I Markadatabasen finner du et omfattende bildearkiv med bilder fra Oslomarka og omkringliggende områder som dekkes av Markadatabasen. I tillegg til markabilder vil du finne bilder fra kurs og arrangementer, for eksempel gamle World Cup arrangementer i Holmenkollen. Du søker og navigerer i disse bildene ved hjelp av den avanserte søkefunksjonen. Du kan evt. også gjøre enkelt fritekstsøk mot bildenes titler ved hjelp av søkefeltet oppe til høyre.
Nedenfor ser du bare de nyeste bildene som er lagt inn.
-
Sameiekollen: to betonghytter ved Skåltjern
Litt vest for demningen ligger disse to hyttene med fin utsikt over Skåltjern. Begge hyttene er oppført i betong, med hems i treverk. Opprinnelig var hovedtrekkene i arkitekturen like, men den grønne hytta var noe større enn den gule. Den grønne har senere fått et tilbygg i tre. Ingen av dem ser ut til å være i bruk lenger, men området rundt dem har blitt ryddet ganske nylig. Kanskje var de gjemt av tett skog for fem år siden, for da la vi ikke merke til dem.
Se på bildet -
Skåltjern: tappeløpet i demningen
Tappeløpet i demningen er fint utmurt. Det er ingen synlige spor etter tappeluke i den søndre muren i demningen, og for så vidt heller ikke i den nordre. Men avstanden til tappeluka, som i alle fall er delvis satt, tyder på at den er i den nordre muren. Overløpet i østenden er tørt, men det er lekkasje i den nordre muren i vestenden. En demning med samme arrangement av to parallelle murer finnes i Tretjern i Kjekstadmarka, se bilde nr. 27839.
Se på bildet -
Skåltjern: det høstner på flytetorvene
Det er nesten fem år siden vi besøkte Skåltjern sist. Flytetorvene er de samme, kanskje noe større og tettere. Etter et heller voldsomt regnvær tidligere på dagen, var naturen nyvasket og de begynnende høstfargene tydelige.
Se på bildet -
Stubdalskampen: utsikt mot vestenden av Damtjern
Lysforholdene denne dagen med delvis overskyet himmel og flatt lys gjorde det vanskelig å identifisere detaljer på bilde nr. 35323. Som dette bildet viser, gikk det bedre med teleobjektiv og litt massasje i Photoshop. I nedkant av bildet vises demningen og hyttene ved den, og nær overkanten vises Purvollen og Østre Purvollen. På begge steder er forfallet synlig. Hensikten med å bruke teleobjektiv var egentlig å få et bilde av Ingeborgseter sett ovenfra, men der var skogen så tett og høy at ikke en gang den fortsatt åpne setervollen kunne anes.
Se på bildet -
Stubdalskampen: utsikt mot nord
Selv om utsikten fra det høyeste punktet på Stubdalskampen ikke er mye å skryte av, er det likevel en severdig utsikt over et stup i lia mot nord ca. 300 meter mot nordøst og 20 meter lavere. Også her har granskogen begynt å dekke nærutsikten, men Damtjern og Høgåsen er tydelige. Den lyserøde flekken nesten midt på bildet er taket på det gamle uthuset på Stubdalssetra. Men tidligere var utsikten her mye bedre, se bilde nr. 35324 og bilde nr. 35325 fra 1997, og bilde nr. 7233 fra 2007.
Se på bildet -
Stubdalskampen: trigpunkt 605 moh.
Området på toppen av Stubdalskampen er forholdsvis flatt, men med mange småkoller med søkk og myrer mellom. Her er det høyeste punktet med trigbolt og rester av festene for et fotsignal. Toppvarden her er mer enn beskjeden. Utsikten er heller ikke mye å skryte av, men blåbærlyngen har i alle fall begynnende høstfarger.
Se på bildet -
Leina kanonpost på Verpenåsen
Under første verdenskrig ble fly og ballonger utviklet til brukbare våpenbærere. For forsvar av sprengstoffindustrien i området ble to franske 75 mm antiballongkanoner installert på toppen av Verpenåsens vestrygg. Dette kartet fra 1918 viser installasjonene. Kartet er tegnet med syd oppover, og jeg har derfor snudd det 180 grader for å unngå forvirring.
