Amundsen la frem planene om å reise til Nordpolen i Det Norske Geografisk Selskap i Kristiania allerede 10. november 1908. Kongen, medlemmer av regjeringen, vitenskapsmenn og Fridtjof Nansen var til stede. Året etter skriver norske aviser at Nordpolen er nådd. Amerikanerne Fredrik Cook og Robert Peary hevdet begge at de allerede hadde nådd Nordpolpunktet, i henholdsvis 1908 og 1909.  

Vi vet fortsatt ikke om Peary eller Cook faktisk kom til Nordpolen, men påstandene fikk konsekvenser for Amundsens planer. Han søkte Stortinget om mer penger, fordi han mente at ekspedisjonen nå vil strekke seg over en lengre periode på grunn av nye forutsetninger. Han fastholdt at han skulle til Nordpolen, men røpet ikke mer av de nye planene. Stortinget bevilget ikke mer penger, men var entusiastiske til ekspedisjonen. Kongeparet og Nansen besøkte Fram noen dager før avreise, for å ønske lykke til på ferden.  

7. juni 1910 forlater Fram Svartskog, Roald Amundsens hjem i Bunnefjorden, på vei mot det som skulle bli et av verdenshistoriens mest spennende kappløp. Samtidig med Amundsen kjempet den engelske ekspedisjonen, under ledelse av kaptein Robert Falcon Scott om å komme først til polpunktet. Først på Madeira fikk Amundsens mannskap vite hvor de egentlig var på vei. Broren Leon dro hjem til Norge med beskjeden om at ekspedisjonen satte kurs mot Antarktis. Beskjeden ble også formidlet til Scott via et telegram.  

Framheim

Da ekspedisjonen kom frem til Antarktis bygde de basen Framheim og begynte å forberede fremstøtet mot polen. Det ble til slutt fem menn som skulle forsøke seg på å nå polpunktet. De hadde med seg fire sleder trukket av hundene. 

Amundsen var fremme ved polpunktet 14. desember 1911, etter 57 dagers marsj fra basen Framheim i Hvalbukta, via Axel Heiberg-breen opp til Polarplatået. 25. januar 1912 kom de fem sydpolfarerne tilbake til Framheim. Da hadde de gått nesten 3000 kilometer på ski og overnattet 99 netter i teltet.  

Mister livet

Den britiske Terra Nova-ekspedisjonen og Robert F. Scotts utrustning besto av to motorsleder, 17 ponnier og 33 hunder. Motorsledene som gikk på diesel fikk problemer med at dieselet frøs, og på dag to måtte begge motorsledene snu. Etter store problemer underveis, nådde et fem-mannslag Sydpolen 17. januar 1912, etter en 80 dagers ekspedisjon.  

Mens Amundsens gruppe returnerte trygt tilbake til utgangspunktet og kom tilbake Norge i triumf og i god behold, omkom Scott og hans mannskap på tilbakeveien, omkring 18 km fra det viktigste returdepoet deres. 

Detaljplanlegging ble avgjørende 

Før avreisen mot Sydpolen gjorde Roald Amundsen og hans lag grundige vurderinger av ekspedisjonsutstyret. 

Sko, bindinger og matvarekasser ble modifisert slik at alt var så tilgjengelig og enkelt som mulig. Kassene som skulle stå på kjelken, fikk for eksempel løse lokk, slik at de kunne åpnes uten at de måtte løsnes fra sleden. Skibindingene ble endret slik at bakbindingen av lær enkelt kunne tas av og oppbevares utenfor rekkevidde for hundene. Skoene ble modifisert slik at var romslige nok til ullsokkene som skulle oppi.  

Hver minste detalj var viktig og kunne være avgjørende. En sykdom som ikke ble behandlet, eller et sår som ikke ville gro, kunne utgjøre forskjellen mellom liv og død. Også underveis ble det gjort reparasjoner og forsterkinger. Det var viktig å reparere. En revne i teltet kunne fort bli til en større flenge.  

