Marka ligger alltid der og lokker til begeistringsfulle turer. De fleste tilreisende skiløpere blir fullstendig satt ut av de fantastiske skimulighetene som ligger rett utenfor stuedøren en normal vinterdag i Norges hovedstad. Milevis med skiløyper som tar deg inn til de flotteste plasser på kort tid.

Marka uten vinterskrud er ikke mindre imponerende. Kombinasjonen av sykkel og joggesko gjør dessuten turen inn til indrefileten av Marka et hakk mer tilgjengelig før snøen kommer dalende. Med små barn kunne høstens søndagstur til Barlindåsen være en ekspedisjonsartet opplevelse. Med fortsatt friske minner, tenkte jeg at det kunne vært gøy og ta med de nå unge voksne på en like strabasiøs og opplevelsesrik tur for litt lengre ben. Yngstedatter var ikke hjemme, men Frida var klar og kjæresten Edvard trengte heller ingen overtalelser.

Rundtur

Det fine med sykkel er at turen kan starte på dørstokken hjemme. Uansett hvor vi bor, er Marka bare noen kilometer unna. Fra Kjelsås er nærmeste innsteg Oset ved Langsetløkka. Tanken var å besøke noen topper. Gyrihaugen kom øverst på lista som et av de flotteste utsiktspunktene. 100 km og nesten 2000 høydemeter på sykkel er en i overkant drøy hverdagstur, selv om hele Hadeland og halve Hedmarken ligger for dine føtter ved turmålet. Jeg plottet heller inn Kjerkeberget (631 moh), Oppkuven (704 moh) og Kikuttoppen (611 moh) på Skiforeningens turplanlegger. Tur/retur 73 km med 1200 høydemeter på sykkel, er en dugelig, men overkommelig ettermiddagstur. Men vi nordmenn liker best runder når vi er ute på tur. Dessuten gjør de seg definitivt best på Strava. Trehørningen ble lagt inn som viapunkt. Da fikk vi en rundtur som bare var en mil lengre og med 50 ekstra høydemetre. Det er det verdt når odden på Ørrfiske kan brukes til Kvikk-Lunsj-stopp, Trehørningen gårdstun kan sykles gjennom og Hakkloakalven kan besiktiges fra åssiden. Alle småvann og furumoer ses i tillegg for første gang, hver gang. Hvis vi småjogger stien til toppen, bør vi rekke det, tenkte jeg.

Sekkene ble pakket med kart skrevet ut fra turplanleggeren, lett regntøy, mat, tursjokolade og noen sportsbarer og gel som sikringskost. Topputsikt nytes best sammen med litt kaffe, og en liten termos fikk så vidt plass. Vi var klare for tur!

En god forsikring

For oss som sykler mye, er jevnlig vedlikehold på utstyret en vane. Det gjør at man sjelden får utstyrshavari på tur. En kjapp utstyrs-sjekk før avreise er alltid greit. Jo lenger man kommer inn i Marka og bort fra folk og kollektive transportmuligheter, desto viktigere. Ekstra slanger, lappesaker og verktøy med kjedekutter er en god forsikring hvis vi skulle være uheldige. Og det var vi. Vi fikk bruk for vår første slange etter ti minutter på sykkelen.

Og før vi kom til Sandermosen skar en pedal seg. Far måtte sette fart hjem for å hente nye, mens ungdommen fikk seg en altfor tidlig pause. Vi var plutselig et stykke bak skjema. Heldigvis skrev vi fortsatt august med mange lyse timer igjen av dagen.

For voksne

Det blir litt som å gå over bekken etter vann, var en tanke som slo meg i det vi passerte stien opp til Barlindåsen. Det finnes topper med flott utsyn rett innenfor Markagrensen. Samtidig ligger det i navnet. Vårt turmål var ikke en ås. Vi skulle besøke KjerkeBERGET og kanskje KatnosFJELLET som ligger rett i nærheten. Dessuten Oppkuven, som kommer fra gammelnorske «kufr» eller rund topp som vi sier nå til dags. Dessuten var det en ettermiddags miniekspedisjon for voksne vi var ute på, ikke en kort søndagstur for småbarnsfamilier.

