Bruk skjemaet under til å søke etter bilder og sortere resultatet. Merk at det er mange kombinasjoner som ikke vil gi resultat. Resultatet vises i bildeslideshowet og i tabell under skjemaet. Slideshowet spiller av seg selv hvis muspekeren holdes utenfor bildet.
Rett syd for Heinsteinen er det en liten hylle over stupet mot øst som gir vid utsikt. Nå var ikke lysforholdene slik at de innbød til panoramabilder, men det var fortsatt litt sol på Smalstrømhøgda i østenden av Bjørnsjøen. Det nærmeste vannet er Østre Fyllingen, som skilles fra Bjørnsjøen av Damtangen med kraftledningene. I horisonten stikker tårnet på Varingskollen opp.
Solen var på vei ned, og det kom kald trekk. På tide å starte på hjemveien mot Stormyra og veien tilbake til Elveli. Vi hadde tid til å studere et kart (DNT ut.no) med ekvidistanse 1 meter på vei hit fra flyvraket, og å se enda mer detaljert på det her. Kollen ved Heinsteinen er målsatt til 572,2 moh. Om dette refererer seg til steinen eller den faste ryggen, er ikke oppgitt. Nabokollen mot vest, som det hevdes at er Heikampens høyeste punkt, er 569 moh. Toppen på Heinsteinen er i alle fall ikke mer enn tre meter høyere enn åsryggen på bilde nr. 37972, så da må denne faste ryggen være det høyeste punktet på Heikampen.
Sett fra syd går steinen til venstre, den vestre, nesten i ett med terrenget, dvs. at den ser ut som en naturlig fortsettelse av den mosegrodde ryggen. Selve Heinsteinen til høyre ligger litt for seg selv, men siden mot den mosegrodde ryggen ser ut som om den kunne ha passet mot denne. Så steinene er nok isens verk, men her heller dens sprengvirkning i sprekker enn som transportør av flyttblokker. Se også bilde nr. 32613 Heinsteinen sett fra nord.
Som dette bildet viser, var det svært nær at to toppbrekk havnet oppå restene av Piper Cuben. Men ellers i området var det forholdsvis få vindfall og lite toppbrekk. Det satte vi pris på da vi gikk skauleis mot Heikampen og Heinsteinen, terrenget her med tallrike koller og myrhalser er krevende nok uten ekstra hindre. Typisk elgterreng, og ferske elgspor var det overalt.
Siden første besøk i 2015, bilde nr. 24506, har det ikke skjedd mye med selve vraket, men høyere og tettere skog har gjort det vanskeligere å finne. Selv om det har vært noe nedbør i det siste, var bekken nå bare et sig blant flere sig, og stup og skrenter er det mer enn nok av i området. Tråkkene er dyretråkk som dukker opp og forsvinner igjen. Det gikk å finne vraket etter hukommelsen, men ellers er nok GPS og helst et detaljert kart best. Turkartet er altfor grovt.