Den første snøen drysset symbolsk ned over SIF-hytta i Konnerudmarka da jeg møtte Odd Grette, Bjørn Erik Halden og Knut Kongsgård for å få dem til å fortelle om hvordan det hadde seg med skihopping da de spente på seg hoppskiene første gang. Det er lett å tenke at slik vi har det i dag, er en selvfølgelighet – men det er det ikke. Hoppsporten har alltid vært under utvikling, og vi skal ikke langt tilbake i tid før idretten fremstår til dels svært annerledes. Målet mitt var å få dem til å prate om en tid de færreste av oss husker noe av, og om de mange små tingene som har det med å bli glemt eller komme i skyggen av de store.

Deler minner: Knut Kongsgård, Odd Grette og Bjørn Erik Halden. Foto: Roger Pihl

– Midt på treet

Odd Grette flyttet fra Svene som tjueåring, og har vært bosatt i Nedre Eiker siden 1976. Han vant hovedlandsrennet for klassen 14 år, og det var den største opplevelsen hans i hoppbakken. Rennet gikk i Trondheim og da de kom hjem til Svene med tog, ventet ordføreren på perrongen med kjede og stor virak. Odd hadde en altfor stor frakk, for den gangen måtte jo alle kjøpe klær de kunne vokse i. Han har noen bra plasseringer i yngre junior, fikk sølvmedalje i EM for junior i 1970, en 2. og en 3. plass fra NM og i eldre junior vant han klassene 18 år og 19 år, og tok 3. plass i NM i stor bakke, to 2. plasser i stor bakke og liten bakke og et NM i storbakke (Skuibakken) i 1975. Dessuten har han vært med i tre skiflygings-VM sammen med blant andre Knut Kongsgård. Han deltok i fire tysk-østerrikske hoppuker, uten kjemperesultater, men har en 6. plass i Bischofshofen og en 8.plass i Garmisch. Det fantes ikke world cup den gangen, det var såkalte internasjonale renn, også i Norge, og andre hoppuker – sånn som den sveitsiske hoppuka og Dreiländerturné. Der vant han en gang i Chamonix.

Ellers omtaler han seg som sånn midt på treet, og har forsøkt å finne en forklaring på hvorfor han og kameratene ble hengende etter. Han tror det skyldtes at Bjørn Wirkola, Lars Grini og Fritjof Prytz alltid var blant topp fem, de andre kom etter og da skulle alt liksom gå av seg selv. Det var dårlig økonomi og de hadde norsk skipool som krevde at de måtte hoppe på norsk utstyr, hvilket ikke nødvendigvis var en fordel. Det norske utstyret hang ikke med i utviklingen og da ble Norge rett og slett satt tilbake. Det var ingen unnskyldning, bare kalde fakta. Odd konkurrerte med tyskere og østerrikere, og sto med Splittkeinski, Odlo hoppdresser og beksømstøvler fra Adidas – men viktige detaljer manglet. Og én detalj her og en detalj der, det gjør til sammen en stor forskjell.

Ga seg først som oldboys

Bjørn Erik Halden har vært medlem av Strømsgodset Idrettsforening fra han var guttunge. Han vokste opp på Konnerud, og det var vanlig at de som vokste opp på Konnerud meldte seg inn i SIF. Han har alltid hatt ski rundt beina på én eller annen måte, for det var aldri snømangel, og skihopping har vært hans interesse, helt fra sitt første offisielle renn som elleveåring til old boys. Han har vært med på det som stort sett er av interesse i Norge, men vært lite utenlands og reist. Han har vært med i NM både som junior og senior, hoppet i Holmenkollen ti ganger og en del andre storrenn som Skuibakken, og Vikersundbakken. Skuibakken var én av dem han trivdes spesielt godt i. Han hoppet samtidig med Bjørn Wirkola så han kan med hånda på hjertet si at han har hoppet etter Wirkola, opptil flere ganger. Toralf Engan er litt eldre enn ham og Torgeir Brandtzæg er ett år eldre enn ham. Bjørn Erik har hoppet over det meste av Norge, med unntak av nord for Mo i Rana. Merittene ble følgelig så der, men han har en 5., 4., 3., og 2. plass fra landsrennet for gutter, i juniorklassen har han et par premieringer og på det det beste ville han vært langt oppe, hadde det ikke vært for fall. På seniornivå har han 11. plass i NM, og i Skuibakken var han 6, 7 eller 8 blant de norske. Toralf Engan, Brandtzæg og Hans Olav Sørensen hadde alle en tendens til å slå ham. Hans Olav og han hoppet i samme årsklasse, og var virkelig noe å bryne seg på. Bjørn Erik slo ham gjerne i gutteklassen, men i seniorklassen tok han ham ikke. Ellers har Bjørn Erik slått dem alle i enkeltrenn. Det teller det også, men kanskje ikke like mye.

