Tekst: Guri Leyell Skedsmo/Foto: Tuva Skare
Mosen omkranser kantene, som skjegg rundt et furet, værbitt ansikt. Det er som om løypeskiltet har gitt seg fullstendig over til naturen. Det er visst ikke lenger mulig å stå imot solstrålene, vinden, snøen, regnet; alle de meterologiske prøvelsene skiltet har vært utsatt for gjennom mange år.
Patinaen er pen, men skriften nesten uleselig. Likevel taler den sitt tydelig språk: Vestmarkasetra 2,5 er klar for et liv som pensjonist. Løypebas Simon Johansson (32) virker litt preget der han står midt ute i myra, klar med boret.
– Det er jo de eldste som er de aller vakreste, sier han.
Skiforeningens løypebaser bruker mye tid på å skifte ut og vedlikeholde markaskilt. Simon i Vestmarka har 28 nyproduserterte som skal opp denne høsten. Det betyr Vestmarka på kryss og tvers, utstyrt med lett verktøy, gummistøvler og kart. Og aller viktigst: En spesialbygget stige, en arv etter Ragnar Roll, løypebas i Vestmarka i nærmere 40 år og Simons forgjenger. Stigen har en utforming som at den smetter smidig på plass langs skiltstolpen, med perfekt avstand til skiltene som skal skrus ned.
Livet som skilt er ikke nødvendigvis så langt, men kan være ganske vilt. Noen står i en utsatt posisjon, og får kort levetid. Andre er godt beskyttet mot vær og vind, har stått ute i 20 år og ser fortsatt like fine ut.
Men for alle er det en dag slutt. Avskiltingen er litt vemodig, synes Simon, men nye generasjoner må få slippe til. Klar farge og lesbare skrift er to viktige kriterierier om skal du skal funke som veiviser i Marka.
Da er det godt å vite at et gammel markaskilt kan få en ny karriere etter at de er blitt pensjonert fra markatjenesten: Som etterspurte interiørdetaljer i varme hjem og hytter.
- Det er litt fint å tenke på, sier Simon.
Gamle skilt samles opp på lager, og selges ut med jevne mellomrom. Slike arrangement vil bli kunngjort i Skiforeningen sine kanaler på forhånd.