Markabilder

Her ser du et utvalg av de siste bildene innsendt av våre mange bidragsytere. Klikk her for å se flere bilder.

Det høyeste punktet på Årvolltangen er Ravnefjell 73 moh. Terrenget rundt den er nokså kupert med skrenter og stup i forskjellige retninger, og et godt kart er nyttig. På toppen var et trigonometrisk punkt, og signalet og hullet etter jernteinen som var punktet, er fortsatt synlige. Den vide utsikten derfra er derimot bare et rykte nå, selv om den ble fremhevet så sent som i mai 2014 i Moss byleksikon.
Årvolltangen: Ravnefjell 73 moh.
(Foto: Odd Tore Saugerud , 03.10.2022)
Grevlingodden er en velegnet raste- og overnattingsplass, og har som ekstra bonus i år både en stolpepost og en elektronisk ut.no-post.
Årvolltangen: mot kveld på Grevlingodden
(Foto: Odd Tore Saugerud , 03.10.2022)
Ved Grevlingbukta ligger Grevlingodden, og på den ligger Grevlinghuken, en gapahuk i regi av DNT. Dette var et utmerket sted for et lite måltid mens solen fortsatt varmet merkbart.
Årvolltangen: mot kveld på Grevlingodden
(Foto: Odd Tore Saugerud , 03.10.2022)
I ei lita bukt mellom to privathytter utenfor Elverhøy lå det to tilsynelatende feilplasserte ganske store tanker. Ved nærmere ettersyn viste det seg at de var forbundet med hverandre med påsveisede stålprofiler. Et transportfartøy for tunge laster på Vansjø? Det sto to traktorer innenfor Elverhøy, og det var byggevirksomhet rett ved tankene.
Årvolltangen: et merkelig fartøy
(Foto: Odd Tore Saugerud , 03.10.2022)
På enden av Årvolltangen ligger kystledhytta Elverhøy. På 1800-tallet var dette en husmannsplass, men i 1913 ble den utskilt som egen eiendom, og brukt som serveringssted. Dagens bebyggelse er fra 1930. Den vedlikeholdes nå av DNT og er åpen for alle, særlig skoleklasser.
Årvolltangen: kystledhytta Elverhøy
(Foto: Odd Tore Saugerud , 03.10.2022)
Grevlingodden er en velegnet raste- og overnattingsplass, og har som ekstra bonus i år både en stolpepost og en elektronisk ut.no-post.
Årvolltangen: mot kveld på Grevlingodden
(Foto: Odd Tore Saugerud , 03.10.2022)
Ved Grevlingbukta ligger Grevlingodden, og på den ligger Grevlinghuken, en gapahuk i regi av DNT. Dette var et utmerket sted for et lite måltid mens solen fortsatt varmet merkbart.
Årvolltangen: mot kveld på Grevlingodden
(Foto: Odd Tore Saugerud , 03.10.2022)
I ei lita bukt mellom to privathytter utenfor Elverhøy lå det to tilsynelatende feilplasserte ganske store tanker. Ved nærmere ettersyn viste det seg at de var forbundet med hverandre med påsveisede stålprofiler. Et transportfartøy for tunge laster på Vansjø? Det sto to traktorer innenfor Elverhøy, og det var byggevirksomhet rett ved tankene.
Årvolltangen: et merkelig fartøy
(Foto: Odd Tore Saugerud , 03.10.2022)
På enden av Årvolltangen ligger kystledhytta Elverhøy. På 1800-tallet var dette en husmannsplass, men i 1913 ble den utskilt som egen eiendom, og brukt som serveringssted. Dagens bebyggelse er fra 1930. Den vedlikeholdes nå av DNT og er åpen for alle, særlig skoleklasser.
Årvolltangen: kystledhytta Elverhøy
(Foto: Odd Tore Saugerud , 03.10.2022)
På ryggen av Årvolltangen går vegetasjonen over fra grønn mose til gras og lyng, med innslag av myr og kratt. På vei opp hit så vi typiske spor etter villsvins herjinger. Vi møtte også en annen stolpepostjeger, som uoppfordret fortalte at han akkurat hadde hørt og sett villsvin, så nå har de nok også kommet til Mossemarka.
Årvolltangen: på åsryggen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 03.10.2022)
Padlerne har gjort seg ferdige med tranga ved Ridderspranget og padler videre mot E6 og nedre del av Vansjø. De var ikke de eneste på Mosseelva denne dagen, det var både roere og andre padlere. I bakgrunnen er en av de som prøvde fiskelykken denne dagen. Vi så ingen som fikk så mye som et napp.
Mosseelva : Fra Ridderspranget mot Øvre Vrangen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 03.10.2022)
Om lag 1,1 kilometer oppstrøms brua på E6 ligger Ridderspranget. Det må ha vært en ridder på den bevingede hesten Pegasus, for elva er nesten 20 meter bred her. Klippen på motsatt side heter «Nesa te’n Nils» fordi den lignet på øyboeren Nils Aslaksen i Vansjø.
