I Markadatabasen finner du et omfattende bildearkiv med bilder fra Oslomarka og omkringliggende områder som dekkes av Markadatabasen. I tillegg til markabilder vil du finne bilder fra kurs og arrangementer, for eksempel gamle World Cup arrangementer i Holmenkollen. Du søker og navigerer i disse bildene ved hjelp av den avanserte søkefunksjonen. Du kan evt. også gjøre enkelt fritekstsøk mot bildenes titler ved hjelp av søkefeltet oppe til høyre.
Nedenfor ser du bare de nyeste bildene som er lagt inn.
-
Bolchen Træsliberi
Også i den nedre bratte delen av Myllselva ble det anlagt et tresliperi på 1870-tallet. Det fikk navn etter Hans Bolchen, som var primus motor i arbeidet. For å drive dette og skaffe til veie tømmer (kubb), ble det gravd kanaler og bygget demninger for å øke fallhøyden, se bilde nr. 31561. Denne solide muren skal være grunnmuren til fabrikken. Her er ikke spor etter noen turbin, men litt lenger ned i elva er det noe som ligner på en liten fangdemning. Men drivvannet skulle komme fra Kubbdammen, og den skulle ligge i en helt annen retning. Her er det mye usikkert. Dette anlegget ble også delvis ødelagt av en flom i 1908, men ble bygget opp igjen. Det ble nedlagt før 1914.
Se på bildet -
En 600 meter lang håndgravd kanal
Det var ikke bare ved Sliperiet at Myllselva ble ledet vekk fra sitt naturlige løp. Også før den nedre brattere delen ble vannet ledet vekk. Fra Noackdammen til Kubbdammen ved Friland ble det håndgravd en 600 meter lang kanal. Kanalen er fortsatt godt synlig, men ødelagt der den krysser Vestbygdveien. Noackdammen og Kubbdammen er det vanskeligere å finne. Vannet skulle brukes til å drive turbinen på Bolchen Træsliberi, se bilde nr. 31562.
Se på bildet -
Demningen ovenfor Sliperiet
Denne demningen har vært gjemt av stor skog i mange år, og var nok temmelig ukjent, selv om skiløypa gikk rett forbi. Nå har flatehogsten åpnet opp landskapet, og slik tar den seg ut fra skiløypa en julidag. Bak demningen er det nå nesten gjengrodde øvre delen av magasinet til saga, Knippahøla, synlig.
Se på bildet -
Demningen i Fløyta i Myllselva
Fløyta, også kjent som Myllsfløyta, er tjernet rett øst for Mylla dam. Fløyta var også demt opp med en demning for at vannet i elva skulle bli ført over til enda en dam rett ovenfor Sliperiet, se bilde nr. 31560. Men hvor var nå denne demningen? Fra brua over elva ser det ut som om elva bare har skåret seg gjennom en jordrygg. Men går du øst for og nedenfor denne, viser denne tørrmurte demningen seg. På vannsiden har den blitt forsterket med en solid jordvoll.
Se på bildet -
Gruva i søndre Ramndalen
Denne gruva er et bevis på at det ble funnet drivverdig malm i Ramdalskollen. Her var det mest sink og noe kobber. Både sporvekselen på bilde nr. 31557 og steintippen utenfor gruva viser at her var det betydelig produksjon og bruk av vagger til transport. Bunnen i stollen er dekket av vann og sleipe steiner, og stollen fortaper seg i mørke, slik at det ikke er mulig å bedømme hvor langt den egentlig går innover. Drften ble avsluttet i 1914.
Se på bildet -
På rett spor til gruva i søndre Ramndalen
I perioden 2000 -2002 var det kjentmannspost ved gruva i søndre Ramndalen, se bilde nr. 31558. Siden da har det vokst til tett kratt langs og i traktorslepet i dalen, og oversikten er nå dårlig. Da er det kjekt med denne sporvekselen som viser veien til gruva og samtidig fungerer som en slags bru over bekken.
Se på bildet -
Et skjerp på Ramndalskollen
I tillegg til dagbruddet er det et stort antall skjerp øst på Ramndalskollen. Dette er et av de middels store, et stykke syd for dagbruddet på bilde nr. 31555. Kollen har ganske bratte sider, og bare bruddstykker av tråkk. Det kan være lurt å angripe den fra sydøst fra det flatere partiet der blåstien fra Spenningsby går under kraftledningen, og det er et ganske tydelig tråkk i bratta.
