En gjemt og nesten glemt plass ved Høgvolltoppen

En plass med ukjent bakgrunn i lia syd for Høgvolltoppen: to bygninger i et tilplantet hogstfelt, i fritt forfall, snart fullstendig skjult i tettplantet granskog. Én bygning for mennesker, én for dyr. Hva slags plass var dette? Seter, (jakt)hytte, høggerhytte? Plassen var ikke merket på rektangelkartet fra 1872, men merket som mindre bygning på gradteigkartet utgitt 1945. Lokale hytte-eiere vet om bygningene, men kjenner ikke historien. Det kan være verdifullt å dokumentere det som er igjen og som er kjent nå, før forfallet blir fullstendig, og håpe på at noen kanskje kan fortelle mer.

2008: En omvei som førte til en ukjent plass

I perioden 2008 - 2010 var det kjentmannspost på Hinghanghaug. Turen fra Østerdamveien til posten ble i korteste laget for en skikkelig tur, så vi bestemte oss til å ta en tur opp på Gjørudshaugen i tillegg. Vi fulgte stier, tråkk og gamle stier gjennom storvokst granskog, først mot øst. Der åpnet det seg et ganske nytt og nylig tilplantet flatehogstområde i lia nedenfor Høgvolltoppen, med to bygninger i langtkommet forfall.

Den nærmeste bygningen var opplagt et uthus, men taket og langveggen mot øst var det lite igjen av. Resten av uthuset var i bedre form, med stor inngangsdør og naturens egne opphengskroker på langveggen, og vindu på kortveggen mot syd.

Den gulmalte bygningen så ut som en reisverksbygning med både utvendig og innvendig panel, og hadde nok vært for mennesker. Den hadde inngangsdør og vindu på sydveggen, begge lukket med solide lemmer. Toetasjes fuglehus tyder på at beboerne hadde hatt naturinteresse. Taket var for lengst forsvunnet sammen med takstolen på nordveggen, og huset var fylt med nedfalne materialer. Siden døren var forsvarlig lukket og låst, og det var fullt av materialer med spiker i inne i huset, var det ikke mulig å gjøre seg opp en mening om hva bygningen hadde vært brukt til. Fotografiinteresserte hytteeiere i området kjente til husene, visste hvor de var og hadde tatt bilder der selv, men det var også det hele.

2015: En bomtur med GPS

Vi fikk ikke disse to husene ut av hodet: hvorfor lå de der de lå, hvilken funksjon hadde de hatt? Turkart over Oslo Nordmark fra 1970-tallet og til litt ut på 2000-tallet, for eksempel i Kjentmannshåndboken 2008 - 2010, viser en bygning ved myra i bunnen av dalen vest for Høgvolltoppen, men disse husene lå jo godt oppe i lia. På Garmins Topo-kart i stor målestokk for GPS var det tegnet inn en hytte eller koie i det aktuelle området. Bevæpnet med GPS tok vi sommeren 2015 derfor en ny runde i området. Fra Østerdamveien fulgte vi den gamle, delvis oppbygde veien i dalen syd for Høgvolltoppen innover til dalen der plassen skulle ligge, og gikk på GPS-en derfra. Stedet som var markert, viste seg å ligge godt inne i et nytt flatehogstfelt med god oversikt i alle retninger. Terrenget der stemte for så vidt med det vi mente å huske, riktig nok for nær myra i dalbunnen, men det var ingen spor etter bygninger. Søk i andre deler av terrenget med samme terrengformasjon ga heller ikke resultater.

2016: Nytt, vellykket forsøk via Høgvolltoppen

Nederlaget i 2015 var vanskelig å fordøye, særlig når målet var såpass spennende. Høsten 2016 gjorde jeg derfor et nytt forsøk med ny GPS. Den gamle var ofret til Markaguden under kraftledningen vest for Bjørnsjøen. Nå visste jeg hvor plassen ikke var, men sånn noenlunde hvor den lå i forhold til Høgvolltoppen, så da var kanskje den et godt utgangspunkt. Utsikt var det ikke, men kronglet og delvis ganske bratt med steinur og skrenter. Snart kjente jeg igjen hogstfeltet fra 2015 hvor plassen ikke var. Men øst for en liten skogkrull med høye graner i enden av hogstfeltet var det et eldre hogstfelt med tettvokst plantefelt med fire til fem meter høye trær. Det kunne jo passe etter åtte års vekst, og etter litt gange på terrengfølelsen sto jeg plutselig foran en gul vegg nesten gjemt bak granene. Dette var stedet, men avmerkingen på både turkartet og på Topo-kartet var omtrent 150 meter for langt mot vest og for lavt i terrenget. Uthuset hadde nå rast enda mer sammen. Sett gjennom inngangsdøra var det et herlig rot der inne, hvor nedraste materialer sammen med ovn og andre gjenstander fra våningshuset var bare røyset sammen.

