Kompistur: Sånn ser du ofte Emil Gukild (nr. to fra venstre). På treningstur i Nordmarka med venner.
– Marka er min psykolog, mindfullness og sparringspartner
I intervjuserien Mitt Marka deler kjentfolk sine beste tips fra Marka.
– Jeg bodde i Oslo i flere år før jeg oppdaget Marka og gikk den første turen uten å skjønne hvor fantastisk Marka er. Jeg var invitert av noen kamerater i 2018, vi skulle gå fra Sognsvann til Ullevålseter. Jeg var i dårlig form og følte at motbakkene aldri tok slutt. Da vi kom til Ullevålseter var jeg utslitt. Det var null motivasjon til å returnere til Nordmarka. Men jeg glemmer heldigvis fort. Året etter var jeg tilbake. Jeg gikk alene, i mitt eget tempo. Timene fløy, det sammen med kilometerne. Jeg hadde jeg funnet et paradis med hundrevis av kilometer å oppdage, bare noen trikkestopp fra leiligheten. Jeg begynte å ta toget til Stryken i helgene, og ble forelsket i Nordmarka. Det har jeg vært siden.
– Nordmarka er min treningshjemmebane. Det er ingen steder som gir meg samme følelse som Nordmarka. Jeg tror det henger sammen med alle minnene fra da jeg begynte å gå her som 27-åring og frem til nå. Det er ikke så mange år med skiturer, men likevel år der jeg har gått og tenkt, og blitt den jeg er i dag. Jeg er et vanedyr og går ofte de samme turene igjen og igjen. Grua til Sognsvann er en klar favoritt. Det er verdens beste skitur i min bok. Langt, vakkert og variert. Bakkene opp til Heggelivann er en favoritt for motbakketrening. Her kan jeg stake fra bommen og opp til vannet både en, to og tre ganger på samme økt. Å starte på Kjelsås, snu ved Stryken og ende på Sognsvann, liker jeg også. Jeg trives best i hovedsporene, men har rotet meg inn i ukjørte løyper, scooterløyper og bilveier når jeg har prøvd å ta snarveier hjem. Ikke alltid med hell. En gang havnet jeg i en løype der det ble fraktet tømmer. Skiene druknet i løssnøen, og jeg endte opp med å si "This is where I die" høyt til meg selv, på vei ned en skrent, men det gikk bra og turen glemmes aldri.
Jeg begynte å ta toget til Stryken i helgene, og ble forelsket i Nordmarka. Det har jeg vært siden.
Emil Gukild, langrennsløper og programleder
– En sen påsketur i 2023 gikk jeg på trynet i en utforkjøring mellom Kobberhaughytta og Kikutstua. Jeg traff skare og is, og fikk et realt skrubbsår. Den ene skien knakk. En binding takket for seg. Jeg endte med å gå noen kilometer til fots til Kobberhaughytta. Der stod det en Asko-lastebil som jeg fikk haike med. Den skulle innom flere markastuer og jeg fikk sitte i en slags seng baki. På vei til Kikutstua møtte vi en bil, og trailersjåføren gikk ut for å spørre om jeg kunne haike med ham istedenfor. Det var greit. Mannen leide en liten hytte på en av gårdene i Nordmarka. Han kjørte meg til Skøyen. Vi hadde en hyggelig tur. Albuen blødde og var veldig vond hele påsken. Men turen glemmer jeg aldri.
– Ulempen ved å gå i mange av de mest populære løypene, er at det er vanskelig å finne hemmeligheter og ukjente perler. Å stake fra bommen noen kilometer fra parkeringsplassen i Sørkedalen og opp til Heggelivann, er det mange som vet at er en god økt før Birken. Stigningen ligner veldig på bakkene og stigningene som venter fra Rena til Lillehammer. Stigningsprosenten de siste fem kilometerne opp til Heggelivann tilsvarer flere av toppene i Birken i helning. Mange vet dette. Men det kanskje ikke alle vet, er at fra bommen til Heggelivann og tilbake tre ganger er ganske nøyaktig like langt og like mange høydemetresom Birken. En veldig relevant økt.
– Få, dessverre. Men på vei oppover bakkene fra Sognsvann til Frognerseteren gikk en gang bak en dame med en hund. Den gjorde fra seg i løypa. Dama hadde med en spade for å rydde opp. Jeg lot meg imponere. Det var en stor leveranse! Men mot oss i løypa kom det en annen dame som ga tydelig instruks om at avføringen måtte kastes skikkelig inn i skogen. Det holdt ikke å ha med seg spade. Dette måtte gjøres bedre! Jeg døpte henne straks til Sjefen av Marka.
– Kikutstua! Dette knutepunktet ligger perfekt til, uansett om jeg går fra byen og snur på Kikutstua, eller om jeg går fra Stryken eller Grua og tar et stopp halvveis. Her er det god plass, fint utvalg og selvbetjening utenom de vanlige åpningstidene. Helt perfekt!
– Den største drømmen er å gå på ski fra Oslo til Moss. Fra min nåværende hjemby til min gamle. Den krever en god vinter. Jeg angrer på at jeg ikke benyttet meg av muligheten da det var kjørt løyper stort sett hele veien for to år siden. Håper det snart blir mulig igjen. Jeg har gått strekningen flere ganger på rulleski, og det hadde vært utrolig kult å få gjort det på ski. Ellers drømmer jeg om å utvide favoritten fra Grua til Sognsvann, og gå fra Lygna eller Gjøvik. Pendlerrennet hadde vært magisk å få til. Det blir nok dessverre litt for ødeleggende for Vasaloppet og Birken i år, men kanskje til neste år?
– Jeg liker aller best å gå alene i Marka. Ha en klar plan om hvor jeg skal gå, og hva slags økt jeg skal gjennomføre. Da slapper jeg av og nullstiller hodet, samme hvor hard økta er. Å gå med gode venner kan også være hyggelig på langturene, men da helst gode venner som kjenner meg og vet når det skal prates og når det er deilig at det er stille.
– På alle treningsøkter blir jeg sulten og tørst. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har trent på ski, rulleski og løpeturer og tenkt "her skulle det vært en brusautomat". Jeg har til og med tenkt om dette kunne vært en mulig businessidé. Er det dette jeg skal leve av i fremtiden? Jeg vet at det er automater på Ullevålseter og andre steder, men markedet er på ingen måte mettet. Full forståelse for at det potensielt er en urealistisk og lite lønnsom drøm, men undertegnede vil aldri slutte å drømme om dette på trening. Si fra om det er noen gründere der ute som vil ha meg med på laget.
– At vi er den eneste hovedstaden i verden med så stor lekegrind for sykkel, løping og ski noen få stopp med kollektivtransport unna sentrum. Du kan bevege deg i flere timer i Marka, og så ta turen ned til sentrum igjen for urbane opplevelsene. Denne kontrasten og bredden er det som gjør Oslo til verdens råeste by for min del.
– Marka er min psykolog, mindfullness og sparringspartner. Det er stedet hvor jeg bruker kroppen og får mentalt overskudd. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg oppdaget Marka ved en tilfeldighet som 27-åring. Lykken og velværen jeg føler på i hverdagen hadde jeg aldri vært i nærheten av uten Marka.