Se på bildet -
Dagbrudd på Ramndalskollen
Rundt århundreskiftet 1800/1900 var det stor interesse for leting etter kobber, svovel, sink og bly. Et engelsk firma tok for seg Ramdalskollen, og satte tydelige spor etter seg der. Dette nå vannfylte dagbruddet på platået på østsiden av selve kolletoppen er det mest tydelige vi fant. Vi fant ikke spor etter noen opparbeidet transportvei derfra.
Se på bildet -
Demningen i Mylla: Mylla dam
Ved utløpet av innsjøen Mylla sto i 1887 en eldre demning som demmet opp 1 alen, og hadde vært manøvrert til fordel for en nedlagt mølle og et sagbruk. I 1887 ble det reist et mindre tresliperi ved Myllselva. Tresliperiet fikk rett til å forhøye demningen med 1 alen og til å bruke vannet til drift av sliperiet, som deretter bygget en helt ny tørrmurt gråsteindemning. Den fikk toppdekke av betong i 1955.
Se på bildet -
Ruiner ved Mylselven Træsliberi
Mylselven Træsliberi ble etablert i 1887/88 og utnyttet de øvre fallene i Myllselva. Vannet dit ble ledet gjennom et system av demninger og kanaler til en dam, og derfra gjennom en rørledning ned til bunnen av sliperiet. Dette var et stort anlegg med fabrikkbygninger og boliger for ledelsen og arbeidere. Sliperiet skiftet senere navn til Lunner Træsliperi, deretter til Lunner Træmassefabrik. Sliperiet gikk konkurs i 1929/30, og alle bygninger er nå revet. Bildet viser sannsynligvis dammen som samlet opp vannet til saga på bilde nr. 31552.
Se på bildet -
Ruiner etter saga nedenfor Mylselven Træsliberi
I tiden da Mylselven Træsliberi var i drift, var det store dimensjoner på tømmeret. Med gode priser på skurlast var det mer lønnsomt å bruke de grove stokkene til materialer og bare lage tremasse av mindre dimensjoner og avkapp. Eieren av Mylselven Træsliberi bygget da en turbindrevet sag rett nedenfor sliperiet. Turbindriften gjorde det mulig å utnytte vannet fra sliperiet en gang til. Bildet viser søylene som sagbygget sto på, og en drivaksel med to remhjul. Sagdriften opphørte i 1949.
Se på bildet -
Demningen ved Storfløyta i Myllselva
Fra bilveien ser det ut som ei bru, men det er en demning med bunnluke, tappeluke eller muligens fløtningsløp, og overfall på to nivåer. Dette er en tørrmurt gråsteindemning, antageligvis bygget etter storflommen i 1908, og senere tettet med støp på vannsiden. Flytetorver demmer nå opp vannet før demningen.
Se på bildet -
Storfløyta i Myllselva
Tjernet Storfløyta er synlig på nordsiden av veien mellom Svartbekken og Sliperiet (Mylselven Træsliberi). Dette er ikke et naturlig tjern, men et oppdemt vannmagasin for industrien som lå lenger ned langs elva (Bolchen tresliperi). Nå er bunnluka åpen og vannstanden på minimumsnivå, og tjernet vokser igjen med siv.
Se på bildet -
Auretjern sommerstid
Det er flere bilder av dette Auretjernet (ved Auretjernsetra) i Markadatabasen, alle vinterbilder. Men tjernet er verdt et besøk også sommerstid, særlig nå når det er lagt en ganske tørr blåsti i lia på østsiden litt innenfor den heller våte stien i skiløypa. Fjærskyene (Cirrus) viser at væromslag er i vente, og allerede før Jevnaker ble den tykke skyveggen i syd godt synlig.
Se på bildet -
Auretjernsetra: gammel laftekunst
Gjennom restene av tilbygget til setra vokser det nå et stort tre. I skyggen under dette har ikke brenneslekrattet fått fotfeste, og bølgeblikket fra taket gir også dårlige vekstvilkår. Her kan gammelt, godt laftehåndverk fortsatt beundres. Mer informasjon om setra er dessverre ikke åpent tilgjengelig på Internett.