Noe å slekte på

Knut Kongsgård er sønn av Arnholdt Kongsgård (1914-1991) som var med i kretsen rundt kongsberggutta. Arnholdt hadde blant annet bronse i VM i Zakopane i 1939, satte bakkerekord i Vikersundbakken to ganger og ble USA-mester i 1947. Knut har med andre ord noe å slekte på, og han har også blitt sammenlignet med faren. Faren ble kalt «Nolten», derfor ble Knut kalt «Veslenolten» eller «Lille-Nolten». Han holdt seg til skihopping på Kongsberg hvor de alltid hadde savnet en større bakke. Hannibalbakken var bare 67 meter og der måtte de tråkke sjøl, men etter at Knut og hans generasjon sluttet å hoppe ble bakken bygget om til normalbakke. Knut var med på alt fra Bækkelagsrenn til guttelandsrenn, hvorfra han egentlig ikke hadde store resultater. Han var en slow starter og ble bedre etter hvert. Han har 3. og 4. plass i guttelandsrenn, og en 1. plass i junior-NM i 1968, da han samtidig ble europamester for junior. Knut er faktisk den eneste nordmann som er junior europamester i hopp, fordi det ble hetende verdensmesterskap etterpå. Han hadde lengste hopp i begge omganger, under glatte og vanskelige forhold som førte til mange stygge fall. Blant dem som ikke sto var finnen Juhani Ruotsalainen, senere OL- og VM-deltaker for Finland, og som tok 4. plass i det første VM i skiflyging i 1972.

Knut har 3. og 4. plass i senior-NM, 4.plass i Skui-NM i 1968, og har vært med i den tysk-østerrikske hoppuka 1968/69 og 1972/73, uten de helt store resultatene, men har noen plasseringer. Han har ti deltakelser i Holmenkollen med en 12. plass som beste resultat. Knut var ikke langt unna å bli tatt ut til OL i 1972, men bommet i ett renn. Knut kjempet med Bjørn Wirkola, Ingolf Mork, Lars Grini, Jo Inge Bjørnebye og Frithjof Bassen Prydz. Knut lå bra an, hoppet strålende, men bommet i førstehoppet, datt ned på kulen og endte som nummer 11. Men den gangen ble det et ekstrarenn, fordi de tok ut bare tre stykker fra første renn, Wirkola, Mork og Prytz. Disse så på mens de andre hoppet tre omganger i Odnesbakken med amerikansk uttaging. De begynte på den høyeste avsatsen, hoppet ett hopp, så gikk de ned én avsats og hoppet en gang til og så enda en avsats og tok det tredje hoppet. Og Knut vant, men hoppet litt slapt i det siste hoppet. På delt annenplass kom Lars Grini og Jo Inge Bjørneby og Nils Per Skarsett ble fjerdemann. Da plukket de ut Grini og Bjørnebye. Knut kom ikke med, men fikk plass til skiflygings-VM i Planica to måneder senere hvor han fikk en 29. plass.

Minner fra Holmenkollen

Odd: Lørdag før Holmenkollsøndagen i 1971 var det nasjonalt juniorrenn, som jeg vant med 43,5 poeng. Jeg hoppet 10 meter lenger enn nestemann i begge omgangene, så det var liksom ingen tvil. På søndagen var det internasjonalt juniorrenn, som jeg vant foran østtyskeren Henry Glaß med 0,3 poeng. Jeg er ikke helt sikker, men jeg pleier å si at jeg er den skihopperen som har den største og den minste seieren i Holmenkollen. Ellers ble jeg nummer åtte i seniorrennet, og har vel deltatt i Kollen i alt 5-6 ganger. Jeg kom fra Svene og hadde hoppet mest i Svenekollen der vi aldri hoppet mer enn 40-50 meter, så det å stå på toppen av Holmenkollen og høre bruset fra 70 000 tilskuere, var fantastisk. Det opplevde jeg aldri noen andre steder, kanskje med unntak av Innsbruck. Det var en hoppbakke som var like intim.

