Ursdalen

Er du interessert i å vite mer om hvordan Bærum var før det ble urbanisert? Da er Ursdalen stedet, en lite berørt rest av bygda Bærum, med veksling mellom jordbruksområder og voldsom natur, og kulturminner fra både en nær og en fjernere fortid.

Ursdalen er dalen hvor Urselva renner – elva fra Svartvann ned Risfjellkastet og videre ut i Isielva ved Skui. Elva er ei typisk flomelv, med Svartvann som det eneste vannreservoaret, og en rekke sidebekker som renner ut elva nedenfor Svartvann. Mest spennende etter kraftig regnvær, men også mest utfordrende.

Det mest korrekte ville være å starte turen ved utløpet i Isielva. Erfaringer fra noen orienteringsløp i dette området tilsier at dette passer best for selvplagere som trives i kratt og bratt ravinelandskap med innslag av stup.

Skuibakken
Interessen for Ursdalen kan nok bli brukt opp litt for tidlig med en slik start. I stedet passer det bra å starte med Skuibakken. Bygget i 1928 og en av landets første storbakker, i følge enkelte kilder verdens største. Kjent for sitt stupbratte unnarenn, som har overlevd flere ombygginger. To World Cup renn (1981 og 1983), det siste som det første WC rennet arrangert i flomlys. Dagens utgave av bakken er fra 1963. Bakkerekord på 122 meter satt av Pål Hansen, Stålkameratene, i det siste rennet som ble arrangert i bakken i 1996. Bakken ble nedlagt som idrettsanlegg i 2002 og det ble presset på å få en beslutning om riving. I stedet ble den som den første skibakke i Norge fredet som kulturminne i 2009.

Utsikten fra toppen av tårnet ned ovarennet viser tydelig at Skuibakken var ikke noe for bleikinger. Hoppet sees rett foran veien og bak sikkerhetslemmen nederst på stillaset. Unnarennet er helt usynlig, bare sletta godt etter overgangen er synlig. Men utsikten er upåklagelig mot Vestre Bærum med (fra venstre) Gaupeberget, Haugskollen, Eineåsen og så Kolsåstoppene som ligger i og over tåka i bakgrunnen.

Persbråten
Om du snur deg bretter midtre del av Ursdalen seg ut, flat med mye dyrket mark, innrammet av Svartoråsen, Ramsåsen (i tåka) og Risfjellet. Det hvite huset litt over midten av bildet er gården Persbråten, hvor en del av innmarka nå brukes til dyrking av juletrær. Den trange og bratte øvre delen av Ursdalen bøyer inn til høyre bak Persbråten.

Slåtten er forlengst unnagjort, og vinterfôret er rullet til karakteristiske traktoreegg. Etter nattens plaskregn er det små innsjøer på jordene. Men natta må ha vært enda mye våtere, for minst ti traktoregg hadde blitt tatt av elva og ført nedover til de ganske effektiv demte den opp. Nedre demning foran stikkrenna der veien krysser elva, øvre demning rett til venstre for den gyldne lønnen i veisvingen. Uheldigvis hadde mye plastemballasje løsnet og vaiet som lange plastbannere i elvestrømmen. Ikke særlig dekorativt.

Låven på Persbråten er i ferd med å bli Ursdalens svar på Maridalsruinen. Det er vel et par år siden låven begynte å rase sammen for alvor. Før det gikk forfallet sin ubønhørlige gang, og ga opphav til stadig nye stilstudier av låven. Bilparken på gården er nå polskregistrert.

I området rett ovenfor Persbråten svarer Ursdalen godt til navnet sitt. Her er det bare steinur og trær. Elva har i årenes løp gravd seg langt ned i ura. Steingjerder, røyser og fint oppmurte forstøtningsmurer viser at den fikk både hjelp og veiledning til å finne seg et mest mulig uskadelig leie.

Noen hundre meter ovenfor Persbråten ligger Lars Åges bru. Dette er den siste sjansen til å krysse elva sånn noenlunde tørrskodd før man nærmer seg Svartvann et par km lenger oppe. Men brua har dekke av morken honved, og krever både balanseevne og o-sko med stålpigger på en våt dag som denne.

Bare et lite stykke ovenfor brua, men litt gjemt finner vi denne mekaniske innretningen. Lagerbukker merket S. K. F. (i motsetning til SKF) og et støpt remhjul for flatremsdrift viser at dette er gamle saker. Klaringen mellom remhjul og aksel er mer enn rikelig. Erling Persbråten kunne fortelle at dette restene av flomsaga som var i bruk i perioden 1943-48. Under krigen var det mangel på alt, og saga ble rasket sammen av utrangerte deler fra andre lokale sager. Med kløkt og tålmodighet ble deler som ikke passet sammen likevel føyd sammen til noe som fungerte bra nok. Det som står igjen nå er selve drviverket, et overfallshjul med diameter over 1,5 meter og bredde 0,8 meter. Persbråten var selv med på å bygge saga, og var bakgutt da saga var i drift. Men naturen er i ferd med å ta igjen dette kulturminnet også, granskauen kryper stadig tettere, og de restene av treverk i vannhjulet som var der for ti år siden er nå helt borte. Videre oppover går elva i ei renne i fjellet i fosser og viltre stryk. Av og til nesten inntil blåstien, av og til lenger vekk. Om man vil følge elva hele veien blir turen lett til en liten dagstur gjennom kratt og opp og ned skrenter. Men elva gjemmer små idyller som denne, som gir belønning for strevet.

