Tekst og foto: Odd Tore Saugerud
Storflommen i 1908 ødela mange av demningene i elva, men de ble bygget opp igjen. Det er derfor fortsatt mange spor etter denne tiden som er synlige i dag når det er barmark, noen av dem også fra skiløypene vinterstid.
Vi skal følge Myllselva nedover fra Myllsdammen til Vestbygda, og tenke oss mer enn 100 år tilbake til en tid uten elektrisitet og mobile anleggsmaskiner, men med idéer og stor gjennomføringskraft med mannekraft og den tidens utstyr. Turen kan mest hensiktsmessig gjennomføres som en fottur kombinert med bil eller sykkel, med avstikkere inn i terrenget. Det er oppslagstavler og parkeringslommer ved de fleste stedene med spor etter industriaktiviteter, men ikke kart på oppslagene. Til høyre vises et oversiktskart over elva med posisjonene til sporene inntegnet.
Kart over Myllselva med posisjonene til de gamle industrianleggene inntegnet. Tips: Høyreklikk i kartet og velg "Åpne bildet i ny fane". Da er det enklere å sjekke kartet når du kommer lenger ned i teksten.
Mylla med sine 1,7 kvadratkilometer er et av de største vannene i Marka og har noe av de mest nedbørrike omgivelsene. Myllselva var en typisk flomelv med stor vannføring i vårløsningen og etter store nedbørsperioder, mest årvisst om høsten. Det var derfor stort behov for å regulere vannføringen for å utnytte vannet som drivkraftkilde også utenfor flomtidene, og å unngå skadeflom. Ved utløpet av Mylla sto i 1887 en eldre demning som demmet opp vannet 1 alen. Den hadde vært manøvrert til fordel for en nedlagt mølle og et sagbruk. I 1887 tok «endel bønder», inklusive Torstein Berger fra Jevnaker, initiativ til å få reist et mindre tresliperi langs Myllselva. Mylselven Træsliberi, på folkemunne bare Sliperiet, fikk da rett til å forhøye demningen med 1 alen til sin drift. Sliperiet bygget i stedet en helt ny demning, som stort sett er den som står her fortsatt. Den fikk nytt toppdekke av betong i 1955.
NY DEMNING: Mylselven Træsliberi bygde en helt ny demning, som stort sett er den som står her fortsatt. Den fikk nytt toppdekke av betong i 1955.
USIKKER IS: Vinterstid kan demningen ha et kledelig dekke av snø, men isen foran utløpet er ofte usikker og har råker.
Fløyta, eller Myllsfløyta, er det lange, grunne vannet rett øst for Myllsdammen. Sommerstid er det for en stor del dekket av vannplanter som vannliljer og siv, og kantvegetasjonen er for det meste tett og gir vanskelig innsyn. Vinterstid, uten bladverk, er innløpet godt synlig og fortsatt åpent. Åpent er også utløpet, selv om det ligger i dyp skygge mesteparten av vinteren. Vannet var et mellomreservoar for Sliperiet, og var demmet opp med en atthaldsdemning (demning uten luke og reguleringsmulighet) i østenden rett før det bratte fallet ned til sliperiflaten. Rester av demningen er synlige i dag fra der skiløypa fra Mylla til Svea skihytte krysser elva. Fra vannsiden ser den ut som en jordvoll, men går man på nedsiden, viser det seg at den lavere delen av vannsiden var en tørrmurt gråsteindemning.
SIV: Sikten til innløpet til Myllsfløyta er ganske dekket av bladverk sommerstid, men nå var den bra. Sivet i innløpet hadde fått et kledelig dekke av rim og nysnø, og gjorde seg bra i marssolen. To timer senere var rimet smeltet, og sivet sto igjen bart.
TØRRMURT DEMNING: Fløyta, også kjent som Myllsfløyta, er tjernet rett øst for Myllsdammen. Fløyta var også demmet opp med en demning for at vannet i elva skulle bli ført over til enda en dam rett ovenfor Sliperiet. Men hvor var nå denne demningen? Fra brua over elva ser det ut som om elva bare har skåret seg gjennom en jordrygg. Men går du øst for og nedenfor denne, viser denne tørrmurte demningen seg. På vannsiden har den blitt forsterket med en solid jordvoll.
