Langrenn i krigsruiner

Det er slutten av februar 1945. Solen har kommet høyere og høyere på himmelen. Gradestokken viser bare -36. Ja, leseren stusser kanskje, men da får jeg fortelle at vi befinner oss i Sør-Varanger i Øst-Finnmark, og her kryper kvikksølvet av og til i polarnatten helt ned til -45 grader. Da er det ikke fritt for annet enn at du blir litt stiv i kjakene og ordene fryser seg liksom fast inne i spiseorganet ditt. Vidda ligger der hvit og fin. Langrennsløpere i Sør-Varanger har begynt å røre på seg igjen. Etter 5 års dvaletilstand kom den egenartede kriblingen i kroppen på en, den følelsen som enhver idrettsmann kjenner i blodet sitt, når han begynner å legge seg i trening i den idrettsøvelse som han har interesse for. Riktignok skorter det litt på utstyret etter tyskernes djevelske herjinger. Mange mistet gjennom bombingen hele sitt utstyr. Men man fikk bruke det man hadde av gamle utslitte langrennsski og trestaver. Verst var det for hoppløperne, som mistet sine to prektige hoppbakker. Tyskerne sprengte nemlig fartsstillaset vekk da de mente fiendtlige fly brukte disse som kjenningsmerker.

Evakuerte til Skogfoss

Da jeg selv som Oslogutt hadde en del langrenn på baken, deriblant 7 Birkebeinerrenn, for min gamle skiklubb Lyn i Oslo, var det ikke fritt for at jeg tenkte: En får vel se å lage seg en liten treningsløype og fly litt mer i Old Boys-klassen her oppe i polartraktene. En var jo ikke mer enn 39 år.

Etter at huset vårt i Kirkenes hadde fått to treffere (resten brente tyskerne da de for), evakuerte min kone (hun er fra Kirkenes), og jeg 6 mil opp til Skogfoss ved Passvikelven. Den vakre grenseelv mellom Finland og Norge. Her var det et typisk, småkupert terreng, bestående av løv- og furuskog. Granen trives ikke så langt mot nord, i den strenge polarkulde, skjønt høyden over havet ikke går opp til mer enn ca. 300 meter. Et godt tegn på det jernharde klima selv for furuen, er ifølge en forstmanns undersøkelse følgende: En furu i Pasvikdalen med sine 3–400 år, tilsvarer en furu sørpå med bare 20 års vekst bak seg. Oppe i den 12 kilometer lange, vakre dal traff jeg så på den kjente skiløper, den i dag 37 år gamle Johan Brochs og hans 3 år yngre bror Einar. De er fra Fauske ved Bodø og hadde slått seg ned her som nybrottsfolk i 1934. Da Johan arbeidet i Sulithjelma, dominerte han bestandig øverst på premielisten i de kombinerte renn her. Det var knivskarpe konkurranser i disse renn, med deltagelse fra de kjente løpere fra Salten, som hører med til noen av landets beste. Dessuten kom det mang en hard svenske fra den andre siden av Kjølen. De to brødre og jeg slo oss så sammen og deltok vinteren 1945 i april måned. Det vil si i det første 17 kilometer-renn dro jeg alene og fikk første premie i Old Boys-klassen. Og brødrene Broch som grunnet mange års slit på eiendommene sine ikke hadde fått tid til å delta noe større før krigen, fikk nå en voldsom interesse.

Med fiskeskøyte til skirenn

Vi dro så avgårde tidlig om morran, før en viss mann hadde fått sko på bena. Lå og småfrøs på et lasteplan tilhørende dalens eneste bil (de andre var rekvirert av tyskerne). Det ble drøye turer i adskillige kuldegrader, 12 mil frem og tilbake, på en bombet og brosprengt vei, som litt etter litt provisorisk ble reparert.