Om du følger elveløpet vil du etter hvert finne biter av støpte jernrør blant steinene. I et bratt parti om lag 400 meter fra saga er det en foss som ser mistenkelig regelmessig ut. Ved lavere vannføring viser det seg at dette er er oppmurt dam, hvor det stikker to rørstusser ut. Persbråten kunne fortelle at dette er en fangdam, men ikke til saga. Derimot er det en sommervannledning fra Urselva til Ståvivannet. I 1950-årene var veksten i bosettingen i Bærum så stor at det nærmet seg vannkrise. Ledningen var i drift til det nye vannverket fra Aurevann og vannene innenfor var ferdige i 1960. Etter 50 år er de andre sporene av anlegget borte, og anlegget glemt.

Så flater dalen ut en liten stund. Rett frem går det en sti i tett granskau over grønne grassletter. Dette er vollen på en gammel plass, som nå granskauen er i ferd med å erobre tilbake. Her, og videre på nordsiden av elva opp Risfjellkastet gikk en gammel ferdselsvei mellom Vestre Bærum og Sylling i Lier. Her var det blant annet gammel bosetting, skjerp og bronsealderrøyser, men det får bli en annen tur en annen gang.

I stedet bøyer blåstien av og krysser elva i et vadested. På en flomdag som denne når vannet til knærne, og strømmen er såpass stri at benene må finne støtte mot steiner for å krysse på en sikker måte. Ved sommervannføring kan den krysses tørrskodd med litt fart og balanse.

Du har nå kommet til bunnen av Skosliteren, en bratt tømmervei som ble bygget i tiden rett før år 1900. Som bildet viser har navnet sin berettigelse: Her gikk det hardt ut over skoningne til både to- og firbente når dette stykket skulle forseres.

Etter hvert som veien stiger øker fosselyden fra elva kraftig. I en åpning i skauen får du så et glimt av årsaken: En om lag 25 meter høy foss med nesten loddrett fall. Merkelig nok har denne ikke fått mye oppmerksomhet i turforslagene, og jeg kan heller ikke se at den er navngitt.

Å ta seg ned til fossen fra Skosliteren er ikke å anbefale, særlig ikke i vått vær. En mulighet er å følge stien på nordsiden av elva, dvs. før vadestedet, over grasslettene til den starter den bratte stigningen opp Risfjellkastet. Deretter ta av til venstre, og så krongle seg gjennom ur og kratt nesten inn til fossen. Så må elva vades, men her er det ikke noe opplagt vadested. En skikkelig utfordring når den er flomstor. Utsikten mot fossen er en god belønning, og du (og kameraet) får en forfriskende findusj også i oppholdsvær.

Herfra kan du også se at en del av tørrmuren under Skosliteren nå har begynt å rase ut, og at nordkanten av veien nærmest henger i løse luften. Dette er det ikke mulig å se fra veien, så hold deg vekk fra kanten mot elva der veien går på høy mur. Utrasingen har vært ganske stabil de siste ti årene, men flombekker kombinert med tette stikkrenner sørger for at veien blir stadig mer utgravet. Etter dette området flater veien ut, og selve Skosliteren er unnagjort. Det tar nå av sti mot bronsealderrøysene på Røverkulåsen. Fra denne kan du også ta deg fra til kanten der fossen kaster seg utover, men det er ikke tilrådelig når elva er flomstor. Bildet er derfor fra mai 2006, en dag med litt mer moderat vannføring.

Blåstien følger sydsiden av elva videre til Peters Klev, hvor det siste drapet i Asker og Bærum som førte til henrettelse fant sted i 1846. Om lag 200 meter videre følger blåstien bekken fra Langåsen, mens selve elva tar av mot nord og går et lite stykke i to løp. Elva går videre gjennom en blanding av tett skog og myrpartier. Her er litt urskogpreg, små tråkk dukker opp og forsvinner igjen, men ellers er nok dette partiet og videre oppover til Svartvann mindre severdig og ganske tunggått. Her kan det være like greit å følge blåstien eller velge et av de andre turmålene som det er merket sti til fra denne.

Svartvann er elvas hovedkilde, og med installasjonene nedover elveløpet i minne er det litt spennende å se om det er spor av en deming som kunne sørge for vann også i tørre perioder. Det var det ikke, utløpet går nærmest gjennom en stor flytetorv, og virker ganske gjengrodd. Så hit nådde ikke kulturen som vokste opp langs elva. Men Svartvann i godvær er mye mer idyllisk enn navnet antyder, og kan være vel verd et besøk.


Edit

Flere bilder

Relaterte nyheter eller steder

DatoTittel, navn

12 Aug 2018

Ursdalen - Bærum før bygda ble urbanisert

20 Okt 2019

Ursdalen

Ut på tur - eldre nyheter

19 Feb 2011

Besøk markastuene i vinterferien!

Av Redaksjonen | Ut på tur

Marka er mangfoldig når det gjelder løyper og stier, og det gjelder også nettet av serverings- og overnattingssteder. I Markadatabasen går begge typer steder under betegnelsen "stuer".

09 Sep 2010

På nye sykkelveier

Av Redaksjonen | Ut på tur

Høsten er en fin tid for sykling i Marka. Nå kan du hente inspirasjon fra mer enn 70 nye sykkelruter og -turforslag her i Markadatabasen. Du finner nærmere 500 ruter og turforslag for sykkel på nett.

12 Aug 2010

Sykkeltips fra Markadatabasen

Av Skiforeningen | Ut på tur

Ut på sykkeltur i Marka? Her i Markadatabasen finner du over 400 sykkelruter og turforslag, presentert med beskrivelser, bilder og kart (detaljert, topografisk kart, Google Maps og Google Earth). I tillegg finner du mye annet nyttig sykkelstoff på sidene våre.