Mosseelva : Ridderspranget
(Foto: Odd Tore Saugerud , 03.10.2022)
Årvolltangen ligger mellom Mosseelva og Årvollfjorden i Vansjø øst for Moss og E6. Dette er et meget benyttet friluftsområde med tett stinett med blåstier og også en rødmerket skiløype rundt tangen. Nordlia mot Mosseelva har for det meste et tykt moseteppe, avbrutt av skrenter og stup.
Årvolltangen: en grønn nordside
(Foto: Odd Tore Saugerud , 03.10.2022)
Mosseelvas øvre del ovenfor E6 faller mindre enn én meter over en distanse på 2,5 kilometer, og må være en av landets roligste elver. Den er så rolig at den på kart regnes som en del av Vansjø. Bildet er tatt fra ei bru litt øst for E6, og viser at elveløpet er ganske trangt og med bratte sider.
Mosseelva: utsikt mot Ridderspranget
(Foto: Odd Tore Saugerud , 03.10.2022)
Langs stien fra Borgenvika mot Rytteraker finnes denne lille grotten i bergveggen et par meter over stinivå. Siden den er i en sedimentær bergart, er det ingen gasslomme, men heller en svakhet i berget som enten naturen eller folk har gravet ut. Nedenfor den er det i hvert fall en ansamling av småstein av samme art som berget.
Borgenvika: en liten grotte i bergveggen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 02.10.2022)
I løvskogen ved Borgenvika vokser det vill berberis. Disse hadde flotte, røde bær, men ikke høstfarger ennå. Denne arten berberis har færre pigger enn de som er vanlig i hager, men de den har, er like skarpe som vanlig – og brekker lett.
Borgenvika: en bue av vill berberis
(Foto: Odd Tore Saugerud , 02.10.2022)
På tangen i Borgenvika vokser kalkfuruene nærmest på bare berget. Selv etter denne sommeren med lange tørkeperioder ser det ut til at de har klart seg bra.
Borgenvika: tangen med vegetasjon
(Foto: Odd Tore Saugerud , 02.10.2022)
På tangen i Borgenvika viser bølgeslagsmerkene tydelig at dette er en sedimentær bergart. I bakgrunnen Frognøya og Bønsnes på Røyselandet.
Borgenvika: berg med forsteinede bølgeslagsmerker
(Foto: Odd Tore Saugerud , 02.10.2022)
Vest i Borgenvika er det en noe spesiell tange av lagdelt, mørk stein. Sedimentære bergarter er det mange steder i dette området, men denne er uvanlig mørk. Den må også være næringsrik, for her vokser det furu rett på berget. I bakgrunnen åsen mot Rytteraker med Borgen-gårdene.
Borgenvika: tangen vest i vika
(Foto: Odd Tore Saugerud , 02.10.2022)
Da vi kom til Borgenvika litt nord for Rytteraker på Røyselandet, var denne steinformasjonen det første vi så. På avstand så den ut som en råtnende gammel båt med bunnen i været, men det viste seg å være lagdelt stein.
Borgenvika: en spesiell steinformasjon
(Foto: Odd Tore Saugerud , 02.10.2022)
Ovenfor Grytfossen er det en ganske liten inntaksdam som startet i et lite stryk. Volumet var for lite til å sikre stabil drift av kraftverket, og det ble derfor lagt ned etter kort driftstid. I dammen stikker det opp rester etter stolper, muligens lensefester, og på et av disse har ei lita gran slått rot.
Gjermåa: Dammen ovenfor Grytfossen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 30.09.2022)
Denne oppmurte betongrenna er inntaket til kraftverket i Grytfossen. Mellom denne og turbinfundamentet står fortsatt de fleste bærebukkene til rørledningen oppreist, men rørledningen er borte. Grytfossen er fortsatt dekorativ, men domineres nå av demningen for kraftverket under brua. Den ser også ut til å være modernisert etter at den ble anlagt. Brua over den er opplagt ganske nybygget.
Gjermåa: Grytfossen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 30.09.2022)
Dette er innløpsrøret og turbinfundamentet til kraftverket i Grytefossen. Det ble bygget ut på slutten av 1930-åra for å gi kraft til Gjerdrum Allmennings sag på Harasletta. Kraftverket ble nedlagt rett Denne oppmurte betongrenna er inntaket til kraftverket i Grytefossen. Mellom denne og turbinfundamentet står fortsatt de fleste bærebukkene til rørledningen oppreist, men rørledningen er borte.etter krigen.
Gjermåa: inntaket til kraftverket i Grytfossen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 30.09.2022)
Dette er innløpsrøret og turbinfundamentet til kraftverket i Grytefossen. Det ble bygget ut på slutten av 1930-åra for å gi kraft til Gjerdrum Allmennings sag på Harasletta. Kraftverket ble nedlagt rett etter krigen.
