Skuespiller, aktiv turgåer året rundt.
Spiller Linn Skåbers manager Evelyn i NRK-suksessen Hjerte til Hjerte, nå i sin tredje sesong.
Tidligere lærer og ansatt i SAS, blant annet
– Vi er virkelig et umake par. Linn liker ikke utsikt. Hun foretrekker å se ut på hyggelige bakgårder!
Kristin Tonjer (71) ler hjertelig.
Vesken hun klamrer seg til i rollen som utsatt Skåber-manager, er byttet ut med sekk og turtøy. Helst går hun på tur flere ganger i uken.
Marka-entusiasmen gjør at Kristin Tonjer tidvis har brukt store deler av fritiden på å verve medlemmer til Skiforeningen. Hvor mange det er blitt til sammen, aner hun ikke. Når hun hører at det nærmer seg 2000, virker hun heller ikke synlig imponert. Lønn vil hun helst ikke ha. Tvert i mot, nærmest.
For da det ble lansert garasjeplaner for løypemaskinene i Romeriksåsene, bidro hun like godt med finansiering.
Som takk har hun fått en krok oppkalt etter seg i garasjen: Kristins hjørne.
– Jeg har brukt Marka hele livet. For mange år siden møtte jeg en verver i Lommedalen. Han var så hyggelig! Det kan jeg også gjøre, tenkte jeg. Når jeg snakker om dette nå, blir jeg rørt: Folk er så vennlige og stort sett kjempeglade for å bli spurt. Er du usikker? spør jeg. I så fall kan vi snakkes etter turen. Så får de tenkt seg litt om, da vet du. De fleste kommer bort til meg etterpå.
Tonjer kan se forskjell på medlemmer og ikke-medlemmer, men snakker like hjertelig med alle.
– På Kikut kom en gang en dame bort til meg. Hun hadde fulgt med fra solveggen. Du har ikke spurt meg, sa hun. Jeg vil så gjerne bli spurt, så jeg kan få sagt ja! Da lærte jeg noe. Folk er så takknemlige for løypene. Og de vil gjerne få uttrykt det.
Kristin Tonjer elsker skogens stillhet. Men glam er også gøy.
I det siste har hun vært på to fester: En garasjefest med løypekjører Jarle og alle de frivillige som deltar i løypearbeidet på Brovoll. Og en premierefest for sesong 3 av Hjerte til Hjerte.
Motspiller Linn Skåber dyrker improvisasjonskunsten. Under innspilling er manus kun veiledende.
– Vi har det så gøy! Det er vanskelig å holde maska.
Men at det går litt over litt over stokk og stein er akkurat slik Kristin Tonjer liker det.
– Jeg husker så vidt en tur nedenfor Kolsås, ved Dælivannet. Sporene laget vi selv. Det var i 1959. Cirka tre år senere husker jeg en skitur til Jørgenhytta, en fin tømmerkoie på Krokskogen. Broren min og jeg på ski over vannet, han litt bak. Jørgenhytta var firmahytte på den tiden, min far hadde tilgang. Senere har DNT tatt over. Nå plukker jeg DNT-hytter. Det er en fin måte å få sett nye steder på. Jeg var innom Jørgenhytta i vinter for å se om det var forandringer fra 1962.
– Nei, uff. Det blir jo så leit for Vestmarka og Bærumsmarka, som jeg er så glad i, hvis jeg sier Romeriksåsene! Jeg har sagt til Jarle som preparerer løypene at det føles luksuriøst å på ski Romeriksåsene. Det er god plass og fantastiske spor. Folk kommer gjerne dit når det er lite snø ellers i Marka. Jeg sier Romeriksåsene.
– En vakker vårdag tok datteren min og jeg bussen til By i Lommedalen. Målet var Løvlia. Vi skulle samme vei tilbake. Men så møtte vi noen som hadde gått over Vidvangen. Der er det så fint, sa de. Så da gjorde vi jo det. Å, det var lekkert der, nydelig utsikt! Vi ankom Kampen fem på fire, det var én bolle og solbærtoddy igjen. Det delte vi. Ferden fortsatte mot Vensåsseter og videre. Vi endte med å gå helt hjem, jeg bodde i Bærum på den tiden. Det ble langt, mye lengre enn vi hadde tenkt. Men for en tur.
– Vestergyllen i Vestmarka. Gjerne litt sent på dagen, før solnedgang. Og Bislingflaka nord i Nordmarka, når det er rim på trærne og diamanter i snøen. Jeg liker åpne områder, gjerne myrområder. Det er også fint å følge skuterspor. Da kommer trærne tettere på.
– Jeg vokst opp med Marka. Min far var blant dem som var tidligst ute med å gå om høsten. Han foretrakk Lommedalen eller Djupedalen fra Sollihøgda. Det er der snøen kommer først, sa han alltid. Hvis jeg har stått og vervet på Sollihøgda har jeg gjerne gått denne turen etterpå: Djupedalen, Kleivstua, Sørsetra, Linjeløypa.
– Jeg liker så godt oppoverbakker! Fiskebein! Og så er det jo moro å kjøre nedover. Datteren min sier jeg kjører altfor fort. En gang jeg var på vei til Kikut for å verve medlemmer, falt jeg så det sang. Med sekk og det hele. Rett ved en gruppe turister! De fikk seg en god latter. Man skal liksom være så proff på ski! Ansiktet ble litt oppskrapet. Jeg lo godt selv. Det var bare å fortsette turen inn til Kikut og vervingen, selvsagt.
Vi vil gjerne ha deg med som frivillig!
Dette er blant oppgavene som kan være aktuelle: