Bruk skjemaet under til å søke etter bilder og sortere resultatet. Merk at det er mange kombinasjoner som ikke vil gi resultat. Resultatet vises i bildeslideshowet og i tabell under skjemaet. Slideshowet spiller av seg selv hvis muspekeren holdes utenfor bildet.
Det er ikke mange synlige spor etter tunnelen Store Daltjuven – Sandungskalven. Tunnelinntaket skal ligge under vann, og tunnelen ender på Ingvaldsflaten, nesten 500 meter nordnordøst for bekkeutløpet i nordenden av Sandungskalven. Tunnelen er avsluttet med et flott tilhugget steinhus som er utført som en målerenne. Enda et eksempel på gamle dagers steinhoggerkunst og at det gikk an å flytte selv store steinblokker uten bruk av maskiner. Rett nedenfor steinhuset er det to brukar etter en gammel bro, men selve broen var nok her av tre.
Langs blåstien, omtrent midtveis mellom fangdemningen og den nederste fossen, ligger et gammelt sikringsskap og minst en rørbit henslengt på ei steinrøys. Kanskje lå kraftstasjonen i dette området? Her er det ikke tilrådelig å undersøke nærmere før terrenget blir tørrere og årsveksten har visnet ned.
Kraftstasjonsdalen er bratt, ganske trang og vill, som en brattere utgave av Svenådalen på sitt trangeste. Det var derfor ikke fristende under dagens ganske fuktige forhold å følge bekken nedover for å se om det var spor etter turbin og generator. Dette er den nederste fossen, som etter kartet kanskje er seks meter høy. Langs blåstien, men mye høyere oppe, ligger et gammelt sikringsskap og minst én rørbit henslengt på ei steinrøys.
Kraftstasjonsdalen har fått navnet sitt etter at det ble bygget et elektrisitetsverk der for å forsyne tunnelanlegget med strøm til viftene, og kanskje med elektrisk lys i tillegg. På bildet er det rester etter en demning i tilhogd gråstein, sannsynligvis en fangdemning, og enten en overløpsrenne eller renne for rørledning fra denne. Her krysser også blåstien ned dalen bekken, og man har valget mellom å vasse på flate steiner/flaberg på toppen av en foss eller bruke stokkebrua for å komme seg over. Med dagens vannføring var vassing ikke tilrådelig, og stokkene var både sleipe og noe råtne, så da ble det krabbing på alle fire over brua.
Om det ikke er mye å se etter tunnelprosjektet ved Store Daltjuven, er det mange spor langs bekken derfra. Ca. 90 meter fra veikrysset inn til Daltjuvtomta er det et høyt gjerde på venstre side av veien, og på nedsiden av dette ser det slik ut som på bildet: Bekken lager en kanskje tre meter høy frisk foss ned i en utsprengt renne, som mot vest ender i et tverrslag til tunnelen fra Grimsvann. Dette er starten på bekken ned Kraftstasjonsdalen.
Den utsprengte renna er starten på bekken ned Kraftstasjonsdalen. Kartet fra 1872, se bilde nr. 27629, gir ingen klar forklaring på hvorfor det var nødvendig å sprenge ut en slik renne, om det da ikke er riktig at bekken fulgte veien et stykke nedover før den i bue rant ned i Almedalen. Men så gamle kart har gjerne betydelige unøyaktigheter.
Ved Store Daltjuven er det ikke mange tydelige spor etter det store tunnelprosjektet Gjerdingen/Grimsvann – Store Daltjuven og Daltjuven – Ingvaldsflaten/Sandungskalven. Vannet er demt opp ved utløpet i nord med en lav demning av samme type som ved Grimsvann. Utløpet av tunnelen fra Gjerdingen er vanligvis under vann, og er ikke synlig. Men i dette området var det bolig for ingeniører og oppsynsmenn, og en stor brakke for arbeiderne.
Veien som ble anlagt forbi vannet ved Tunneltippen demte det opp, men har stikkrenner rett under veitoppen. Men det syntes ikke beveren at var bra nok, så den bygde sin egen demning på toppen av veien, og sørget for at vannet fikk sin karakteristiske profil med mange døde trær langs kantene. Men som bildet viser, var dette en god stund siden.
Det skal ha vært flere tverrslag til tunnelen Gjerdingen – Store Daltjuven, og dette er ett av dem. Forsvarlig avstengt med sammensveiste kamstål, og egentlig lite fristende å gå inn i med vått og sleipt gulv med steiner og plankebiter. Dette kan ikke ha vært en trivelig arbeidsplass for de to-mannslagene som drev tunnelen med håndboring.
