Tekst og foto: Odd Tore Saugerud
En bobsleigh (bobsled, bob) er en kjelke med rammer og meier av stål. Det er to sett med meier, det fremre er styrbart med ratt eller styrekabler. I tillegg er det en brems som betjenes av bremsemannen (bakerste pusher). Navnet kommer av at akerne i sin tid rugget (bobbed) frem og tilbake på rettstrekningene for å øke farten. Dette er tydelig på gamle filmer fra tiden da de startet fra stillestående eller med bare én pusher. Høy vekt gir god fart, og gjennomsnittsvekten på Tysklands vinnende lag i firemannsbob i 1952, var ganske veltrente 117 kg.
Etter 1952 ble det innført maksimumsvekt for bob inklusive akere, og bobbene ble mer innekledt og strømlinjeformete. Nå er det vanlig å bruke habile sprintere som pushere.
Selv om Norge hadde deltatt i bobakegrenene i St. Moritz i 1948, hadde vi ingen egen bobbane. Det ble bestemt at banen skulle ligge i østsiden av Holmenkollen, i bratt og vanskelig terreng. To sveitsiske bygningsingeniører, bobføreren Heinz Cattani og Emil Ingold, stakk ut banetraséen i terrenget. Selve bobbanen ble bygget under ledelse av Sigurd Lund og Carl Vendelboe i 1949 og 1950, og finjustert av Cattani.
Vanligvis er doseringene i bobbanenes kurver oppbygget i betong eller stein, men det tillot ikke økonomien her. I stedet ble traséen utsprengt og grovprofilert, mens selve banen ble bygget opp av snø. Snøen ble vannet og nedkjølt naturlig inntil banen hadde riktig profil og var hard nok til å tåle påkjenningen fra bobbene. Den eneste faste installasjonen var vannledningen fra Øvresetertjern og nedover langs banen.
Banen ble bygget opp for trening i 1951 og smeltet fullstendig vekk sommeren etterpå. Den ble bygget opp igjen igjen for øvelsene i OL i 1952. En spennende affære, siden første del av vinteren 1952 var mild med regn. Prisen på hele anlegget ble 615 000 kroner. Den ble ikke bygget opp igjen etter at sommervarmen smeltet den.
BYGGET FOR HÅND: Slik ble økonomiversjonen av en bobbane bygget opp og preparert. Bortsett fra en grovplanert banetrasé, var vannledningen fra Øvresetertjern den eneste faste installasjonen. To ganger ble banen bygget opp på denne måten, sannsynligvis hovedsakelig for hånd. Arbeidskraften må ha vært forholdsvis billig på den tiden.
Det skjematiske kartet viser bobbanetraséen med kurvenavn og kurveradier. Luftfotoet viser bobbanen i terrenget slik den var under OL 1952. Noen tall: Lengde 1 507,5 meter, høydeforskjell 124,35 meter (fra 429,2 til 304,85 moh.). Gjennomsnitlig gradient 8,6 %, brattest 13,86 %, slakest 3,67 %, stipulert gjennomsnitts-hastighet 72 km/t og toppfart 120 km/t. Raskeste tid under OL var 1:16:55, 70,89 km/t i gjennomsnitt,Tysklands lag I, firerbob.
Bobbanen startet rett øst for Sportshallen på Frognerseteren. Først en rettstrekning for å få opp farten, og så inn i første kurve, Ole Lukkøye. Ifølge OlympiAposten fra 1952 var det her instruktørene lukket øynene når de minst egnede akerne kom. Bildene fra 1952 viser rettstrekket fra start mot første kurve, og første kurve med bob i full fart. Akerne hadde neppe tid til å beundre utsikten over Oslo. Denne delen av traséen er ødelagt av nye løyper, men litt av steinskjæringa i starten av Ole Lukkøye er igjen.
Dette skjematiske kartet fra 1952 viser traséen med avstander, kurveradier og navn på kurvene. Som kartet viser, fulgte traséen omtrent den gamle akeveien Heftyebakken. Bildet viser også hvordan banen var oppbygd: Hardpakket snø med en islagt renne. Vann fra Øvresetertjern ble brukt til isleggingen, som var fullstendig manuell. Vinteren 1950/51 var skikkelig kald, mens starten 1951/52 var mild med regn og litt av en utfordring. Kartet med flere opplysninger om banen og om navnene på kurvene finnes i Aftenpostens OlympiAposten fra 14. februar 1952.
