Tekst: Guri Leyell Skedsmo Foto: Christian Haukeli
Hvalborg vifter med tærne. Det er varmt, men likevel uvanlig å gå barføtt. Særlig på skogstur. For der ute lurer det mye rart, vet 10-åringene fra Bjørndal skole. Store dyr, noen kanskje litt farlige. Edderkopper. Milliarder av maur.
Derfor sender barna instruktør Hvalborg skeptiske blikk. Hvalborg heter egentlig ikke Hvalborg, men har fått kallenavnet av barna. Alle som deltar på Friluftsglede får skogsnavn. Om hval er et skogsdyr kan kanskje diskuteres, men nå er det uansett ingen som husker hva han heter på årntli.
- Ok, dere! Ulv, Klatremus, Jaguar, Skorpion, Kanin, Leopardjenta og Bjørne! Kom igjen! Til skogs!
Fra Skullerudstua i Østmarka går det rekker med grupper av barn og voksne i hver sin himmelretning. De vet ikke helt sikkert hva timene i skogen vil bringe. Gruppene er mikset på tvers av klassene. Barna skal bli kjent med hverandre i uvante omgivelser. Men først og fremst utfordre seg selv og hva de tror de kan.
Lærer Dronningbie heter egentlig Trine og styrer gjengen kjærlig og bestemt.
- En gang tok jeg med klassen på en 12 kilometer langt tur. Barna klarer det meste. De klarer alt, egentlig. Bare de får muligheten.
Tusenvis av barn deltar på Friluftsglede hvert år. Det er gratis tilbud skoler med høy andel minioritetsbarn, og det er Skiforeningens kanskje viktigste samfunnsprosjekt.
- Friluftsglede gir mange skolebarn sitt aller første møte med Marka. Mer enn 40 000 barn har deltatt siden oppstarten i 2008, forteller prosjektleder Helge Bredeli Kanck. Målet er å inspirere flest mulig barn til å bli kjent med og glad i Marka, legge til rette for gode naturopplevelser, læring og mestring, og oppmuntre til å være fysisk aktive ute.
- Vi vet at flere barn vokser opp uten friluftsliv som en del av hverdagen sin. Vi ser at etnisitet og økonomi spiller inn, og her kan Skiforeningen utgjøre en positiv forskjell, sier Kanck.
- I tillegg deltar mange barn med familiene sine på aktivitetsdager i helgene og på Skiforeningens ulike ferietilbud. Det er et mål at barn som introduseres til friluftslivet via skolen sin, fortsetter å være aktiv på fritiden og tar med seg familien på små og enkle opplevelser utendørs, sier Kanck.
Markamagi: - At ikke folk bruker Østmarka hele tiden! Instruktør Hvalborg mener skogens øst i Oslo er det ypperste som finnes.
Ut i bushen: Instruktørene har en plan. Og den handler om alt annet enn å gå på sti.
Instruktørene har sett an gruppen og bestemt seg for en retning. De forlater stien, har pekt seg ut en skrent som er så bratt at hender må i bruk. Plutselig oppstår summing i bakerst i rekken. Klatremus (10) har studert Hvalborgs skoløse føtter. Nå har han bestemt seg: Fottøyet må av. Kan Hvalborg gå barføtt, kan Klatremus også.
- Åh! Så deilig! Det er så myyykt!
Flere føtter frigjøres, tar seg over kvister, røtter, mose og stein. Lærer Dronningbie sukker fornøyd. Nok en gang overgår barna seg selv.
- Østmarka er verdens fineste skog, nesten som en jungel. Mange barn har foreldre som har bodd i strøket i åresvis uten å ha testet skogen. Så kommer barna hjem etter en dag som dette, har opplevd masse og ender med å ta med foreldre sine på tur. Det er så fint.
På skogbunnen bugner det av grønne greier som kan spises. Gjøksyre. Selvplukken går ned på høykant. Hvis man spiser mye, kan man nesten bli litt mett, mener Leopardjenta.
På vei til neste stoppested observeres et bjørnehi. Eller kanskje tigerhi. Hypotesene bølger frem og tilbake, mens barna balanserer på en trestamme over et sykt dypt juv.
En tiåring setter øynene i lærer Dronningbie.
- Trine! Du vet at jeg liker å hoppe. Men jeg har jo høydeskrekk også. Skal jeg prøve, synes du?
- Ja, det skal du!
- Men hvorfor, egentlig? Oj, SE da! En humle! Skal vi fortelle Hvalborg at vi så en bille også?
Instruktørene Hvalborg og Hengende håp har hatt med hundrevis av elever ut på tur tidligere. De glir umerkelig frem og tilbake mellom barna i gruppen, justerer kursen og pusher mildt videre. Og det trengs akkurat nå. For når du er ti år og vurderer å smake på maur, trengs litt moralsk støtte. Klatremus studerer byttet.
- Jeg husker forrige gang. Da var jeg tøff nok. Nå er jeg litt pyse.
- Gjør det, gjør det! heier skolekameratene.
- Greit! Jeg har jo gjort dette mange ganger før. Sånn. Hmmm.
- Åh! Hva SMAKTE det?
- Surt, vil jeg si. Det er ikke noe farlig. Men jeg husker sist. Da spiste jeg en maur rett ved en maurtue. Det var ikke lurt. Da var jeg redd.
- For at de andre maurene i tua skulle bli sure på deg?
- Ja.
Klatreeldorado: Skogen byr på mange muligheter til å overgå seg selv.
Research: Det finnes så mange dyr der ute. Og hva er egentlig en borus borus? Klatremus har for lengst glemt matpakka.