Slik ser det ut innover i tverrslaget vest for Svartvann. Her gikk det sannsynligvis en trallegang med sporvidde 600 mm for vagger som fraktet ut utsprengt tunnelmasse. Det er egentlig lite fristende å gå inn her med vått og sleipt gulv med steiner og plankebiter. Dette kan ikke ha vært en trivelig arbeidsplass for de fire to-mannslagene som drev tunnelen helkontinuerlig med håndboring.
Tunneltippen vest for Svartvann er navnsatt på Markadatabasens kart. Navnet kommer av at massen fra et av tverrslagene til i tunnelen Gjerdingen – Store Daltjuven er dumpet ned den bratte åssiden her, og senere brukt til å lage en vei som også demmer opp et langt og grunt vann i dalbunnen. I løpet av 100 år har rødlav funnet gode voksekår her.
Grimsvann har i nordenden en demning og en kanal videre mot nord, begge deler kunstferdig utført i gråstein. Dette er starten på vannets reise til Grimsvannsputten, og derfra ca. 50 meter videre mot nord, før det forsvinner inn i et hull i åssiden som vist på dette bildet. Det er en loddrett sjakt rett ned i tunnelen Gjerdingen – Store Daltjuven, godt inngjerdet med solid gjerde. Det er også andre byggverk og installasjoner på dette stedet, men funksjonen til disse er ikke avklart ennå.
Etter Grimsvannsputten rant bekken fra Grimsvann videre gjennom en stor myr på sin vei mot Gjerdingselva. Nå ble bekken her snudd ved at det ble gravd en renne inn i myra som hellet ned mot fordypningen med kum rett nord for innløpet av Grimsvannsbekken til tunnelen Gjerdingen – Store Daltjuven. Renna var delvis steinsatt slik som renna ut av Grimsvann. Tunnelinnløpet ligger høyere enn kummen, og lekkasjevann gjennom muren bak dette renner også ned i fordypningen, hvor det bare forsvinner. Er det enda et tilløp til tunnelen gjennom kummen? Vannet i den roterte langsomt som en treg badekarsvirvel. Spor etter den siste flommen viser at vannet da sank så fort ned at alle stråene i fordypningen er bøyd i retning mot kummen.
I forbindelse med det store vanntyveriet ble bekken mot nord fra Grimsvannsputten snudd etter inntaket til vanntunnelen fra Gjerdingen. Myrene i nord ble drenert til gropen ved hjelp av dettet utgravde og steinsatte bekkeløpet. Betongkassen på bilde nr. 37679 er synlig mellom trærne mot øvre høyre. Se også bilde nr. 27625 og bilde nr. 37678 for mer informasjon.
På dette bildet fra 2017 er mer av gropens indre synlig. Midt i bildet er betongkassen, den gang uten gitter. Bak denne er et mørkt felt synlig. Dette er en del av steindemningen mot Grimsvannsputten. Her renner lekkasjevann gjennom demningen, og her er det også overløp for det vannet som hovedinntaket til vanntunnelen ikke klarer å ta unna ved flom. I tillegg renner vannet fra bekken fra nord ut her. Bildet ble tatt etter flom, og retningen på stråene over betongkassekanten viser at vannstanden da var høyere enn denne. På nettingen i gjerdet foran hovedinnløpet til vanntunnelen er det spor etter en vannstand ca. 30 cm over normalen.
Skiforeningens klopp over Grimsvannsbekken rett syd for Grimsvannsputten har en advarsel om HØYSPENNING - LIVSFARE. At det er fare forbundet med å gå over det ganske råtne og svært glatte plankedekket, er nok riktig. Høyspenningen må imidlertid den som går over, selv sørge for.
Øst for reguleringshuset står damvokterboligen med uthus. En kilde sier at damvokterboligen ble bygget ny i 1908, en annen at den var arbeiderbrakka Daltjuvtomta som ble flyttet dit etter at tunnelene var ferdige. Gamle bilder fra Gjerdingdammen og fra Daltjuvtomta er av såpass dårlig kvalitet at det ikke er mulig å avgjøre om det siste er riktig.
Noen har kanskje undret seg over at det ikke er noen reguleringsanordning i demningen ved utløpet fra Gjerdingen, men bare et overløp. Dette bildet gir svaret. I dette huset er reguleringsventilen for tunnelen Gjerdingen – Store Daltjuven, og rett utenfor dette er tunnelinntaket som går helt ned til reguleringsdybden på syv meter.