I Markadatabasen finner du et omfattende bildearkiv med bilder fra Oslomarka og omkringliggende områder som dekkes av Markadatabasen. I tillegg til markabilder vil du finne bilder fra kurs og arrangementer, for eksempel gamle World Cup arrangementer i Holmenkollen. Du søker og navigerer i disse bildene ved hjelp av den avanserte søkefunksjonen. Du kan evt. også gjøre enkelt fritekstsøk mot bildenes titler ved hjelp av søkefeltet oppe til høyre.
Nedenfor ser du bare de nyeste bildene som er lagt inn.
-
Mot vinter ved Aukeåsens eneste tjern
På Aukeåsen er det flere myrområder, men bare ett tjern som er såpass stort at det er tegnet inn på orienteringskartet over området. Her er det, en liten myrputt omgitt av litt takrørskog. Denne grå dagen ga det et skikkelig grått og vinterlig inntrykk.
Se på bildet -
Aukeåsen med Aukevarden 213 moh.
På toppunktet av Aukeåsen har folk funnet nok stein til å bygge en ganske stor pyramideformet varde. Den er omgitt av lange jernbolter boret ned i berget, sannsynligvis etter Kartverkets trigonometriske punkt her, hvor det skal ha stått et større tårn. Dessuten var det her en signalpost i et optisk telegrafsystem som ble anlagt i begynnelsen av 1800-årene.
Se på bildet -
Folksomt over stupet mot Bårsrudtjernet
På en liten flate med berg i dagen over stupet mot Bårsrudtjernet var det folksomt denne ganske sure og grå dagen. Bål og kaffekjele hørte til også her. Her var det god utsikt mot Oslofjorden ved Langåra.
Se på bildet -
Utsikt mot sydøst fra Aukeåsen 213 moh.
Aukeåsen med varden er 213 moh., men til tross for stup mot Bårsrudtjernet, er utsikten mot Oslofjorden mindre bra enn fra fortoppen. Dette skyldes at den er mer bevokst med furuskog. Mot Håøya er det likevel et vindu i skogen.
Se på bildet -
Gapahuk og utsikt på Aukeåsens fortopp
yr.no varslet sol og blått, men været valgte dis og grått. Likevel var det folksomt i området ved gapahuken på Aukeåsens fortopp, som ligger 100 meter lenger nord og tre meter lavere enn vardetoppen. Utsikten derfra innover i Oslofjorden er fin, med Nærsnes i forgrunnen. Til høyre for den stikker nordenden av Langåra frem.
Se på bildet -
Kirkebygjermenningens nordende
Fra østsiden av Smalet er det fin utsikt til det flate partiet ved Kirkebygjermenningens nordende, hvor Øyungselva renner inn i vannet. Her var det også fortsatt rim på bakken, men bare litt igjen på sivet. Elveutløpet holder fortsatt denne delen av vannet isfritt, men videre sydover var det dekket av en ishinne av varierende tykkelse.
Se på bildet -
Smalgjermenningen sett fra Nybrua
Fra Nybrua kan man se ganske langt innover i Smalgjermenningen. Her hadde ikke sola kommet så godt til, og det var fortsatt rim på sivet. Innover var det også en tynn isskorpe på vannet.
Se på bildet -
Nybrua over Smalet
En tur i Marka nord for Glitre kan med fordel gå innom eller over Smalet mellom Smalgjermenningen og Kirkebygjermenningen. Nybrua fra 2016 er trygg å passere, også på dager som denne med ganske glatt rimdekke. Her er den fotografert fra rasteplassen i nordenden av Kirkebygjermenningen. Da vi kom dit, var det fortsatt rim på sivet, men i løpet av en rask lunsj klarte den lave novembersola å smelte mesteparten.
Se på bildet -
Gruven Port Arthur i Djupdalen nord for Glitre
I Romeriksåsene var det mange malmforekomster og tilsvarende mange gruver og skjerp. Gruven Port Arthur er en av dem, etter sigende med to stoller, den lengste ca. 100 meter lang. Bildet viser dagåpningen, som kanskje er fylt noe igjen i bunnen. Selv om gruven er drenert med drensrør i naturlig fall, var den vannfylt nå, og ikke særlig innbydende. Litt LED-lys ga bedre innsikt.
