Ulf Rønning har laget treski i en mannsalder – og fortsatte da alle andre ga opp. Nå opplever han en renessanse han aldri kunne forestille seg.
Tekst og foto: Magnus Nyløkken
Nysnø, minusgrader og frisk luft. Noen grantrær vaier så vidt i vinden idet nattens uvær gir seg hen til opphold og fint vintervær. Ti centimeter nysnø utgjør et perfekt grunnlag for eventyr utenfor de oppgåtte løypene. I jevn rytme beveger noen treskitupper seg fremover i snøen. Lydløst og elegant danser de av gårde.
– En perfekt skidag, er den umiddelbare føremeldingen.
Oppå skiene går Bodil Gilje og kjæresten Ivar Lien, treskientusiaster og hellig overbevist av treskienes mange gode egenskaper. Dette er ikke Frognerseteren anno 1950 – vi er i februar 2019. Bodil Gilje er med årene blitt en kjent friluftsprofil med tusenvis av følgere i sosiale medier, og i 2017 ble hun kåret til Årets turjente. I tillegg jobber hun i den lille friluftssjappa Revir i Oslo sentrum. Den er en av få butikker som fortsatt selger treski. Og de ser nå en økt etterspørsel etter treskiene fra Rønning.
– Det er utrolig artig å se at flere friluftsinteresserte får opp øynene for godt, norsk brukshåndverk, sier Gilje.
Hun mener det er en trend i tiden at stadig flere blir bevisst på hvor klær og utstyr blir produsert – og hvor lang levetid de ulike produktene har.
Treskientusiastene Ivar Lien og Bodil Gilje.
En del mil lenger nordøst, langt inne i skogen på Skotterud, i nærheten av Kongsvinger, nesten i Sverige, finner vi beviset på godt norsk brukshåndverk. Ulf Rønning har jobbet med treskiproduksjon i en mannsalder. Han har et mildt vesen og et ansikt som minner litt om treverket han omgir seg med: fullt av linjer og merker som vitner om et levd liv. Mens alle andre i bransjen har måttet kaste inn håndkleet, har Ulf Rønning blitt ved sin lest. Det har vært hardt arbeid og lite avkastning. Dag ut og dag inn har han tuslet de få skrittene ned fra andre etasje i huset sitt og inn i treskifabrikken han tok over etter sin far. Han er treskimaker, og i sitt 75. år er pensjonisttilværelsen satt på vent på grunn av økt etterspørsel etter skiene han og sønnen, Jonas, lager.
– Den interessen vi ser nå, er helt fantastisk, sier Ulf Rønning.
– Vi hadde aldri sett dette komme. Vi har stort sett holdt på slik vi har gjort i alle år.
Rønning står med en kaffekopp inne i det som er et kombinert showroom, kontor og kantine for den lille skifabrikken.
Ulf Rønning overtok driften av fabrikken allerede som 20-åring.
– Ulf Rønning er en fin representant for en slags Reodor Felgen-aktig type som det ikke er mange igjen av.
Ordene tilhører Thor Gotaas, skisportens nasjonalskald og foredragsholder de luxe. Han blir svært engasjert når han tar for seg skiproduksjonen i Norge generelt og fenomenet Ulf Rønning spesielt. I det sjarmerende trehuset hans på Korsvoll i Oslo gir Gotaas et eksklusivt lite foredrag.
– Det at Ulf har holdt på så lenge som han har gjort, gjør ham interessant. Han har vært seig og klort seg fast. Han har holdt det gående mens alle andre har gitt opp. Hans mål har aldri vært å tjene masse penger – målet ser ut til å være en fin jobb som han har opplevd som meningsfylt. I tillegg representerer Rønning gammelt håndverk og verdifull norsk kulturarv, sier Gotaas.
Gotaas har etter hvert et imponerende forfatterskap å se tilbake på. I boka Skimakerne fra 2007 tar han for seg norsk skiproduksjon fra den spede begynnelsen og frem til i dag. Dette er historien om bondesamfunnets skimakere til moderne skiproduksjon.
På 70-tallet vurderte jeg plastmaterialer, men det luktet vondt og svidde når jeg fikk det på hendene, sier Rønning. Og slik ble det med den saken.
Rønning ski har holdt til på den samme plassen – i de samme lokalene – siden 1936. Inspirert av Madshus skifabrikk startet faren til Ulf det som ble hetende Rønning ski. Paul var utdannet møbelsnekker, men så mulighetene til å etablere seg i en bransje som var i full oppblomstring. De første treskifabrikkene og -produsentene hadde startet opp så smått på 1880-tallet, og utover på 1900-tallet var det en hel industri i emning. Skisport var i ferd med å bli allemannseie i Norge. Ulf Rønning ble så å si født inn i en skifabrikk i skauen i Eidskog. Der var det nok trær å ta av.
En slags Reodor Felgen-aktig type, sier skihistoriker Thor Gotaas om skimaker Ulf Rønning.