Det å ha et holdbart telt i de kalde stormene i Antarktis i 1911/1912 var en av flere viktige elementer i ekspedisjonen. Det var Amundsen og hans mannskap svært klar over.  

Sydde sammen to telt 

Oscar Wisting sydde derfor om sydpolteltet fra to tremannstelt til et seksmannstelt. Dette arbeidet sparte dem senere tid ved oppsettelse hver kveld, og fem mann skapte mer varme sammen enn hver for seg. De opprinnelige tremannsteltene var sydd ved marinens verksted på Karljohansvern i Horten. Teltet var laget i et tett dunlerretsstoff med hel bunn og sekkeinngang. Teltet ble holdt oppe av en stav. Ellers sørget bardunene for at teltet holdt formen. Enkeltstaven i midten av teltet gjorde teltet enkelt å slå opp, samtidig som staven sørget for at teltet stod godt i dårlig vær. 

En av vurderingene rundt omsyingen av teltet, var om det skulle ha en enkel eller dobbel duk. Ekspedisjonen valgte et enkelt telt av hensyn til vekt, selv om en dobbel duk ville sikret noen ekstra grader med varme inne i teltet. I tillegg valgte de å farge teltet i en mørk farge. 

De forsøkte først å farge teltet med blekk og blekkpulver, men kom frem til at teltduken ville blekne etter kort tid. De valgte derfor å kle teltet med et tynt rødt bomullsstoff laget av mannskapets køiegardiner. Duken på utsiden besto derfor av flere remser tøy sydd sammen med symaskin og noen steder for hånd. Opprinnelig var den ytre stoffduken i en dyp rød farge. Rødfargen er fortsatt tydelig på dukens nedre kant, 111 år etter. Man kan også se spor etter det blå blekket. Ellers har fargen på teltet nå blitt grå-brun. Den ytre stoffduken fungerte som en kappe tredd rundt teltet. Duken er sydd fast til teltet rundt teltets åpningsluke langs sømforsterkninger av linbånd. Duken er også festet til teltet ved de 12 ringene som er plassert rundt teltet sin «midjekant» i sømforsterkningene som går fra bunnen til toppen av teltet. Ellers henger den ytre duken løst over teltet.  

Brev til Kongen

Ekspedisjonen hadde også med seg et lettere telt som ble stående igjen på Sydpolen. Dette teltet ble ikke brukt under turen inn til polpunktet, og var trolig kun ment å fungere som et visuelt bevis for at Roald Amundsen og hans menn hadde nådd polpunktet. Her etterlot de seg blant annet et brev til Scott og et brev til den norske kongen.  

Skiforeningen og Amundsen

Det var med ski på bena Amundsen nådde Sydpolen. Takknemligheten til skiene må ha vært en stor grunn til at det var nettopp Foreningen til Ski-Idrettens Fremme som fikk æren av å motta ekspedisjonsutstyret. Kan hende var Amundsen også her inspirert av Nansen, som hadde gitt utstyr fra både Grønlandsekspedisjonen og 1. Framferd mot Nordpolen, til foreningen.  

Skiforeningen hadde også sikret seg en førstehåndsberetning fra Sydpolferden fra helten selv, som ble trykket i årboken for 1912. Skiforeningen var på dette tidspunktet ennå ikke i gang med å planlegge et skimuseum.  

Første gang teltet ble satt opp for å stilles ut, var på Skiforeningens årsmøte 1. november i 1912. I avisen Ugens Nyt 5.11.1912 står det  

«Det var et fulstændig sydpolarmuseum i et af klubværelserne i militære samfund igaaraftes. Der stod 5-mandsteltet fra «Polheim»- silkebetrækket udvendig var lidt ilde medfaret af vind og veir, men teltet var eller hermetisk tæt og lunt». De andre sakene hans som skotøy, ski og kokekar var også utstilt. «Altsammen var førsterangs saker, omhyggelig og net udført. Og endnu i saa god stand, at det gjerne uden videre kunde tages og bruges paa ny poltur».  

På samme årsmøte ble Roald Amundsen utnevnt som æresmedlem nr. 2 i foreningen.