Se på bildet -
Sollibråtan 2020: utsikten mot Solli gård
Sollibråtan fikk navnet fordi det var fri utsikt til Solli gård da husene der ble bygd. Senere vokste granskogen seg stor og tett rundt husene. Nå er Sollibråtan omgitt av store hogstfelt. Det eneste stedet det står igjen høy skog, er i lia nedenfor veien opp dit, og den hindrer derfor direkte utsikt mot Solli. Men i en sving litt lenger ned er det igjen fri utsikt, så bildet viser utsikten omtrent slik den var i 1930.
Se på bildet -
Sollibråtan 2020 sett fra vest
Grana som vokste opp gjennom takskjegget på bilde nr. 35774 (fra 2008), har nå blitt stor. Den ser ikke ut til å ha gjort mer skade, men virker heller avstivende. Foran vinduet er det spikret på planker vannrett. Slike er det også over hullet i sydveggen og over et hull i nordveggen. Kanskje er det kombinerte avstivninger og sauestengsler. Mer effektive avstivninger ville vært diagonale, helst i kryss.
Se på bildet -
Sollibråtan 2020: uthuset sett fra syd
Uthuset står fortsatt ganske bra, men råtner langsomt opp nedenfra. Døra til utedassen har nå forsvunnet. Bilde nr. 35775 viser uthuset i 2008.
Se på bildet -
Sollibråtan 2020 sett fra syd
Sydveggen på huset mangler nå et stort stykke av reisverket og kledningen, og taket gir etter. Taket overlever neppe en kraftig snøvinter. Bilde nr. 35773 viser hvordan tilstanden var i 2008 sett fra omtrent samme retning.
Se på bildet -
Vollen på Ringivollen seter 2020
Siden tuften på bilde nr. 35750 og tuften på stien lå nokså nær hverandre, må det ha vært setervoll mellom dem. Slik ser den ut i dag, bush med en blanding av vindfall, gamle trær og ungskog. Vi fant likevel en forholdsvis rett kant, som kan ha vært etter den vestre langveggen til seterhuset med idstedet, men denne ganske mørke novemberdagen var ikke egnet til videre undersøkelser i marka. Vel hjemme igjen fant vi at Asker og Bærum historielag i sin bok "Vestmarka – seterliv og kølabrenning" hadde et kart over Ringivollen. Posisjonen til seterhuset stemte ganske bra, men der var ildstedet i sørøstre hjørne. Hit kan det bli en interessant tur en sommerdag.
Se på bildet -
Spor etter Ringivollen seter
Langs blåstien og skiløypa fra Grønland til Mikkelsbonn står det et skilt merket Ringivollen. Her på slutten av 1700-tallet en av de største setrene i Vestmarka. Ved skiltet går stien over en, riktig nok ganske utydelig hustuft, men hvor er de andre seks? Vi tok en runde i bushen i området, og fant litt lenger mot nordøst denne nokså firkantede steinansamlingen. Formasjonen er typisk for det åpne hjørneildstedet i gamle seterhus: firkantet, med flate hellesteiner/mur mot hjørneveggene, ingen rester etter pipe, bare ljore i taket. Formen antyder ildsted i det nordøstre hjørnet av huset.
Se på bildet -
Mot vinter: Karussputten
Karussputten ligger rett øst for myra Fugleleiken, og ligger ca. 75 meter høyere enn Store Gryta, og har i likhet med Lille Gryta fortsatt novembersol. Her dekker et tynt islag snart hele vannet, og det er hvitt i terrenget på åpne flater. Det meandrerende vannsiget i myra i forgrunnen er i den rødmerkete skiløypa forbi vannet. Myra under var klissvåt og ikke gangbar. Stiene vekslet mellom å være tørre, klinete og med ispartier, men her var det flere på tur og trening i dag. Tydeligvis også terrengsyklister også, som hadde pløyd grundig opp stiene de ferdes på.
