Bruk skjemaet under til å søke etter bilder og sortere resultatet. Merk at det er mange kombinasjoner som ikke vil gi resultat. Resultatet vises i bildeslideshowet og i tabell under skjemaet. Slideshowet spiller av seg selv hvis muspekeren holdes utenfor bildet.
Da den gamle Drammensbanen ble bygget i perioden 1869 – 1872 var det enklere å legge sporet på fylling enn å sprenge tunneler. Det er likevel to tunneler i oppstigningen fra Lierdalen til Spikkestad, en kort nord for Gullaugkleiva, og den omlag 300 meter lange Røykentunnellen rett syd for parkeringsplassen. Drammensbanen var opprinnelig smalsporet, men ble bygget om til vanlig bredt spor i 1920. Tunnelprofilen ble da utvidet, og partier med dårlig fjell ble støttet opp med søyler og himlinger av betong. P-plassen er synlig i tunnelåpningen.
Bærebukkene til taubanen hadde typisk fire betongklosser med innstøpte ankerskruer for benene. Dette er det siste vanlige fundamentet før taubanen krysser Drammensbanen på vei til Gullaug. På grunn av terrenget og langt spenn over Gullaugkleiva er betongklossene her høyere enn for de fleste i flatere terreng. Det er også et fundament nærmere Drammensbanen, men det har bare to betongklosser på den ene siden av taubanetraseen.
Rett syd for Setra lå den sydligste av mellomstasjonene på taubanen Gjellbekk – Gullaug. Dette var siste mellomstasjon før banen gikk bratt nedover til Cementfabriken Norge på Gullaug. Siden det har vært flatehogst i området, er er alle fire lodd synlige samtidig, men krattet skyter raskt i været, og utsikten mot vest er allerede borte. Bilde nr. 3460 viser hvordan det så ut der i 2004.
Ved taubaneloddene vokser også gul korallsopp i moseteppet, eller kanskje var det gullkorallsopp. Uansett betraktes den som en god matsopp etter steking. Uheldigvis ligner eldre eksemplarer av giftkorallsopp på disse, men den skal være sjelden. Vi tok ikke sjansen.
Ved Sprengstoffdammen lå det ei hel grend med husmannsplasser. Den eldste er Setra fra 1700-tallet, og fra 1820 flyttet fattige slitere inn på Høgda, Slottet, Pålsestua, Bekkestua og Ula. Midt på bildet er hustuften på Ula som lå på vestsiden av Sprengstoffdammen og høyere i terrenget enn denne. Området har mange rydningsrøyser, og det er tydelig at her har det vært teiger med dyrket mark. Plassene er ikke lette å finne.
Dette er det nordligste av de to loddene som var gjemt på bilde nr. 22238. På bildet er også to av betongfundamentene til mastene. Strekket nordover herfra over Sørumsdalen var med sine 700 meter det lengste på taubanen. På sydsiden er det mulig å følge slike fundamenter, men mindre, gjennom skogen et stykke i retning Gullaug.
Fra 1917 til 1928 gikk det taubane fra kalkbruddene ved Gjellebekk til utskipningshavna ved Gullaug. Det var tre mellomstasjoner med lodd for å holde bærekablene stramme, en rett opp for Gullaug, en på Sørumsåsen, og en på Skakkleivåsen. Fire lodd på hver stasjon, to på 20 tonn for kabelen med fulle kurver, to på 10 tonn for returvaieren. Bildet viser de to sydligste loddene på den midterste mellomstasjonen. De nordligste er gjemt i krattet til høyre for disse.
På bilde nr. 22272 er et reguleringsratt til en damluke synlig mot venstre bildekant. Dette bildet viser luftsiden av demningen på samme sted. Demningen er 80 meter bred og mer enn 15 meter høy og med leider ned. Men ingen rørledning eller utløp er synlig i bunnen, og heller ikke ellers i demningen. I betongdekket på kronen er datoen 8.9.1943 risset inn, men selve gråsteindemningen er fra 1916.
Om lag 400 meter nord for p-plassen Gullaugskleiva ligger et lite tjern med navn Sprengstoffdammen. Siden Skapertjern var opptatt av Drammen kommune som vannreservoar, ble bekken fra sydvestsiden av Gyriåsen oppdemt her som reservoar for Norsk Sprængstoffindustri da den ble etablert på Gullaug i 1916. Nå er det en ganske idyllisk dam.
Her, rett før Gullaug stasjon, strevet i sin tid El. 1 seg opp de gamle Lierbakkene etter at Kristiania – Bragerøen i 1922 ble NSBs første elektrifiserte strekning. Da Liertunnellen kom i 1973 ble den nedlagt og omgjort til turvei og skiløype. Ved overgangen på bildet er både de elektriske mastene og festene for kjøreledningen bevart siden elektrifiseringen. Noen av stolpene i rekkverket er skinnestubber fra desember 1918.