Flotte vann

Det var et perfekt turvær denne tirsdagen. Kaffestoppen med tursjokoladen på odden ved Ørrfiske kom tidlig, men heller litt hyppige pauser enn for sjeldne. Ungdommen la merke til at odden er en perfekt leirplass for overnattingstur. Heldigvis hadde vi ikke badetøy i sekken. Hyppige pauser er en ting. Lange pauser er derimot ikke forenlig med en tur som er lang, når tiden er knapp.

Marka er fantastisk, men hva hadde den vært uten vannene? Det er fint med grantrær og setervoller, men å rulle langs Langvann, Trehørningen og Søndre Måsjøen, Smalvann og Hakklokalven er hakket flottere. Speilblanke vann er flott i seg selv. Åpningene som vannene og myrene skaper, gir dessuten utsyn. Men vi søkte utsikt og la trøkk i pedalene og suste videre.

Det er gøy å være på tur med små barn, men ikke mindre hyggelig når de er unge voksne. Edvard hadde ikke vært så langt inn i Marka tidligere, og for meg var det verdt hele turen når han konkluderte med at han nok måtte få seg en terrengsykkel i tillegg til landeveissykkelen.

Brannvakthytta

Letteste oppstigning til Kjerkeberget starter ved Sandungen gård. Vi parkerte sykkelen og skiftet til joggesko før middagen ble fortært. Etter to rundstykker bar turen opp. Desserten var to km opptur akkompagnert av noen never blåbær (og en håndfull multer til den gamle gane). Høydemåleren viser 631 moh på Kjerkeberget. Det er Oslos høyeste topp, og den ligger helt på grensen til Lunner kommune. Utsikten er deretter. Utenfor den særegne brannvakthytta, er det en platting med gelender som passer utmerket til å nyte den sammen med for eksempel en kopp kaffe og Kvikk Lunsj, så da gjorde vi det.

På vei ned møtte vi en lokalkjent kar fra Katnosa. Han hadde selv aldri funnet noen sti til Katnosfjellet, og hadde liten tro på at det var annet enn granlegger å se fra toppen. Vi hadde vært ute i tre og en halv time, og var knapt halvveis. Det var enkelt å bli enige om å la fjellet stå til en annen gang.

Kringla lå badet i kveldssol. Liljene som ligger i vannet, og kveldslyset som faller inn og lyser opp den helt vanlige, men likevel spesielle brua er verdt en tur i seg selv. Til Oppkuven var det 400 meter stigning til turens høyeste topp kunne hukes av og vi satte fart videre. Å være på tur er en god måte å være sammen på. Tankene kan fly, og praten sitter løst, men avtar gjerne når man blir sliten. På vei opp bakkene var det nå blitt stille.

Over 700 meter

For de som ikke har vært på Oppkuven, er det bare å pakke sekken. Den er høyeste topp i Krokskogen og en av de høyeste i Nordmarka med sine over 700 meter. Det er kanskje litt juks at man må opp i tårnet for å få utsikten, men derfra kan man se hele Marka og litt til. Nå var kaffen kald, og det var i ferd med å bli for sent for å drikke den slags. Bare et par timer til normal leggetid, og fortsatt snaue 40 km hjem, hvorav et par km på trillesti over mot Kikut fra Langlivann.

Selv om vi var klare for kjappeste vei hjem, unnet vi oss en stopp ved Skjærsjødammen. Den lå der blank og speilet en rødsjattert himmel. Man behøver faktisk ikke å komme seg lenger inn en ettermiddag for å få gode markaopplevelser. Men det var ingen anger i gjengen for at vi gjorde nettopp det.

Denne artikkelen sto på trykk i Snø&Ski september 2017