Møt vår mann i Sørkedalen

Per Gulbrandsen har vært løypebas i Skiforeningen et kvart århundre.

Tekst: Christine Amdam Foto: Magnus Myløkken

Publisert 29.08.2019

Navn: Per Gulbrandsen
Alder: 56 år
Område: Sørkedalen
Har vært ansatt som løypebas i Skiforeningen siden 1996, og var avløser før det.

– Jeg vet en del om hva jeg skal gjøre for at folk skal bli fornøyd med produktet.

Skiforeningens løypebas i Sørkedalen er selvsikker. Og det er kanskje ikke så rart med tanke på at han har kjørt skiløyper for Skiforeningen i 25 år. Det snør ikke spor, og å lage gode skispor er en egen kunst. Det krever kunnskap og erfaring. Noe Per Gulbrandsen har opparbeidet seg en stor dose av.

På vinteren starter han arbeidsdagen i seks-tiden på morgenen. Han ser på været, leser inn føremeldingen og vurderer hvordan han kan få mest mulig ut av dagen.

– Hovedprioriteringen for meg er å kjøre Gråseterveien inn til Løvlia. Der er det mest mennesker. Så kjører jeg så mange løyper jeg får tid til etter det, sier han. 

Men arbeidsdagen er veldig variert. Det kan være overheng i løypene, og da må han ut for å kutte trær.

– I tillegg har jeg ansvar for snøproduksjonen i Sørkedalen. Her må jeg få alt til å klaffe. Kunstsnøen skal doses ut og tilrettelegges.

Om sommeren holder han kontakten med grunneiere, graver og rydder løyper og bygger broer over bekker for å nevne noe.

Per Gulbrandsen er en erfaren løypekjører. 

Maskinen gikk gjennom isen

Løypebasen i Sørkedalen har stort sett bare gode minner fra disse 25 årene. Men det var en dag ikke alt gikk som planlagt.

For 12 år siden gikk den splitter nye løypemaskinen hans ned i Nibbetjern.

– Jeg var ute midt på natta og det var kjempekaldt. Jeg skulle egentlig snu, men så var det veldig mye vann som jeg trodde var overvann. Så merket jeg at vannet ikke stoppet og kom opp langs døren til maskinen.

Han tok seg ut av luka i taket og hoppet ut på isen. Utrolig nok kom han helt tørr fra det. 

– Det var en kjedelig telefon å måtte ta inn til Skiforeningen, særlig siden maskinen var helt ny.

Det ble en kjempeprosess for å få maskinen opp igjen fra tjernet, og han fikk hjelp fra Forsvarets rescueteam. De måtte rigge til i flere dager med store maskiner før de kunne dra opp løypemaskinen.

– Det var en veldig ubehagelig opplevelse, men jeg lærte mye av det. Særlig om det å samarbeide, forteller han.

Soloppgang

Gulbrandsen forteller at han føler seg privilegert som har denne jobben. 

– Å kunne reise inn til Sørkedalen i stedet for til et kontor nede i byen er helt topp for meg.

Hva er det beste med jobben som løypebas? 

– Det å kunne tilrettelegge for at folk kommer seg ut. Og at jeg bidrar til turglede og positive opplevelser ute i Marka. Så er det en konsekvens av jobben at jeg er så mye ute, det betyr mye for meg. 

De beste øyeblikkene beskriver han som de morgenene han drar ut mens det fortsatt er mørkt. Det er stille og rolig og han får oppleve en nydelig soloppgang.

Han skulle gjerne fått gått litt mer på ski enn det han gjør, spesielt nå i høysesongen. Men når han først får tatt seg en tur er det løypa fra Dammyra til Løvlia som er favoritten.

Samarbeidspartnere