Gjermåa: kraftverket i Grytefossen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 30.09.2022)
Lysdammen i Gjermåa er i dag et tilrettelagt friluftsområde og startpunkt for stier og skiløyper i nær sagt alle retninger. Navnet Lysdammen kommer av at det ble anlagt elektrisitetsverk ved Horka. På den tiden var elektrisitet ensbetydende med lys for vanlige folk. Den blå flekken i bakgrunnen er fundamentet til turbinen i elektrisitetsverket i Grytfossen litt høyere opp i elva.
Gjermåa: demningen i Lysdammen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 30.09.2022)
Dagens demning i Lysdammen ble bygget i 1915 i forbindelse elektrisitetsverket ved Horka. Demningen ser ut til å ha blitt modernisert senere med blant annet et strømlinjeformet overløp i betong. Den gamle rørledningen til kraftverket er fortsatt synlig på nordsiden av Gjermåa.
Gjermåa: demningen i Lysdammen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 30.09.2022)
Horkafallene starter ved demningen i Lysdammen og ender ved Horka nedenfor brua på Fjellveien Fv 1549. Fallet ble utnyttet allerede på 1700-tallet til kvernbruk og senere til sag drevet med vasshjul til 1915. Da overtok Gjermåa e-verk fallrettighetene og anla elektrisitetsverk der.
Gjermåa: øvre del av Horkafallene
(Foto: Odd Tore Saugerud , 30.09.2022)
Ovenfor leirraset er det forholdsvis små spor etter oppdemningen det førte til. Bildet viser de øverste små leirhaugene. Det var flere områder i elva her med grønn bunnvegetasjon og med nærmest rustfarget bunn. Litt lenger oppstrøms var bredden og deler av bunnen dekket av rund småstein.
Hovsenga: elveløpet ovenfor leirraset
(Foto: Odd Tore Saugerud , 29.09.2022)
På kartet over Hovsenga er det tegnet inn tre småtjern. Dette er det største, Gjeddedammen. Dette har forbindelse med Randselva og hadde derfor tilgang for gjedder. Med dagens lille vannføring og lave vannstand er dammene tørrlagt. Trærne som dekker deler av bunnen, er sannsynligvis drivved som kom da elva midlertidig skiftet leie.
Hovsenga: Gjeddedammen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 29.09.2022)
Mellom leirhaugene på sydenden av Hovsenga er det områder med opprinnelig grunn og vegetasjon. Sydenden av halvøya og den bratte leirbredden på motsatt side av Randselva er inkludert i Hovsenga naturreservat.
Hovsenga: dunkjevler mellom leirhaugene
(Foto: Odd Tore Saugerud , 29.09.2022)
På sydenden av Hovsenga er sporene etter leirrasene godt synlige i form av et lokalt landskap av leirhauger. Siden Randselva nå er tilbake i sitt normale løp, er det rimelig å tro at disse haugene er dannet med gravemaskin da elveløpet ble åpnet igjen etter rasene. I dette området er ferdsel for tiden ikke tilrådelig.
Hovsenga: leirhauger etter rasene
(Foto: Odd Tore Saugerud , 29.09.2022)
Det første – og største – leirraset gikk 21.11.2019. Senere har det gått flere leirras der, og det siste den 29.04.2021 demmet elva opp slik at den delvis tok et annet løp. Rasene førte ikke med seg bare leire, men også trær, som nå ligger i elveløpet og er godt synlige ved liten vannføring.
Hovsenga: arret etter leirrasene
(Foto: Odd Tore Saugerud , 29.09.2022)
Bildet viser Hovsenga sett fra nord, med dyrket mark og deretter vernet edelløvskog, og et lite glimt av Randselva omtrent midt i bildet. Hovsenga er dannet av den meandrerende Randselva, og har vært et friluftsområde og en badeplass for lokalbefolkningen, men ble først kjent for andre etter et stort leirras 21.11.2019. Senere har det gått flere leirras der.
Hovsenga: ei halvøy i Randselva
(Foto: Odd Tore Saugerud , 29.09.2022)
Mange falne trær er nesten blitt den nye normalen inne i skogen. Her er vi på umerket sti vest for Svartkulp i Østmarka, på vei til en kjentmannspost.
Mikadoskog ved Svartkulp
(Foto: Nina Didriksen, 26.09.2022)
Dragonfjellet kalles den stupbratte delen av Nebbåsen etter en dragon som skal ha ridd utfor i tett tåke. Her er det utsikt mot syd mot Bastøy og Horten. På bildet er en av fergene som seiler Horten – Moss synlig. Skyene varsler at styrtregnet som var spådd er på vei.
Jeløya: utsikt fra Dragonfjellet
(Foto: Odd Tore Saugerud , 25.09.2022)
Rambergbukta ser ut til å være ganske grunn med sandbunn ispedd steiner. Her, tett inntil den bratte Rambergnebba, har det vært havn for lokale småbåter. Periskopet omtrent midt på bildet tilhører derfor ikke en russisk ubåt.