Se på bildet -
Utsyn mot Engene fra tunet på Kongsdelene gård
Når man kommer fra syd mot Sætre, er det en skarp, skogbevokst åsrygg med stup langs øst- og vestsidene som stikker seg ut. Den ligger på gården Engenes grunn, og det må være grunnen til det noe misvisende navnet. Kongsdelene gård driver med hester, og har stall for åtte dyr. På Engenes grunn ble det drevet sprengstoffproduksjon fra 1876 til 1976, og den fortsatt komplette fabrikken er nå industrimuseum.
Se på bildet -
Stien mot nord ned fra Verpenåsen
Fra svingen der veien til kanonstillingene begynner å stige, går det en tilsynelatende ryddet sti mot nord. Den blir etter hvert utydelig og ganske ujevn, men er mulig å følge til den møter gjerdet rundt Engene industriområde og stien langs denne til veien til Kongsdelene. På vei dit passerer den gamle arbeiderboliger, nå i forfall.
Se på bildet -
Østre kanonstilling
Østre kanonstilling ligger litt lavere i terrenget enn den vestre. Kanonen er for lengst fjernet, men støtten til senterbolten og den sirkelformede skinnen som kanonlavetten gikk på, er fortsatt på plass. Senterstøtten til venstre kanon står på muren i forgrunnen.
Se på bildet -
Veien til vestre kanonstilling
Veien til vestre kanonstilling går forbi østre kanonstilling og videre bratt oppover på en steinmur. I fjellet til høyre for den er det sprengt ut et ammunisjonslager som er sikret med en solid ståldør. En kort stund var det folksomt der oppe.
Se på bildet -
En grunnmur
Det er flere grunnmurer etter bygninger i terrenget øst for kanonstillingene. Denne ligger øst for der veien til kanonstillingene begynner å stige, og er utenfor kartet på bilde nr. 35313. Steinsettingen langs veien er synlig i bakgrunnen.
Se på bildet -
Verpenåsen
Fra Nedre Verpentjern går Verpenveien videre mot nord til Det gule huset. Derfra er det sti opp på åsen langs østre åsrygg. Her er mye berg i dagen, men likevel såpass mange trær at utsikten er begrenset. Bildet viser Kinnartangen og Sandspollen, og i bakgrunnen Drøbak. Verpen kommer fra varp, som betyr kast (som i tysk werfen), i dette tilfellet kast av not i området ved Sandspollen for fiske etter makrell og småsild.
Se på bildet -
Sarabråten
Ved demningen i Nedre Verpentjern tar en smal bilvei av. Veiviseren viser at den går til Sarabråten. Ikke noe praktanlegg som Heftyes Sarabråten i Østmarka, men et eldre, velholdt bolighus bebodd av et eldre ektepar i mange år. Nå var stedets dager antageligvis talte. Inngangen til det nye løpet til Oslofjordtunnelen ville komme kloss inntil huset, som enten ville bli ubeboelig i anleggsperioden eller revet. Det ble en hyggelig prat om et trist tema.
Se på bildet -
Nedre Verpentjern
Rundturen over Verpenåsen er mest praktisk å gå fra syd til nord, og fra Kongsdelene kirke starter man da på Kyststien og går mot syd. Kyststien går forbi det idylliske Nedre Verpentjern. Tjernet er demt opp med en lav demning med to tappeluker, og har vært brukt som isdam. I 1874 bygget grosserer Søren Parr et stort ishus i Verpen for eksport av is. Nå er tjernet brukt til bading og fiske, og det er en alternativ parkeringsplass der.
Se på bildet -
Kongsdelene kirke
Et brukbart startsted for en rundtur over Verpenåsen er Kongsdelene kirke. Her er det parkeringsplass, som kan være anvendbar når det ikke er aktivitet i kirken. Kirken er en langkirke i tre i empirestil med plass til 150 personer, bygget i 1905, arkitekt Halfdan Berle, interiørdekorasjoner av Gerhard Munthe.
Se på bildet -
Lommedalsbanen med damplok
Lommedalsbanen er en museumsbane med 600 millimeter sporvidde og rullende materiell fra gruver og andre industrianlegg i Norge. Men den opprinnelige Lommedalsbanen var prosjektet til det som nå ser ut til å bli realisert som Ringeriksbanen. Allerede da jeg gikk på gymnaset for 60 år siden, var det et prosjekt som enda en gang var stoff i Ringerikes Blad og et ganske hett tema blant oss utidige optimister. På den tiden skulle jernbanetraseen gå gjennom Lommedalen, og planene hadde allerede gjennomgått flere korte tornerosesøvner. Ringeriksbanen rekker nok en full tornerosesøvn på 100 år før den står ferdig.
