugerud , 24.08.2023)
Mellom Hakklokroktjern og den navnløse løken syd for det er det en bekkestubb som ved høy vannstand blir til et smalt sund. Det har vært en meget våt august i år, og nå er det bare svake spor av at vannet strømmer. En eventuell klopp må ha druknet helt.
Løken i bekken fra Hakklokroktjern
(Foto: Odd Tore Saugerud , 24.08.2023)
Fra øya i Svarkulp er det et kort stykke til østbredden. Her lukker en kort ledemur igjen slik at tømmeret ikke skulle forville seg inn i bakevja. På Skiforeningens digitale kart er det merket en sti over øya og begge ledemurene, men den må være for liten vannføring og tørt vær. Steinene i murene kan være løse – og er sleipe – særlig rett etter regn.
Hakkloelva: en kort ledemur
(Foto: Odd Tore Saugerud , 24.08.2023)
Nederst i den lille sidedalen fra Svartkulp har beveren vært på ferde og felt grove løvtrær. En vindfelt gran forteller enda en historie: Den er det tredje sporet etter en rødmerket skiløype. Og riktig nok: På mitt skikart over Oslo Nordmark fra 1968 er det heltrukket rød linje her, mens den på kartet fra 1993(!), synfaring ikke oppgitt, er redusert til stiplet linje.
Hakkloelva: bevergnag og rød maling
(Foto: Odd Tore Saugerud , 24.08.2023)

Samarbeidspartnere

Obos logo
Møller Bil