Se på bildet -
Auretjernsetra: ruin med brenneslevern
Ruinen av Auretjernsetra er ikke lett tilgjengelig sommerstid, omgitt av tett og høyt brenneslekratt som den er. Men det langt fremtredne forfallet er likevel godt synlig.
Se på bildet -
Store Klattertjern
Store Klattertjern er et pent skogsvann nordøst for Svartbekken p-plass. Langs vannet er det flere fine leir-/rasteplasser, og det skal være godt besøkt i helgene. Det skal også være et godt fiskevann med til dels stor, men sky ørret. Denne dagen var det ganske stille for folk der.
Se på bildet -
Rast ved Huldreputten
På toppen av stupet var det fint med en rast i solskinnet. Her var det utsikt mot Fjellsjøhøgda og Bislingflaka, og ganske fritt for mygg og stikkefluer. I vannet nedenfor var det tallrike vak av småfisk.
Se på bildet -
Huldreputten syd for Store Klattertjern
Syd for Store Klattertjern ligger Huldreputten, et litt langstrakt myrvann med stup langs den ene langsiden. Enda et av tjernene i Marka med huldernavn, andre er Huldertjern i Vestmarka, bilde nr. 28201, Huldretjern på Krokskogen syd for Spålen, bilde nr. 27740, og Huldretjern i Nordmarka nordvest for Mago, så langt uten bilde. Huldretjernene har dobbelt bunn og gjerne stup langs minst én side.
Se på bildet -
Værhardt på åsryggen vest for Kolsåsputten
Jordlaget på åsryggen vest for Kolsåsputten er skrint, så her vokser det for det meste spredt furuskog og lyng. Furuene bærer preg av at det er værhardt her, mens større områder med død lyng er en følge av fjorårets tørkesommer. Herfra er det flere punkter med bra utsikt over Vestre Bærum. Omtrent midt på dette bildet blinker det i Stovivann.
Se på bildet -
Flaggsprettpost syd for Kolsåsputten
Vest for Kolsåsputten ligger det en liten åsrygg, og syd på denne, under en skrent, har turorienteringen Flaggspretten en post dette året. I syd ender ryggen i etasjer av stup, med en kløft mot øst. På toppen av den sydligste småkollen er det en ansamling av bærbare steiner.
Se på bildet -
Stille ved Kolsåsputten
Kolsåsputten ligger noe utenfor allfarvei i et bevokst myrområde vest for toppartiet til Nordre Kolsås. Et sagn sier at den er bunnløs. Et annet, og mer fantasifullt sagn sier at det skal ligge et vikingskip der: «lige under det høie Korsebergs Top ligger et lidet Vand, i hvilket der, efter Sagnet, skal være Kjølen av et Skib tilligemed Knærne tilsyne». Selv om det var blankt vann denne dagen, var det ingen spor etter slikt i vannet, bare noen flytetorver.
Se på bildet -
Demningen i Stovivann
Som beskrevet under bilde nr. 31530 har Stovivann vært benyttet som vannreservoar helt siden 1897. Dagens demning er mye yngre, en betongdemning med overløp i to nivåer og bunnventil med gjennomgående rør. Det hele ser ut til å være kanskje så lite som ti år gammelt, antageligvis en oppgradering av demningen fra 1950-tallet. En tett skog av velvoksne brennesler gjorde nærmere undersøkelser og bilder av demningen umulig nå.
Se på bildet -
En svanefamilie på Stovivann
Ved Jordbru flater åsryggen Ringiåsen ut, og stupene mot Stovivann avløses av barskog i temmelig bratt li. Midt i dette området ligger havnehagan Libakke, et ganske stort og åpent beiteområde, men likevel ikke synlig på bildet. Her går for tiden en hingst med hoppefølge på beite. På vannet viser et svanepar frem flokken på ca. syv unger. Til høyre i bildet Svartoråsen, fortsettelsen av Ringiåsen mot nord.
Se på bildet -
Sverdliljer på østsiden av Stovivann, stup på vestsiden
Omtrent hele østsiden av Stovivann har tett løvkratt som kantvegetasjon, og utenfor den et belte med sverdliljer på mudderbunn. På motsatt side er det helt annerledes, med Ringiåsen og stup som går over i rasmark med et belte med tett løvskog. Gamle kart og Skiforeningens kart antyder sti under stupene på vestsiden av Stovivann. Det er da også mulig å finne noen fragmenter av denne, men den er teknisk krevende, og egentlig bare for spesielt interesserte. Det var da heller ikke ferske spor etter bruk av den nå.