Se på bildet -
Mot vinter: Lille Gryta
Lille Gryta ligger ca. 40 meter høyere enn Store Gryta, og har fortsatt novembersol. Her har isen begynt å legge seg, men bærer nok ikke mer enn mindre fugler. Myrene rundt den er fortsatt meget våte, uten tele, og tilsvarende bløte. Her måtte man ta seg frem med varsomhet! Her holdt en skarv til, som tok flere runder over vannkanten og oss før den besluttet at dette nok ikke var et blivende sted lenger.
Se på bildet -
Mot vinter: Store Gryta
Regnet har gitt seg, og det er kuldegrader, i alle fall om nettene. Store Gryta ligger nå i skyggen hele dagen, og burde være et lokalt kuldehull. Denne dagen var den også i vindskyggen, for det meste helt blank, med sporadiske, lokale vindkuler som slo gjennom. Ingen tendenser til isdannelse, men veien ned fra Solemskogen var delvis iset og glatt, og fuktige røtter og annet treverk hadde en tynn, grå ishinne.
Se på bildet -
Svarteputten: et sted for dødsing
Svarteputten i Asker ligger helt inntil E18 vest for Brendsrud, men helt usynlig fra den og andre veier i nabolaget. Tydeligvis en populær badeplass om sommeren, med spesialitet dødsing. Her kan man velge høyde fra plattform etter eget mot og ferdighetsnivå, eller etter Tarzan-metoden i tau. Vi nøyde oss med utsikten og en runde turorientering rundt Måsan.
Se på bildet -
Skaugumsåsen i sen novembersol
Sterk sønnavind og lett snø fra morgenen av, men så klarnet det opp og ble sol. Da vi hadde passert Tveiter gård på vår tur rundt Semsvannet, badet den sene novembersola Skaugumsåsen i gyllent lyst. Samtidig stilnet også vinden så vannet ble blankt, og åsen kunne speile seg i fred og ro en kort stund før det igjen blåste opp, denne gangen med kald vind fra nord.
Se på bildet -
Demningen og en utløpsvirvel
Demningen ved Øyervann har vi passert nesten utallige ganger, men dette er første gang vi har observert en traktformet strømvirvel i vannet ved demningen, se til høyre litt ovenfor midten av bildet. Den viser at her er det kraftig sug fra en sammenhengende vannsøyle, og det kan peke på at dette er ganske rett over det som var tappeutløpet i demningen. Trakten var tydelig og ganske dyp, og slukte blader og annet som kom nær den.
Se på bildet -
Trøytve gård 1954
Dette flyfotoet fra 1954 viser bebyggelsen på Trøytve gård og jordene rundt den. Sammenlignet med i dag (2020) er bebyggelsen omtrent som nå, men låvebygningen er senere bygd på med en dobbeltgarasje. Også våningshuset er noe forandret. I 1954 dyrket de høy, og bildet er fra midt i høyonna med tradisjonelle hesjer. Nå var det ikke mulig å si hva de dyrker, men områdene nærmest bebyggelsen hadde preg av plener, og det kunne se ut som det nå var mer et feriested/weekendsted enn en gård. Det lange, åpne skuret nord for veien der det nå er en parkeringsmulighet, er saga som ble satt opp i 1920 med utstyret fra gamle Gjedsø sag. Fra Akershusbasen DigitaltMuseum, fotograf Rolf Ingelsrud. Bildet er litt behandlet i Photoshop.
Se på bildet -
Orienteringskart Gaupesteinmarka vest M 1 : 20 000, ekv. 5 m, utgitt 1973
Dette o-kartet er fra starten av første kartrevolusjon for o-kart. Det er mer detaljert enn tidligere o-kart, men fortsatt uten standardiserte kartsymboler og angivelse av løpbarhet. I forhold til målestokken er det meget detaljert, og derfor vanskelig å lese i fart. For bedre gjengivelse av terrenget kan avstanden mellom høydekurvene justeres slik at f.eks. mindre søkk blir synlige. En svakhet med et så gammelt kart er at det ikke skiller mellom skrenter og stup, men på dette kartet er det stort sett bare stup (ikke passerbare) som er tegnet inn.