Se på bildet -
Kjentmannsmerkestart 2020 på Gundershogget stasjon
Åpningen av den 16. Kjentmannshåndboka sto i koronavirusets tegn: Antibac, tradisjonell spredermekanisme for Kvikklunsj, men bare symbolsk, for sjokoladen ble utdelt ved ankomst, og posttavle uten stifteklemme. Bare 182 forhåndsanmeldte og registrerte deltagere for å holde seg under den tillatte forsamlingsgrensen på 200 personer, og bevisst avstand mellom disse på den foreskrevne meteren. Likevel hyggelig å treffe gamle og nye kjente.
Se på bildet -
Storfossen i Flåbekken
Flåbekken starter litt nord for toppen på Bergsåsen, og renner først mot nord, og så mot øst til den går inn i Gupuelva nord for Mobråtan. På bildet renner den over stupet langs veien til Tveitersetra, og danner der den største fossen underveis. Nå er det bare de siste rester av årets snø som kommer ned, men det brede, blankslitte området på toppen av stupet viser at her kan det gå ganske friskt for seg under flom.
Se på bildet -
En vannputt med et oppstått uhyre
Terrenget syd for kollen 346 moh. er ganske kupert og kronglete. Bare svake tråkk og spor etter elg, ellers hakkespetter som markerer revir og travle småfugler. I denne lille utvidelsen av bekken mot Kveglund var det en over tre meter høy rotvelte, som i blandingen av sol og skygge kunne minne om et dragelignende uhyre som hadde reist seg opp av vannet.
Se på bildet -
En gammel driftsvei
I bakgrunnen på bilde nr. 34422 kan man ane en oppbygget vei opp lia. Dette viste seg å være en driftsvei som med litt velvilje kan følges helt til myrene nord for Svartormyr ved kollen 346 moh. Sannsynligvis en gammel traktorvei til hogstfelt som nå er gjengrodd eller hogd ut på nytt, siden den er ganske smal, og går på ei steinfylling heller enn å være pent murt opp som veier før krigen oftest var.
Se på bildet -
En inngjerdet gapahuk
På en liten jordeflekk helt inntil østfoten av Bergsåsen ligger denne denne store og forseggjorte gapahuken. Den er av ganske ny dato, men gjerdet rundt den er tegnet inn på orienteringskart i alle fall fra 1996.
Se på bildet -
Fortsatt snø i Wyllerløypa
Preppingen er avsluttet, og heisene står, men det er fortsatt et tykt lag med kunstsnø i Wyllerløypa. Da jeg kom til toppen, satte først to utover, en i shorts, og disse tre kom pesende oppover. Allerede før de ble synlige ga de uttrykk for at nå måtte de da endelig være på toppen. Pausen deres i sola her oppe ble svært lang. Det var fortsatt ingen god idé å krysse bakken til fots med opptil femti eldre i følget midtveis der blåstien går, og det var også et godt stykke med snø/isdekke i skiløyptraséen på sydsiden av bakken. Vi håper at noen dager med sommervarme ordner det siste, om da turen i det hele tatt lar seg gjennomføre i disse koronatider.
Se på bildet -
Mesteparten av Strømsdammen er isfri
Solrike dager, men fortsatt kalde netter. Fortsatt litt is langs østbredden av dammen, men mesteparten av isen hadde gått, og minst to andefamilier vurderte å slå seg til der. Selv om det ser folketomt ut, var det ganske tett med folk som satset på koronafrie stier og odder.
Se på bildet -
Køllen: den sydligste kaffidokterhytta våren 2020
En tur på Køllen uten å besøke og dokumentere den sydligste kaffidokterhytta er utenkelig. Plutselig en dag kan den være redusert til en flat plankehaug. Nå var det en snøvinter og en forholdsvis tørr vinter siden sist, og den holdt seg fortsatt oppreist. Men uten skråstivere blir den stadig mer skjev, og får dårligere motstandsevne mot taklast.