Mesterskapet for den befridde del av Norge ble arrangert den 14.-15. april, av skiklubben Kvik, Vadsø. Men for å komme til Vadsø fra Kirkenes måtte vi reise med en liten fiskeskøyte. Da vi kom ut på den bekjente Varangerfjorden og dønningene og hard sjø gjorde det umulig å være på dekket i det lille nøtteskall, krøp vi ned i den lille mannskapslugar. Her nede stuet vi oss sammen ca. 15 mann, og da det bare var beregnet til 4, måtte vi fordele oss så godt vi kunne oppe i de 4 køyer som tilhørte mannskapet. Men jeg skal si det var ikke 3 skiløpere som gikk i land i Vadsø. En følte seg mer som vi skulle ha vært på rangel i flere døgn. Heldigvis hadde vi to hviledager før 18 kilometer-rennet. Disse tilbragte vi i det gjestfrie hus hos formannen i «Kvik», Thorleif Mathisen. For disse dager gir vi all honnør til fru Mathisen, hans mor som stelte så godt for oss. Men vi var jo svært heldige attpåtil, som dumpet midt oppi fødselsdagen til formannen, det ble nemlig både bløtkaker og sjokolade med krem.

Skismøring for salt snø

Vi besluttet så første dag å ta en svipptur opp mot vidda og titte litt på lokalitetene. Her lå det prektigste snaufjellet en kunne tenke seg, uten et tre, men øverst en lang slette så langt vi kunne se, unntatt et par dalstrøk i det fjerne. Viktig for oss var det også å få prøve litt av smø-ringene våre, da vi nemlig svært ofte hadde hørt følgende: Ja, «dokker» som er sørfra, «dokker» skal nok merke at den smøringen «dokker» er vant med, ikke alltid passer her oppe. Og sannelig, skulle vi merke det tydelig. Grunnet havklimaet i Vadsø, og at innlandet er et typisk lavland, trekker sneen til seg en masse saltpartikler. Det fortelles blant annet at når man for eksempel utpå vårparten oppå vidda smelter sne og koker seg kaffe, er det saltsmak på den.

Kraftige hoftevrikk og fraspark

Etter prøving av flere tørrsmøringer ble vi skuffet over den forholdsvis dårlige gli. Vi hadde likevel trå ski. Havaldsen (Rjukan), den ypperlige eneste for fokksne og særlig kaldt føre savnet vi i høy grad, den befant seg nok ikke på våre breddegrader i dag, dessverre.

Neste dag gikk så 18-kilometers-rennet av stabelen med start fra turnlokalet i Vadsø. Det startet ca. 65 løpere. Kommet opp på vidda følte vi igjen som dagen før at skiene var trå, vi hadde en elendig gli. Det ble nå allikevel en helt overlegen seier for Hilmar Solli, Østerdals-laget, Oslo. Han slo annenmann med flere minutter. Solli henledet for øvrig oppmerksom-heten på seg, ved sin blendende teknikk, kraftige hoftevrikk og fraspark. En slik kar kunne her i Nord norge som instruktør virkelig lære opp finnmarkingene til å utnytte kroppen bedre. Det er mange gode emner her av ungdom, men det var lett å se at det var teknik-ken det skortet på. Old Boys-klassen ble vunnet av Johan Brochs, ikke så langt etter Solli i tid. Broderen Einar la beslag på andreplassen og jeg selv på femteplassen. Neste dag fore-gikk hopprennet ved Kviks skiklubbs hytte, 8 kilometer inne på vidda. Tyskerne ødela også hoppbakken i Vadsø, derfor satte den energiske Hilmar Solli seg i spissen for å få et hopp i stand til mesterskapet. Det ble da nedlagt et kjempearbeide oppe i en stor snebre. Her ble det i skrenten spadd opp adskillige kubikk sne, og man hadde et virkelig mesterlig bygget hopp som faktum besto bare av store firkantede sneblokker. Hoppet ble dekorert med et kjempestort norsk flagg, og det ble prestert mange pene hopp på omkring 30 meter i den lille bakken. Mester her ble Knut Hatle, Kirkenes Idrettsforening. Om kvelden ble det så en vellykket premieutdeling. Formannen Thorleif Mathisen delte ut de respektive premier, og alle deltagere fikk tildelt diplom til minne om mesterskapet i den befridde del av Norge.

