“Hytten får en meget vakker beliggenhed på en brink ved Bjørnsjøen og i hjertet av Nordmarken” 

At byens borgere skulle begynne å trekke innover i Marka på to treplanker mot slutten av 1800-tallet, var slett ikke gitt. 

Det var for eksempel kronglete å komme seg til et ok utfartssted. Sporet måtte man stort sett fikse selv. Utstyret upraktisk. Merkingen beskjeden.  
At turer på ski likevel slo an, skyldtes friskusforbilder og folk med sans for trikkeskinner.  

Dansk iver

Den ene gründet på utstyrsfronten. Den andre viste oppsiktsvekkende heltemot, og hadde en egen evne til å beskrive turlivets gleder. Den tredje - en danske - viste så nydelig iver etter å lære seg å gå på ski, at man bare måtte la seg inspirere.  

Sondre Nordheim, Fridtjof Nansen og Kong Haakon.  

Veldig mange har betydd veldig mye for at markainteressen ble tent. Det må likevel være lov å trekke spesielt frem disse tre, mener Skimuseets leder, Åslaug Midtdal, som også skjenker en varm tanke til dem som fikset Holmenkollbanen i 1898, og dermed gjorde adkomsten til Marka mye lettere.   

Prekær situasjon

Men hvor skulle man gå?  
En del av Markas mange gårder hadde lenge tatt imot overnattingsgjester, som bigesjeft. Men serveringssteder satt i system, fantes ikke.  
Skiforeningen bestemte seg for å ta affære. Kort sagt “opphjælpe losjiforholdene”, slik det ble det beskrevet i en av foreningens årbøker. 
Situasjonen var små-prekær, nå som hordene fant veien ut i Marka. Det måtte finnes flere hyggelige steder å møtes, få i seg noe varmt, spise noe godt.  

“De faa pladser, som nu findes i Nordmarken, er om søndagene saa overfyldte, at en mængde skiløpere maa gaa sin vei uten at komme i hus. Det kan derfor neppe være delte meninger om, at det for skiidrættens fremme vil være av den største betydning saavidt mulig at avhjælpe denne mangel” 
 

Eksperiment

Med et så edelt mål for øye, ble en gromtomt i Skjennungsåsen, nydelig plassert i høyden og med bare 2-3 timers marsj fra byen, pekt ut som et ypperlig egnet sted for en markahytte.  

Kommunen var med på notene. Skiforeningen fikk leie tomta rimelig. Byggingen kunne starte raskt.  Enkelte var riktignok bekymret for at en slik hytte ville bli for populær. Tilstrømningen kunne kanskje “... bli for stor for at orden kunde opretholdes”, ble det bemerket i forarbeidene.   

Det hele ble sett på som et dristig eksperiment. “... det er at forutse at bygningen meget snart vil vise sig for liten for behovet” skrev pessimistisk skribent i en av Skiforeningens årbok fra den tiden.  

Stappfult

Å anse glasset som halvtomt viste seg imidlertid å være forutseende.  
Da Skjennungstua sto klar i 1910, ble det stedet de møttes, alle de nyslåtte markaentusiastene.  Stua var stappfullt. Etter hvert mente de ivrigste at hytta lå for nær byen. De gikk forbi, ville videre innover. Både image og eventyrlyst tilsa det.  

Her gjaldt det å møte kundenes behov, skjønte Skiforeningen. En ny hytteidé var født.  

Løvenskiolds tilbud

Å utvide Skjennungstua hadde vært den første nærliggende ideen.  Men hva om man heller bygde en hytte til? Lenger inn?   

Området mellom Bonna og Fyllingen ble sett på som en interessant mulighet. Det var en god marsj lenger inn i skogen. Gårdene Bonna og Fyllingen hadde lenge tilbudt husvære for langdistanse-turgåere. Området var kjent for mange. 
Terrenget ble sondert. Diskusjonen må ha nådd grunneier Løvenskiold, som snart tilbød å leie ut en passende tomt ved Bjørnsjøen. Leiesummen var nærmest symbolsk. Oslo kommune, som alt hadde sagt ja til et lån for å utvide Skjennungstua, gikk med på å omdirigere lånet til et sted lenger inn i skogen.   

Skribenten i årboka fra 1924 er fornøyd. Både med Løvenskiold og kommunen:  
Nordmarkes eier, godseier Harald Løvenskiold (...) har med stor generøsitet skjænket foreningen fri tomt ved Bonna i Nordmarken til reisning av en skihytte. (...) Kristiania kommune gik med paa at overføre sin bevilgning paa kr 50 000 (i form av kommunal garanti for et saadant laanebeløp) som tidligere var git til utvidelse av Skjennungshytten til at gjælde opførelsen av den nye hytte ved Bonna. (...) Hytten får en meget vakker beliggenhed på en brink ved Bjørnsjøen og i hjertet av Nordmarken. (...)  