Se på bildet -
Bernhard Herres hengebirk på Vøyensetervollen
Bernhard Herre beskrev at han hvilte under Vøyenseterens største hengebirk. Den er nok for lengst borte, men dette er dagens største bjørk på vollen. Knapt nok en hengebjørk, og delt i to stammer et stykke oppe. Denne ble valgt til kjentmannspost i perioden 2006-2008, og vi besøkte den 26. desember det året, dog uten å ta bilde av den da. Ser man godt etter på bildet i Kjentmannsboken fra da, er det tydelig at treet fra den gang også hadde to stammer i høyden.
Se på bildet -
Tråkket til Vøyensetervollen og to rydningsrøyser
Vøyenseter var seter til Vøyen gård og lå syd for Køllen og nordvest for Brenna. Det ble setret der til slutten av 1800-tallet, og Bernhard Herre var gjest her ca. 1849. Lokalt hadde setra andre navn, som Vuivollen og Wuivollen. Nå har vollen vokst nesten helt igjen, men i kanten av et nyere hogstfelt syd for den, er et svakt tråkk og to rydningsrøyser synlig.
Se på bildet -
Etter den vanskeligste passasjen
Omtrent rett nedenfor Svenskesletta, et litt flatere parti i åssiden nedenfor gapahuken, går stupet helt ned i vannet. Om lag åtte meter over dette er det en ganske smal hylle som stien går på. Over denne er det overheng, men det er så lavt at man ikke kan gå under det, og det gir heller ikke feste for tak med hendene. Så passasjen må passeres med ansiktet mot fjellveggen og tak i små ujevnheter i den. Bildet er tatt etter at passasjen er passert og hylla har blitt bredere. Det var ikke fristende å gå tilbake rundt hjørnet for å ta et bedre bilde som viste selve passasjen. Kanskje en annen gang, da helst i sol. Fra sydenden av vannet og til gjerdet mot Libakke er det ca. 800 meter, og gangtiden ble godt over en halv time.
Se på bildet -
Langs østsiden av Stovivann
På gamle orienteringskart og på Skiforeningens digitale kart er det antydet en sti langs østsiden av Stovivann. Den finnes fortsatt, i alle fall i bruddstykker. Stien er vanskelig å følge der den går i en blanding av storsteinet ut, bratt jordskråning og, som her, under stup, til dels med overheng. Den er synlig i nedkanten av bildet, omtrent midt på. Dyp skygge gir store kontraster og blåstikk, men også gode vokseforhold for den gule lavarten som preger stupet i områder med overheng.
Se på bildet -
Den siste isen på Stovivann
Stovivann ligger under stupene øst på Ringiåsen. Her blir det tidlig skygge på ettermiddagen, og isen pleier å ligge forholdsvis lenge. Vindværet de siste dagene har nå brutt den opp til en issørpe som ligger langs vestsiden av vannet, spesielt i sydenden, slik dette bildet viser. På østsiden av vannet er det fortsatt sol, og der holder også et av svaneparene som har funnet veien dit, til. Til sydenden går det sti fra husmannsplassen Jansbråtan, men det siste stykket mot vannet er steinete og ulendt.
Se på bildet -
Jansbråtan: uthuset våren 2020
Det eneste bildet av uthuset fra før, er fra høsten 2013. I 2020 ser taket fortsatt ut til å være tett, og uthuset står tilsynelatende bra uten andre skader enn manglende luker. Men kratt og trær vokser til rundt huset, og sommerstid er det nesten ikke synlig lenger.
Se på bildet -
Jansbråtan: et solgult kjøkken
Innenfor den lille stuen ligger kjøkkenet, som er holdt i en farge jeg kjenner igjen som solgul. Her er det klart til aksjon, fortsatt vann i plastdunken, oppvaskbalje og Zalo Ultra, et godt utvalg av kjeler, kaffekjele, og en tradisjonell sinkbøtte på gulvet. På veggene flere bilder og et speil. Komfyren er en Bærums Verk No. 262. Alt tyder på at det ikke var planlagt å forlate og stenge ned denne plassen.
Se på bildet -
Jansbråtan: våningshuset våren 2020, interiør
Nå har så mye av veggene i inngangspartiet rast ned at det er mulig å se inn i den østre delen av huset. Dette var vel en liten ekstra stue nær inngangspartiet med hjørnebord, speil, bilde på veggen og sitteplasser. Vinterbildet i kurvstolen har nok kommet fra et annet rom. Noen har også flyttet dit avisen som var dagsfersk onsdag 31. juli 1996.