«Min» Holmenkollbakke var ellers en ganske rar bakke. Farten var liten, men høyden var stor – så det var om å gjøre å beholde høyde gjennom hele svevet. Det fikk vi til ved å krumme overkroppen til vi var over kulen, og deretter strekke ut nedover. Bakken vender jo mot soloppgangen, og de første som hoppet fikk gjerne litt bedre fart fordi sola ikke hadde tatt tak ennå. De første var også gjerne underdogs, hoppere som kanskje ikke var favoritter, så det kunne komme både én og to overraskelser herfra. Det er gjerne sånn at et godt førstehopp stimulerer til god innsats i annen omgang. I et prøvehopp fikk jeg så kraftig motvind at jeg fikk følelsen av å stå stille ned ovarennet, hoppet bare 56 meter og ble blåst sideveis så jeg landet en knapp meter fra gjerdet. Og når vi snakker om vær, husker jeg ett år tåka var så tykk at de sendte opp et fly som spredte tørris. Da begynte det å snø så voldsomt, at snøen ble det største problemet.

Knut: Jeg har deltatt i Holmenkollen ti ganger, og ble premiert i halvparten av dem. Da ble den beste tredjedelen premiert, og mitt beste resultat var en 13. plass. Premien var Holmenkollpokalen, en fin pokal med Skiforeningens logo i emaljert utførelse montert på.

Vi som ikke var på landslaget, var naturligvis spente på om vi var plukket ut til Kollenrennet eller ikke. Måten vi fant det ut på, var å oppsøke Narvesenkiosken på Kongsberg og kjøpe programmet for rennet. Narvesenkiosken fikk programmet én uke før alle andre, og sto vi der, visste vi at vi var med.

Jeg hoppet på landslaget i 1972, sammen med blant andre Lars Grini og Bjørn Wirkola. Jeg ble sjette beste nordmann, så jeg forsvarte plassen min. Jeg husker best rennet i 1973, da lå det tre nordmenn blant de ti beste etter første omgang. Og alle var fra Kongsberg! Einar Bekken var nummer 2, og Jon Hasslan nummer 5 og jeg nummer 10. Bekken endte til slutt på femteplass, Hasslan ble nummer 10 og jeg 13.

Tsjekkoslovakia hadde mange gode krystallkunstnere, og seks av dem hadde gått sammen om å lage en krystallvase som skulle gis til beste norske hopper. Akkurat den avgjørelsen var tatt av kunstnerne selv. Vasen var sekskantet og hver kunstner dekorerte hver sin side. Vasen var 40 centimeter høy og veide sine gode tjue kilo, og i dag står den på skimuseet på Kongsberg. Einar Bekken ble beste norske hopper som nevnt, og det passet ikke Skiforbundet, som nok hadde håpet at Lars Grini eller en annen av de mer kjente skulle få den. Derfor ble den ikke delt ut under premieutdelingen på Sporten, så jeg ringte Aftenposten neste dag og nevnte det for dem. Journalisten tok kontakt med forbundet, som ikke kunne gjøre annet enn å ønske Bekken velkommen klokken 12.00 for å hente premien. Men da hadde alle gått til lunsj, og den ensomme resepsjonisten fikk dermed æren av å overrekke kunstverket.

Odd: Vi var i VM i Falun i 1974 og hoppet relativt jevnt med mellomeuropeerne, men da vi kom til selve rennet, lå vi langt etter. De hoppet på litt dårligere premisser under prøveomgangen, men tok fram det beste utstyret i rennet og fikk et psykologisk overtak. Vi fikk en smell der, altså.