I tillegg måtte noen av foreningens, ifølge årboken, “knappe midler” brukes. Alt i alt kom herligheten på svimlende 80.000 kroner. Det ble for dyrt å innrede andre etasje med det første, kunne Aftenposten rapportere.   

Umiddelbar suksess

Grunnarbeidet ble påbegynt våren 1923. Etter en lengre byggeprosess kunne Kikutstua åpne 9. januar 1926.  

Det tok med andre ord sin tid. I 1925 kom en smule frustrasjon til syne.  
Pengebeholdningen er skrantende.  Aftenpostens journalist, som har fordypet seg i 1925-årboken, kan rapportere:    

"Det første som slaar en opmerksom læser ved gjennombladningen, er den propaganda som foreningen og saken som lyser ut av boken. Man faar først i et smagfuldt indlæg beksked om den prekære situasjon Kikuthytta er i, nemlig at være færdig, men ikke kunne aapnes, fordi man mangler penger til et enkelt, men smagfuldt møblement i den vældige peisestue, til kjøkkentøi, til 30 senger, til service o.l. Man puttes en rød postanvisning i næven og returnerer den – forhaabentlig. Dernæst præsenteres man et medlemskort for sin nærmeste ven, og tegner ham”.  

Skiforeningenen jobbet altså hardt for å få flere medlemmer, og dermed mulighet til å ferdigstille Kikut. Med et presentabelt møblement og kjøkkentøy. Og den sublime kronerullings-oppfordringen, ved å putte en “rødpostanvisning i neven” på folk, førte til flere medlemmer. Samt gavedryss.  

Noen uker senere står det nemlig en liten notis i Aftenposten: 

Til Kikutstua er ydeligere indkommet: Christiania Glasmagasin diverse glasvarer, lamper etc, Ingwald Nielsen komplet utstyr av knive, gafler og skeer. Bredesen, Glad og co haandklær etc, Jordans Børste- og penselfabrik: Diverse koster, børster etc, P. A Mossin: putvar.  

Noen ganger hjelper det å rope høyt i skogen.  

Pop blant ungdommen

Hytta ble umiddelbart et populært turmål, ikke minst for byens ungdommer. Allerede etter et par år føltes hytta for liten.  
Tilbygg og nytt uthus kom på plass. Overnattingskapasiteten kraftig opp, fra 30 til 64.  

Igjen tilbød Oslo kommune sin “vanlig(e) elskverdighet” med et gunstig lån. I tillegg var Norges Badeforbund på pletten på en komplett badstue.  

Snakkis

Fancy badstuefasiliteter til tross. Det var lite annet nymotens på Kikutstua. Tvert i mot var det tungvint å drive hytta. Det merket de første bestyrerne, Margit og Ragnvald Bonna.  

I 1929 frøs vannledningen allerede før jul. Først i mai året var det liv i krana igjen. I mellomtiden måtte det skaffes vann fra Bjørnsjøen. Uten vann, selvsagt uten strøm, dårlig vei inn – og et stort antall gjester som skulle trakteres og gjerne overnatte, ble det et slit. Men gjestene la sin elsk på bestyrerparet, som holdt motet oppe. Kikutstua ble en snakkis.  

Både antall overnattingsgjester og dagsbesøkende gikk kraftig opp de neste årene. Bortsett fra vinteren 1932, da var “eksepsjonelt slette forhold”, ifølge Skiforeningens misfornøyde årbokskribent. 

For å overnatte måtte man være medlem av Skiforeningen og skaffe seg et "logikort”. Ordningen var allerede etablert for Skjennungstua.  

På 1920-tallet foregikk billettsalget hos Ludvig Torgersen og Co i Oslo sentrum. Mandag kunne man sikre seg billett til påfølgende helg. Ellers i uka satset folk gjerne på flaksen. Da var trøkket mindre.  

I en av Skiforeningens årbøker fra denne perioden sukkes det over at enkelte gjester har en lei tendens til å la turen skli over i  afterski.  
Derfor fikk man “(...) for å skaffe gjestene den fornødne ro, pålagt hyttens bestyrer i sådanne tilfelle å træffe foranstaltninger til at hytten forbeholdes de overnattende efter kl. 8 aften.”   

Det fikk være grenser.  

Drev Kikutstua i 37 år

Bare seks år etter bryllupet ble Margit Bonna enke. Hun og Ragnvald hadde fått tre barn.   

