– Det finnes ingen verdensproblemer i Nordmarka

Skjønt imaget som en tidligere lett bedrevet rocker, sliter han med å opprettholde. Programleder og komiker Einar Tørnquist er blitt markaentusiast på sin hals, og frekventerer skogen ofte. Han går Birken, drømmer om Grenaderen og synes turer under to mil er litt unødvendige.

Her er hans beste Marka-tips. 

Favorittdel av Marka

– Jeg liker de høye partiene, områdene opp fra Skansebakken mot Løvlia, for eksempel. Jeg går Birken, og liker sånne lange og slake oppoverbakker. Jeg prøver alltid å gå nye løyper og oppsøker gjerne markastuer jeg ikke har vært på før. iMarka-appen viser hvor de gode sporene er.

Favoritthytte

– Kobberhaughytta! Ulempen er at det er litt for kort. Da er det fint å gå til Kikut først, og ta Kobberhaughytta på tilbakeveien.

Foretrukken turform

– Jeg liker langturer, gjerne 3-4 mil. Aldri under to, det er ikke noe vits i. Jeg trenger tiden og litt lengde på turen for å kjenne på friheten der ute i skogen. Det er noe med flyten, følelsen av tidløshet når man går og ser på den samme utsikten som de gjorde på 17- og 1800-tallet, i vikingtiden –  steinalderen! Med unntak av noen monstermaster, da. Det er en svær følelse.

Beste tid å gå

– Mine arbeidsdager handler mye om å skrive og gjøre resarch. Det betyr at jeg kan legge opp uka mi selv og jobbe ekstra på uværsdager og opparbeide meg hele fridager når føret er optimalt. Da legger ut i Marka mens ungene er på skolen. Jeg styrer etter værmeldingen. Man kan jo ha skidag på jobben, kan man ikke? Når jeg planlegger kan jeg gå og kose meg en hel dag ved tanken på hvordan jeg skal pakke sekken neste dag.

Den aller første Marka-opplevelsen

– Det må ha vært rundt 2010. På den tiden var jeg usunn, spilte i band, festrøyka og drakk pils. Ikke noe trening, selvfølgelig. Men jeg hadde alltid vært glad i gå på ski og være med familien på hytta. Så oppdaget jeg det som så mange hadde snakket om. Jeg begynte forsiktig og gjorde meg kjent i Marka på sommerføre. Det var jo både varmestuer og brusautmomater der! Siden bare balla det på seg.

Det beste med Marka

– Jeg kommer inn i en spesiell rytme på ski. Det er sjelden jeg går harde drag, stort sett går det i rolig marsjfart. Litt sånn bestefarstil. Da tenker jeg utrolig lite. Min grunnsituasjon er jeg ikke tenker. Jeg sanser når jeg er ute slik. Da liker jeg å kjenne på kulda og følelsen av å bevege meg. Selv om jeg ikke tenker på så mye konkret, kommer jeg alltid hjem med en følelsen av å ha “ordnet opp”. Gjort noe riktig. Slike turer er en veldig lite intellektuell opplevelse. Den er først og fremst fysisk. Og jeg går som regel uten lyd på øret. Det gir en ren opplevelse.

Om markafolk

– Det er utrolig hyggelige folk der ute. De du møter langt inni skogen en tidlig morgen, dét er blide folk, det! Det finnes ingen verdensproblemer i Marka. Jeg  ser mange pensjonister og folk som er i samme bransje som meg. Ingerid Stenvold, Emil Gukild, sånne typer. De går så fort at jeg kun ser dem når de kommer som møtende trafikk. I Marka kan jeg bli veldig kaklete. Jeg blir så lett til sinns og hører meg selv slenge ut meldinger. “Jaja! Ute og går?”. Folk har lav terskel for å spørre hverandre om ting. Det er noe med dette lettsindige fellesskapet. Vi koser oss!

En spesielt fin løype

– Jeg må trekke frem løypene opp mot Løvlia igjen. Over Heggelivann, eller gjennom Dammyrdalen.

Alene eller sammen?

– Jeg går nesten alltid alene, men jeg hadde sikkert likt å gå i fellesskap også. Samboeren min vil ned til byen når hun skal på tur. Jeg vil ut av den!  Det hender jeg går på tur med faren min. Da blir det fjellet.

Turdrøm?

– Drømmen er å ta Grenaderen. Men du, egentlig holder det med to skispor for meg. Bare å gå. Se hvor langt man kommer. Alt trenger ikke være så spektakulært. En ny topp, et nytt vann. Det holder, det.