Se på bildet -
Dammyrhytta som seter
Dette bildet viser at Dammyrhytta sannsynligvis også var i bruk som seter en periode. Bildet er ikke datert, og det er heller ikke andre informasjoner tilgjengelig om det. Men ut fra det man kan ane om klesdrakten til kvinnene, er det fra rett før eller rett etter krigen. Kvaliteten på bildet peker også i den retning, kanskje helst mot før krigen. Fra Ski historielags kalender september 2008. Bildet er litt behandlet i Photoshop.
Se på bildet -
Digitalt kart Ut.no M 1 : 15 000 (omtrent), ekvidistanse 5 m, versjon 2020
Dette er DNTs digitale kart på nettstedet Ut.no. Det er lett tilgjengelig som app på mobiltelefonen, og har GPS for visning av posisjon. Det kan zoomes i mange trinn, og forandrer da ekvidistansen fra 20 meter ved liten målestokk til 5 meter ved middels målestokk og 1 meter ved de største målestokkene. Disse kartene har en del særegenheter, som at detaljeringsgraden forandres når det zoomes inn og stedsnavn flytter seg. Det som er skrevet her, gjelder også for Skiforeningens digitale kart som ser nesten likt ut. Kartet bør sees i full størrelse, én pixel på bildet er én pixel på skjermen.
Se på bildet -
Men Salsteinen ligger da på den andre siden av stien?
Kartet viser kjentmannsposten på østsiden av stien, mens den uten tvil er på vestsiden. Det var minst åtte personer som lette i krattet på østsiden av stien i et virvar av ferske tråkk. Beskrevne spor etter bebyggelse ble funnet, men ingen Salstein. Så kom GPS-en frem, og dermed også steinen. Med riktig inntegning hadde kartet vært tilstrekkelig, og det bør det også være.
Se på bildet -
Fløyta i novemberstemning
Været hittil i november har vært av det grå og våte slaget. Det så lovende ut på Franskleiv med tåke, men den lettet dessverre for det meste rett etterpå. Novemberstemning ble det likevel.
Se på bildet -
En lite kjent minnestein
I forbindelse med OL på Lillehammer i 1994 fikk skogbrukerne for seg at skolebarn burde plante skog. Det skjedde i et lite område syd for løypa over Semsmåsan vest for Furuholmen. For å minnes begivenheten ble det laget en minneplate som ble festet på en stein. Men granplantene vokste fort, og steinen var ikke stor. Selv om den ble funnet verdig til o-kartet, har vi passert den drøssevis av ganger uten å se den, helt til nå når det er hogd en kile inn til den, og det er satt opp solide benker til de som besøker den.
Se på bildet -
Bobsleighbanen fra OL 1952: kurven Veggen
Bobbanen har fått ganske mye oppmerksomhet etter artikkelen i Aftenposten der det feilaktig sto at det var Korketrekkeren som ble brukt i OL 1952. Nå har den også blitt blåsti, med unntak av et område før Vendelboekurven hvor den er helt ødelagt av skiløyper, og stoppsvingen Ute. Som dette bildet viser, er den også blitt ryddet, sammenlign gjerne med bilde nr. 23810 fra 2015. Vi startet ryddingen av kratt i traséen i 2016 i forbindelse med at DNT Senior Turbussen skulle ha turer langs den da, se bilde nr. 25910.
Se på bildet -
Styggedalen sett ovenfra fra østsiden
Der spaserveien nærmer seg den den brede skiløypa fra Holmenkollanleggene, tar den av fra dalbunnen og går opp østsiden i dalen. Dalen er ganske tett bevokst, men nå når løvet har falt av trærne, kan man se ned til dalbunnen med bekken i foss ned til en liten kulp. Ovenfor skiløypa er spaserveien ganske ødelagt.
Se på bildet -
Styggedalen: en spesiell bergformasjon
Rundt en sving i dalen står denne nakne bergveggen med mørk, oppsprukken stein og tendens til huler. Kan det være en lavarygg med gasslommer som bekken har gravd seg gjennom?