Torsk og splitkein

Hjemturen med en annen liten skøyte forløp helt rolig i de 4 timers tid turen tok. Samtidig var vi så heldig å passere noen fiskere som drev juksafiske etter torsken. Av dem kjøpte vi noen svære rusker. Vi hadde oppe i landet nemlig ikke smakt fersk fisk på et halvt års tid. Da vi senere trasket gjennom gatene i Kirkenes, måtte vi selv dra på smilebåndet. På ryggen vår svære oppakning, på venstre skulder Splitkein-ski og staver, og over den høyre 3 svære torsk på 10 kilo hver i vekt. Det hadde ikke vært fisk i Kirkenes på aldri så lenge, så mange misunte oss svært. De kom bort og spurte hvor vi hadde fått fisk fra. Vi sa det var noen av premiene vi tok i Vadsø. Etter 6 mils risting på vårt tradisjonelle lasteplan opp til Skogfoss igjen ble det stor fest hos våre familier med en hyggelig torskeaften. Senere deltok Johan Brochs og undertegnede i en 30-kilometer arrangert av Jacobsnes Idrettsforening, rett ovenfor Kirke-nes. Her vant Harald Thunstad, Kif, klasse A, og Johan Brochs klassen over 32 år. Selv ble jeg andremann.

Da vi nå på Skogfoss hadde deltatt rundt omkring, mente vi at vi kunne jo selv arrangere et langrenn. Jeg sendte da ut innbydelse til et 12-kilometers langrenn for Pasvikdalens løpere. Rennet gikk første påskedag. Det meldte seg 45 deltagere og da jeg laget en klasse for damer, fikk vi med 10 av dem. Vinner av rennet ble som forventet Johan Brochs. Om kvelden hadde vi festlig premieutdeling på Skogfoss Turisthotell, som faktum er den eneste gjenstående av Finnmarks fjellstuer. Av premier ble det delt ut flere bøker og gavepremier, samt kontantbeløp som var innkommet av startkontingenten. For at det ikke skulle oppstå profesjonisme, ble pre-mievinnerne gjort uttrykkelig oppmerksom på at de selv skulle kjøpe pokaler når de engang kom. Damenes ærespremie tilfalt Johan Brochs, som mottok en kjempestor bløtkake. Under-tegnede som sto for premieutdelingen delte også ut 20 selvlagede diplomer, som deltagerne satte stor pris på, til minne om Skogfossrennet, det største langrenn i dalens historie. Etterpå var det selvfølgelig dans til neste morgen. Både dette renn og de øvrige i Sør-Varanger ble alle nevnt i nyhetene fra London, til stor glede for oss her oppe som hørte det.

På startstreken med den røde armé

Men det mest strålende og minnerike løp var det internasjonale 20 kilometer langrenn arrangert av Kirkenes Idrettsforening. Starten var på Sandnes, 8 kilometer fra Kirkenes. Her deltok 109 løpere. Av dem tellet ca. 60 skiløpere fra Den røde hær. I samarbeid med Den røde armé stilte disse en svær militærbrakke til disposisjon for oss norske skiløpere. Det var et stort øyeblikk da vi passerte forbi de alvorlige staute russiske vaktposter med maskin-pistoler, inn på det militære området. Vi gikk gjennom en med granbar dekorert portal, og øverst kneiste et høytidelig bilde av Stalin floromvunnet av det russiske flagg med hammer og sigd i gull. Inne i den store brakken var alle veggene dekorert med fotografier av Den røde armés kjente generaler. I den ene ende av lokalet holdt så vi norske løpere til. I den andre enden oppdaget vi noen smarte mørkhårede skjønnheter, som lik trenede skiløpere klinte inn skiene sine med klister med bare never. Jeg måtte tenke, det skal meget til at en norsk skijente gjorde det samme. Etter å ha prøvd litt forskjellig smøring på det lomske føret, det var nemlig kommet et par tommer nysne i løpet av natten, la vi under sterk tvil på litt av Østbys gule tube for våt sne, innblandet med tørrsnesmøring. Gradestokken holdt seg i nærheten av 0. Vi visste løypa gikk i småkupert terreng inn på snaufjellet med naturligvis litt fokksne, som kanskje var iblandet noen saltkorn også. Etterpå viste det seg at mange var uheldige med smøringen, deriblant Hilmar Solli, som nok hadde blitt en farlig konkurrent for russerne.