Begynte hoppkarriere på treski

Bjørn Erik: Dette er typisk norsk. Det begynte allerede den gangen jeg hoppet, vi hoppet på treski. Så fikk vi treski med plastsåle da utlendingene kom med nye glassfiberski, som hadde en helt annen skli og spenst enn våre. Vi hoppet faktisk et par år med Hovdeski, treski med plastsåler. Gudtorm Heldal var en av Norges beste skihoppere på 60- og 70-tallet, han hoppet med aluminiumsski for å teste ut det, så vi hadde noen spede forsøk på produktutvikling, men vi lå etter. Mellomeuropeerne hadde andre typer plastsåler enn oss, de hadde forsket mest på varmt føre og østerrikerne hentet erfaringer fra vokstyper som ble brukt i alpint. I Norge hadde vi mest kaldt føre og kaldt snø, derfor brukte vi parafinvoks mye lenger.

Jeg husker Bent Tomtum syntes så synd på meg under et hopprenn i Skuibakken i 1963 at han lånte meg sin Holmenkol sølvvoks, og med den under skiene kunne jeg umiddelbart merke forskjellen. De buttet ikke lenger og hoppet i annen omgang ble vesentlig lenger, først og fremst på grunn av bedre fart. Jeg kjøpte skismøring i vanlige sportsbutikker og var helt avhengig av hva de kunne og hva de tok inn. Hvorfor det tok så lang tid før vi tok dette på alvor i Norge, kan vi lure på. Kanskje vi tenkte det var så bratt at det gikk fort nok, uansett?

Odd: Det lå mye i bindingene også. Når du går ut av hoppet er det om å gjøre å være relativt horisontal med skiene, får du andre vinkler bremser du mye av farten og får ingen stigning mot slutten av svevet. Så laget de bøyler som gjorde at skiene rett og slett ikke kom opp, de ble liggende som de skulle. Østerrikerne var tidlig ute, samtidig som de hadde hælkappene som gjorde at når de satset, slo leggen i hælkappa og dermed kom skiene med én gang, men samtidig ikke høyere enn at de holdt dem horisontalt. Det gjorde at de fikk større fart på slutten av svevet og steg mer enn oss og det ble det både meter og plasseringer av. Det var sånne tekniske ting, pluss overflaten på hoppdressene. Det skjønte ikke vi i Norge, men det var tydelig at det ga mer fart. Én enkelt kilometer mer fart får mye å si.

Odd: Jeg trente Clas Brede da han var tolv år og opp til han var sånn atten og kom på landslaget. Vi snakket mye om å utvikle og være med i utviklingen. Det har vi blitt flinke til de seinere årene, med Mika Kojonkoski og Alexander Stöckl hvor forsking og utviklingen pågår absolutt hele tiden. De ligger på marginer når det gjelder dresser, flyteevne og alle detaljer.

Knut: Nå har de med seg teknisk høyskole, forskningsmiljøer fra Raufoss og alt som kan krype og gå, men dette kommer helt tilbake til kongsberggutta. 15. mars 1936 i Planica satte Sepp Bradl (1918-1982) verdensrekord med et hopp på 101 meter, mens det norske landslaget måtte nøye seg med å stå på siden som tilskuere. Norske hoppere fikk nemlig ikke lov til å være med i bakker der det gikk an å hoppe hundre meter, og hvis noen forsøkte seg, var det rett ut av laget og utstengt fra framtidige hopprenn. Forbundet tenkte sikkert at å hoppe over hundre meter var farlig, og holdt igjen. Klart norske hoppere hadde lyst, og det var neppe farligere for oss enn det var for utlendingene. Men vi fikk altså ikke lov.
 
Odd: Jeg har hørt noen av Clas Bredes foredrag og han er opptatt av utvikling på alle plan. Det er typisk norsk å være motstander av alt som er nytt. Det kommer opp igjen hele tiden gjennom historien. Vi var imot utfor og slalåm, og i dag – kvinner og skiflyvning. World Cup likte vi heller ikke fordi vi trodde alle renn da ville skje i utlandet og at vi dermed ville miste kontroll på hopprenn.

Norske hoppere kunne ikke motta pengepremier, for da ville vi bli stemplet som profesjonelle og utestengt fra OL. Jeg for min del brukte studielånet til å finansiere hoppingen, andre hadde snille arbeidsgivere. Mange utlendinger var ansatt i sine respektive stater, østerrikerne gjerne i postvesenet, sovjeterne i forsvaret og sveitserne i tollvesenet. Amatørstatusen var sterk i Norge i mange flere år, og også dette satte oss tilbake i forhold til konkurrentene.

