Den beskytter mot vær og vind, samtidig som den viser en tilhørighet til Skiforeningen og det organisasjonen står for. Når to anorakker møtes, kommer det gjerne et anerkjennende nikk og et ekstra smil. Anorakken feiret nylig 40-årsjubileum, og den historien kan du lese mer om i årboken for 2018.

Henrik A. Nøstvedt

Anorakken min er helt ny og må bearbeides en del. Målet er at den etter mange påsketurer skal bli lyserosa, så jeg har noen turer foran meg. Før gikk jeg aktivt på langrenn for Fossum, men nå er det stort sett toppturer det går i. Og en del markaturer. Da er det digg med anorakken. Den er ekte. Ikke noe nytt som skal ligne på noe gammelt. Det liker jeg med den.

Pål Eriksen

Denne anorakken må være nærmere 40 år gammel. Den har mistet en del farge, og jeg har fått sydd inn ny krage. Den som var der, var helt utslitt. Med årene har jeg fått flere anorakker, og de går litt i rotasjon, men jeg vender stadig tilbake til denne. Den minner meg om tiden jeg var guttunge og samlet kilometer på Skiforeningens distansekort. Det ble en hel del kilometer de vintrene der. Jeg har faktisk de distansekortene ennå. Hver skitur ble sirlig ført inn. Nå er jeg ikke lenger så opptatt av å gå så langt. Det viktigste er å komme seg ut.

Arne Fredrik Mathisen

Både anorakken min og jeg har levd et langt liv i tjeneste for Skiforeningen. Jeg var blant de som tok initiativ til at Skiforeningen skulle få en egen medlems-anorakk. Da jeg tok over som generalsekretær for Skiforeningen i 1977, var det skiinstruktørene våre som brukte en tilsvarende anorakk. Vi gjorde den tilgjengelig for flere. Det var ikke så populært blant instruktørene i starten, men i dag er jeg glad for at vi lagde en medlemsanorakk. Anorakken min er alltid med på skitur. Jeg har aldri brukt noen annen jakke når jeg er på ski.

Hanne Gjørtz

Anorakken min fikk jeg for fem–seks år siden i julegave. Den er fast antrekk på tur i Marka, der vi også har hytte en liten t-banetur til Frognerseteren og en knapp halvtime på ski innover. Jeg husker at jeg likte de særegne skiforeningsanorakkene da jeg var på Oslo–besøk hos besteforeldrene mine da jeg var yngre. Det er noe med den flotte rødfargen. Samtidig gir den et signal om at man som markabruker anerkjenner den gode jobben løypemannskapene fra Skiforeningen og Oslo kommune gjør for hele Oslos befolkning.

Eva Kristensson

Jeg fikk denne av julenissen, og da ble jeg veldig glad. Den er litt vanskelig å få på seg, så da blir jeg litt sur på den. Eller kanskje mest sur på mamma og pappa. Men det går fort over. Nå lærer jeg meg å gå på ski. Det er veldig vanskelig, men også ganske morsomt. Særlig når det går nedover.