Se på bildet -
Jansbråtan: våningshuset våren 2020
Det første bildet i Markadatabasen fra husmannsplassen Jansbråtan er bilde nr. 20427. Den var da nylig fraflyttet, og, som senere bilder viser, satte forfallet da snart inn. Nå, før det blir blader på trærne, var det på tide å dokumentere status igjen. Etter en vinter med lite snø, men mye vind, har situasjonen ikke forverret seg vesentlig siden høsten 2019, se bilde nr. 32365.
Se på bildet -
Gapahuken på Ringiåsen
Gapahuken på Ringiåsen er både ganske velbygget og stor, og har krakker og innvendig ildsted med en veldimensjonert pipe. Fin rasteplass i all slags vær, men spesielt i klarvær med både vid og lang utsikt mof øst.
Se på bildet -
Skogsfugl som værhane og blink
Mot øst er den beste utsikten fra Ringiåsen fra en liten og lavere lavere parallellrygg øst for hovedryggen. Her er det satt opp en gapahuk og denne nokså spesielle værhanen. Denne har skyttere demonstrert sin treffsikkerhet på ved å pepre den med hagl. Mastene i bakgrunnen er på Søndre Kolsås og på Røverkollen 27 km lenger mot øst.
Se på bildet -
Den beste utsikten mot Ramsåsen
Pandemien covid-19 og hytteforbud driver folk ut i ukjente nærområder. På Jordbru var P-plassene fulle ved 11-tiden. På stiene på Ringiåsen drev det folk som på to meters avstand ba om råd til stivalg til utsikter og til en runde rundt Stovivann. Ringiåsen har stup både mot øst og vest, men skogen på skogkanten og nedenfor stupene er såpass høy og tett at utsikten er nokså begrenset. Den beste utsikten mot vest og Ramsåsen er fra en litt lavere parallellrygg vest for hovedryggen.
Se på bildet -
En liten bro
Vel oppe den til dels bratte stigningen på blåstien opp kløftene ligger denne lille broen. Utførelsen med treverk festet med borehull i fjell med gjengede bolter og mutre tilsvarer de andre installasjonene som jeg har funnet i kløftene. Plasseringen er litt speisiell, for denne kløften er ikke svimlende dyp, og det er bare ca. ti meter opp til steinen som har kilt seg godt fast i den. Steinen ville vært en god nok bro for de langt fleste av vår tids turister, men kanskje ikke for de med skjørt og/eller vanlig fottøy på siste halvdel av 1800-tallet.
Se på bildet -
Rester etter et rekkverk mot stupet
Passasjen forbi den store steinen kan virke noe luftig, kanskje spesielt for damer med side skjørt. Stolpene er sannsynligvis fra Heftye Sr. sin tid, da dette nok var en del av den spektakulære turen i kløftene som var tilrettelagt både for hans noble besøkende og for den tids vanlige turister.
Se på bildet -
Toppen er nådd
Sett fra utsiden har den klatrende skyggen nå nådd toppen, og avslører seg som en ung og blid Marte. «Stien» gjennom kløfta er blåmerket, det anbefales å gå den fra østsiden, som vist på dette bildet.
Se på bildet -
En klatrende skygge
Dette bildet er tatt fra knekken i den trange kløfta på bilde nr. 12926. Kan det være skyggen av Spiderman? Nederst i den ganske bratte og steinete kløfta kan litt av restene etter enda en trapp av treverk skimtes.
Se på bildet -
Et minne fra den tiden kløftene var turistmål?
I «Lomme-Reiseroute for 1875» omtales Sarasbraaten (med s) og turen derfra til «Den store Udsigten» og videre til kløftene ved Hauktjern som svært severdig. Fotografier og tegninger fra andre halvdel av 1800-tallet viser at kløftene var tilrettelagt av Heftye sr. (eier av Sarabråten) for turister med trapper/stiger av treverk i krevende passasjer. Dette bildet viser en nokså medtatt trapp ved inngangen til kløftene. Treverket er nok av nyere dato, men festene med borehull med gjengede bolter og solide, men rustne mutre kan være originale.