Knut og jeg deltok i VM i skiflygning sammen i Planica 1972, da nådde vi 117 kilometer på hoppkanten – det gikk fort, altså. Vi gikk ut og datt ned. Det var mer eller mindre fritt fall, vi landet i 155 kilometer. Bakkene var heller ikke så godt preparerte som de er i dag. Da vi dro nedover, var det sjelden at noen av oss hadde hoppet i bakker som var mer enn 70 meter, selv om vi hadde enkelte storbakker som Renabakken, Odnesbakken og Skuibakken. Vi hoppet mest i 50-metersbakker, det var vanskelig med snø og vrient å sette i stand bakker. Blant utlendingene var det mange statsansatte som trente på fulltid og som hoppet på plast – så vi følte at vi sto tilbake på mange områder. Når vi ikke fikk lov til å hoppe i større bakker, ble vi heller ikke vant til hastighet. Jeg deltok i skiflygings-VM i 1972. 1973 og 1975, Planica, Oberstdorf og Kulm. Dessuten ble jeg nummer 25 i liten bakke under VM i Falun 1974.

Kong Haakons første NM

Bjørn Erik: Det året jeg fylte 16, fikk vi lov til å hoppe i en bakke inntil 50 meter. Men ikke én meter lenger, det var farlig. I dag er det en trettenåring som hoppet 100 meter på Lillehammer, en jente! Det året jeg fylte 16 var første gang jeg hoppet sammen med de som var gode den gangen, og det var i Slemmestadbakken, et område som var eid av familien Lillelien. Det var lite snø det året, så det var nesten ikke en eneste hoppbakke som var i orden, men de hadde fått i stand Lilleliensbakken, slik at vi hadde ett sted å hoppe før nyttår. De skulle ta ut til Dreiländerturné i 1958, og det var første gangen jeg hoppet i en så stor bakke. Jeg hoppet 47,5 meter og vant rennet som 16-åring, fikk slemmestadmedaljen og vant et krus. De fire beste fra A-klassen fikk lov til å reise til Tyskland, men så unge som jeg fikk ikke lov til å hoppe så langt.
 
Knut: Strømsgodset idrettsforening hadde ingen hoppbakke, men på Konnerud var det gruvedrift i Konnerudkollen, og der kalte de en bakke for «Gruvekollen». På slagghaugene fra gruvene anla de en hoppbakke, som senere ble utvidet og hvor norgesmesterskapet – eller hovedlandsrennet – i 1926 ble arrangert. Det var den første gang kongen var til stede på et norgesmesterskap. Da kom kong Haakon med tog til Drammen og ble fraktet med hest og kjerre inn til Konnerud, spiste middag på Konnerudkollen turisthotell, et hotell som ble bygget i 1896 og som brant ned til grunnen i 1967. Til dette første landsrennet møtte ti tusen tilskuere opp, i en tid uten radio, uten fjernsyn, uten internett og uten telefoner og andre jungeltrommer. Det var godt gjort å samle så mange, og det spørs om det noen gang har vært samlet like mange på Konnerudkollen. Avisen Drammens Tidende har vært verdifull for Buskerud, uten den hadde det meste gått befolkningen hus forbi.
 
Bjørn Erik: Konnerudkollen er egentlig en gammel bakke, de begynte å hoppe i den i 1896, og bakken var i bruk helt fram til 1951. I 1952 knakk stillaset sammen under vekta av all snøen. Konnerudkollen skibakke forfalt under annen verdenskrig, blant annet fordi deler av tribunene og trappene ble tatt til brensel. Den ble satt i stand igjen da krigen var slutt, og under kretsmesterskapet i 1950 satte Arne Ellingsen bakkerekord med 58,5 meter. Det siste rennet var et landsrenn i 1951. I tillegg til norgesmesterskap, var det mange forskjellige renn i Konnerudkollen. Året det var norgesmesterskap, stilte 380 deltakere. Kongepokalen gikk til Johan Grøttumsbråten, Erling Amundsen vant juniorklassen.