Tips: Høyreklikk i kartet og velg "Åpne bildet i ny fane". Da er det enklere å sjekke kartet når du kommer lenger ned i teksten.
TILGRODD: Nå, i 2015, er det for det meste høy skog omkring bobbanetraséen fra 1952, og selve bobbanen er begrodd med kratt. Dette bildet i Aftenpostens OlympiAposten fra 21. februar 1952 viser hvordan det så ut da. De åpne områdene på siden var til dels frosne snøtribuner med kapasitet på mer enn 10 000 tilskuere. Regnet ovenfra er kurvene på bildet Cattani-kurven, Syvern, Vendelboe-kurven, Veggen, Furuspretten, Snipp og Snapp. Heftyebakken, som var returvei for bobsledene, er godt synlig på venstre side av banen. Ved hjelp av dette bildet og kartet er det mulig å finne bobbanen merket som utydelig sti på turkartet Nordmarka Syd M 1 : 12 500 fra 2013.
IMPONERENDE: Slik så starten og første kurve, Ole Lukkøye, ut i 1952. Imponerende byggverk i snø, og arrangementsbygninger som det ikke er spor etter lenger. Det neste bildet viser hvordan det ser ut der i 2015.
OLE LUKKØYE: Slik ser området der kurven Ole Lukkøye var 2015. Steinskjæringa i nedre høyre hjørne var antageligvis nær starten på kurven, og stien fra nedre venstre hjørne kan følge banetraséen, men ellers er det ingen spor. Utsikten er den samme, men mer tilgrodd. Riktig vei videre er ned det utydelige graskledde tråkket til høyre for blåstien på det lille bildet.
Traséen videre inn mot Sigurd Lunds kurve er utydelig, men det lille bildet viser rett vei. Doseringen her er delvis ei steinrøys, så grov at den ikke er brukbar som underlag uten et solid dekke av hardfrossen snø.
De tre kuvene Ormen Lange, her den midterste, går delvis i ei utsprengt skjæring i fjellet. De er oppkalt etter kjelkebyggeren Trygve Larges første styreapparatkjelke med oppnavnet Ormen Large.
Også Cattanikurven er utsprengt, oppfylt og planert. Dette er inngangen. Kurven er oppkalt etter Heinz Cattani, som var ledende da traséen til bobbanen ble stukket ut.
Etter Cattanikurven fortsetter bobbanen nokså flatt på en utsprengt hylle i fjellet til den ganske slake kurven Syvern. Her er det senere anlagt veier, og terrenget er fylt opp slik at det ser ut som om banen har gått oppover. I 1952 var det et søkk her, og i tillegg gikk bobbanen i en dyp skjæring for å opprettholde farten.
SIGURD LUNDS KURVE: Det graskledde tråkket på forrige bilde går over i denne steinrøysa. Dette er inngangen på Sigurd Lunds kurve, oppkalt etter banens konstruktør og den som har tatt de tyngste løftene ifølge OlympiAposten. Her bærer det ganske bratt nedover.
ORMEN LANGE 2: De tre kurvene som heter Ormen Lange, er ikke oppkalt etter slange eller skip, men etter entusiasten Trygve Larges første styreapparatkjelke som gikk under navnet Ormen Large. Dette er den midterste kurven, og viser hvordan traséen var sprengt ut i fjellet enkelte steder. Selve banen var oppbygget av snø som ble vannet og islagt.
CATTANI-KURVEN: Cattani-kurven er oppkalt etter Heinz Cattani, som var en av de to sveitsiske bygningsingeniørene og ekspertene som finpusset traséen for bob-banen. Cattani, som også var aker, finpusset traséen for bob-banen og fikk kurven oppkalt etter seg. Også denne kurven var delvis sprengt inn i fjellet, delvis oppbygd.
MELLOM CATTANI OG SYVERN: Dette partiet etter Cattanikurven er den delen av bobbanen som vel krevde mest innsats i form av sprengning og utfylling. Et ganske flatt parti, som ledet til den slake kurven Syvern. Fortsatt litt utsikt, selv om krattet vokser friskt.
SYVERN: Det flatere partiet etter Cattanikurven slutter der Syvern begynner, og helningen øker igjen. Men så går det oppover i stedet for nedover, og sporene etter traséen forsvinner helt. Opprinnelig var det et søkk her, og i tillegg gikk bobbanen i en dyp skjæring for å opprettholde farten. Som det lille bildet viser, er riktig vei videre mellom tømmerrøysene. Terrenget er her fylt kraftig opp. På det store bildet ser personen mot en av svingene i Korketrekkeren, som det her er mulig å se for første gang langs bobbanetraséen. Dette er kurve nummer syv. Syv er et heldig tall, derfor navnet.