Å gi opp driften av Kikutstua var aldri aktuelt, sa hun senere. Med tre faste “innejenter”, pluss ekstrahjelp fra andre nordmarksplasser i helgene, fikset hun strabasene.  

Margit la grunnlaget for Kikutstuas popularitet. Etter 30 år som bestyrer fikk hun Kongens fortjenestemedalje. I ytterligere sju år holdt hun på.  
Margits innsats gjorde inntrykk. Etter hvert ble det også litt enklere. Det var en stor begivenhet da Kikutstua fikk elektrisk strøm i 1952. Elektriske komfyrer, oppvaskmaskin og kaffetrakter endret hverdagen radikalt. Enda enklere ble det da det i 1963 ble mulig å kjøre via Sakrisveien fra Brenna i Sørkedalen og opp. Denne veien var kortere enn å ta seg frem via Maridalen.  

Kongelig besøk

Kong Olav var ivrig Nordmarka-bruker. Kombinasjonen hopp og langrenn testet han blant annet på Kikut, dit han gikk på ski inn for å delta i hopprenn.  
I Skiforeningens årbok er det beskrevet slik: 
I Kikutbakken hadde han et langt hopp, men måtte overende. Mens han sto og børstet av seg snøen i overgangen, kom en av de gode telemarkingene, Gunleik Råmundalen, forbi. 

– Du stod, du, sa Olav.  
– Ja, eg repa meg ikkje te som du, svarte Gunleik. (Repa: Knekke sammen i nedslaget).  

Kronprinsen kunne ha kommentert: – Ja, men jeg hopper lenger enn deg.  
Men det sa han ikke. Han skrøt aldri av sine bedrifter som hoppløper. 
 

“Jeg var på Kikut i helgen”

Utover på 1960-tallet befestet Kikutstua posisjonen som hytta “alle” hadde hørt om. Turen inn hadde et lite element av ekspedisjon over seg, og var et akkurat passe hårete mål. Samtidig som det en helt overkommelig distanse for mange. Det ble et se og bli sett-sted. 

Løypene ble bedre og bedre. Det var koselig å møte kjentfolk i køen, fint å finne flyten over Glåmene, kjenne på mestring. Og ikke minst kunne fortelle om turen senere, litt sånn i forbifarten.  

“Kikut” ble et konsept.  Jo nærmere vi kommer nåtid, jo ofte blir Kikutstua omtalt slik; Kikut. Uten “stua”.  Jeg gikk til Kikut i helgen”. Kanskje ble det Kikut på folkemunne fordi det er akkurat passe upresist. Om han ikke kom seg helt frem, hadde man i hvert fall vært på Kikutstua-ish 

Lokkemidler

Besøkstallet har svingt med vær, vind og føreforhold. Men hvert tiår har også noen karaktertrekk:  

På 50-tallet lokket Skiforeningen med “gratislodd” og muligheten for å vinne gilde gaver. Før klokka 10 en lørdags morgen kunne besøkstallet har passert tusen. Skiforeningen ville skape gode vaner og spre trafikken.  

Sommeren 1953 fortalte bestyrer Margit Bonna til Aftenposten at stadig flere i årene etter krigen hadde oppdaget at Marka var fint om sommeren også. Midt i juli kunne hun rapportere at alle rommene var belagt. Ikke alle oppholder seg like lenge her, rapporterte journalisten. Det kunne variere fra et par døgn til en måned (!), presiserte han.   

Lørdagsfri

På 60-tallet tok lørdagsbesøkene seg opp. Stadig flere fikk lørdagsfri.  Dermed begynte folk å komme fredag kveld. Selv om ikke stua hadde toppkomfort, tok den det igjen på atmosfære, meldte en Afteposten-journalist, som undersøkte trenden.  
På 70-tallet ble løypene stadig bedre og oftere maskinpreparerte.  
På 80- og 90-tallet ble bedriftsmarkedet etablert: Aftenposten formulerte det slik: “At nyforelskede kommer og spør om å få legge bryllupsfesten til Kikutstua, er ingen nyhet. Når næringslivstopper fra Nycomed Pharma, Gjensidige, Freia og Shell kommer syklende med dokumentene og møteboken i sykkelveskene, er det noe nytt.  

Vertskapet

Hvordan beholder en stue langt der inne i skogen sin popularitet i tiår etter tiår. For ikke å si hundre år? 
Menneskene som har hatt imot gjestene har vært avgjørende: Å bli tatt imot, å komme HJEM, slik en aftenpostenjournalist beskrev det i versaler for noen tiår siden.  

Å bli møtt med et anerkjennende nikk, møte smilet bak disken. Det funker alltid, enten du er seks år og har satt personlig rekord. Eller du skal varme deg foran peisen for femtiende gang.