Elveløpet videre nedover fra Myllsfløyta er bratt og nokså utilgjengelig. Fra Myllsfløyta ble derfor vannet ledet i en gravd kanal mot nordøst gjennom ei skjæring, der skiløypa til Svea nå går. I lia mot Sliperiet ble det demt opp et reservoar ved hjelp av en ganske imponerende gråsteindemning. Demningen har både reguleringsluke og overløp, og rester av føringene til luka finnes fortsatt. Fra denne gikk vannet i et rør ned til turbinen i kjelleren av Sliperiet. I villnisset etter hogsten nylig er det på nedsiden fortsatt rester av understøttelser av gråstein med jernhaker som bindemiddel. Det er litt merkelig at demningen ikke er utført med en rørstuss med ventil. Det er også beskrevet trerenner for tømmer fra dammen til Sliperiet og/eller til saga nedenfor. Også vinterstid er demningen lett synlig. Fra skiløypa til Svea er det god sikt til demningens vannside, og fra litt nedenfor bordet med benker er også luftsiden synlig.
VANNKANAL: Det ser ut som en driftsvei, og vinterstid er det også skiløypa mot Svea. Men her var det opprinnelig gravd en kanal som ledet vannet vekk fra selve Myllselva og til reservoaret som demningen laget. Kanalen ble ødelagt av Myllsveien da den ble oppgradert, men er synlig ved utgangen av skjæringen mot nord.
DEKKET AV SKOG: Denne demningen har vært gjemt av stor skog i mange år, og var nok temmelig ukjent, selv om skiløypa gikk rett forbi. Nå har flatehogsten åpnet opp landskapet, og slik tar den seg ut fra skiløypa en julidag. Bak demningen er det nå nesten gjengrodde øvre delen av magasinet til saga, Knippahøla, synlig.
REGULERINGSDEMNING: Demningen ovenfor sliperiet var reguleringsdemningen for vanntilførselen til sliperiet. Dette var tappeluka, med jernbolter og rester av føringer av treverk. I hogstfeltet nedenfor finnes fortsatt rester av understøttelser av gråstein med jernhaker til rørledningen fra demningen.
JERNHAKER: Fra demningen gikk det rørledning til turbinen på Sliperiet. Disse to fundamentene ligger i riktig retning for en rørledning. Selv om de ser nokså medtatte ut er de tydelig oppmurte, og på det nærmeste er også en jernhake som holder to steiner sammen synlig.
LETT SYNLIG: Inntaksdemningen til Sliperiet ved Myllselva ligger rett nedenfor skiløypa fra Mylla til Svea, og er lett synlig. Bildet av vannsiden er tatt fra løypa.
SPOR I SNØEN: For å se luftsiden av demningen, må man ut av løypa omtrent ved det nedsnødde bordet med benker. Her var det noen interessante detaljer i nysnøen, spor etter dyr og/eller spor etter vind?
Sliperiet, opprinnelig Mylselven Træsliberi, senere Lunner Tresliperi og til slutt Lunner Tremassefabrikk, ble etablert i 1887/1888 med Torstein Berger som eier. Det lå like ved krysset der Myllaveien fra Grua nå møter Vestbygdveien fra Harestua. Da sliperiet ble anlagt, var bare Myllaveien bygget. Det var et stort anlegg med mange store fabrikkbygninger. I tillegg var det administrasjonsbygninger i bakken i nord. Anlegget produserte rundt 1 000 tonn tremasse i året. Tremasseballer på 200 kg ble fraktet med hest, til å begynne med til Randsfjorden, senere til Grua stasjon etter at Gjøvikbanen var åpnet i 1900. Driften varte helt frem til 1929. Et flyfoto fra 1963 gir en oversikt over anlegget fra østenden av Myllsfløyta til og med Mylla sag. Dette viser ganske tydelig beliggenheten av demninger og gjenværende bygninger. Et annet flyfoto (fra 1969?) viser samme område, men starter fra Myllsdammen og har dårligere oppløsning. Det store bildet kan vise en av bygningene til anlegget, kanskje en lagerbygning på pilarer. I bakgrunnen kan del av rørledningen fra reguleringsdemningen være synlig. Årstall er ukjent, men rundt første verdenskrig er sannsynlig. Den siste av de opprinnelige bygningene som sto igjen, var vaktmesterboligen, som ble til Rødekorshytta. Den brant innvendig, se sot på endeveggen og rundt en lufteventil, og ble revet i 2010. Det har ikke vært mulig å finne sikre spor etter de andre bygningene, men kanskje til våren før gras og blader kommer. Et bilde fra Funnefoss Tresliperi fra 1913 kan gi et tidsriktig inntrykk av hvordan arbeidsmiljø og maskineri var mens Sliperiet var i drift.