I 1958 plukket Skiforbundet ut «Morgendagens menn» før Holmenkollen. Vi var ti gutter som trente i Linnerudkollen under Torbjørn Yggeseth. Vi skulle være prøvehoppere under rennet, og jeg var første prøvehopper. Det var mer enn 100 000 tilskuere som skulle hilse den nye kongen velkommen, så det var en enorm jubel som møtte meg. Fra 1961 deltok jeg i seniorklassen og var nok med i ti år. Mitt lengste hopp var 75 meter, da Kankkonen holdt bakkerekorden på 85 meter. Mine beste prestasjoner har jeg fra prøveomgangene. Jeg var for lett og ble ofte tatt av vinden. I 1964 forsvant vinden for meg midtveis i svevet, jeg gikk rundt og landet på ryggen – men det gikk heldigvis bra. Det var samme år Brandtzæg utførte kjempehoppet på rundt 97 meter i prøveomgangen, et hopp vi fortsatt snakker om, vi gamle skihoppere som var vitner til det.

Etter hoppene, gikk vi trappa opp, og publikum syntes det var stor stas å kunne hilse på hopperne og bli litt kjent med dem. Toralf Engan var særlig populær, og når én jente hadde klappet ham på ryggen sang alle vennene hennes: «Mari har tatt på Engan! Mari har tatt på Engan!»

Etter premieutdelingen fikk publikum løpe ut i bakken og skli ned unnarennet. Tusenvis av folk stormet ut og det var et salig liv der. Vi hoppere var ikke like fornøyde, for vi så gjerne at vi kunne trene mer i en stor bakke, men Holmenkollen var hellig i så måte.

Hoppsporten under krigen

Knut: Faren min var med i OL i 1936 i Garmisch, og troppen skulle paradere foran Hitler. Meningen var at alle skulle gjøre nazihilsen, men de norske gjorde ikke det, de stirret bare rett fram. Faren min hoppet brukelig i første omgang, lå godt an og skulle ta grundig i i annen og gjøre det helt store. Den gangen var det to løyper i ovarennet, det hadde vi gjerne som gutter også på den tida. Faren min oppdaget ikke at hoppsjefen hadde rakt ut sørpe fra det ene sporet og over i det andre. Han tok den løypa det lå sørpe i og holdt på å ramle allerede på hoppet, han kom seg likevel over, sto, men ble bare nummer åtte. I 1936 var det radiooverføring fra OL. Da ble det fortalt at bestefaren min slo i stykker radioen hjemme i stua, så forbannet ble han.

Under krigen styrte tyskerne alt av idrett, men i Konnerudkollen fant lokalbefolkningen ut at de måtte ha et renn, for det var nesten umulig å hoppe noe sted. Da gikk det en melding til hopperne hvor de ble spurt om de kunne stille. Hopprennet gikk av stabelen i mars 1942, men nazistene hadde ikke fått det med seg. En av dem som var med å arrangere var «halvt nazist» men han sa ikke noe. Terboven hadde kontor og leilighet i CC i Drammen og var en møkkamann som kunne ødelagt alt, men hadde ikke fått vite noe. Så rennet gikk, og det morsomme er at til rennet hadde hopperne fått laget et diplom som alle signerte. Det rennet ble kalt «jøssingrenn», for det var jøssinger som hoppet. Helgen etter ble det arrangert et hopprenn i Asker, et renn de ikke hadde klart å holde hemmelig, og etterpå ble Birger og Asbjørn Ruud tatt og sendt til Grini.

På Kongsberg, tirsdagen etter Holmenkollen, var det et stort hopprenn som het «Tirsdagsrennet». Da stengte butikkene og tusenvis av folk fra byen gikk opp til Hannibalbakken. At som kunne krype og gå, utlendingene dro til Hannibal, dans og premieutdeling på Grand Hotel. Thorleif Schjelderup vant ett av rennene. Han hadde bronse fra OL i St Moritz i 1948, men fortalte at det var mye større og betydelig vanskeligere å vinne Tirsdagsrennet enn bronse i OL – for på Kongsberg var alle med.