Nordveggen i hytta hadde begynt å rase inn mellom sideveggene, men det var fortsatt ikke mulig å få et innblikk i hvordan den hadde vært innredet. Posisjonen ble merket av på GPS-en før avreise til Merråsen og solnedgangen der.

2017: Rett på med GPS

Med GPS var det greit å holde retningen og velge den riktige av de tre smådalene i lia på Høgvolltoppen. Disse er ikke antydet på turkartet, og uoversiktlige i terrenget. Hogstfeltet hadde nå vokst seg så tett at uthuset ble først synlig på under ti meters avstand.

Inne i uthuset hadde det også blitt litt størrelse på granene, men det var fremdeles nok sikt til å se at her hadde det vært tre ganske brede båser, og god plass mellom inngangsdøra og disse.

Nå hadde nordveggen rast videre innover inn i hytta og panelet hadde knekt. Det var tydelig at hytta ikke hadde hatt vanlig reisverk, men liggende stokker stablet over hverandre. Disse var ikke skikkelig laftet eller forbundet med hverandre i hjørnene. Endeveggen med inngangsdøra var fortsatt i ganske god stand, men den var nå nesten helt dekket av granskog. Her har det vokst bra til i løpet av ni år, og dette var siste gang det var mulig å ta et bilde av sydveggen.

2018: Tørkesommeren ga tydeligvis rask granvekst

Siden høsten 2017 hadde granene i plantefeltet vokst både i høyde og i vidde. Et sauetråkk slynget seg nå mellom og under trærne og rett frem til uthuset.

I anledning av at det nå var ti år siden vi først fant plassen, forsøkte jeg å ta et bilde som så langt som mulig var tatt fra samme posisjon som det første bildet fra 2008. Med ryggen nærmest inne i et tre og noe rydding av greiner, ble dette resultatet. Så tett som det er tilplantet her, ville heller ikke dette bildet vært mulig uten ekstrem vidvinkelzoom tilsvarende 14 mm brennvidde på fullformat.

Siden langveggen mot øst sammen med endeveggene danner en stabiliserende U-form, holder uthuset seg forbausende godt oppreist. Innvendig vokser selvfrødd gran og rogn seg stadig større. Takbjelken påsatt ølboks har falt ned siden 2017.

I hytta har nå endeveggen mot nord knekt fullstendig sammen, og langveggene ligger for det meste nede. Nå er det synlig at det har vært dobbelt inngangsdør, og et uisolert loft. Også her trives rognen i alt rotet.

Seter, (jakt)hytte, eller kanskje høggerhytte?

Navnet Høgvolltoppen kan forbindes med en setervoll, og båsene i uthuset kan tyde på buskap. Det er også rester av en rett mur på en liten hylle et stykke nedenfor bygningene, men det var neppe en grunnmur. Men det er ingen typiske rydningsrøyser synlig i området, og ingen seter er nevnt i dette området i seterlistene 1934 - 1935 fra Krokskogen, selv om det på gradteigkartet er avmerket en mindre bygning (ikke seter) der. Dessuten var uthuset neppe et fjøs. Så seter ser ikke sannsynlig ut. Vanlig hytte er også en mulighet, men uthus med tre båser ville vel vært ganske uvanlig.

Høggerhytte med stall er derimot en aktuell mulighet. Hovedhuset kan ha trekk til felles med andre høggerhytter jeg har sett på Krokskogen, hytter som sannsynligvis ble bygget i tiden rundt den første verdenskrig. Før den andre verdenskrig var nærmeste vei ved Østerdam. Det kan tyde på at den gamle, oppbygde veien var en tømmervei for transport fra området ved Høgvolltoppen. Men dette er fortsatt bare spekulasjoner.

Tømmeret som nå hugges i området, transporteres ned til Gjørud/Almegrenda på gamle FV241. Høgvolltoppen ligger i Ringerike (før Norderhov) i Buskerud, og det gjør også Gjørud/Almegrenda. Tømmer fra områdene nord for fylkesgrensen transporteres til Jevnaker i Oppland. Slik var det tidligere også, tømmer hogd i ett fylke transporteres i første omgang videre i samme fylke.

