10. mars 2020 var jeg sammen med en gruppe unge skiløpere i Holmenkollen. De hadde en siste trening før junior-NM. På grunn av mildværet var det store vanndammer rundt omkring i løypene. Snøen smeltet, vannet surklet i skistøvlene, det var mulig å kjenne lukten av fukt. Underveis i økta kom tåka sigende inn over stadion. Sakte, sakte.
Så la kveldsmørket seg over oss. 

Jeg tok et bilde av en skiløper med mobilen min. Enset vi at det var noe i gjære? Hadde vi alle en gryende magefølelse? Bildet viser skiløperen på vei opp en bratt bakke, i en slags sørpe, kun opplyst av de oransje strålene fra en lyktestolpe. I bakgrunnen kan man skimte svarte trær, diffuse grener som forsvinner i skoddehavet. Skiløperen er alene, konkurrerer med seg selv. Hun kjemper seg oppover, rak i ryggen, med løftet blikk, med kraft i stavtak-ene, slik skiløpere har tatt seg fram, i alle år, til alle tider, fra sør til nord, fra øst til vest, i dette langstrakte landet vårt.

I det øyeblikket treningen var ferdig, kom meldingen om at junior-NM var avlyst. Et titalls ungdommer stirret vantro ned i snøen. Kunne det stemme? NM avlyst?

På grunn av et virus fra et sted langt borte?

Et virus som nå hadde spredt seg helt til Norge – via afterski-dansen i de østerrikske alpene?

DETTE BLE ET ANNERLEDES ÅR. Hvis ordet «annerledes» på noen som helst måte er dekkende for alt som har hendt. Det fins et latinsk uttrykk som går dypere; Annus horribilis. Et fryktelig år.

Vi har alle bilder på netthinnen. Scener fra sykehus i Nord-Italia. Pasienter som svever mellom liv og død. Stadig økende smittetall i Norge – og verden. Stadig flere døde. Stadig større fare.

I løpet av seinvinteren 2020 måtte samfunnet stenge ned.
Det ble stille på flyplassene.
Det ble stille på hotellene.
Det ble stille på restaurantene.
Det ble stille på kaffebarene.
Det ble stille på arbeidsplassene.
Det ble stille på skolene.
Det ble stille i barnehagene, i bakgårdene, på lekeplassene.
Det ble stille i gatene.
Det ble helt, helt stille.
Men det var ett sted som våknet til liv.
Et sted som føltes merkelig trygt i en merkelig tid.
Marka.

I SLUTTEN AV MARS var det fortsatt skiføre fra Skansebakken, innerst i Sørkedalen. Det er ofte slik – at skiføret varer lenge her. «Er det mulig å gå fra Skansebakken?» har skiløpere spurt hverandre, alle vintre, i alle år. «Ja, jeg kjenner en som gikk der i går. Hun sa det var bra.»

Sjelden har denne dialogen vært viktigere enn i mars 2020.
Sjelden har ryktet om godt skiføre fått større betydning.
Hytteforbudet gjorde at alle var hjemme.
Hjemmekontoret gjorde at alle jobbet hjemme.
Hjemmeundervisningen gjorde at alle hadde skole hjemme.
Da ender man fort i en situasjon hvor alle ønsker seg ut av det samme hjemmet.
Drømmer seg ut.
Søker ut.
Må ut.

Folk strømmet til Sørkedalen disse dagene. I busser, i biler, på sykler – med skiene på sekken. Med naiv entusiasme klikket vi inn i skibindingene like bak bussholdeplassen. Fant en stripe med snø langs grusveien, balanserte på denne stripen, meter for meter, innover i Marka, inn under trekronene, oppover, høydemeter for høydemeter, sammen, store og små, i retning noe vi kjente fra før, med kurs for noe vi lengtet etter.

På sporet av noe trygt – i ett enkelt, klassisk spor.