Jeløya: ei havn på vestkysten
(Foto: Odd Tore Saugerud , 25.09.2022)
Bortsett fra et område syd for midten av Jeløya med urban bebyggelse er øya dekket med skog med åkerlandskap innimellom. Dette er utsikt fra vestkysten mot Ramberg-gårdene.
Jeløya: åkerlandskap
(Foto: Odd Tore Saugerud , 25.09.2022)
Langs en av blåstiene i lia nordvest for Rambergåsen finnes det svaberget med helleristninger fra bronsealderen. Svaberget fortsetter videre mot syd, men er der dekket av mose. Skipsmotiver dominerer.
Jeløya: helleristninger fra bronsealderen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 25.09.2022)
Det er fortsatt blåbær igjen noen steder på Krokskogen, men tyttebærene er i ferd med å ta over i skogbunnen. Bildet er tatt mellom Aurevann og Småvanna, på en særs flott septembersøndag.
Modne tyttebær!
(Foto: Erik Unneberg, 25.09.2022)
Med sine 140 moh. er Rambergåsen det høyeste punktet på Rambergøya. Toppen er dekket at skog og kratt, men hogstfelt på nordsiden gir stedvis utsikt helt til Oslo og Holmenkollen. Sydsiden er svært bratt med spennende stier.
Jeløya: Rambergåsen 140 moh.
(Foto: Odd Tore Saugerud , 25.09.2022)
Mellom Jeløyas høyeste punkt Rambergåsen og øyas sylindriske drikkevannsreservoar ligger det lille tjernet Bangtjern. Det domineres av ei forholdsvis stor øy midt i tjernet. Naturvernet, med stikryss for mange stier, og med skiløype i vestkanten.
Jeløya: Bangtjern, et lite tjern midt på øya
(Foto: Odd Tore Saugerud , 25.09.2022)
Det er noe uklart om denne metallbiten stammer fra et grensemerke eller et trig.tårn, leser vi i kjentmannsheftet. Blåmalingen er av nyere dato. Posten skimtes bak til høyre, og snur du deg 180 grader rundt, får du litt utsikt mot byen.
Grensemerke eller trig.tårn?
(Foto: Nina Didriksen, 25.09.2022)
Mange har vært på Skjennungsåsen, kanskje særlig etter Insta- og koronabølgene. Færre har nok besøkt den sørlige utstikkeren, men den er skiltet og blåmerket og byr på litt utsikt mot byen (og nå for tiden en kjentmannspost). Fra «hovedåsen» så vi forresten Solobservatoriet på Harestua lyse i solskinnet, 23 kilometer unna.
Så vidt litt utsikt fra Skjennungsåsen sør
(Foto: Nina Didriksen, 25.09.2022)
Store Sandungen er Askers nest største vann, men nå om dagen er det litt mindre enn vanlig på grunn av lav vannstand. På denne fine høstdagen var det mange ute i Vestmarka. Noen på sykkel, andre til fots. Et par stykker var ute i båt og fisket. Ser du godt etter, kan du skimte dem til høyre i bildet.
Lav vannstand i Sandungen
(Foto: Erik Unneberg, 24.09.2022)
Etter gårsdagens regn ble det oppklarning i dag, og Vestmarka kunne skilte med fine høstfarger. Bildet er fra Semsmåsan, og skuret vi ser, ble tidligere brukt til å tørke torv fra dette området.
Flott høstdag ved Semsmåsan
(Foto: Erik Unneberg, 24.09.2022)
Det har blitt stor aktivitet på plassen Dølerud etter at DNT overtok driften. Bildet er tatt fra nord og viser de gamle murene og den etter hvert velkjent skjeve utedoen med innebygget maurtue. Vinterveden ser ut til å være berget. Hele vollen mot vest var nyslått, så nå er det nok helt slutt på de ganske tallrike tysbastbuskene som vokste der.
Vedonn og slått på Dølerud
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2022)
Innenfor synsvidde litt lenger vest for Svartkulp ligger det et enda lengre og høyere stup. Inklusive skrenter er det ca. 130 meter langt og nærmere ti meter høyt på det høyeste, men det bukter seg i begge ender. Terrenget langs det er heller ikke særlig lettgått. Men begge disse stupene blir små i forhold til stupene langs vestsiden av Hauktjern, som stuper rett ned i tjernet uten forstyrrende vegetasjon.
Et lenger og høyere nabostup
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2022)
Østmarka er kjent for sine mange stup i nord/syd-retning. Dette stupet vest for Svartkulp er et av de mest stilige. Det er ganske rett og uforstyrret av skog, ca. 7 meter høyt og 75 meter langt.
Langt stup vest for Svartkulp
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2022)
Nå er tiden inne for slanger til å finne seg et passende vinterbol. Denne lille og meget unge buormen var en av dem som våget livet med å krysse veien fra Grønmo til Trollvannet. Tempoet var ikke høyt, og syklistene kom fort. Men denne kom etter litt guiding helskinnet over. På bildet ligger den med hodet over et vanlig bjørkeløv.