Se på bildet -
På stien i Hauktjern-kløftene
Denne dagen var det fullt på parkeringsplassene og fullt av folk på veier, stier og i terrenget øst for Østmarksetra, til tross for covid-19. Eller var det på grunn av viruset? Også i Hauktjern-kløftene og på åsryggen over disse var det full fart litt tidligere på dagen. Men nå lå de i dyp skygge og med kjølig, kraftig vind på langs, så nå var det bare den siste etternøleren igjen. Ingen klatrere ble observert i stupene i løpet av den snaue timen jeg holdt øye med dem.
Se på bildet -
De siste rester av vinterens is
Da jeg var her oppe to dager tidligere, var Hauktjern helt dekket av vinterens is. Nå hadde vinden knust og feid vekk det meste, og bare noen små rester i vikene på østsiden var igjen. Men ellers i tjernet var det flere områder med speilblank ny-is som fortsatt holdt stand, sol og vind til tross.
Se på bildet -
Typisk Østmark også i dalbunnen
Også i dalbunnen er det typisk østmarkterreng, bergrygger i retning nord-syd med stup og skrenter mot øst og vest. Her har terrenget forsøkt å reise seg i syd så berget har sprukket og glidd mot nord. Over ryggen er et hvitt og rødt sperrebånd synlig. Her håper man på hekkende rovfugl også i år, og adgang til nordenden av Hauktjern og nordenden av åsen øst for det er forbudt til langt ut på sommeren.
Se på bildet -
En myk mosemyr
Vel nede av åsen venter dette lille myrdraget med myk mose og en liten bekk som slynger seg nedover. På et orienteringskart fra 1962 er det merket av en sti her som kommer fra Kroktjern/Store Haukåsen og fortsetter videre langs østsiden av Hauktjern. Det var ingen tydelige spor etter den før nordenden av vannet, men derfra og til sydenden var den fortsatt i bruk.
Se på bildet -
Urskog, men ikke eventyrskog
Der terrenget flater ut nedenfor stupene, er det et virvar av store, falne trær. Her i nordenden av åsen er det ikke spor etter skogsdrift, så dette må være nær urskog. Heldigvis går det an å komme frem på sydsiden av dette ormådet.
Se på bildet -
En gammel sti ned Lille Haukåsens nordvestende
På de nyeste av Oppsal IFs orienteringskart over Haukåsen og dens videre omegn er det tegnet inn rester av utydelige stier i den bratte nordenden av Lille Haukåsen. En av dem går bratt ned i knekken mellom to stup og kan ha vært en del av en sti fra toppen av åsen og ned til nordenden av Hauktjern. På bildet går den parallelt med stupet og tett inntil treet midt i bildet. Motstående stup, egentlig to stup i forskjellig høyde, står i en vinkel på litt over 90 grader på det på bildet, er minst like høye, men gjemt bak vegetasjonen.
Se på bildet -
Føremelding fra Østmarka
Deler av siste snøfall ligger fortsatt i terrenget i åpne og skyggefulle områder, men ellers har telen gått i overflaten, og det er vått og gjørmete som her ved Katteputten. På åsryggene er det stor sett bart og ganske tørt, fint for fotturer.
Se på bildet -
En kluns av murt gråstein
På toppen av åsryggen nord for stedet der bilde nr. 33913 ble tatt, ligger denne oppmurte klunsen av gråstein. Det er et krigsminne fra den tiden tyskerne rekvirerte Østmarksetra, og den tyske marinestaben holdt til der. Dette er er fundamentet til en kraftig radioantenne for kommunikasjon med andre staber. På sydsiden er det et stort rør ned til den to-etasjes bunkeren i åsen under setra, og på toppen er det fortsatt to rør som vel har inneholdt kablene til antennen.
Se på bildet
50 bilder vist.
Fra stiftelsen i 1883 har Skiforeningens formålsparagraf vært å arbeide for «utbredelse av ski-idrett og annet friluftsliv, samt å arrangere Holmenkollrennene». Takket være våre medlemmer kan vi legge tilrette for gode Markaopplevelser sommer som vinter.
Vi fremmer også skiidretten gjennom Norges største skiskole, og massemønstringene Holmenkollmarsjen og Barnas Holmenkolldag.
Nyttige linker
Kontakt oss
0787 Oslo
Tel: 22 92 32 00
Fax: 22 92 32 50
via e-post: post@skiforeningen.no
eller via kontaktskjema
Copyright 2001-20 © Skiforeningen