Bruk skjemaet under til å søke etter bilder og sortere resultatet. Merk at det er mange kombinasjoner som ikke vil gi resultat. Resultatet vises i bildeslideshowet og i tabell under skjemaet. Slideshowet spiller av seg selv hvis muspekeren holdes utenfor bildet.
Tar du turen fra Dronningens utsikt til Kleivstua, kommer du forbi øvre vendestasjon på taubanen i Krokkleiva. Vendeskiva og tre bærebukker står der fortsatt, men også her vokser landskapet raskt igjen. Forskjellen mellom dette bildet og bilde nr. 17324 fra 2012 viser tydelig hvordan trærne har skutt i været i løpet av fem år.
Vanligvis er det kua som har det godt i den grønne eng, men her langs stien til Dronningens utsikt har en gammel Gråtass funnet hvile omgitt av villeng. Dette er en helgrå tidlig utgave med bensinmotor, som også ble brukt i Standard Vanguard og Triumph TR2/TR3 på slutten av 1940-tallet og i 1950-årene. Her er ingen unødvendig luksus, funksjonalitet er det som teller. Kvalitetskontrollen i England var allerede da noe tilfeldig, her sitter Ferguson-merket over grillen opp-ned.
Dette er bildet på opplysningsskiltet på bilde nr. 23950. Data og fotograf er ikke kjent, men bildet er sikkert fra før 1948, da taubanen ble tatt i bruk. Sannsynligvis er det mye eldre, siden det ikke er noen tydelig vei fra Kroksund til Garntangen. Benken i forgrunnen har mistet ryggstøet, så forfallet var i gang. Ved Sundøya ligger det en stor tømmergrime.
Fortsett stien nedover, og du kommer til en lysning med benker og bord. Utsikten var helt tilgrodd, men ble ryddet i 2010. Nå vokser det friskt igjen, men utsikten mot Sundvollen, Viksåsen og Røyselandet, og deler av Tyrifjorden og Steinsfjorden er fortsatt fin. Men det er bare et spørsmål om år før den gamle taubanebukken er gjemt bak løvskogen. Avstanden hit fra selve Kleivstua er ca. 300 meter. Bilde nr. 23952 viser utsikten slik den var før taubanen ble bygget.
Mange anbefaler å klatre opp til Gygra fra Dronningveien og langs nordsiden av det store raset. Noen av de som fulgte dette rådet, foretrakk å klatre videre oppover i stedet for ned igjen i ur og ras. Vi har besøkt Gygra flere ganger før, og har alltid tatt den ovenfra. Nord på kollen 480 moh. er det en revne i stupet som fører ned til et platå med mosegrodd ur. Platået ender i et høyere stup. På kanten av dette er det satt opp ei helle av rombeporfyr ovenfor en bratt revne. Dette er veien ned mot Gygra. Bratt og til dels med få fester, men ved å bruke armer og ben samtidig, går det på et vis. IKKE prøv denne hvis det er vått og/eller glatt! Et sikringstau hadde gjort seg øverst. Nedstigningene er stedvis merket med mørkegrønn maling.
Syd for vaktgygra på bilde nr. 23942 står det fire vaktgygre til på rekke og rad. Tre av disse er av den mer klumpete sorten, mens den lengst mot syd er høy og kraftig. Her var det så trangt og mye kratt at bare tre kom med på bildet, og den sydligste (til venstre i bildet) er nesten ikke synlig bak løvverket. Den er synlig fra Dronningveien nedenfor Kronprinsens utsikt, og også fra veien der den passerer nedenfor det store raset.
Dette er Gygra slik som jeg husker henne fra gammel Ringerikskalender med bruntonet trykk. Andre gamle bilder fra svart/hvitt-tiden viser henne også slik. I teksten til bilde nr. 16438 gir LarsAS en grei oppsummering av sagnet om Gygra. Bilde nr. 23946 og bilde nr. 23947 viser Gygra slik hun var i år 2000.
Fra vaktgygra på bilde nr. 23942 er det bare om lag 50 meter til selve Gygra, men terrenget er mest mosegrodd ur med krattområder, og Gygra vet å gjemme seg. For den som går for høyt og for langt mot nord, ser hun slik ut. Selv om jeg har hilst på henne flere ganger tidligere, ble det bom på første forsøk denne gangen. Toppvarden, som markerte at Gygra er besteget, er nå borte.