Så kommer Vendelboekurven. Idyllisk på bilder, krapp og vanskelig i praksis, særlig når isen var ekstra glatt.
Deretter følger bobbanens sannsynligvis bratteste parti med starten av kurven Veggen. Kurven flater så ut noe og fortsetter i en om lag to meter dyp utsprengt skjæring. Teknisk krevende!
Videre til Furuspretten, hvor en liten vipp ga utfordringer og muligheter til en ukontrollert luftetur. Ingen krapp sving, men også den teknisk krevende.
Etter Furuspretten går bobbanen og Heftyebakken sammen. Her følger de forholdsvis slake kurvene med de selvforklarende navnene Snipp, Snapp og Snute, og en rettstrekning før mål. I Snapp kom returveien for bobbene ut på Heftyebakken, og fulgte den tilbake til Frognerseteren.
Så var det Mål, og så var eventyret ute i kurven Ute, hvor bobbanen forsvinner inn i skogen i en ganske bratt motbakke som fungerte som bremsestrekning. Jo, bobbene hadde bremser, men effekten og stabiliteten på blank is var begrenset.
Retur av bobbene etter endt nedfart var med firehjulstrekker, først på liten skogsvei, deretter opp Heftyebakken. Det ble brukt jeep med spesialbygget karosseri og tilhenger med meier. Det er også nevnt bruk av lastebiler.
VENDELBOEKURVEN: En kurve med lite helning etter et forholdsvis flatt parti, men krapp med en retningsforandring på nær 180 grader. Den viste seg å være et stort problem når isen var ekstra glatt. Akerne gikk ikke høyt nok opp i kurven, og kom skliende halvveis sidelengs ut av den. Oppkalt etter akesportens «grand old man» i Norge, Carl Vendelboe.
VEGGEN: Etter Vendelboekurven blir traséen steinet og mye brattere. På øyemål ser det ut til at dette er det bratteste partiet av traséen. Dette er starten på kurven Veggen.
DYP RENNE: Omtrent halvveis i kurven Veggen blir den slakere og går inn i en om lag to meter dyp renne med nær loddrett vegg. Dette må være den delen av kurven som har gitt den dens navn. I beskrivelsen i OlympiAposten heter det at bobben slynges opp på den loddrette veggen, og her henger den i høyden inntil kurven slipper den ned igjen.
FURUSPRETTEN: Kurven Furuspretten er den siste før bobtraséen kommer ut på akebakken Heftyebakken. Ingen krapp kurve, men en liten vipp ga utfordringer og muligheter til en ukontrollert luftetur, og, naturligvis, tap av flere hundredeler.
SNAPP OG SNUTE: Fra Furuspretten deler bobbanen trasé med Heftyebakken. Samtidig forandrer den også karakter, fra nokså vill ferd ned og langs bratte dalsider, til jevnt fall og regelmessige og mindre krapper kurver. Likevel krevende nok i en fart på omtrent 100 km/t. Navnene er vel selvforklarende. Her kommer returveien for bobbene ut på Heftyebakken i kurven Snapp, og vi ser nedover til Snute.
UTE: Etter kurven Snute om lag 125 meter rett frem til mål, og så kurven Ute og bremsebakken opp fra Heftyebakken og til start av returveien. Kurven Ute er krapp nok, og bremsebakken er bratt. Det kan nok også være nødvendig når farten skal ned fra 100 km/t til stillstand på om lag 50 meter. Nå er dessverre starten på Ute ødelagt, og det kreves oppmerksomhet for å finne den, men resten av bremsebakken er ganske tydelig og delvis oppbygd i terrenget.
Mesteparten av informasjonen her er hentet fra Aftenpostens OlympiAposten, og noe fra Hans Korens presentasjon. Jeg har også gjennomført flere omfattende søk på Internett etter flere fakta og detaljer, og etter bilder fra 1952. På YouTube er det en interessant film fra bobsleighkonkurransene i OL 1952 og andre filmer med opptak fra denne og enda tidligere olympiader. Søk på Bobsleigh Olympics Oslo 1952.
Lykke til med søket og med en vandring i den gamle bobsleightraséen med gammel kultur og fine utsikter!
