Skjennungstuas historiske comeback hos Skiforeningen 

Da Skjennungstua en desembersøndag i 1910 åpnet dørene for første gang, var det bare gått et drøyt år siden de aller første hytteplanene ble diskutert i Skiforeningens styre. 

En gunstig avtale med kommunen om leie av tomt i Skjennungsåsen kom raskt i stand. Det samme gjorde finansieringen – og tilgangen på tømmer.  

Men hvorfor så hastverk?

Toddy til folket

Noe av forklaringen var nok at hordene nå var vei ut i Marka. Skogsturer var ikke lenger bare for spesielt interesserte friskuser som trente til polarekspedisjoner. Eller skogsmelankolikere som vandret ensomt rundt. Siden 1896 hadde Holmenkollbanen gått helt til Besserud. Skogen var kommet nærmere folket. "Alle" ville på tur. 

Det var på tide å “... opphjælpe losjiforholdene”, mente Skiforeningen. Siden hvermansen nå var i ferd med å innta Marka, kunne mangelen på sitteplasser og servering fort bli prekær. Man trengte et sted å møtes. Varme seg på en toddy, mingle med andre. En skihytte i Nordmarka varpå overtid. Situasjonen var rett og slett "prekær", ifølge Skiforeningens referater fra den gangen.  

For dem uten særlige skiferdigheter

Samtidig var dette raskt etablerte prosjektet dristig, mente mange. Kunne hytta rett og slett bli for populær?  

Eller lå den kanskje for nærme byen, slik at folk ville gå rett forbi? Ville det bli vanskelig å opprette "ro og orden" når ungdommen inntok stedet?

Skiforeningen håpet at gutter "uten særlige skiferdigheter" skulle øve seg på ski inn til hytta. Men hva om hele byens ungdommer plutselig dukket opp? 

Skiforeningens ledelse var nervøs. Men noe måtte man gjøre.   
“De faa pladser, som nu findes i Nordmarken, er om søndagene saa overfyldte, at en mængde skiløpere maa gaa sin vei uten at komme i hus. Det kan derfor neppe være delte meninger om, at det for skiidrættens fremme vil være av den største betydning saavidt mulig at avhjælpe denne mangel”, oppsummerte Skiforeningen i et av sine mange notater fra den tiden. 

En helt spesiell plass

116 år senere smiler Skimuseets leder Katja Nicolaysen litt av datidens referater. Skiforeningens årbøker avslører mot, handlekraft – og lett nervøsitet før åpningen.

– Det var jo litt tøft både å ønske folk uten særlige skiferdigheter inn, og legge hytta på toppen av en ås!

Som det aller første serveringsstedet i Nordmarka har Skjennungstua en helt spesiell plass i markahistorien, mener Nicolaysen.

– Det er fint å tenke på at Skjennungstua er tilbake hos Skiforeningen.

Bakteppet er imidlertid trist. Da den høyt verdsatte eieren John Petter Martinussen gikk bort sommeren 2026, fikk Skiforeningen anledning til å kjøpe hytta tilbake. Da var det gått 74 år siden Skiforeningen solgte Skjennungstua til Gudbrandsdalslaget.

Alle detaljer rundt salget i 1952 er ikke kjent. Skimuseets leder gleder seg til å dykke ned i arkivene. For hvorfor ville noen selge den koselige hytta med den gromme beliggenheten?

– En del handlet om behovet for å bidra til finansieringen av vinter-OL i Oslo, men også om finansiering av hytte i Skiforeningens eie på Norefjell, sier Nicolaysen.

Salget kan også ha hatt noe med å gjøre at hytta ble regnet for å være for bynær. Men slike detaljer finner vi når vi gjør dypdykk i Skimuseets arkiver, sier Nicolaysen.   

Kronerulling

I byggeåret 1910 stilte kommunen seg så positive til hytteprosjektet at Skiforeningen fikk leie tomta for en slikk og ingenting. Byggebudsjettet lå på 18.000 kroner. Planen var 30 køyeplasser, kjøkken, fjøs og uthus.  

Rause pengebidrag fra Kristianias pengesterke hjalp godt. I tillegg ble Skiforeningens medlemmer spurt om å bidra, helst med fem kroner hver. Kronerullingen ble en suksess. Svimlende 2000 ekstra medlemskroner kom inn. I tillegg bidro butikker og bedrifter, blant annet Steen og Strøm og Christiania Glasmagasin, antagelig mest med inventar.

Festkveld

Da dørene åpnet for publikum desembersøndagen i 1910, ble gjestene møtt av en indre krets i Skiforeningen. De hadde hatt innvielsesfest kvelden før, der talene hadde sittet løst.   

Kommunens velvillighet ble hyllet festkvelden. Det samme ble arkitekten, Astrup, som få år senere ble bedt om å tegne Skiforeningens neste prosjekt, Kikutstua.  

Til og med pressen fikk en skål, for entusiastiske omtaler av det dristige prosjektet. Hoffjegermester Fearnley talte om det viktige kameratskapet mellom skiløpere ute i skogen. Han snakket med tyngde, for hoffjegermesteren var også formann i Christiania Skiklubb, som allerede i nærmere 30 år hadde holdt til i en hytte ved Frønsvollen, mindre enn to kilometer fra Skjennungstua. 