Se på bildet -
Pumpehuset sydvest ved Stovivann
Stovivann har vært benyttet som vannreservoar helt siden 1897, sist som drikkevannreservoar for vestre Bærum på 1950 – 60-tallet, se bilde nr. 12586 og bilde nr. 31533. Som rørstussen på huset på bilder viser, er dette et pumpehus, men for vanning av jordene til Butterud gård.
Se på bildet -
Idyll med vannliljeblader i sydenden av Stovivann
I vika i sydenden av Ståvivann er det ganske grunt, med grønn bunnvegetasjon og tallrike vannliljeblader. For tidlig for blomstring her, men på land i vika er det en stor bestand av sverdliljer i full blomst. Noen av disse er synlige til venstre i bildet. Dette er typisk sumpterreng, gjørmebunn ispedd tett kratt, omtrent umulig å ta seg frem i. En ganske lang omvei til og langs jordekanten er nødvendig her.
Se på bildet -
Elvann: vann i kjellergropa på Enketangen
På Enketangen var det på 1950-tallet planer om å bygge en skogshytte på det høyeste punktet på odden. Det ble gravet ut en grop til kjeller, og så ble stopp. Etter all nedbøren i juni dette året, har det dannet seg en vanndam i kjellergropa.
Se på bildet -
Elvann: demning med overløp og bunnluke, men ikke fløtningsløp
Demningen i Elvann er solid bygget, og har bredt overløp. Reguleringshøyden er 2,6 meter, og bunnluken ligger omtrent midt i overløpet. Selv om det er skåmurer og andre spor etter tømmerfløting nærmere Elnes, er det ingen spor etter et fløtingsløp her.
Se på bildet -
Elvann: demning med støvelvask
Demningen i Elvann ble bygget i 1914 for å regulere vanntilførselen til de to kraftstasjonene ved Hakedals Verk, og også for tømmerfløting. Den er 78 meter lang, og vel tre meter høy. Overløpet er svært bredt, og det er ingen dambro, så det å følge blåstien over demningen, gir en grundig støvelvask utvendig, og også innvending med dagens vannstand.
Se på bildet -
Elvann: formasjoner i blomsterstøv
Det har vært svært rik blomstring i år, særlig av gran. Her i vika vest for demningen i Elvann har sønnavinden samlet blomsterstøvet i tykke lag. Vika ser ut til å være dannet av en liten atthaldsdemning av jord og stein.
Se på bildet -
Ela: murte skåmurer
Ovenfor brua på bilde nr. 31502 renner elva på glatt svaberg, og på sydsiden av den er det murt opp skåmurer av gråstein i betong. Det tyder på at nedre del av elva har blitt brukt til fløting av tømmer, og forklarer dimensjonene på renna der Gjøvikbanen krysser den. Brua er synlig omtrent midt i bildet.
Se på bildet -
Ela: ei skrøpelig bru
Fra boligfeltet Kolonien langs Gjøvikbanen går det en sti til Ela. Følger man elva nedover fra der den kommer nær elva, kommer man til denne skrøpelige brua, som likevel fortsatt er passerbar. Ved sidene av elva er det ganske store hauger av stein, som tydeligvis er ryddet vekk fra elveleiet.
Se på bildet -
En fint oppmurt renne under Gjøvikbanen
Elva Ela renner fra Elvann forbi Elnes til den munner ut i Hakadalselva. Ei lita elv, men likevel stor nok til at det har blitt oppført en meget forseggjort renne til den der Gjøvikbanen krysser den nær Elnes.
Se på bildet -
Svaberg og blomsterflor på Breivoll
Gråvær og regn er ikke det rette for å vise kvalitetene til Breivoll som friluftsområde, men blomsterprakten ved dette svaberget var likevel fristende for flere turdeltagere med kamera, og kunne lett forsinket tilbakereisen.