Visste løypebasene hvor mye disse skisporene var verdt – i mars 2020? Visste de hvilken verdiskapning de bidro til? Da snakker jeg ikke om verdiskapning i kroner og øre. Jeg snakker om helt andre verdier. De største verdiene vi har.

Helse.
Glede.
Lykke.

For eksempel lykken vi alle fikk av å se en treåring som stabbet av sted, i en stor parkdess, på smørefrie ski, uten staver, med altfor stor duskelue, og altfor store solbriller, og forventningsfullt blikk, og måpende munn, ved siden av mammaen sin, som dro en lillebror i pulken.

Folk stoppet opp, ga den vesle skiløperen oppmerksomhet, ga henne store smil, støttende ord.

Det var ren magi.
I en annerledes – og på alle måter vanskelig – tid.

VI VISSTE DET KANSKJE FRA FØR. Det har blitt forsket på. Det har blitt skrevet rapporter. Det har blitt laget journalistikk: Det kan virke som om naturen gjør noe med oss. Skaper en slags mental balanse. Øker livskvaliteten – hvis man kan driste seg til å bruke såpass store ord.

Vi ønsker å oppleve naturen, stresse ned, finne ro. Vi ønsker å være sammen med familie og venner. Vi ønsker å bevege oss – gjøre noe fysisk.

Samtidig handler det om noe mer. At vi får brukt sansene våre der ute. At vi får lys – helt naturlig lys. At vi får frisk luft.

Og kanskje dette mystiske, uforklarlige, instinktive: at vi som mennesker nærmer oss vår opprinnelige livsform.

Alt dette hadde vi lest om tidligere. Reflektert rundt. Snakket om. Diskutert. Men nå – i 2020 – ble disse naturlige fordelene ved friluftslivet viktigere enn noensinne.

Covid-19 gjorde at vi alle – på mange forskjellige vis – gjenoppdaget naturen.

Naturen på sitt vakreste, på sitt mest gjennomgripende, på sitt mest storartede.

For de 693 000 menneskene i Oslo – eller de over en million innbyggerne i Stor-Oslo – innebar hytteforbudstiden et nytt og inderlig forhold til vårt eget nærfriluftsliv.

Marka mangler kanskje de spisse pinaklene, ryggtraversene, de åpne flankene.

Du får kanskje ikke brukt de bredeste løssnøskiene i Marka.
Du får ikke brukt stegjern, tau, de store ordene ved toppvarden.
I Marka kommer du ikke høyt opp.
Du kommer ikke en gang over tregrensen.

Men plutselig sto jeg der, sammen med barna våre, litt nord for Heggelivatnet, litt sør for Oppkuven, og lyttet til en fugl vi ikke helt visste navnet på.

Vi tok ikke lenger skogen rundt oss for gitt.
Marka ble vår uendelige villmark.
Marka ble vårt Himalaya.

SÅ NÆRMET DET SEG PÅSKE. Koronapåsken 2020. Annerledespåsken 2020. Snøen smeltet i lavlandet, men den lå fortsatt høyt i Marka. Noen av Norges sterkeste skiløpere hadde brukt ledige stunder før høytiden på å gå langt: 204 km på én dag. 347 km på ett døgn. Og så – den utrolige rekorden: brødrene Anders og Jørgen Aukland og Joar Thele gikk en skitur på 516 km på 32 timer! Rundt og rundt, på Gjerdingen, i ei løype på seks kilometer. Med lefser, sjokolade, pølser og smågodt på proviantlisten.

Det var på alle måter imponerende. Og inspirerende.

Så kom påskedagene. Tusenvis av hytter sto tomme over hele landet. På Hafjell, Sjusjøen og Beitostølen. I Trysil, Hemsedal og Valdres.

Hvor skulle hovedstadens friluftsfolk gjøre av seg – i sin egen kommune? Svaret ble mobile «hytter»: telt, hengekøyer, tarp.
Øyungen ble den nye Mount Everest base camp.
Nedre Blanktjern ble Woodstock.
Vettakollen ble Larkollen.