Buorm på vei mot vinterbolet
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2022)
Det har vært spekulasjoner om hvor bildet fra 1866 ble tatt. Denne skissen fra 1879 med tekst «Udsigtstårnet på Haukås ved Sarabråten» viser samme byggverk som på bildet fra 1866. Det er nok ikke et utsiktstårn, men et såkalt trigonometrisk fotsignal. Dette markerer grovt hvor selve det trigonometriske punktet, en jerntein i fjell, er. Skissen viser at fotsignalet har forfalt kraftig siden 1866. Kilde: Riksarkivet, se tekst på skissen. Bildet har blitt lysnet noe i Photoshop av undertegnede.
På (Lille) Haukåsen i 1879
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2022)
Her har Thomas Heftye (1822–1886) med familie og gjester nådd toppen av (Lille) Haukåsen sommeren 1866. Det må ha vært litt av en prestasjon med disse klærne å ha tatt seg opp stigningen fra Sarabråten til toppen på steinete og bratt sti og over myrer. I bakgrunnen fotsignalet som markerte hvor det trigonometriske punktet var. Kilde: Sarabråten album nr. 2, våtplatefotografi, fotograf ukjent. Kontrastsvak kopi som er behandlet i Photoshop av undertegnede
På (Lille) Haukåsen i 1866
(Foto: Odd Tore Saugerud , 22.09.2022)
I Lomme Reiseroute 1875 er turen ned fra (Lille) Haukåsen noe uklart beskrevet. Man kan gå rundt Hauktjern eller ro over. Går man, må man krysse dalen fra Kroktjern og klatre opp på Lutåsen nord for Hauktjern, et område fullt av stup, eller gå nesten opp til Kroktjern. I dette tilfellet er nordenden av (Lille) Haukåsen korteste vei, men ganske bratt med flere stup som må unngås. Nede ved Kroktjernbekken er det idyllisk, men en rygg med stup må passeres før klatringen mot Lutåsen kan starte.
Ned fra (Lille) Haukåsen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 21.09.2022)
I Lomme Reiseroute 1875 er turen Sarabråten – (lille) Haukåsen 231 moh. plassert på førsteplass blant severdighetene i Kristiania-området. Dette er det bratteste området, loddrette skrenter med en smal hylle mellom. Ikke noe stort problem i dag, men på siste halvdel av 1800-tallet viser fotografier at moten tilsa at herrer gikk i dress med vest og damene i kjoler med fotside skjørt og gjerne en parasoll for å unngå brunfarge.
Mot (Lille) Haukåsen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 21.09.2022)
Utløpet fra Ølja er ikke i sydenden, men i ei mindre vik mot sydvest. Utløpet er demt opp med en fin gråsteindemning med reguleringsluke og fløtningsluke. På bildet er denne gjemt bak den lille odden som ender med steinene i vannet.
Ølja: vika med utløpet mot Tverrsjøen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 20.09.2022)
I sydenden av Ølja stikker en odde ut i tjernet mot nord. Fra syd etter et parti med siv og myr følger en odde mot vest med et område med furu og bjørk med begynnende høstfarger.
Ølja: en odde med høstfarger
(Foto: Odd Tore Saugerud , 20.09.2022)
Solen går nå merkbart tidligere ned om kvelden. Her ligger vestsiden av Ølja i dyp skygge, mens solen lyser opp høstfargene på østsiden. Det hjelper også at solstrålene har fått et gyllent skjær.
Ølja: høstfarger og fortsatt sol på østsiden
(Foto: Odd Tore Saugerud , 20.09.2022)
Veien har rast ut ved tunneltippen mellom Svartvann og Gjerdingen, og er derfor stengt fra 2021. Den kan ikke prepareres for skiløype, men om den er passerbar for fotgjengere og syklister, er ikke kjent. Skiltet angir at den er helt stengt.
Ras i tunneltippen mellom Svartvann og Gjerdingen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 20.09.2022)
Det var begynnende høstfarger, nesten blankt vann og strålende sol denne septemberdagen. Men rett før bildet ble tatt, dannet det seg plutselig en sky av vannsprut fra bredden i øst i området med småbølger. Denne spruten økte i omfang til dem kulminerte i et stort plask mindre enn ti meter fra starten. Det hele gikk svært fort for seg. Da vannet roet seg igjen var det ingenting å se der. Mulig fiskeørn, men plasker den så mye?
Idyll i nordenden av Grimsvann
(Foto: Odd Tore Saugerud , 20.09.2022)
Som en følge av Det store vanntyveriet i 1912 ble vannet fra Gjerdingen ledet i tunnel til Store Daltjuven på sin vei til Maridalsvannet og Kristiania. Nå har den gamle inntaksluken til tunnelen blitt erstattet av to nye luker, som også fungerer som reguleringsluker for Gjerdingen. Disse kan regulere vannstanden til –7 meter, og vil etter hvert stå under vann.