En liten sammenligning av kartene

Det kan være interessant å sammenligne de tre kartene: Kartverkets digitale kart NORGE M 1 :50 000 (N50), ekvidistanse 20 meter, er lastet ned i oktober 2016 og sist revidert da. Det tilsvarer dagens turkart over Oslo Nordmark, men er her forminsket til samme målestokk som de andre kartene for sammenligningens skyld. På dette kartet er det ikke merket noen bygning ved Høgvolltoppen, men på tidligere turkart over Nordmarka i samme serie NORGE N50 var det merket av en bygning nede ved myra nedenfor Høgvolltoppen. Dette er ikke riktig.

Gradteigkartet Jevnaker G34 vest M 1 : 100 000, ekvidistanse 30 meter, er opprinnelig utgitt i 1945, men er basert på målinger i perioden 1912 - 1934. Dette kartet ble trykket i 1958, veier ajourført da. Her er Gjørudshaugen og Høgvolltoppen tegnet som to åspartier, men bare den første er navnsatt. Her er det merket av en bygning i lia nedenfor Høgvolltoppen, med rød ring på kartet. Dette er så riktig som man kan forvente i denne målestokken. På eldre turkart over Nordmarka som er basert på gradteigkartet (til og med 1960-tallet), er bygningen merket av riktig.

Rektangelkartet Hønefoss 19B M 1 : 100 000, ekvidistanse 100 fot, opprinnelig fra 1872, veier ajourført i 1939. I det aktuelle området er Høgvolltoppen tegnet som lang ås med navn TørBrend(e)n, mens Gjørudshaugen er mindre og ikke navnsatt. Navnet Tørrbrenna kan vise til at det har vært kølmiler i området. Denne typen kart var i sin tid basis for de ille berømte tyskerkartene, da forstørret til M 1 : 50 000, som vi brukte i mine guttedager, og også på befalsskolen i 1969 med til dels svært uventede resultater. Kartet som er vist her er trykket i 1958, valgt fordi kopien av originalkartet fra 1872 er gulnet og vanskelig å lese. Her er det ikke merket av noen bygning ved Høgvolltoppen. Dette kan vel tas til inntekt for at den ikke var oppført i 1872. Kjente setre var tegnet inn allerede da.

Det er store forskjeller i topografien fra dette kartet og til gradteigskartet, mens gradteigskartet og Norgeskartet har mye til felles. For eksempel ser Øyangen mindre ut på øyemål på rektangelkartet, men var den demt opp i 1872? På rektangelkartet ser Hinghanghaug ut til å hete Hinghang, men det står vel egentlig Hinghaug på kartet?

Hvordan finne plassen og husene?

Kjør Østerdamveien til litt forbi Østerdamsetra og parker på den graskledde sletta på høyre side hvor det går et traktorslep nedover mot øst. Gå veien videre forbi en saue-innhegning og en liten bekk, og ta opp til venstre på en sti opp en jordskråning med grankratt på begge sider. Der vider stien seg ut til en gammel og stort sett grasbevokst vei som stedvis er lavt oppbygget med stein der skråningen mot bekken er bratt. Veien er nå mest et dyretråkk, stedvis nokså våt og bløt, og det ligger mange vindfall over den som gjør omveier nødvendig. Etter hvert flater den ut, og da er det på tide å ta frem GPS-en. Det går et sauetråkk rett til husene, delvis gjennom tett granbeplantning. Avstanden fra veien til plassen er ca. 900 meter.

GPS-koordinatene til plassen er 32 V 0578772 6674487.

God tur!


Edit

Flere bilder

Relaterte nyheter eller steder

DatoTittel, navn

28 Sep 2018

Høgvolltoppen

Ut på tur - eldre nyheter

27 Sep 2018

Ut på sykkeltur – på nye veier

Av Redaksjonen | Ut på tur

Det er alltid spennende å sykle på steder hvor man ikke har vært før. Men hvor skal turen gå? På Skiforeningens nettsider finner du nå 24 nye turforslag, så da er det vel bare å sykle i vei!

12 Aug 2018

Ursdalen - Bærum før bygda ble urbanisert

Av Odd Tore Saugerud | Ut på tur

Er du interessert i å oppleve Bærum, nesten slik bygda var før den ble urbanisert? Fra ganske veiløse områder med skog og til dels voldsom natur til idylliske jordbruksområder med fortsatt husdyrhold, med kulturminner fra både en nær og en fjernere fortid? Da er Ursdalen stedet, en lite berørt rest av bygda Bærum i utkanten av Vestmarka.

06 Jul 2018

Skarudhytta – samlingsstedet for Milorg i Skedsmo

Av Steinar Bunæs | Ut på tur

Skedsmo Historielag arrangerte i mai 2018 en minnemarkering ved stedet der hytta lå. I dag er bare konturene av grunnmuren tilbake av hytta med den ærerike historien.