Se på bildet -
Drengestua på Breivoll
DNT Turbussen fikk en forhåndsinnvielse av Breivoll i drengestua med foredrag om DNTs nye aktivitetssenter. Planene for friluftsaktiviteter og overnatting er omfattende, og stedet ser ut til å ha stort potensial.
Se på bildet -
Kjærnesdammen, en oppdemt isdam
Isskjæring for eksport til Europa var en viktig industri fra midten av 1800-tallet, og det ble anlagt mange kunstige dammer på høydedragene langs Oslofjorden. Kjærnesdammen ble anlagt ved å demme opp et naturlig oppkomme, og her foregikk isproduksjon til langt ut på 1900-tallet.
Se på bildet -
Rast på hellig grunn
Vest for Labråten blir terrenget kupert og heller mot Bunnefjorden. Her har to småkoller hver sin bronsealdergravrøys,hvor utsikten sikkert var flott før de og omgivelsene ble skogkledde. Turleder Sverre Samuelsen forteller om gravrøysene og andre severdigheter underveis til lydhøre deltagere på mellomlang tur under DNT Turbussens onsdagstur.
Se på bildet -
Nypløyd blåsti ved Labråten
I det nokså myrlendte området ved Labråten har det nylig vært omfattende flatehugst. Som bildet viser, har blåstien blitt brukt som transportvei for tømmeret. Dette er et av de bedre områdene på stien, før og etter det var det opptil 0,5 meter dype spor fylt med gjørme og vann. Terrenget utenfor er nærmest ufremkommelig. Turdeltagernes bekymring var om stien ville bli satt i stand igjen, og i så fall når.
Se på bildet -
Murhuset Jeriko på Labråten
På Labråten ble det ca. 1927 murt opp ei jakthytte i stein holdt sammen med mur. Men sementen var dårlig, og under oppmuringsarbeidene ramlet veggene ned. Med inspirasjon fra Bibelen ble hytta derfor straks døpt Jeriko, og har beholdt navnet til nå, selv om den raskt ble murt opp igjen med mer bestandig resultat.
Se på bildet -
Labråten i Fålemarka
Fålemarka, etter urgården Fåle, ligger i Ås kommune syd for Svartskog, og har i løpet av de siste årene fått et omfattende nett av blåstier i ganske kupert terreng. Her er er det en god del kulturminner, som plassen Labråten, sannsynligvis ryddet av finner. Nå er den i ferd med å gro igjen med kratt, men den er fortsatt i bruk som feriested.
Se på bildet -
Taubanen: øvre vendehjul og to lette bærebukker
Siden vaieren måtte holdes stram fikk vendehjulene stor belastning, og de måtte derfor stå på solide betongfundament. På tønneheisen satt hver tønne permanent fast på vaieren. På- og avstigning foregikk derfor i fart for de passasjerene som klarte det. Alternativet var å stoppe driften til passasjerene var på plass. Da stoppet også de andre tønnene, og man hang i uvisse inntil driften startet igjen. Inn mot vendehjulene sto bærebukkene tettere, så vertikal last på disse var lavere enn på bærebukkene underveis. Strekkene underveis var også lenger, så bukkene der måtte utføres mer solid. Et ganske primitivt anlegg, men det virket helt til Dronningveien og privatbilene kom.
Se på bildet -
Taubanen: vaierklype og bærehjul
Taubanen i Krokkleiva var meget enkel både da den var stolheis og senere som tønneheis: en enkel vaier som virket både som bærevaier og trekkvaier. Som bildet viser, hadde stolheisen en vaierklype under bærehjul. Det var en skinneanordning ved hvert vendehjul. Før vendehjulet ble bærehjulene ledet opp på skinnene, og fjæra som holdt vaierklypa ble utløst slik at stolen ble frikoblet. Denne gikk så i en halvsirkel på skinnegangen, passasjerene tok plass, og betjeningen dyttet stolen ned fra skinnen så vaierklypa kunne gripe om vaieren igjen. Her var ingen ekstra sikringstiltak annet enn å stoppe hele driften om noe gikk galt.
Se på bildet -
Taubanen: en bærebukk og en stol
Siden bilde nr. 17324 (2010) og bilde nr. 23954 (2015) ble tatt, har trærne skutt enda mer i været, og nå er restene av taubanen omtrent usynlig fra oversiden. Men forserer man gjerdet og tar seg ned til dem, er det fortsatt mulig å få en oversikt. Her er en bærebukk og en stol synlige i forgrunnen, og i bakgrunnen skimtes to enklere bukker og øvre vendehjul.
