– Hver dag i Nordmarka er et eventyr
Da vertskapet Roger og Victoria tok over Kikutstua 1. oktober, fikk de overtalt Mikael Jokinen til å flytte fra livet på svenskekysten og inn på den snart 100 år gamle markastua.
Han hadde bare en vag anelser om begrepet Nordmarka, men så ikke forflytningen som et veldig stort steg.
– Jeg har alltid vært mest glad i skogen. Dessuten var jeg klar for eventyr. Naturen her er fantastisk vakker og Kikutstuas historie spesiell. Jeg har jobbet på herregårder i Sverige. Man kan si det er litt likt.
Bål og vaffel: Det siste har Micke lært seg å spise kald, og undret seg en smule i starten. Men det funker, mener han nå. Foto: Privat
De siste ukene har "Micke" saumfart områdene rundt Kikutstua og beskrevet naturen, plutselige oppdagelser og utilsiktede omveier i entusiastiske vendinger på Instagram.
Att dofta på mossa sänker nog pulsen med 20-30 slag? Prova!
Bege er ut i naturen så sänker ni blodtryck och puls väsentligt.
/Micke, den svenske kocken i Nordmarka.
Tanken var én kjapp "Ny i Marka"-betraktning. Men han fikk raskt en trofast liten følgerskare. Nå minner han leserne på at hver dag i Nordmarka er et eventyr.
For før gikk han på tur i skogen. Nå går han på tur.
– Jeg gikk for å slappe av, men jobbet så mye at jeg ikke tok det inn. Jeg så ikke, luktet ikke, lyttet ikke, opplevde ikke egentlig skogen. Skogen gjør noe med en. Men da må man åpne opp.
Mikael Jokinens liv bestod tidligere av jobb og lite annet. Kokk, restauranteier, gründer, sosial kraft i nærmiljøet. Han engasjerte seg i overkant mye, ble syk og måtte legge om. Etterpå bestemte han seg for å gjøre mer av det han elsket, som å tilbringe tid i naturen.
Lunt i stuen: Kikutstua er ikke helt ulikt herregårder han har jobbet på, mener Micke. Lang historie, mye besøk, et sted der kultur og natur møtes.
Turene legger han inn mellom bollebaking om morgenen og kveldens middager.
Han har rukket å besøke kollegaer på Kobberhaughytta, finstudert områdene nord for Kikut, vært litt utilsiktet borte ved Ullevålseter, og mer enn én gang vært i stuss om hvor han befant seg. Han liker seg på sti, og tar gjerne snarveier rett ut i terrenget.
I høst har det blitt noen våte turer.
– Jeg lar det gå litt sport i å ta meg frem i det bløte. Etterpå er det enda mer tilfredsstillende å komme inn til en varm dusj og lun stue med fyr på peisen. Det er mest et spørsmål om innstilling.
På ønskelisten står ski. Det vil føre til enda flere eventyr, lenger inn i Marka, tror han.
– Jeg har ikke gått på ski siden jeg var 12 år. Så du kan si jeg har hvilt meg i form.
Puh: Da fårkikål- og pinnkjøttmiddagene fikk en ny vri, fryktket Micke at han hadde "vanärat ett helt lands nationalrätt och kulturarv". Det gikk fint.
– Kikuttoppen. Det synes jeg at jeg måtte. Om utsikten skuffet? Tvert om, her er urskogen, tenkte jeg. På vei ned gikk jeg innom Askehøgda. Det er det absolutt vakreste utsikten. Alle må besøke Askehøgda!
– Jeg har hatt en fem og en halv times tur fra Kikut til Bjørnsjøhelvete, helvete måtte jeg jo se. Hjemover gikk jeg feil, og havnet nesten på Ullevålseter. Det ble en seig hjemtur. Jeg er ikke redd for å gå meg bort. Man finner alltid veien hjem i Marka. Men jeg vurderer å skaffe meg en hodelykt. For sikkerhets skyld.
– Jeg foretrekker stier, men kan også finne på å skjære rett ut i terrenget. Det er så fint. Før eller siden møter man jo alltids en sti eller skogsbilvei. Er jeg usikker, bruker jeg bare appen. Målet er å gjøre som våre gjester: Veksle mellom å gå på beina, sykle og gå på ski.
– Her inne senkes pulsen, man henter seg inn. Jeg kunne ikke bare trasket i vei om det ikke hendte noe. Det gjelder å se etter. Naturen endrer seg hele tiden. Se på Bjørnsjøen nå. Tåken henger lavt over vannet. Om litt skinner kanskje solen. Jeg tar inne sanseinntrykkene; studerer former og farger. Det er ikke så lett å forklare, men det gjør noe med hele kroppen. Det er ro og stimulans på én og samme tid.
– Opp mot Langlia møtte jeg en grevling. Den var bare noe meter unna meg. Jeg tok en ganske stor sving rundt. Faktisk er jeg litt overrasket over lite dyr jeg har sett. I Sverige har jeg støtt på mye elg. Det er nok stillheten. Dyrene stikker så fort de hører en ukjent lyd.
– Jeg får tips av å følge markagrupper på Facebook. Til våren vil jeg gjerne overnatte utendørs. Gå en lang tur, og ta en overnatting eller to ute.
Det gjelder å se etter. Naturen endrer seg hele tiden.
Micke, kokk på Kikutstua