Se på bildet -
Styggedalen: vindfall og utforsyklister
Den gamle spaserveien var tydeligvis ikke spennende nok for utforsyklistene, og er «forbedret» flere steder med hopp og alternative avstikkere. Denne dagen var de stor aktivitet og fart på de nyere sykkelstiene i dalsidene, men et følge (nybegynnere og instruktør) fant stien i dalbunnen passe krevende og krabbet og løftet seg frem der det var nødvendig.
Se på bildet -
Styggedalen: en gammel spaservei
I den trange delen av dalen er det tydelig at dette er en gammel oppbygd og planert vei. Søk i Vestre Aker historielags skrifter viser at den ble anlagt av Thomas Heftye sent på 1800-tallet for å lette adgangen for de spaserende til utsiktstårnet på Tryvannshøgda. Nå er den delvis sperret av flere vindfall, men fortsatt fremkommelig til fots og med sykkel for de som har tid til å gå av sykkelen og om nødvendig løfte den over stammene.
Se på bildet -
Styggedalen: «himmelstigen» og enda en klopp
Det kryr av utforsyklister og utfordrende stier for disse i Styggedalen. Med et omgående veivalg i den bratte lia på vestsiden og en liten sklitur i gras og grus ned til bekken igjen, tok vi bakveien til kloppa på bilde nr. 35652. På bildet er neste klopp ved et stort vindfall. Mer interessant er vel vindfallet til venstre for denne, med påspikrete plankebiter og forvridd hønsenetting. Var dette en ekstra utfordring for syklister ut fra eller inn i dalen fra ryggen på østsiden? Lokale kilder sier at Eventyrstien til dels ble ødelagt av utforsyklister, som tok Frognerseterbanen opp og Eventyrstien ned igjen.
Se på bildet -
Styggedalen: en medtatt klopp
Langs Styggedalsbekken, som kommer fra Øvresetertjern og renner i den trange Styggedalen, går det en opparbeidet, ganske fin og bred sti som noen steder kalles Kjærlighetsstien. Den gamle kloppa der den krysser bekken for første gang, var nå i dårlig stand: råttent, delvis manglende og løst dekke, skjev sideveis og meget glatt etter regn og tåke. Ikke en fristende start på turen inn i den trange delen av dalen. Denne stien er blåmerket på kartet, men i terrenget er blåmerkingen malt over med nøytral naturfarge.
Se på bildet -
Fortsatt grønt plastføre i Midtstubakkene
Da vi startet fra Ankerveien på turen opp til Frognerseteren, var det fortsatt tåke over Midtstubakken, men den hadde lettet noe da vi kom dit. Her var det trening i den største og minste av «småbakkene». En eldre guttehopper har akkurat landet trygt i den største bakken, mens meget unge jenter gjør seg kjent med den minste og plasten der.
Se på bildet -
Røyritjernet sett fra sydenden
Røyritjernet er et lite skogstjern omgitt av myr i en forholdsvis flat del av Østmarka øst for Losby. Her når novembersola ikke lenger ned til tjernet, men det gir i alle fall speilinger av skogen, som fortsatt har sol.
Se på bildet -
En liten idyll langs stien fra Kirkerudkollen til Røyritjernet
Et besøk til hoppet på Kirkerudkollen kan forlenges med en rundtur via Røyritjernet og videre over, ikke under, stupene vest for Styggvannet til Østmork og Losby gård. Her er en typisk detalj fra stien til Røyrivannet.
Se på bildet -
Kirkerudkollen: hoppet
Her er overgangen i ovarennet og hoppet i Kirkerudkollen. Bakken ble innviet i 1936, og var i bruk til 1951.