Smøreprat med russiske offiserer 

Mens vi preparerte skiene våre, hadde vi ustanselig besøk av høytstående russiske offiserer, ja, til og med generaler. De var veldig dekorerte med krigsmedaljer, men så hadde de deltatt på tundraen ved Litzafronten. De var meget interessert i vår smøring, de visste jo at nord-mennene var noen kløppere til å fly langrenn. Dette renn skulle nemlig ha gått av stabelen en uke før. Men da russerne da holdt på å avvikle sitt eget mesterskap i Petsamo, Finland, ba de nordmennene å utsette dette renn en uke. De forsøkte å innlede en samtale med oss, men da vi kun greide å si «spasiba» (takk) og «karascha» (fint), gikk det liksom i stå. Siden traff vi enkelte som kunne litt engelsk, og svært mange tysk, men det likte de ikke å benytte seg av. De var ihvertfall overstrømmende elskverdige mot oss. På startplassen var det yrende liv. Et stort russisk militærorkester spilte feiende marsjer. Overalt vrimlet det av Røde armés tropper, og en del norske soldater i svenske og engelske uniformer.

Skiutstyr fra tyske depoter

Endelig var den hektiske tiden før starten over. For hver løper som startet fulgte det hundre-vis av heiarop langs med den 100 meter lange smale passasje, hvor det internasjonale publi-kum hadde dannet espalier på hver side av tauene. Så bar det ut i løypa. Selvfølgelig var skiene trå i begynnelsen, men heldigvis etter hvert ble de bedre. Det ble adskillige russere vi måtte rope løype til, og de spratt ut som ekorn. De hadde god kondisjon, men det skor-tet på teknikken for de flestes vedkommende. Vi ble overrasket over russernes skiutstyr ellers. Tidligere hadde vi nemlig lagt merke til at soldatene brukte sine lange filtstøvler i likhet med de finnene bruker om vinteren. Bindingene på skiene består da av bare en tårem. De russiske skiene var bredere enn våre hoppski. Nå gikk de på norske Splitkein-ski med Rottefella bindinger, norske skistøvler, og bambusstaver. Alt overtatt fra tyske depoter, som igjen hadde rekvirert det fra norske fabrikker. Ute i løypa ble vi enda mer overrasket. For hver annen kilometer var postert en 18–20 år gammel russisk skjønnhet. De bar en hvit skilue, en knallrød jakke og mørke strekkbukser. Vi ble mottatt med et charmerede smil fra en blennende hvit perlerad og et hyggelig «strass» (morn), da vi passerte. Men toppen på det hele var følgende: Omtrent 12 kilometer fra mål gikk vi gjennom en trang bergkløft, her var det stasjonert en russisk førstehjelpsstasjon. Den bestod av en bred lang slede forspent med 4 stolte svære russiske rensdyr, ved siden av hverandre. Det var meget fristende å gå opp her. Da hadde en blitt kjørt hjem til mål og sikkert blitt behandlet med kjærlig omsorg av en russisk skjønnhet med hvit lue og knallrød jakke og strekkbukser. Men vi norske løpere fant ut at ambulansen var nok beregnet på slitne russiske løpere og ikke på oss norske.

En kilometer fra mål hørte vi det klingende militærorkesteret gjennom høyttaleranlegget. Oppover det 200 meter lange jordet som vi beinfløy inn til mål, fikk vi vår store hyllest fra den kolossale menneskemengde.

Premietudeling, applaus og musikk

Etter innkomst ble vi traktert med hvit kjeks og varm havresuppe. Deretter dro vi norske løpere til finsk badstu hos noen kjente. Premieutdelingen fant sted om kvelden i Kirkenes, i en annen militærbrakke ved fotballbanen, midt mellom avsvidde branntomter og ruiner. Det viste seg at russiske skiløpere ikke var til å spøke med. Her fikk vi vite at russiske karelere i fremtiden kan bli harde konkurrenter både for finner, svensker og nordmenn. Og de viste en voldsom interesse for å få et innblikk i langrennsteknikkens finesser. Det var igjen gamle karen Johan Brochs som reddet nordmennene fra et fullstendig nederlag. Hans tid var 1.17.00, men den måtte han dele med den russiske B-klassing Simogeikin, som fikk samme tid. De beste tider ble for øvrig:

Klasse A. 1) Toropov, Den røde armé, 1.18,04. 2) Orlov, R.A., 1.18.45. 3) Lasarev, R.A. 1.20.05. 4) Harald Thunstad. Kirkenes Idrettsforening, 1.23.21. 5) Hilmar Solli, Østerdalslaget, Oslo, 1.31.27.