ADMINISTRASJONEN: Fortsetter man videre et lite stykke nedover fra bordet med benker, er det fri utsikt mot nordøst mot Knippehøgda. I forgrunnen ligger det som var administrasjonen av Sliperiet. Veien i skyggen ved høyre bildekant er Myllaveien fra Grua.
FLYFOTO: Det lille bildet er et utsnitt i full bredde av et større bilde av området øst for Mylla. Bildet er et flyfoto tatt av Widerøe Flyveselskap, angivelig i 1969, men med spørsmålstegn bak årstallet. Det er fritt tilgjengelig i Oslo Byarkiv i denne grove oppløsningen. Bildet viser østenden av Mylla, Myllsfløyta og muligens to bygninger øst på Sliperiet. Det store bildet kommer fra Lunner Historielag, og kan vise en av fabrikkbygningene ved Sliperiet. I bakgrunnen skimtes muligens også en bit av rørledningen til turbinen. Bygningen ser meget luftig ut, men har likevel to skorsteiner. Muligens en lagerbygning? Den har ikke grunnmur, men står på pillarer. Dett kan forklare mangelen på ruiner i området. Bildet kan ha vært håndkolorert. Dette, og lavspent trefase kraftledning kan tyde på at det kan være tatt i tiden rundt første verdenskrig.
TIDLIGERE FABRIKKANLEGG: Her var det en gang et fabrikkanlegg med flere store bygninger. Lunner tresliperi var i drift fram til 1932. Nå holder Røde Kors til her. På bildet ser vi spor av en innvendig brann. Det er mye sot over vinduene på endeveggen og ved en lufteventil på langveggen.
FARLIG ARBEID: Det er ingen bilder tilgjengelig av interiøret i Sliperiet, men dette bildet fra Funnefoss Tresliperi tatt i 1913 av A. B. Wilse kan gi et inntrykk av maskiner og interiør. Til høyre i bildet henger en kubbe i en tømmersaks klar til sliping mot den runde slipetrommelen bak den. Foran denne står et mateapparat som betjenes av en arbeider. På venstre side er det et tilsynelatende likt mateapparat, men det er ikke mulig å se hva som står bak dette. Arbeidsantrekket er også tidstypisk. Dette var ikke en farefri arbeidsplass, da kubben kunne sperre i trommelen og hoppe ut.
Det var store dimensjoner på tømmeret i Mylla-området, og til tider gode priser på trelast. Torstein Berger ønsket å utnytte dette, og anla Mylla sag nedenfor Sliperiet. På denne måten kunne han utnytte vannet fra Sliperiet en gang til, og kunne bruke grovt og bra tømmer til skurlast, og mindre bra tømmer til tremasse. Elva ble demt opp av en tørrmurt gråsteindemning med betongforsterket krone. Sett fra luftsiden virker den å være litt mindre forseggjort enn de andre demningene i Myllselva. Fra denne gikk det en rørledning til turbinen som sto helt nede ved elva for å få størst mulig fallhøyde. Turbinen drev så saga gjennom et akselsystem med remhjul og flatremmer. Det er noe nesten monumentalt over de to radene av søyler som saghuset sto på. Når saga ble anlagt, er ikke dokumentert, men driften opphørte da et nytt storsagbruk på Harestua ble etablert i 1949. Både demning og sagruiner er synlige fra Vestbygdveien og ganske lett tilgjengelig gjennom et hogstfelt.