Se på bildet -
Kirkerudkollen: adkomstveien
Kirkerudkollen ved Losby var i sin tid en storbakke med bakkerekord på 64,5 meter og et bratt unnarenn med en helningsvinkel på 43 grader. Den er nå fullstendig tilgrodd, men steinhoppet eksisterer fortsatt. Bildet viser den anbefalte adkomstveien dit. Tunge skogsmaskiner har gjort den om til to dype gjørmespor, og den finkornete gjørma har også flytt ut på siden og gjort passering på sydsiden omtrent umulig. I tillegg ligger greiner tett på kryss og tvers i den bratte lia. Et bedre alternativ er å ta av på en gammel, utydelig driftsvei, som tar av ca. 60 meter nord for det nordligste huset på Juterud gård, og går på skrå i lia mot nordvest. Fortsett mot nord på samme høyde der den snur brått nedover igjen, så treffer du spor etter ovarennet på bakken. Stien/veien er vist på Ut.no sitt digitale kart og kanskje også på Skiforeningens kart om du velger rett målestokk (prøv deg frem!).
Se på bildet -
Rustadelva: Prekestolen og utsikten
Turen til Prekestolen og Rustadelva dagen før var en rekognoseringstur for å finne et hensiktsmessig veivalg til Prekestolen, og dessuten om det var mulig å gjennomføre en tur langs Rustadelva i tillegg. Veivalget ble fra Trøytve mot syd til snuplassen i enden av veien og deretter på spor etter skogsmaskin mot sydøst og til og over et stort hogstfelt, deretter i terrenget opp på et lite flatere parti, og derfra ned mellom stupene til Prekestolen. Igjen hørte vi folk ovenfor oss, men vi så ingen.
Se på bildet -
Aftenstemning ved Trøytve gård
Trøytve (eller Trøytvedt) gård ligger ved vei 154, og veien forbi den og Langbråtan kan være et egnet veivalg til Rustadelva og Prekestolen. Gården ble først registrert i 1791, men mer informasjon er ikke tilgjengelig på Internett. Gården ser meget velholdt ut. Flyfoto fra 1954 viser omtrent samme bebyggelse, men låvebygningen er senere bygd på med en dobbeltgarasje. På det som nå er en ganske gjørmete parkeringmulighet på nordsiden av vei 154 sto det da et langt byggverk.
Se på bildet -
Rustadelva: øvre del av Helvete
Kløfta som karakteriserer Helvete, er er nær 400 meter lang. Dette er fra den øvre delen. Det var ikke mulig å krysse kløfta, og det var heller ikke mulig å krysse elva tørrskodd ovenfor denne der den meandret seg gjennom et ganske flatt myrlendt område. Der blåstien og skiløypa krysser elva, er det en klopp av gamle trestammer og nye bjørkestammer. Der er det mulig å krysse elva tørrskodd, men siden vi var der for fire dager siden, har flommen flyttet bjørkestammene sideveis slik at de ligger på skrå med helning mot elva. Herfra kan man gå i terrenget til Søretjernet og derfra videre på sti og traktorvei til Snekkerstua og snuplassen i enden av veien fra Trøytve. På oversiden av kloppa heter elva Svartebekken og drenerer østsiden av Høgesset.
Se på bildet -
Rustadelva: nedre del av Helvete
Helvete er den mest kjente delen av kløfta Rustelva renner gjennom. Bildet viser grunnen: ti meter høye stup på begge sider, storsteinet ur i bunnen og tett med trær på mosebunn, noen av den døde med dekke av lyst lav. Ved flomvannføring som nå, er det ganske ufremkommelig langs elva. Før Helvete er det en ganske lang strekning med våt myr og en gammel beverhytte på østbredden. Ned til bredden går det flere tydelige tråkk fra det flatere partiet ovenfor myra, men de fortsetter ikke langs elva.
Se på bildet -
Rustadelva: på motsatt side av Prekestolen
På østsiden av elva er det enklere å ta seg frem om man går litt inn fra elvekløfta. Her er det jorder og hogstfelt som går over i en gammel og fin mosekledd driftsvei. Denne går gjennom granskog med helt grønt moseteppe og hengestry, bare brutt av skrenter på kryss og tvers. Fra denne kan man med litt presisjonsorientering ta seg ut til kanten på elvekløfta rett overfor Prekestolen. Bildet er tatt fra stupkanten, som ligger omtrent i samme høyde som Prekestolen. Herfra kunne jeg høre folk i lia ovenfor Prekestolen, men de var for høyt oppe, og kom ikke nærmere den mens jeg så på utsikten.