Tirsdagsrenn

Bjørn Erik: Tirsdagsrennet begynte før krigen, da jeg hoppa hadde vi tirsdagsrenn hver tirsdag ute på Haragarden – og skulle du vinne sammenlagtseieren der i løpet av sesongen, skulle du virkelig hoppe godt.
 
Odd: Vi hadde tirsdagsrenn vi også, i Svenekollen, Kongsberg idrettspark og Gjerpenkollen. Det var tirsdagsrennet med stor T, men det døde ut i sekstiåra. I Hannibalbakken er det satt opp plakater og ryddet nå, så jeg anbefaler å ta en tur oppom.
 
Bjørn Erik: Mellom Lyn og Drafn hadde de 70-mannskonkurranse, en konkurranse der de 70 beste fra hver klubb telte i sammendraget, men hvor mange som hoppet, har jeg ikke tall på. Vi kunne hoppe med akkurat det utstyret vi ville, selv løypeski med kandaharbindinger. Det forteller jo hvor utbredt sporten en gang var, mens den i dag omtales av NRK som «folkesporten som forsvant».

Tatt av vinden i Holmenkollen

Knut: Faren min var den første som hoppet over 90 meter, på Rena. Den første bakkerekorden på Vikersund, til sammenligning, var 84 meter. I 1969 var det NM på Raufoss i liten bakke som Bent Tomtum vant, men det alle husker best fra rennet var da Fredrik Aas, ildsjelen på Raufoss, ønsket kong Haakon hjertelig velkommen til arrangementet. Da knegget kong Olav godt fra tribunen.

I OL i 1948 tok Kongsberg dobbeltseier, Birger Ruud var med som lagleder og tok noen treningshopp. De syntes han hoppet så bra at han fikk en plass på laget på bekostning av en askergutt, og Birger fikk sølv etter Petter Hugsted. Og så kom Thorleif Schjelderup på bronseplass. Grunnen til at Kongsberg ble så gode, var at de var en gjeng som holdt sammen, som trivdes med det de drev med. Hvis de bare hadde spilt fotball og én av dem hadde hoppet på ski, så hadde den ene antakelig aldri blitt skihopper, men gått over til fotball. Sånne gjenger har jeg tro på, selv om det kommer noen enkelttalenter innimellom. Om sommeren holdt de på oppe på Ruud-hytta med allsidig trening, lagde stupebrett, baner og lærte seg kroppsbeherskelse. Sagnet forteller at når én skulle stupe fra det høyeste stupebrettet og ned i kulpen, måtte alle andre ned i vannet for å få vannstanden til å stige.
 
Odd: Hvis vi skal få fram de beste, må vi ha et lag rundt. Å trene alene i hopp er traurig. Vi lærer av hverandre og avlaster hverandre psykisk. Ikke alle var så kald fisk som Bjørn Wirkola, han tålte å stå alene. Og var han i form, var det ikke så lett for dem som kom bak.
 
Knut: Bjørn flyttet til Trondheim og begynte i samme sportsforretning som Toralf. Bjørn var jo kombinertløper den gangen og stilte i kombinert i OL i 1964, uten særlig hell. Han fant ut hoppinga stemte, og konsentrerte seg om det. Det er ikke sikkert han hadde blitt like god alene, men han fikk altså selskap av Toralf og gjengen i Trøndelag. De kunne sikkert blitt gode i mange idretter, og Bjørn ble det også. Titten Hasslan på Kongsberg var også god i håndball, og selv om han kanskje ikke ble den helt store skihopperen, satte han bakkerekord i Lahtis en gang. Men store, kraftige og veltrente karer som Lars Grini og Fritjof Prytz kunne neppe blitt skihoppere i dag, for de hadde feil kropp og veide for mye til å være skihoppere.
 
Bjørn Erik: Jeg veide bare 56 kilo og ble stadig tatt av vinden i Kollen, det passet meg dårlig. I Kollen blåste det alltid over kulen, og da gikk det galt. Jeg gikk rundt der et par ganger. Jeg var nok født femti å for tidlig i så måte.
 