GRÅSTEINDEMNING: Demningen til Mylla Sag ligger på sydsiden av Myllaveien i et flatt område som også omfatter det lille vannet Knippahøla. På den måten kunne selv en forholdsvis lav demning gi et betydelig reservoar uten å komme i konflikt med turbinen til Sliperiet og utnyttbar fallhøyde til denne. Den er utført som en gråsteinsdemning med betongforsterket krone. Det kan se ut som om elva har løftet og flatet ut den nedre delen mot demningen med bunnfall.
MINDRE FORSEGGJORT: Dette bildet viser luftsiden til demningen til Mylla Sag. Det viser klart at demningen er mye høyere enn bildet av vannsiden indikerer. I forhold til de andre demningene er muringen mindre forseggjort, med mange flere mindre steiner for å fylle ut rommene mellom de store byggesteinene. Demningen har to tappeluker og et overløp, og antageligvis en bunnluke hvor rørledningen til sagas turbin startet. I alle fall er det i det området vannet kommer ut nå. I vestenden av demningen har forfallet tatt til, og den er ikke sikkert tilgjengelig derfra.
FRACISTURBIN: I elvekanten rett nedenfor den nærmeste akselen står det rester etter turbinfundamentet til saga. Fundamentet er noe ødelagt, men noen av festeboltene til turbinen sitter fortsatt på plass. Med den fallhøyden som var her, var det sannsynligvis en Fracisturbin, som hadde utløp i hullet der fundamentet er knekt. Men avløpshullet i toppen av fundamentet er ikke synlig. Det kan være dekket av topplata som har forskjøvet seg.
AVANSERT DRIVVERK: Uten løv er det nå mulig å se mer av drivverket: Det nærmeste hjulet, egentlig et stort remhjul for flatremsdrift, satt koblet direkte til turbinakselen, og fungerte som drivhjul for removerføringen videre. Det drev høyre remhjul på neste aksel, mens venstre remhjul på denne fungerte som drivhjul for removerføringene oppe i selve saga. Slike remsystermer kunne være meget omfattende med muligheter til å koble inn og ut forskjellige funksjoner ved hjelp av føringsgafler og blindhjul.
NÆRMESTE AKSEL: Dette bildet viser nærmeste aksel med kobling til turbinsakselen og flatremhjul. Koblingen er en vanlig flenskobling, men denne har nok hatt store påkjenninger, for den har en sprekk som går gjennom de to øverste boltehullene slik at den øvre delen av koblingen er helt løs. Flattstålet som er festet til periferien av koblingen med fire bolter skulle holde den løse biten på plass og overføre dreiemoment fra turbinen. En nokså dristig reparasjon.
MONUMENTALT: I tiden da Mylselven Træsliberi var i drift, var det store dimensjoner på tømmeret. Med gode priser på skurlast var det mer lønnsomt å bruke de grove stokkene til materialer og bare lage tremasse av mindre dimensjoner og avkapp. Eieren av Mylselven Træsliberi bygget da en turbindrevet sag rett nedenfor sliperiet. Turbindriften gjorde det mulig å utnytte vannet fra sliperiet en gang til. Bildet viser søylene som sagbygget sto på, og en drivaksel med to remhjul. Sagdriften opphørte i 1949.
Etter Mylla sag flater Myllselva noe ut, og et stykke er det ikke fossefall egnet til å drive industri. Men nedre del av elva er brattere igjen, og der ble Bolchen Træsliberi anlagt. Det trengte både driftsvann og reguleringsmuligheter, og det ble bygget flere demninger, kanaler og reservoarer til dette formål. Den øverste demningen lå i østenden av Storfløyta, et naturlig langt og grunt vann. Demningen er en tørrmurt gråsteindemning som senere har blitt tettet på vannsiden med betongstøp. Den har både tappeluke og overløp, og en dambro av nyere dato. Den ligger tett ved Vestbygdveien, og mange vil vel ta den for å være ei bru.
