Ingrid ble historisk
En typisk høstdag i en løypekjørers liv: Dra ut i gryningen, utstyrt med en rekke ulike oppdrag. Komme tilbake når sola er på vei ned – med en dobbelt så lang arbeidsliste.
– Det er alltid noe mer som skulle vært gjort!
Løypekjører Ingrid Bolstad Danielsen konstaterer at arbeidsoppgavene har en tendens til å balle på seg gjennom en lang dag i skogen.
Står man i en myr og baler med å få opp et løypeskilt, kan man være sikker på at sidesynet fanger opp et tre som har falt over ende i traseen like ved. Eller at vinden har lagt en skiltstake i bakken.
Men denne dagen skal det kun handle om markaskilt, har Ingrid bestemt.
150 av dem skal byttes ut. De gamle og utslitte er spredt over en stor del av Krokskogen, i et område hun ikke preparerer løyper vinterstid og derfor ikke er lommekjent. Derfor er hun desto nøyere forberedt. Har brukt et stort antall timer på ski i området, for rekognosering.
Egentlig jobber Ingrid med løyper som har sitt utgangspunkt fra Stryken, Svartbekken, og Bislingen, mange mil unna, nord i Nordmarka.
Da hun fikk i oppdrag å også bytte ut skiltene på Krokskogen, ble det mange skiturer vestover sist vinter. På én av dem stoppet ikke måleren før rett under sju mil. Da hadde hun plukket med seg løypekryss over store deler Krokskogen, notert ned skiltmangler, og satt nye i bestilling.
Nå skal “Trantjern gård 17” opp, i et løypekryss i nærheten av Vesleflåtan.
Kollega Kjetil Gundersen, løypebas på Krokskogen, har kjørt henne i pickup fra Ringkollen, slik at hun skal rekke over det store området på én dag.
Kjetil er utnevnt til skiltassistent for anledningen, og spøker med at “mistenkelig mange” skilt viser vei til hennes del av Marka, der Trantjern gård snart blir den nye markastua for skientusiaster.
– Det er jo viktig å vise folk vei til de koselige markastuene, parerer Ingrid. Hun ser frem til at det snart blir nytt liv i Trantjern, der det finnes en serveringshistorie tilbake til tidlig 1900-tallet.
Kjetil får kjørt seg denne høstdagen. Når Ingrid ikke når opp til toppen av staken med drillen, tross medbragt kjøkkentrapp, peker og forklarer hun hvordan skiltene bør stå.
Målet er å “rydde litt opp” i skilt jungelen i samme slengen, forklarer hun kollegaen.
– Se der. Fem skilt på en og samme stake! Det er unødvendig mange. To centimeter lenger ned, Kjetil.
Ingrid er mest opptatt av å gjøre en god jobb, og mindre opptatt av å være
historisk. At det skulle gå så mange år før en kvinne ble ansatt som løypekjører, er jo heller ikke så mye å skryte av, egentlig.
Da Ingrid kom til Skiforeningen i 2020, gikk hun inn i teamet til løypebas Lars Gulbrandsen på Stryken. Tilfeldigheter og litt flaks, mener hun.
Ikke bar hun på en gammel drøm om å bli løypekjører. Hun følte seg heller ikke spesielt teknisk anlagt. Maskiner og større kjøretøy var litt fjernt.
– Vi hadde ikke en gang bil da jeg vokste opp. Skulle vi på ski, tok vi bussen fra St. Hanshaugen og inn til Maridalen, ler hun.
Fem år senere er hun og Lars fortsatt et team og en del av et lag på 17 fast ansatte løypekjørere og løypebaser. For ikke å snakke om de mange og trofaste frivillige som stiller opp når det trengs.
– Ja, her var det hummer og kanari av bits, ser jeg.
Hun nikker blidt mot Kjetils utvalg, og konstaterer at lasteplanet er rikelig utstyrt – om enn noe uorganisert.
De tilårskomne skiltene i skogen er kommet opp i ulike tidsepoker. På skruefronten krever de spesialbehandling, viser det seg. Dessuten er det et visst system i Kjetils rikholdige skruebeholdning, må hun medgi.
Etter hvert går det raskt å finne riktige bits og få skiltene ned. Varsomt blir de lagt i stabler. Senere skal de selges på auksjon, inntekten blir ført tilbake til løypearbeidet, det er en fin, liten runddans, synes hun.
– Noe av det beste med jobben er å se umiddelbare resultater.
Ingrid beskriver sporene som folder seg ut bak den flere tonn tunge løypemaskinen. Perfekt pakket snø bak en liten scooter, som har kjempet seg gjennom et trangt søkk, og likevel skapt et perfekt grunnlag for senere sporsetting.
Hun og Kjetil utveksler erfaringer mens de tilbakelegger kilometer på kilometer innover i skogen. Ulike taktikker under vanskelige preppeforhold diskuteres. Det er alltids noe å lære av en kollega. Det er mer enn 100 års løyperfaring til sammen i Skiforeningen, pleier løypementor Lars på Stryken å si.
– Det vanskeligste partiet mitt er over Snøploghøgda, mot Katnosa, forteller Ingrid.
– Landskapet er vidde-aktig. I spesielt lys, eller om natten og ved store snøfall, er det vanskelig å se stakene. Da tar jeg det veldig, veldig rolig.
Løypekjørerne har gjerne sin egen signatur på sporet. Ingrid ser lett om det er Lars eller avløser Amundsom står bak et spor. Små detaljer avslører; en sporsetting til venstre fremfor høyre i en bakke. En håndtering av en skarp sving. Sånne ting.
Selv er hun aller mest glad i sporene som snor seg gjennom ulendt terreng. Scooterløypene kan være et slit å preparere, men desto finere å gå i, mener hun.
– Det hender jo jeg går lei løyper. Men når jeg har helgefri, kommer jeg meg oftest ut på ski. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre å bruke tiden på, egentlig.