Selv gikk vi på Mellomkollen for første gang. Vi – en familie fra Bydel St. Hanshaugen. En familie som har vært i Alpene flere ganger. I Sunnmørsalpene. I Lyngsalpene. Men aldri i Maridalsalpene. Hva forteller det om oss? Hadde vi glemt det som ligger utenfor stuedøren vår? Måtte det et hytteforbud til før vi oppdaget mulighetene innenfor Skar?

Nå sto vi der, på den vesle kollen, sammen med et titalls fremmede, og nøt utsikten, skogen, lukten av et bål.

Vi sa «hei» til hverandre, snakket litt med hverandre, «hvor mange hengekøyer har du sett i dag?», «jeg tror det må være 12-13 stykker», «jeg tror det må være enda flere».

Vi sto der – lenge – på Mellomkollen.
Et sted mellom det normale og det unormale
Mellom det vanlige og det uvanlige.
Mellom byen og fjellet.
Det var som om Mellomkollen ble et pusterom, et mellomrom.
Hvor det oppsto noe mellommenneskelig.

SÅ KOM SOMMEREN. Annerledessommeren 2020. Samfunnet åpnet litt opp, men de fleste valgte likevel å feriere hjemme i Norge. Noen trodde det skulle bli en sommer hvor alle de ukjente perlene i norsk natur ville bli oppdaget – og deretter fylles opp med telt, tarp og hengekøyer.

Det skjedde ikke.

Det viste seg at folk flest valgte de mest kjente turmålene – i år, også. Steder som Besseggen. Prekestolen. Bakeriet i Lom. Romsdalseggen. Svolværgeita. Kaihuset på Urke. Galdhøpiggen. Og Trolltunga.

Og i Marka besøkte vi Øyungen, igjen. Vettakollen. Kikut. Skjennungstua. Og Kobberhaughytta. Og Vangen, og Løvlia, og Skullerudstua.

Kan vi våge å si at den merkelige sommeren ble en god sommer?
Er det lov å si at vi var optimister i juli og august?
At naturen hjalp oss – til å se lysere på alt?

SÅ KOM HØSTEN. Med høsten kommer alltid mørket, men i år ble det mørkere enn noen kunne forutse. Smitten økte, igjen. Restriksjonene kom tilbake. Munnbindet kom til Oslo. Vi kunne ikke lenger se ansiktene til hverandre på bussen, på butikken, på bakeriet.

Byen vår ble ansiktsløs.
Uten mimikk.

Nå er det blitt desember. Jeg er tilbake i Kollen med juniorløperne. Denne gangen har de tatt seg opp hit fra Sognsvann, via Gressbanen, med staver, og refleksvester, og hodelykter, og noen lange og seige spurter underveis. De har ikke gått skirenn siden mars. Norgescupen 2021 er allerede avlyst. Det samme er planlagte samlinger og felles hytteturer. Likevel trener ungdommene. De trener og trener og trener.

De ga seg aldri.
De gir seg aldri.
De ser bare fremover.

På mange måter er disse unge skiløperne et bilde på hvordan hele Norge har kjempet seg fremover – skritt for skritt, steg for steg – i denne pandemien.

Dette har vært tidenes lengste langløp.
Med noen svært krevende intervaller underveis.

IDET DENNE TEKSTEN SKRIVES, faller snøen igjen over Marka. Skiforeningen melder om at det er kjørt løyper ved Solli, Vestmarksetra, Sørkedalen og Sollihøgda. De har kjørt ved Svartbekken, Mylla og Brovoll. Og de har kjørt ved Sjonken, Nannestad, Lygna og Raufoss.

Hør på disse navnene.
Les dem gjerne høyt.
Disse navnene, disse destinasjonene, er som poesi for oss markafolk.
De er som medisinen.
Mens vi alle venter på den egentlige vaksinen.

Teksten står på trykk i Skiforeningens årbok 2020.