Ungdommen før og nå

Advokat Alexander Nansen var opptatt av Kristianias ungdom. Disse hadde han stor tro på, ifølge kveldens referent, "..  idet han sterkt erkjendte nutidens kraftige ungdom i motsætning til tidligere dages".  
 
Skjennungstua var Skiforeningens gave til dem, understreket Nansen, som håpet de unge ville "... påskjønne den gave, den hadde faat". 

Alexander Nansen tenkte antagelig litt på sin storebrors Fridtjofs bidrag på feltet. Verdenskjendisen, polarforskeren, eventyreren og markaentusiasten hadde bidratt godt til markainteresse blant unge. Fridtjof hadde gått på ski og utforsket Marka siden han var barn. Og se hvordan det hadde gått med ham! Kristiania-ungdommen likte det de så og lot seg inspirere.

Topp stemning

Likevel lurte bekymringene i bakgrunnen. Kunne skigleden hos den spreke ungdommen føre til at besøket på Skjennungstua ble “... for stor for at orden kunde opretholdes”?

Og var det ikke slik at  “... det er at forutse at bygningen meget snart vil vise sig for liten for behovet”? 

I Skiforeningens årbøker bærer preg av en viss bekymring. Og ganske riktig. Stua ble stappfull. Åpningsdagen ble det registrert " ... vel 200 par ski rundt hyttevæggene. Betjeningen hadde sin fulde hyre med at klare serveringen og var selvsagt ikke fuldt indekserset endda, men publikum tok situationen med godt humør, og aapningsdagen forløp på bedste maate".  

Kveldsåpent

Det ble kjapt klart at det var nødvendig med noen klare regler:

• Kun medlemmer av Skiforeningen fikk overnatte. Pris: 1 krone natten.  
• Resten måtte dra hjem om kvelden, men det var ok å bli til kl 23.30.  
• Sengeplass ble sikret ved å dra til Ludv. Torgersen og Co i Stortingsgaten. I jakt- og sportsbutikken ble det solgt overnattingsbilletter.   
• Man kunne forvente kaffe, te, buljong og sjokolade. Samt middagsmat og enkelte varme retter ".... i den utstrækning, som omstændigheten tillater det". 

Den første sesongen var det dårlige skiforhold i Marka. Føret var tidvis hardt, men det forhindret ikke at hytta ble en dundrende suksess.

Innkjøringsproblemer

I sesong to ble det meldt at det innimellom var så fullt at dørene måtte stenges for flere folk. Trykket lettet da våren kom, og utebordene ble satt ut.   
Det første året gikk ikke helt knirkefritt. Blant annet hadde bestyrer “uheld med sin serveringshjelp”. Det var både feilansettelser og for få ansatte.  
Skjennungstuas gjester tok det pent. Litt kø og innkjøringsproblemer måtte man regne med. Bare noen få hadde i overkant høye forventninger. “... da stedet hvad dets servering angaar ikke kan sammenlignes med større restauranter og hoteller, hvad endel pubikum – i uvitenhed om det vanskeligere serveringsforhold deroppe – undertiden gjør.  

Med Skjennungstua kom en rekke nye kostbare oppgaver. Flere skiløyper måtte tråkkes og merkes. Veien opp måtte holdes vedlike. Driften av hytta var dyr, og utgiftene ballet på seg.  

Skiforeningen ba kommunen om 500 kroner i årlige bidrag. 250 er nok, var svaret.  

Kongelig kladdeføre

Skjennungstua er beskrevet i utallige reportasjer i inn og utland, og opptrer i flere norske romaner. Statsministre liker seg her. Kongelige har svingt innom. Dronning Sonja har nevnt Skjennungstua som en markafavoritt. Til og med et medlem av den britiske kongefamilien har gått inn på kladdeføre. 
Historiker og forfatter Trond Norén Isaksen beskriver i en artikkel i Aftenposten Historie hvordan ronning Maud vinteren 1914 dro sin nevø prins Edward, arving til den britiske tronen og på et lengre besøk hos tanten, ut i Marka. Norges britiskfødte dronning, som hadde lært å gå på ski av Fridtjof Nansen, var blitt ivrig skigåer. Nå ville dronningen at nevøen skulle bli kjent med Marka. Edward ble utstyrt med skilærer. Raskt ble han hektet, og begynte å bevege seg stadig lenger innover. Selv på avreisedagen tilbake til Storbritannia fikk han klemt inn en tur. Da gikk han  "... op til Skjennungshytten i øsende regnveir og kladdeføre".

Forløperen til Kikutstua

Skjennungstuas suksess førte til at flere kom seg ut på tur. Noen av dem mente  Skjennungstua lå for nær byen. De ivrigste gikk forbi, ville videre innover.  
Igjen gjald det å møte kundenes behov, skjønte Skiforeningen. 
Dermed var en ny hytteidé født: Det er begynnelsen på historien om Kikutstua. 

Kilder: Skiforeningens årbøker og protokoller 1909-2026.