Se på bildet -
Rustadelva: slutten på er trang kløft
Lenger nede langs elva er det en ca. 200 meter lang trang kløft hvor det bare er plass til elva i bunnen. På østsiden er det et ca. 10 meter høyt nær sammenhengende stup, mens vestsiden her er noe slakere, men med mange vindfall. Det var derfor ikke enkelt å få tatt et bilde av kløfta med rimelig tidsforbruk, så dette bildet fra utløpet av kløfta får gjøre nytten. Om noen tok sjansen på å ake seg over på vindfallene, ville dette vært det første stedet elva kunne krysses tørrskodd etter Prekestolen. Etter dette var det omtrent halvveis til vei 154 en glatt trestamme over elva med tråkk på begge sider, farlig ved flom og vått vær.
Se på bildet -
Rustadelva: vindfall og toppbrekk langs elvebredden
Der elvebredden på vestsiden er forholdsvis flat, er den ofte dekket av vindfall og toppbrekk. Her er det meget tidkrevende å ta seg frem. Tverrskrenter og stup som går helt ned i elva, gjør at man må snu og gå tilbake til et sted hvor det er mulig å krabbe opp av elvekløfta. Dessverre er skogbunnen høyere opp mange steder også dekket av vindfall og nærmest ugjennomtrengelige kratt av smågran.
Se på bildet -
Rustadelva: ved foten av Prekestolen
Ved foten av Prekstolen er dalbunnen forholdsvis flat med grasdekket tuemyr iblandet råtnende treverk. Elva renner ganske rolig, og det er vannhull mellom tuene, gode muligheter for fotbad. Ned hit går det et bratt tråkk syd for Prekestolen, men veien videre nedover langs elvebredden er sperret av en tverrskrent som går helt ut i elva.
Se på bildet -
Rustadelva: Prekestolen
Rustadelva renner gjennom en kløft/forkastningssprekk i den nordvestre delen av Gaupesteinmarka naturreservat. Helt inntil elva på vestsiden ligger et nær 20 meter høyt stup, kjent lokalt som Prekestolen. Bildet viser utsikten fra denne mot stupet på motsatt side. I dyp skygge renner Rustadelva her ganske rolig. De hvite flekkene er ikke rester av snø, men skum som ligger igjen etter flommen i helgen.
Se på bildet -
Snekkerstua i Gaupesteinmarka
I det småkollete området vest for Rustadelva ligger Snekkerstua. Denne eiendommen ble i 1825 skilt ut fra Gjedsjø gård som Svenskestua, men skiftet i 1865 navn til Snekkerstua. Rydningene rundt plassen ble etter hvert tilplantet med skog som nylig ble hogstmoden, og hogd for et par år siden. Bygningen har hatt innlagt elektrisitet, men er nå forlatt og i forfall. Nordøst for denne stua ligger det flere bygninger i varierende grad av forfall. Stedet ligger utenfor naturvernområdet.
Se på bildet
50 bilder vist.
Fra stiftelsen i 1883 har Skiforeningens formålsparagraf vært å arbeide for «utbredelse av ski-idrett og annet friluftsliv, samt å arrangere Holmenkollrennene». Takket være våre medlemmer kan vi legge tilrette for gode Markaopplevelser sommer som vinter.
Vi fremmer også skiidretten gjennom Norges største skiskole, og massemønstringene Holmenkollmarsjen og Barnas Holmenkolldag.
Nytt fra Marka
- Første prepp på golfbanen på Greverud 30.11.2020 13:51
- Langs Sagstubekken og Rustadelva i Gaupesteinmarka nord 18.11.2020 13:00
Nyttige linker
Kontakt oss
0787 Oslo
Tel: 22 92 32 00
Fax: 22 92 32 50
via e-post: post@skiforeningen.no
eller via kontaktskjema
Copyright 2001-20 © Skiforeningen