Bjørn Erik: Det var lite teknisk trening på femtitallet, vi løp litt om sommeren og hoppet litt på ett og to bein opp tribunene for å få styrke, men det var ikke mye systematikk. Vi begynte gjerne i september og oktober med innetrening og startet skihoppingen i begynnelsen av desember. Og det var det. Da våren kom, var det stopp. Hvis du ikke drev på egen hånd, datt du litt av.inden i Kollen

Tribunen raste sammen

Knut: Jeg hadde Toralf Engan som trener første gangen jeg kom på landslaget, før Terje Holm tok over. Terje var en god skihopper, men hadde ikke tro på seg selv. Han sa at han måtte stå på toppen og vite at han var best trent av alle konkurrentene, da kunne han legge det av skuldrene og bare konsentrere seg om hoppet.

Det var to brødrepar på Kongsberg, først og fremst Ruud-brødrene, de andre var Ullandbrødrene som var flere. Olaf Ulland var den første i verden som hoppet over 100 meter, men han var nedi med hånda og hoppet ble dermed dømt som fall. Han emigrerte til USA, og var hovedtrener for det amerikanske hopplandslaget under OL i Cortina d ’Ampezzo i 1956 og VM i Falun 1958. I 1954 startet han skiklubben Kongsberger Ski Club i Seattle, en klubb som fortsatt eksisterer.

Jeg besøkte Olaf i 69, og hoppet i Levenworth der Bjørn Wirkola hadde hoppet ut på sletta året før og satt bakkerekord. Det var mer snø og bedre forhold da jeg hoppet, så jeg fikk god fart, hoppet høyt og landet på 106 meter. Da jeg kom hjem fortalte jeg Bjørn at jeg hadde slått bakkerekorden hans på 102 meter, men han trodde ikke noe på at det gikk an å hoppe lenger enn ham. Saken var at det hadde snødd betydelig mer da jeg hoppet, og kulen hadde lagt på seg, slik at målebåndet hadde lenger vei å gå. Men la oss si det sto likt.

40 kvadratmeter av tribunen i Drafnkollen datt ned 21. mars 1955, jeg var der sammen med faren min og bestefaren min og vi datt ned alle tre, sammen med mange andre. Jeg fikk en svær mann oppå meg, mens faren min fikk skibindingene slått inn i hodet så han blødde som en sil. Røde kors snurret litt bandasje rundt hodet hans, så fikk han seg på seg lua og så måtte vi kjøre til sykehuset på Kongsberg. Der måtte han sy seksten sting. Adskillig av de skadede ble innlagt på sykehuset i Drammen med brukne bein og armer. Det hører med til historien at tribunen var bygget av landssvikere i 1945. Hendelsen ble omtalt i mange land, og særlig danskene var sjokkerte.

Mange minner

Odd: Du får noen milepæler, du hopper i 30-40-metersbakker, så blir det etter hvert ganske greit. Så går du opp til 60-70-metersbakker, og da endrer det seg. Da forsvinner noen hoppere, men resten fikser det. Når du går opp til 90-metersbakke, forsvinner enda flere og skulle du hoppe i Vikersund var du bare nødt til å ha noen nittimetershopp bak deg. Alt handler om det første hoppet i hver bakkestørrelse. Når du har tatt det, vet du hvordan det er og du tilpasser teknikken. Jeg husker jeg sto på toppen i Planica – fy søren, jeg var redd. Rett og slett vettskremt. Vakten på toppen klappet meg på ryggen og sa at dette kom til å gå bra. Riktignok på jugoslavisk, så jeg skjønte ikke stort. Fritjof Prytz hoppet foran meg, og han landet pent og pyntelig på kulen. Akkurat da var jeg litt bedre enn ham, så jeg tenkte at når han lander på kulen, går det bra med meg også. Det som var store bakker for oss den gangen, er småbakker for gutta i dag.
 
Bjørn Erik: Jeg sto en gang på toppen av Vikersundbakken, da det kom en norsk-amerikaner som fikk lov til å hoppe. Svein Jørgensen fra Strømsgodset, het han. Han hadde hoppet i USA i mange år, og skulle få lov til å ta sitt første hopp, og fra toppen var det fire-fem hundre meter ned til sletta. Så ble han ikke vinket, men ble stående og vente. Han ropte: Away på sletta! Uten at noen reagerte. Get the dog away! Men bikkja i bakken var ingen hund, det var en hest.