Se på bildet -
Spor etter Bønnerudseter?
Bønnerudseter langs Bispeveien over Krokskogen er merket på gamle orienteringskart. For noen år siden ble området der den lå snauhogd, og så tett tilplantet med gran. Slik tar det seg ut nå før bunnvegetasjonen har vokst opp. På bildet er den eneste steinansamlingen i området. Den omkranser en tydelig grop helt inntil det som kan være rester av Bispeveien, men denne er stedvis ødelagt av spor etter skogsmaskiner. På setra var det i sin tid utrygt for underjordinger, så den ble lagt ned omkring år 1850.
Se på bildet -
Advokat Schrøders laftehytte
Om lag 150 meter øst for Sjåinn og litt høyere opp i Risfjellet bygget på samme tid advokat Enevold Falsen Schrøder sr. en laftet hytte til seg selv. Denne er fortsatt i bruk, og har akkurat fått et nytt uthus bak hytta. I tillegg står fortsatt den tradisjonelle utedoen der, se bilde nr. 31431.
Se på bildet -
Utsikt over Sjåinn mot Kolsås og Oslofjorden
Hytta Sjåinn ligger helt ute på stupkanten av Risfjellkastet, med flott utsikt i en vid sektor mot øst. Dessverre var været denne dagen heller omskiftelig, men mest skyet og med innlagte kraftige regnskurer, så bildet yter ikke utsikten rettferdighet.
Se på bildet -
Hytta Sjåinn over Risfjellkastet
Hytta Sjåinn ble bygget av vaktmesteren på Skui skole etter at den gamle utedoen på skolen ble skiftet ut med en moderne «brusedo» på slutten av 1930. Hytta ble satt opp av materialer fra den gamle utedoen. Navnet antyder at dette var et hyggelig sted hvor man gjerne «så innom». Den ble brukt som milorghytte under krigen. I dag ser det ut til at den er ute av bruk, og vedlikeholdet er avsluttet.
Se på bildet -
Steintrappa opp Risfjellkastet til Sjåinn
I våre dager importerer vi sherpaer til Norge for å bygge steintrapper. Tidligere gjorde vi det selv. Denne trappa i naturstein går om lag 35 høydemeter opp ura i Risfjellkastet til hytta Sjåinn, se bilde nr. 31428. Bygget i løpet av år av familien til hytteieren, nå tæret av tidens tann. Stien fra hestveien under kastet er vanskelig å finne, men starten på trappa er, som bildet viser, fortsatt ganske tydelig og nyttig for den som vil opp.
Se på bildet -
En plankehytte under Risfjellkastet
Det ligger hytter både over og under Risfjellkastet, og der er det også et nett av heller primitive gamle hestveier. Denne hytta ligger i lia østsydøst for den mer kjente utsiktshytta Sjåinn på stupkanten. Den har nok sett sine beste dager, og ser ekstra trist ut i dagens regnvær. Den ligger på kanten av en østvendt skrent, og hadde nok fin utsikt før skogen begynte å omslutte den på alle kanter. At glassverandaen vender mot vest, er noe merkelig, men her gikk det en hestvei fra øvre vad ved den senere anlagte Skosliteren og ned i bunnen av Ursdalen. Mye tyder på at denne er kjent som Hansenhytta, en utleiehytte fra mellomkrigstiden. På orienteringskartet er bare deler av nettet av hestveier tegnet inn.
Se på bildet
50 bilder vist.
Fra stiftelsen i 1883 har Skiforeningens formålsparagraf vært å arbeide for «utbredelse av ski-idrett og annet friluftsliv, samt å arrangere Holmenkollrennene». Takket være våre medlemmer kan vi legge tilrette for gode Markaopplevelser sommer som vinter.
Vi fremmer også skiidretten gjennom Norges største skiskole, og massemønstringene Holmenkollmarsjen og Barnas Holmenkolldag.
Nytt fra Marka
- Bolchen Træsliberi 09.07.2019 16:39
- Bedre sesong enn gjennomsnittet for de siste årene 25.05.2019 15:30
Nyttige linker
Copyright 2001-19 © Skiforeningen