STORFLØYTA: Tjernet Storfløyta er synlig på nordsiden av veien mellom Svartbekken og Sliperiet (Mylselven Træsliberi). Dette er ikke et naturlig tjern, men et oppdemt vannmagasin for industrien som lå lenger ned langs elva (Bolchen tresliperi). Nå er bunnluka åpen og vannstanden på minimumsnivå, og tjernet vokser igjen med siv.
TØRRMURT GRÅSTEINDEMNING: Fra bilveien ser det ut som ei bru, men det er en demning med bunnluke, tappeluke eller muligens fløtningsløp, og overfall på to nivåer. Dette er en tørrmurt gråsteindemning, antageligvis bygget etter storflommen i 1908, og senere tettet med støp på vannsiden. Flytetorver demmer nå opp vannet før demningen.
Det neste reservoaret til Bolchen Træsliberi, er Noackdammen. Den lå i et flatt og myrlendt område som ble demt opp av Noackdemningen, bygget av dambygger Noack Olsen. Igjen er demningen en gråsteindemning, men denne er fuget med betong på vannsiden. Den ligger helt inntil Vestbygdveien, men er vanskelig å se skikkelig derfra. På nordsiden av elva er den tilgjengelig via ei bru vest for demningen. Da det langs elva er myr og beverfelte trær, bør man følge traktorveien gjennom hogstfeltet og så gå i terrenget mot syd etter at den krysser bekken fra Store Klattertjern (se kartet).
BEST Å SE FRA NORDSIDEN: Det er ikke lett å få et godt inntrykk av Noackdemningen fra veien, særlig når det er løv på trærne. Men fra nordsiden og uten løv går det ganske bra, om man først finner ut hvor elva kan krysses og tar turen gjennom myr, beverfelte trær og tynningshogst. Her er luftsiden med elva i bakgrunnen. Demningen er i sementfuget gråstein. Demningen brøt sammen i storflommen 1908, ble gjenoppbygd, men ikke vedlikeholdt etter at Bolchen Træsliberi ble nedlagt en gang før 1914. Senere storflommer har ødelagt lukepartiet og mer til.
GJENOPPBYGD ETTER FLOMMEN: Det var ikke bare ved Sliperiet at Myllselva ble ledet vekk fra sitt naturlige løp. Også før den nedre brattere delen ble vannet ledet vekk for å drive turbinen på Bolchen Træsliberi. Denne tørrmurte gråsteindemningen, bygget av dambygger Noack Olsen, demte opp et magasin i Myllselva og ledet elva inn i en håndgravet kanal på 600 meter til enda et magasin, Kubbdammen. Demningen brøt sammen under storflommen i 1908, men ble gjenoppbygd. Den er nå merket med oppslagstavle langs Vestbygdveien, men restene ligger på motsatt side av elva, og er vanskelige å se fra oppslaget.
MYR OG BEVERFELTE TRÆR: Terrenget ovenfor Noackdemningen er ganske flatt, og elva deler seg i flere løp der. En blanding av myr/sump og beverfelte trær gjorde det svært tregt å ta seg frem langs det nordligste løpet. Bare trær som var gnagd for en god stund siden, ingen beverhytte eller demning. Men beveren hadde hatt større ambisjoner enn et sideløp: Rett etter at alle tre løpene hadde gått sammen igjen, hadde den demt opp hele Myllselva. Aktiviteten i et stort, litt eldre hogstfelt rett ved hadde antageligvis fordrevet beveren, og så hadde en flom tatt nesten halve demningen.
Noackdemningen hadde ikke bare til hensikt å demme opp et reservoar, den skulle ogå lede vannet til et annet reservoar, Kubbdammen. Til det formålet ble det håndgravet en 600 meter lang kanal mot sydøst til et naturlig søkk. På det meste er kanalen tre meter dypere enn terrenget omkring. Det må ha vært et ufattelig strev i den ganske steinete morenen. Starten på kanalen er helt ødelagt av Vestbygdveien, men er mulig å følge fra sydsiden av veien og sydsiden av kanalen til Kubbdammen. Den går først i et hogstfelt med kratt og skog langs kanten av kanalen, deretter delvis i mosegrodd ur, og krever skikkelig fottøy.