Ulf Rønning vokste opp i et Norge preget av etterkrigstid og økende kjøpekraft. Positivismen rådet, og Rønning ski var i ferd med å nå sin storhetstid. Samtidig bygget mørke skyer seg opp i horisonten.
– Far ble syk utover 1960-tallet, og plutselig måtte jeg forberede meg på å ta over bedriften. Det var ikke akkurat planen. Du kan si det ble en tøff start på gründertilværelsen, sier Rønning.
Han måtte brått ta over som 20-åring i 1965, og to år senere døde faren. På den tiden var ikke Rønning ski blant de største produsentene i Norge, men de produserte et respektabelt antall ski. Fem ansatte stod for omtrent 5000 par i året.
– Noe av det første jeg måtte gjøre, var å si opp ansatte. Det var en tung jobb. Den siste sa jeg opp i 1972, forteller Rønning.
Idet Magne Myrmo tok sitt historiske VM-gull på Landsem treski i 1974, var skiindustrien i full fart i retning av glassfiberski. Bortsett fra Rønning ski.
– Utover 70-tallet vurderte jeg plastmaterialer, men det luktet vondt og svidde når jeg fikk det på hendene, sier Rønning.
Og slik ble det med den saken. Samtidig som han stiftet familie og var småbarnsfar, måtte han finne ut hvordan han kunne ta skifabrikken sin inn i fremtiden med gamle produksjonsmetoder.
Treski har god bæreevne i løssnø og lager lite lyd. De beskrives som langmyke, og følger snøen istedenfor å motarbeide elementene. Skiene sitter godt uten festesmøring og er velegnet for barn når de skal lære seg kunsten
Ulf Rønning tok noen kloke valg. Han la vekt på kvalitet, samtidig som han noe motvillig økte prisen på skiene en hel del. Det nyttet ikke lenger å konkurrere med billige glassfiberski produsert i Øst-Europa. Rønning ski var i ferd med å etablere seg som et nisjeprodukt for bestemte bruksområder. Utover 80-tallet viste denne strategien seg å være lur. Rønning klarte så vidt å holde liv i bedriften.
Det er lett å tenke seg at treskiene som produseres hos Rønning er et resultat av en nisje som holdes kunstig i live grunnet nostalgikere der ute – folk som selv vokste opp med treski som eneste alternativ. Men skihistoriker Gotaas vil ikke automatisk være med på den konklusjonen.
– Nisje er bra, og nostalgi er ikke nødvendigvis bakstreversk og feil. Jeg ser ikke noe motsetningsforhold i det å være opptatt av utvikling samtidig som man tar vare på det som er bra fra fortida. Man kan fint være opptatt av nåtid og fortid samtidig. Rønning er nisje for dem som ønsker ski til et bestemt bruksområde, forklarer Gotaas.
Han har selv fått med seg den økte interessen rundt treskiene fra Rønning.
– Alt som er bra og autentisk får en renessanse, avslutter han.
På Frognerseteren en februardag i 2019 rigger Bodil Gilje og Ivar Lien seg til for en rast. Vinden har løyet helt. Total stillhet råder.
– For meg er treski et opplagt valg til mitt bruk, forklarer Lien.
Ofte er han på tur med hund i løssnøen. Da er det en fordel at skiene ikke har stålkanter som kan skade hunden – samtidig som skiene har god bæreevne.
– Det er noe lekent over treski. Du kjenner underlaget på en helt egen måte. Tre er et naturlig materiale som hører hjemme i naturen. I tillegg er treskiene nærmest lydløse, noe som er en fordel om du er på jakt, sier Lien.
Bodil, som med årene har blitt en synlig ambassadør for en ny generasjon friluftsinteresserte, medgir at glassfiberskiene hennes stort sett står og samler støv innerst i boden.
– Jeg liker å slå et slag for det rolige friluftslivet. Til mitt bruk, som gjerne er en telttur i Marka, fungerer treskiene perfekt. Dette er helt klart ski som er laget med kjærlighet, konstaterer Gilje.
Det er noe lekent over treski. Du kjenner underlaget på en helt egen måte, mener Ivar Lien.
Med årene har Jonas, sønnen til Ulf, blitt en viktig del av treskifabrikken. Lenge var det helt uaktuelt for ham å ta over. Til det virket alt slitet – til en altfor liten avkastning – en for stor bør å bære. Da han fant ut at det var mulig å kombinere treskiproduksjon med elektrofirmaet han driver, ble det med ett mer aktuelt å føre treskiarven videre. I tillegg har de ansatt Tomas Leonavicius i produksjonen, og nå vurderer de å ansette flere på grunn av den økte etterspørselen. Ved hjelp av internett, sosiale medier og noen få utvalgte friluftsbutikker når Rønning treski i dag ut til langt flere målgrupper enn tidligere.
– Vårt mål er å lage konkurransedyktige produkter på en solid måte. Skiene våre skal være en bruksgjenstand. Vi har ikke noe ønske om at de skal henges på hyttevegger rundt omkring.