Nye reguleringsluker i Gjerdingen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 20.09.2022)
Tidligere bilder fra byggingen av den nye demningen i Gjerdingen viste at denne kunne bli en skikkelig betongkluns. Steinene fra den gamle demningen var bare røyset sammen i anleggsområdet. Etter å ha blitt brukt til forblending på luftsiden av den nye demningen og som kanter i det nye overløpet, tar den nye demningen seg mye bedre ut. Den mangler bare vann, grønt på sidene og patina. Det kommer nok med tiden!
Den nye demningen i Gjerdingen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 20.09.2022)
Reklamen for et 18 år gammelt kjentmannshefte gjelder fremdeles, der det henger ved bommen ved Åmot i Sørkedalen. Legger du turene innom postene, vil du ganske sikkert se noen steder du ikke ser så ofte.
Gammelt budskap gjelder fremdeles
(Foto: Nina Didriksen, 19.09.2022)
ller geiter, som vi også sier. Det var mange av dem ved Kjelsås gård i Sørkedalen.
Kanskje ikke en seter, men mange gjeter
(Foto: Nina Didriksen, 19.09.2022)
Skiløypa mellom Kringla og Moliksåsen er dekket av grønn mose i den sørlige delen, og det var helt stille omgivelser mens vi gikk på det myke underlaget. Fotografen stakk opp på en nærliggende kolle for å ta en kjentmannspost. Løypa krever mye snø og ble sist preparert i mars 2019. Fotografens siste skitur ned her var for et par tiår siden.
Grønt teppe ved Moliksåsen
(Foto: Nina Didriksen, 19.09.2022)
Rett ved blindveien på nordøstsiden av Langlia er denne flotte steinbroen gjemt i skogen. Nå er den synlig for bl.a. kjentmannspostjegere. Bekken renner ut i nordre del av Langlia, på kartet kalt Heimtjern.
Fin, gammel steinbro ved Hagatjernbekken
(Foto: Nina Didriksen, 19.09.2022)
Svartengrana er over 200 år gammel og døde for bare noen år siden. Den blir mer skranten for hver gang fotografen passerer.
Høstens bilde av Svartengrana
(Foto: Nina Didriksen, 19.09.2022)
Fra veien i åsen vest for Svarten er det fin utsikt mot vannet og Butleråsen i bakgrunnen.
Svarten panorama
(Foto: Nina Didriksen, 19.09.2022)
Det blåste kraftig denne mandagen, og Hauken dam var intet blivende sted. Fotografen klippet kjentmannsposten og syklet videre mot Sørkedalen. Dette er typiske høstdager; kaldt i skyggen og varmt i solen.
Hustrig ved Hauken
(Foto: Nina Didriksen, 19.09.2022)
Ringerike kommune har navnsatt alle gater og veier, og nå er skiltene i ferd med å komme på plass. Her ser vi skiløypa og blåstien til/fra Ringkollen der de treffer Langtjernveien.
Skiløype med gatenavn
(Foto: Nina Didriksen, 19.09.2022)
Selv om vi er midt i tyttebærsesongen, er det fremdeles masse blåbær igjen. De smaker også godt. Plukkerne får kjenne sin besøkelsestid, fotografens fryser er full nok. Bildet er tatt i nærheten av Jaklefoss.
Festen er ikke slutt, det er bær igjen
(Foto: Nina Didriksen, 18.09.2022)
Under arbeidene med motorveibroen over Svenåvegen og starten av Svenådalen var dette et anleggsområde, blant annet med en vei opp til venstre der det nå er planert og satt opp gjerde. På dette bildet får du et inntrykk av hvordan det så ut når du kom ned fra Tverrsjøen: https://markabilder.imageshop.no/1409257/Detail/Index/3545262
Så var det ryddet under nye E16
(Foto: Nina Didriksen, 18.09.2022)
Det var stor utfart i Vestmarka i dag. Mange var innom Gupu, enten de kom til fots eller på sykkel.
Med Gupu som mål
(Foto: Erik Unneberg, 18.09.2022)
Det var en fint høstvær i Vestmarka i dag, og folk koste seg i solskinnet på Gupu.
Idyllisk på Gupu
(Foto: Erik Unneberg, 18.09.2022)
Fortsatt går det dyr på beite i Bærum, her ser vi skotsk høylandsfe på vestsiden av Svartoråsen, som vi ser i bakgrunnen.
På beite under Svartoråsen
(Foto: Erik Unneberg, 18.09.2022)
Langsiden mot øst og endeveggen mot nord på uthuset på Purvollen seter ser fortsatt ut til å være i god stand. Bølgeblikkplatene ser også ut til å holde vannet ute, men profilen på takkanten viser at i nordenden er det noe som gir seg. Dette bekreftes også av tidligere bilder.
Purvollen seter: godsiden av uthuset
(Foto: Odd Tore Saugerud , 17.09.2022)
På Purvollen seter ser sydveggen fortsatt ut til å være i god stand, men malingslitt. I takoverhenget og ved pipa lurer likevel farene for vannlekkasje og råte.
