Adele må ha det relativt flatt og lett fremkommelig på tur. Her er hennes beste tips. 

Adele Heidenreich bruker overkroppen når hun går på ski. Fiskebein kan hun glemme. Oslomarka er ikke kjent for å være flat. Så hva gjør man da?

Fem år etter sin første skitur, mange feltstudier og kommune-henvendelser senere, har hun funnet ut hvor det er bra for alle som liker seg best på flata. 

Hvordan var den første markaopplevelsen din?

– Jeg har drevet med slalom hele livet. Det er en sport jeg får til veldig bra. Etter 20 år i utlandet flyttet til hjem. Fra heisen i Tryvann så jeg skiløpere. Det der må da jeg også kunne klare, tenkte jeg, og fikk lånt en langrennskjelke fra Skiforbundet. Jeg ble umiddelbart frelst, nesten litt fanatisk, og gikk på ski fire-fem ganger i uken. Det var i 2021. Samme året var jeg med i Norgescupen på Gålå.

Det var rask progresjon!

– Jeg ble med i Lyns paraskigruppe, ville lære mest mulig, bli bedre teknisk. Men jeg fant raskt ut at jeg overhode ikke har konkurranseinstinkt. De første turene på langrenn gjorde stort inntrykk. Jeg følte meg selvstendig, fri. Selv om jeg var i dårlig form, både fysisk og teknisk. Det ga bare kjempesinspirasjon. Målet er å bli så god at jeg får tilgang til større deler av Marka. 

Favorittdel?

Østmarka og Sørmarka. Begrensningene mine gjør at jeg blir utfordret til å prøve nye steder. Jeg bor nær Nordmarka. Men der er det nærmest umulig. Det er så kupert. For meg er alltid spørsmålet: Hvor er det flatt? Hvor er det ikke fiskebeinsbakker?

Turfavoritter?

– Langenvannet i Østmarka er fint. Her kan jeg stake flatt 10 km på ski en vei så jeg får en ganske lang tur uten at det krever for mye. Vann er fine, men ligger dessverre ofte et stykke fra en parkeringsplass. Skansebakken kan til nøds fungere. Jeg har klart å komme meg opp den første kneika ved å dra skikjelken. Deretter får man en ganske god del meg lett duvende kilometer før det det går bratt oppover, men det hjelper at jeg er sterk fra å bruke krykker. Sollihøgda har jeg testet en del. Det blir mer treningstur enn kosetur, for her er motbakkene om ikke bratte, seige og lange. Så er det Sørlihavna utfartsparkering på Lørenskog. Der kan jeg gå en mil på ski i vakker, nesten flat natur.

Din største turopplevelse?

– Den aller første turen. Følelsen jeg fikk da jeg skjønte at jeg behersket langrenn. Det åpnet seg en ny verden. Etter hvert merket jeg at formen ble god. Men jeg går først og fremst for naturopplevelsen og for å kose meg.

Best bevarte hemmelighet?

Uten tvil: Sørlihavna utfartsparkering. Det er det nærmeste man kommer en helt flat, ganske lang skiløype. Tidligere var det et stykke å gå fra p-plassen til sporet. Jeg kontaktet kommunen, spurte om det var mulig å forlenge traséen helt til parkeringen. Og det var det! Kommunen fortjener virkelig skryt. Ved Sørlihavna treffer du folk som ikke er så opptatt av det nyeste utstyret. Som liker lavt tempo, faller, ler, og reiser seg igjen. Plogedebatten eksisterer ikke der, for å si det sånn. Det er så hyggelig stemning. Et trygt miljø for alle som føler seg litt usikre på ski. 

Ønsker for Marka?

– Godt underlag for stavtak. Det gjelder jo ikke bare oss som ikke bruker beina. Det er en eldrebølge, andre har aldri gått på ski før. Jeg snakker ofte med løypekjørerne. De er veldig velvillige. På Sognsvann er det en fin, flat løype på vestsiden av vannet. Men det er ikke enkelt å komme seg dit, dessverre Det samme med Gaustad-jordene. Her skulle jeg ønsket man kunne få til noe smart.

Ikke så glad i ...?

– Jeg har vokst opp med hund, men er veldig skeptisk til å få tenna til et fremmed dyr rett i ansiktet pga av lav sittehøyde i kjelke. Selv om hunden logrer aldri så mye. Jeg tror ikke folk forstår hvor ubehagelig det kan være. Sånn må det jo oppleves for barn også. Er det lov å si?

Turform

– Jeg elsker å gå alene. For å rydde i hodet, planlegge strategi på jobb. Noen ganger lytter jeg på podkast. Men først og fremst stillheten. Verden er så full av impulser og inntrykk, særlig nå. Marka gir et pusterom. Naturen er unik slik, så viktig for vår mentale helses skyld. Det gjelder alle. Å gå med venner er også kjempehyggelig. Men jeg går nok 75 prosent av turene alene. 

Noe folk burde vite om Marka? En kjepphest?

– Marka er faktisk ikke så tilgjengelig som man kan få inntrykk av. Vi har et ganske høyt fysisk turnivå i Norge. Hva er egentlig en “lett” tur? Kanskje er man i dårlig form. Ta den seneste debatten om ploging. Det er litt spinnvilt at det skulle være ugreit? Jeg tror vi glemmer at mange er ukjente i Marka. Det er vanlig å være litt engstelig for å prøve noe nytt. Vi må legge terskelen lavere. Det har jeg veldig trua på.

En tur du drømmer om å ta?

– Jeg skulle gjerne utforsket Vestmarka mer. Og gå til Kikutstua. Alle snakker om den. Da er jeg avhengig av dyttehjelp i fiskebensbakkene, jeg skal nok få tvunget noen venner på langtur!

Men Kikutstua ligger langt inne i temmelig kuperte Nordmarka?

– Det er ikke et umulig mål. Jeg skal få det til en gang.