Dalsgruva sies å ha vært 120 meter dyp, og hadde så stort vanntilsig at den ofte ble for full av vann til å kunne drives. Pumper drevet av hestevandring var ikke tilstrekkelig her. Det var nok et hovedsvinge med fundament helt inntil gruva, men det er ikke entydige spor etter dette. Det er tre vann, delt av steinrygger i den kløfta gruva ligger i, så det ser ut til ar den har hatt tre nedganger.
TweetDet neste hovedsvingefundamentet viste seg å være det siste før Dalsgruva. Det ligger helt inntil Gjørtlerstien, som det er opplysningsskilt ved der den krysser den gulmerkede kulturstien til Myrgruvefossen.
Det skal ha vært 18 hovedsvinger. I dag er fortsatt 16 av fundamentene til disse synlige, derav fem på østsiden. Dette er det best bevarte av dem, men hvor går stangfelten videre? Det er ganske flatt, så det er nok en horisontal retningsforandring, men herfra er terrenget dekket av et kratt av småfuruer. Kompasskurs mot Dalsgruva og énmannsmanngard ble løsningen.
Det var to typer master og mastefundamenter i Konsta: store fundamenter for hovedsvinger der stangfelten skifter retning horisontalt og/eller vertikalt, og vanlige, mindre fundamenter der den gikk med uforandret retning. Fundamentet på bilde nr. 32643 er et hovedsvingefundament, det på dette bildet er restene etter et vanlig svingefundament. Den vannfylte gropa har sideflater som ser ut til å være skurt av isbre, men det var også tegn i området som tydet på at det kunne ha vært et skjerp der.