Purvollen seter: sydveggen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 17.09.2022)
Purvollen seter så lenge ut til å være i god stand, men så begynte hustaket over tilbygget å forfalle. Nå har det også blitt skade på taksteinen ved pipa, og da er råteskader nær.
Purvollen seter: tak med lekkasjer
(Foto: Odd Tore Saugerud , 17.09.2022)
Det nye hogstfeltet har åpnet for utsikt til Damtjern, og til en litt spesiell rydningsrøys mot en bjerk i utkanten av setervollen mot nordøst. Terrenget ellers rundt Ingeborgseter preges av mange rydningsrøyser inne i skauen. Én er synlig i skogkanten til høyre for den i forgrunnen på bildet.
Ingeborgseter: hogstfelt med rydningsrøyser
(Foto: Odd Tore Saugerud , 17.09.2022)
Den tredje bygningen på Ingeborgseter kan tyde på at den var en stall og høylager kombinert. Forfallet var kommet langt i 2017, men har fortsatt videre nå. Langveggen er nå i ferd med å legge seg ned. Fundament og bærebjelker har fått et ganske kledelig grønnskjær.
Ingeborgseter: en stall til nedfalls
(Foto: Odd Tore Saugerud , 17.09.2022)
I januar 2017 var det fortsatt mulig å komme inn i begge etasjene på Ingeborgseter gjennom dørene uten å utsette seg for fare. To år senere hadde vannlekkasje gjennom taket på langveggen mot syd gitt råte i veggen og i bærebjelkene i etasjeskillet. Nå hadde etasjeskillet sunket ytterligere to-tre laftehøyder ned, utgangsdøra satt fast i halvåpen stilling, og rommet var blitt brukt som losji og avtrede for sauer. Et ganske mørkt og trist syn.
Ingeborgseter: etasjeskillet synker videre
(Foto: Odd Tore Saugerud , 17.09.2022)
Tidligere var Ingeborgseter setra i mørke skauen, setra som var usynlig inntil du var der. Nå har et nytt, stort hogstfelt åpnet opp mot nordøst. Den gamle veien fra Damtjern har forsvunnet under avkapp og greiner, men før var den likevel vanskelig å finne på vei til setra.
Ingeborgseter: ikke lenger i mørke skauen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 17.09.2022)
Plogen på Snøploghøgda står der vel mest som et kulturminne og skal neppe brukes mer.
Gjengrodd kulturminne
(Foto: Nina Didriksen, 17.09.2022)
Det er to uker til 1. oktober, og løvtrærne på Krokskogen er i gang med fargeskiftet. På dagens sykkeltur ble det en pause ved Trehørningen. Her er det ikke lov å bade, men det fristet heller ikke med 13,5 grader rett under overflaten.
Høst ved Trehørningen
(Foto: Erik Unneberg, 17.09.2022)
Skiltet som markerer slippstedet ved Lauvtjern (nær Båhusseter), er nesten skjult av smågraner. Kjentmannsposten lyser opp, men kanskje bør noen komme med ryddesaga?
Gjengrodd kulturminne
(Foto: Nina Didriksen, 17.09.2022)
Her er nye Gjerdingen dam. En utilsiktet effekt av at rekkverkrørene er åpne i endene er at vinden lager lyder når luften går gjennom rørene. Det ble en liten konsert med samtidsmusikk på fotografen i vindkastene.
Et snev av Arne Nordheim ved Gjerdingen
(Foto: Nina Didriksen, 17.09.2022)
Anleggsarbeidene er så godt som fullført ved Gjerdingen dam. Hvor høyt vannet kommer til å stå ved normal vannstand, vet ikke fotografen, men det er uansett lett å se at vannstanden er unormalt lav nå.
Lav vannstand
(Foto: Nina Didriksen, 17.09.2022)
Litt goldt i området rundt de nye installasjonene ved Gjerdingen dam, men det gror sikkert til etter hvert. I dette åpne partiet fikk vinden godt tak denne lørdagen.
Nytt ved Gjerdingen
(Foto: Nina Didriksen, 17.09.2022)
Det var en fin høstdag på Krokskogen, og skogsbilveiene var kjempefine å sykle på. Her ved Småvann i Trehørnings-vassdraget.
Flotte sykkelforhold ved Småvann
(Foto: Erik Unneberg, 17.09.2022)
Ved Grønntjern sør på Bisling-platået forteller skiltet om et slipp mot slutten av andre verdenskrig. Dessuten har Mylla løypeforening en turpost her, i tillegg har Skiforeningen satt opp en kjentmannspost. Begge deler kan vel trygt sies å være en del av turkulturen i Marka.
Miks av kultur og historie
(Foto: Nina Didriksen, 17.09.2022)
Syklene er hengt opp, klare for å bli fraktet til Ringkollen. Det er mange år siden fotografen reiste med sykkelbussen, og siden sist har den fått navnet Markabussen. Her er den på Skøyen. Nytt er også at den går på lørdager, mens den pre-korona gikk onsdag, lørdag og søndag. Uansett, det ble en fin tur, innom fire kjentmannsposter på fine steder nord i Nordmarka.