HÅNDGRAVD KANAL: Fra Noackdammen til Kubbdammen ca. 150 meter sydvest for Friland ble det håndgravd en 600 meter lang kanal. Kanalen er ødelagt der den krysser Vestbygdveien, og er gjemt av kratt der den går nær og parallelt med veien, til veien svinger av mer mot øst. Det er nokså overraskende at vannet ble ledet i denne retningen, fordi terrenget stiger mot ønsket fallretning. På enkelte steder, slik som på dette bildet, er kanalgrøften da mer enn tre meter dyp. Med tilgjengelig redskap på 1870-tallet må dette ha vært et voldsomt slit i den ganske storsteinete morenegrusen.
Kubbdammen ligger i et lite, naturlig søkk som i tillegg er demt opp av en tappe-/reguleringsdemning og en atthaldsdemniing. Den første er en tørrmurt gråsteindemning med tappeluke. Atthaldsdemningen er en jorddemning, som nå er delvis ødelagt av flom. Som navnet Kubbdammen antyder, kan dammen ha vært brukt til våt lagring av kubb for tresliperiet. Kubb er en del av en tømmerstokk kuttet til 60 – 80 centimeters lengde. Siden det ikke er utnyttbar vannkraft tilgjengelig i området ved dammen, er det vanskelig å se hvordan man kunne sage kubb der på en hensiktsmessig måte.
KUBBDAMMEN: I østenden av Kubbdammen ble det bygget en tørrmurt gråsteindemning med tappe-/reguleringsluke. Det står fortsatt jernbolter igjen etter festene til luken. Navnet Kubbdammen hentyder at dammen hadde noe å gjøre med kubb, dvs. tømmerstokker med lengde 60-80 cm som ble slipt i sliperiet. Kanskje var dammen et oppbevaringsmagasin for kubb, som skal være gjennomtrukket av vann før sliping. I demningen er det ikke spor etter noen rørledning til turbinen som drev sliperiet, men nedenfor er det spor etter en kanal og kanskje grøft for rørledning, som fører til en mulig fordelingsdam.
ATTHALDSDEMNING: Kubbdammen var det siste vannmagasinet før Bolchen Træsliberi. Det var en naturlig fordypning i terrenget med største lengde ca. 170 meter og største bredde ca. 125 meter. I syd ble det bygget en atthaldsdemning i jord blandet med stein. Som bildet viser, er den nå ødelagt av erosjon ved flom etter at tresliperiet ble lagt ned. Selve Kubbdammen er nå en nokså bløt og tettvokst myr med et grunt og sivbevokst vann i sydenden.
MYE KRATT: Området som var Kubbdammen, er nå temmelig gjenvokst med kratt, men en ganske stor åpen myr/sivfylt tjern holder seg fortsatt åpent. Bildet er tatt fra atthaldsdemningen.
For å holde Bolchen Træsliberi i gang, var det nødvendig å samle sammen så mye vann som mulig. I Myllselva ble det derfor anlagt en lav fangdemning for å ta vare på lekkasjevann fra Noackdammen og vannet i bekken fra Store Klattertjern. Vannet ble så ledet gjennom en 300 meter lang håndgravet kanal langs gjerdet som fører forbi Friland. Vestbygdveien har ødelagt mye av starten på kanalen, og graving i forbindelse med utbyggingen av Friland har ødelagt slutten, men et stykke er den ganske idyllisk og lett tilgjengelig fra stien langs gjerdet.
300 METER KANAL: Mesteparten av året har Myllselva ganske liten vannføring, så for å holde Bolchen Træesliberi i drift var det viktig å samle inn så mye vann som mulig. Denne håndgravde kanalen fra Myllselvas den gang nokså tørrlagte løp og videre langs gjerdet rett ovenfor Friland ledet lekkasjevann fra Noackdammen og vannet i bekken fra Klattertjern til fordelingsdammen ved Friland.