Klasse B. 1) Simogeikin, R.A. 1.17.00. 2) Pojarkov, R.A. 1.19. 38. 3) Tobias Labaha, Neiden (Sør-Varanger.) 1.20.4) Varjukin, R.A. 1.24.04. 5) Kasjiin, R.A. 1.25.16.

Klasse 32-40 år. 1) Johan Brochs, Nordlyset (Sør-Varanger) 1.17.00. 2) Einar Brochs, Nordlyset, 1.18.27. 3) Kinetsjkin, R.A. 1.21.05. (4) Smirnov, R.A. 1.22.10 5) Harald Jordan, Lyn, Oslo, 1.23.51.

Over 40 år. 1) Olaf Brun, Kirkenes Idrettsforening, 1.38.26. 2) Peder Jensen, Kirkenes. 1.48.50.

I salen hvor premieutdelingen ble holdt, satt på den ene siden de staute representanter for den russiske skisport, deriblant flere kvinner, som bar offisersuniformer. På den andre siden satt vi norske. En liten norsk trio, bestående av trekkspill og gitar, spilte våre gamle slagermelodier med refrengsang selv av musikerne. Denne falt nok særlig i russernes smak, for de ga dem en veldig applaus. De er jo selv elskere av musikk, og sang praktfullt som de fleste russere gjør, med sine behagelige stemmer på senere tilstelninger.

Da Simogeikin og Johan Brochs hadde anvendt samme tid, ble man enige om å la dem få hver sin 1. premie. Og jubelen sto høyt i taket da Simogeikin mottok et armbåndsur for sin prestasjon. Det var godt gjort av Kirkenes Idrettsforening å skaffe til veie premier i en full-stendig utbombet by. Men de greide da ved egen hjelp både armbåndsur, plaketter og noen få sølvpokaler. Fra norske militære ble det levert en del lommebøker av skinn, visstnok fra England pågravert det norske våpen.

En uforglemmelig dag

Premiene ble utdelt av den energiske formann Ivar Hansen, kjent skiløper fra Fauske. På det oppbyggede podium sto formannen med sine assistenter, samt en russisk offiser, som virket som tolk og talte flytende norsk. Men så hadde han gått på Riis skole ved Oslo i flere år og var ansatt i russisk legasjon i Oslo før krigen. Foruten han var det også til stede en russisk general. Alle deltagerne var fremme og hentet sine respektive premier. Tidene ble også lest opp på russisk. Foruten premier fikk alle russiske og norske løpere et meget pent og sjeldent diplom. Alle var personlig fremme under veldig applaus og takket arrangørene, samt håndhilste på den russiske general. Diplomenes tekst lød: Kirkenes Idrettsforening 20 kilometer langrenn i den befridde del av Norge den 8. april 1945, med deltagelse fra Den røde armé og norske styrker.

Etter dette meldte den russiske tolk på feilfritt norsk: Om ti minutter får vi kino. Så er danseforbudet opphevet fra i dag av. I kveld kan de som har lyst, danse til i morgen tidlig. Stor jubel. Kinoforestillingen var meget underholdende, og derpå ble det i god kameratslig stemning danset til langt ut i de små timer. Nordmennene svingte seg med kjekke russiske jenter i uniform, og russerne de norske. For alle deltagere og arrangørene ble dagen et uutslettelig minne, ett av dem som en idrettsmann aldri glemmer. For undertegnede som i dag i Oslo kan drømme seg opp til disse trakter, langt, langt der oppe under midnattssolens stråler om sommeren, til de klare frostnetter i polarkulden med det uforglemmelige, fantastiske nordlys, glemmer det heller aldri.