Tekst og foto: Odd Tore Saugerud
4. - 5. juni 1960 skulle vi, Terje Leinaas og undertegnede, to roveraspiranter og gode venner, gjennomføre Roverprøven med «Kjerraten i Åsa» som særoppgave.
Start og mål var i Hønefoss, og turen skulle foruten særoppgaven inneholde primitiv matlaging og overnatting under åpen himmel uten telt. Siden det gikk rykte om at veien fra Sæterroa ved Storflåtan og videre allerede var kjørbar med sykkel, skulle turen gå om Sørkedalen med retur over Sollihøgda.
Turkart over Oslo Nordmark, delvis ajourført 1963, viser at selv etter den massive utbyggingen av skogsbilveinettet i Marka på slutten av 1950-tallet, var dette vesentlig mer grovmasket enn nå. Det håndtegnede kartet fra O. Chr. Bjørnstads klassiker «Kjerraten i Åsa» (1944) manglet både veier og traktorveier ved Storflåtan, og endte i østenden av Hauken. I dette området og videre østover måtte vi derfor stole på rykter. Beretningen videre er basert på vår rapport til Roverprøven.
Utstyrt med «Kjerraten i Åsa» og bokskamera med minst dobbelt så følsom film som vanlig, dyttet og dro vi syklene opp gamlebakka fra Åsa til Damtjern. Underveis gjorde vi avstikkere slik at vi fikk med oss alle kjerratene, og dokumenterte de best bevarte fundamentene til vannhjulene med fotografier. I skogens mørke hjalp selv følsom film lite med primitivt bokskamera, og i rapporten fra turen er kjerratrestene dokumentert med tegninger basert på kontaktkopier og velvillig synsing. Som et eksempel på hvor fint steinmurene fortsatt står, har jeg tatt med et bilde fra 2008 der dagens rørgate krysser elva og kjerraten. Ved Damtjern/Storflåtan var det åpent og mer lys, så her var det mulig å ta bilder av fundamentene til Tolver’n der den startet i Damtjern og av fundamentet til Tolverhjulet i Vassendvika. Rapporten sier at turen startet kl. 10.30 og at studiet ble avsluttet kl. 18.30.
Historien om kjerraten og de rester som fortsatt finnes av denne er kulturhistorie, men den får komme ved en annen anledning.
Det ble snart mer enn tydelig for oss at veien fra Sæterroa og videre mot øst fortsatt var under anlegging. På tittelbildet i denne artikkelen prøver Terje Leinaas førersetet på veivalsen, som skulle sørge for at veien ble fast og fin. Men, som bildet antyder, var det fortsatt mye som manglet på dette. Selv om våre DBS-sykler med Sturmey Archer tretrinns planetgear, ballongdekk og godt avfjæret sadel var forholdsvis velegnet til kjøring på dårlig grusvei, var sykling på denne uferdige veien mer som terrengsykling å regne.
I Flåtakrysset tok vi først veien mot Heggelia, som endte uferdig etter to kilometer. Derfor tilbake til krysset, og videre mot Hauken på dårlig traktorvei, anlagt i forbindelse med Holsledningen i 1948. Ikke noe av dette var på kartet. Vi fikk etter hvert nok av stein og huller, og da vi kom dit traktorveien krysser tømmerrenna til Svarten, så vi et mulig alternativ: Siden tømmerrenna også gikk til Svarten, måtte da den være en bedre mulighet enn traktorveien? Haukerenna i dag ser ikke særlig innbydende ut for sykling, med råtnende understøttelse og trefall over. Men i 1960 var det fortsatt fløting her (siste år var 1963), og renna var i god stand. Passe fall var det også, så vi slapp å trå, og det var god plass til syklene med oppakning.
Fallet økte på etter hvert, og da vi kom til viadukten over Haukeelva, gikk det bra unna. På nordsiden av elva står viadukten på et ganske høyt fagverk av tre, med bra fall over elva. På sykkel var dette en ganske luftig opplevelse. Det fulgte andre luftige partier med fall før det igjen flatet ut der renna gikk ut i Svarten.
Men hvor var nå veien til Sørkedalen? Kartet gir svaret, men kartet fra «Kjerraten i Åsa» dekket ikke området. Så da var det å sykle renna opp igjen til traktorveien, og så følge veien til Svarten. Det gikk ikke, for det var ikke plass til pedalene nå når vi måtte trå. Å balansere på rennekanten og trille, var heller ikke på tale, alt for risikofylt der renna var oppbygd og over viadukten. I tillegg fant vi ut at det var lav friksjon mellom gummi og stål, bra det ikke hadde vært nødvendig med harde oppbremsinger nedover! Så da ble det å bære syklene med oppakning gjennom krattskog med myr og/eller steinet grunn langs Svarten og videre oppover lia til vi endelig fant veien.
Sjelden har vi brukt så mye tid og krefter på en snarvei som skulle spart oss nettopp tid og krefter. I dag vet jeg at fra Svarten til Haukendammen hadde det blitt laget anleggsvei allerede i 1916.
Resten av turen ble mindre begivenhetsfylt. For overnattting fant vi en fin åpen plass i lia ovenfor Langlivannet, og i finværet la vi oss til der uten å bygge gapahuk eller lignende. Men plassen var tilholdssted for storfugl, og det ble en meget urolig natt med begrenset søvn med fuglene flaksende over og rundt oss. Neste morgen ble det derfor avreise kl. 05.00, med en liten avstikker innom Fornebu for å holde flyinteressen ved like. Biltrafikken den gangen var ikke noe problem, bilsalget i Norge var bare i ferd med å bli frigitt, og søndagstrafikken derfor beskjeden. Da var den blankslitte, glatte og nokså ujevne brolegningen over Sollihøgda verre, men det gikk bra.