På Friland ble i 1932 det bygget et feriehjem for NSBs verkstedarbeidere. Senere har det blitt bygget flere eneboliger i området. Det er vel den siste utbyggingen som har forandret terrenget nedenfor Kubbdammen mest. Fra Kubbdammens reguleringsdemning fører en ganske kort, håndgravet kanal ned til et søkk i terrenget. Rett før dette passerer kanalen en solid grunnmur i tørrmurt gråstein. Hensikten med denne er ikke kjent, og siden terrenget nedenfor er forandret i forbindelse med utbyggingen av Friland, er det også vanskelig å komme med noen godt forankret antagelse. Inn i søkket kommer også kanalen fra Myllselva langs gjerdet. Ut av søkket, med retning mot Bolchen Træsliberi, er det gravet en kanal gjennom vollen rundt det. I denne kan rørledningen til sliperiet ha gått. Mot syd er vollen lavere eller nærmest manglende. Det kan igjen skyldes utbyggingen av Friland, som også gjør det vanskelig å følge og finne spor etter anlegg videre mot sliperiet. Det er dessverre ingen kjente bilder av Bolchen Træsliberi som kan oppklare dette. Det har stått en oppslagstavle fra Lunner Historielag her. Tavlen står her fortsatt, men oppslaget mangler, og det ble ikke satt inn et nytt oppslag her da de ble fornyet ganske nylig.
KANAL MED FALL: Rett ovenfor bebyggelsen på Friland er det som vist på bildet en fordypning i terrenget. Med fall leder kanalen fra Kubbdammen og kanalen fra Myllselva med vann fra Klattertjernsbekken og lekkasje- og overvann fra Noackdammen dit. Ut av fordypningen er det gravd kanal med fall mot tresliperiet i retning mellom husene på bildet. Den er synlig på dette bildet, som er tatt fra toppen av muren på bildet under. Bildet viser også en eldre oppslagstavle slik som Lunner Historielag bruker, men der er det intet oppslag. I forbindelse med utbyggingen av Friland har gravearbeider ødelagt deler av kanalene og kanskje også påvirket det som kan ha vært en fordelingsdam.
HESTESKOFORMET MUR: Fra Kubbdammen og nesten til Friland går det en gravd kanal. Den går helt inntil den solide murkonstruksjonen på bildet. Hva murkonstruksjonen hadde for funksjon, er ikke kjent for Lunner historielag. Fra utløpsdemningen i Kubbdammen til muren er det nesten ikke fall, og det er heller ikke flere rester etter installasjoner lavere i terrenget. Hvis de lagret tømmerstokker i Kubbdammen og skar kubb før tresliperiet, kan den ha hatt noe med kubbkapping å gjøre, men det blir gjettverk.
Bolchen Træsliberi, også skrevet som Bolken Tresliperi, ble anlagt i 1870-årene i området der det gamle Blyverket hadde ligget. Hans Bolchen var primus motor. Som beskrevet tidligere var det lagt ned en enorm arbeidsinnsats med bygging av demninger og graving av kanaler for å skaffe vann til drift av anlegget. Tresliperiet ble lagt ned før første verdenskrig. Av selve fabrikkanlegget står det nå bare igjen en solid grunnmur nesten ute i elva. Siden sliperiet etter beskrivelsen var turbindrevet, ville det vært naturlig å finne rester etter turbinfundamentet eller utløpskanalen. Men her ble området mellom grunnmuren og Vestbygdveien fylt igjen da veien ble utbedret, og det kan nok ha skjult sporene. Det må også ha vært andre fabrikkbygninger i området, som lager og verksted, men disse kan ha stått på pilarer som senere har falt sammen.
GRUNNMUREN TIL BOLCHEN TRÆSLIBERI: Også i den nedre bratte delen av Myllselva ble det anlagt et tresliperi på 1870-tallet. Det fikk navn etter Hans Bolchen, som var primus motor i arbeidet. For å drive dette og skaffe til veie tømmer (kubb), ble det gravd kanaler og bygget demninger for å øke fallhøyden. Denne solide muren skal være grunnmuren til fabrikken. Her er ikke spor etter noen turbin, men litt lenger ned i elva er det noe som ligner på en liten fangdemning. Men drivvannet skulle komme fra Kubbdammen, og den skulle ligge i en helt annen retning. Her er det mye usikkert. Dette anlegget ble også delvis ødelagt av en flom i 1908, men ble bygget opp igjen. Det ble nedlagt før 1914.