Som perler på en snor
(Foto: Nina Didriksen, 17.09.2022)
Sagdammen i Ljanselva har blitt restaurert for noen tid siden, men den er ganske grunn. Den er derfor i ferd med å vokse igjen enda en gang, blant annet med et ganske stort område med dunkjevle på nordsiden.
Ljanselva: Sagdammen gror igjen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 16.09.2022)
Sagstua var hovedhuset på gården til sagmesteren på Skullerudsaga. Den brant ned i år 2000, men ble bygd opp igjen etter de gamle tegningene. Skigarden overlevde, men heller ikke «ein skigard kan leva evig», og den begynner nå å bli sjarmerende mosegrodd og skjev.
Ljanselva: Sagstua med skigard
(Foto: Odd Tore Saugerud , 16.09.2022)
Blåstien på østsiden av Ljanselva kryper noen steder opp fra elveleiet og gir utsikt over Urskogen. Her er det en blanding av kratt og falne trær over leirgrunn med stein og stup og skrenter ned mot elva. Stien krever fottøy med godt gripemønster.
Ljanselva: utsikt over Urskogen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 16.09.2022)
Etter et område med boliger nær Ljanselva på begge går den inn i et trangere parti mellom bratte lier og med ganske urørt skog i bunnen. Dette er starten på Urskogen rett før stien deler seg i en blåmerket sti på østsiden av elva og et krevende tråkk på vestsiden.
Ljanselva: starten på Urskogen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 16.09.2022)
Bortsett fra Skraperudtjern ved Skullerud er det ikke naturlige tjern eller dammer i Ljanselva. Sagdammen, tidligere Skullerudtjernet, var et oppdemt vannreservoar for Skullerudsaga i enden av vannfallet på nedsiden av veien. Sett mot vest som her er den ganske idyllisk, men noe tilgrodd.
Ljanselva: Sagdammen
(Foto: Odd Tore Saugerud , 16.09.2022)
Dugnadsgruppa ØX er i gang med rydding av skiløypene torsdager utover høsten. Her ved Sagbakken, ikke langt unna Kvernstua, Ytre Enebakk.
ØX er i gang
(Foto: Jon Jakobsen, 15.09.2022)
Fint vær og fine farger ved Lathus, med utsikt mot Holmenkollåsens vestside.
Kornåker ved Lathus
(Foto: Nina Didriksen, 15.09.2022)
Det ble en fin formiddagstur på sykkel til Haslumseter og kjentmannsposten der. Men heftets informasjon om at posten henger på en stor gran førte til generell forvirring og frustrasjon hos fotografen, før den tilfeldigvis åpenbarte seg under kronen på et løvtre.
Botanikkforvirring på Haslumseter
(Foto: Nina Didriksen, 15.09.2022)
Den øverste gangbroen over Lysakerelva er stengt i perioden «aug - nov», ifølge skilt på stedet. Omveien via Griniveien tar ikke så veldig mange minuttene.
Stengt bro over Lysakerelva
(Foto: Nina Didriksen, 15.09.2022)
Inngangen til Stein gård på Steinssletta er flott, vel verdig denne tradisjonsrike gården. Hvor gammel den er, er usikkert, men det er ikke usannsynlig at den ble etablert for et par tusen år siden.
Porten til Stein
(Foto: Erik Unneberg, 11.09.2022)
Fra E16 kunne vi i vakkert kveldslys zoome inn på Halvdanshaugen, som ligger på et av jordene til Stein gård. Ifølge Heimskringla var hodet til Halvdan Svarte gravlagt her.
Halvdanshaugen på Stein
(Foto: Erik Unneberg, 11.09.2022)
Fint å sykle langs E16 her på Steinssletta. Gang- og sykkelveien gjør ferden trygg.
Trygg ferd på Steinssletta
(Foto: Erik Unneberg, 11.09.2022)
Dette var en flott dag for en sykkeltur, Røyselandet viste seg virkelig fra sin beste side, med sol og sommerlig temperatur. Grønnsakene både luktet og syntes bra i kulturlandskapet her ved Bønsnes kirke.
Frodig utsikt fra Bønsnes kirke
(Foto: Erik Unneberg, 11.09.2022)
Røyselandet var det perfekte området for en sykkeltur denne flotte septemberdagen.
Klar septemberdag ved Bønsnes kirke
(Foto: Erik Unneberg, 11.09.2022)
Sykkelrute 1023 (Svensrud – Bønsnes – Leinetajet) går gjennom et nydelig kulturlandskap. Ved Bønsnes kirke er det knallbra utsikt sørover mot Tyrifjorden og Holsfjorden, med vakre jorder i forgrunnen. I dag var det innhøsting av grønnsaker på flere av dem. Bildet er satt sammen av fem enkeltbilder.
Mot Tyrifjorden og Holsfjorden
(Foto: Erik Unneberg, 11.09.2022)

Samarbeidspartnere