I Grua-området er det mye malm i berggrunnen, og det er tallrike gruver der. Fra sølvholdig blymalm utvant Kongsberg Sølvverk bly og sølv fra 1735. I 1790 startet Bernt Anker gruvedrift i området og anla de påfølgende år det første norske blyverket. Han lot reise et større anlegg med blant annet smeltehytte i nedre del av elva. Første smelting skjedde i 1794. Nå er slagghaugene med noen rester av gammelt treverk de mest tydelige sporene etter denne virksomheten. Disse finnes på motsatt side av elva rett ovenfor Bolchen Træsliberi.
SLAGGHAUGER: Den første industrielle installasjon langs Myllselva var Blyverket. Blymalm ble funnet noen steder i Grua-området, gjerne blandet med litt sølv. Det gjorde utvinning interessant og langs Myllselva ble det reist et større anlegg med blant annet smeltehytte i nedre del av elva. Første smelting skjedde i 1794. Nå er slagghaugene de mest tydelige sporene etter denne virksomheten. Disse finnes rett overfor Bolchen Træsliberi på motsatt side av elva.
Rett nedenfor Bolchen Træsliberi finnes rester av en liten demning. Det må ha vært en fangdemning, for det er ikke plass til noe reservoar på oversiden. Steinene i demningen holdes på plass med jenbolter i hull som er boret ned i svaberget som elva renner over der. Under en inspeksjon av området mellom elva og Vestbygdveien nedenfor ble det ikke funnet tydelige spor etter noen installasjon eller anlegg som demningen kunne ha sammenheng med, Det har vært både sag og mølle i elva før tresliperienes tid, men ingen informasjon om disse er tilgjengelig.
FANGDEMNING: Rett nedenfor Bolchen Træsliberi står disse restene av en demning. Det må ha vært en fangdemning til en eller annen installasjon lenger ned i elva, for det er ikke plass til noe reservoar på oversiden, kanskje til Blyverket. Demningen holdes på plass med jenbolter i hull som er boret ned i svaberget som elva renner over.
Gamle kart og fotografier er viktig informasjon om anleggene. Kartet som viser beliggenheten av restene etter industrianleggene langs elva, er basert på Skiforeningens kart og egne posisjonsbestemmelser i terrenget og med GPS. Men i løpet av over 100 år har både bebyggelse og veinett forandret seg, så derfor er også et rektangelkart fra ca. 1918 og et gradteigskart fra 1945 tatt med for å se utviklingen av anleggene og nærområdene rundt dem. Flyfotoet fra 1963 gir også god informasjon om restene av anlegget ved Sliperiet.
Kilder:
Lunner Historielag, søk på Internett etter artikler og bilder, og bruk av informasjoner fra disse. Det er en god del sprik i data, særlig når det gjelder årstall.
MYLLSELVA MED INDUSTRI PÅ KART FRA 1918 OG 1945: I løpet av over 100 år forandrer både bebyggelse og veinett seg, så derfor er også gamle kart sjekket opp for å se utviklingen av industrianleggene. På rektangelkartet fra ca. 1918 viser symboler beliggenheten av både Sliperiet (fabrikk) og Mylla sag (sagbruk), og Bolchen Træsliberi (fabrikk). Navnet Mylselven Træsliberi er feilaktig plassert ved symbolet for sag. Demningene ved Mylla og ved Myllsløken er vist, men ingen flere. Det er ikke vei mellom Sliperiet og Bolchen Træsliberi. Det er et lite vann, Knippahøla, øst for Sliperiet. Rimeligvis var ingen av industrianleggene vist på førsteutgaven av kartet fra 1872. Gradteigskartet fra 1945 viser bare Mylla sag. Nå er det vei mellom Sliperiet og Bolchen Træsliberi, Vestbygdveien. Det er fortsatt ikke vei mellom Sliperiet og Svesgrinda. Det lille vannet øst for Sliperiet har blitt til ei myr. Terrenget har også forandret seg ifølge kartene, men rektangelkartet er laget på grunnlag av en eldre og mer primitiv oppmåling.
