Bare Skog

Eventyrer Cecilie Skog (45) kunne ikke langrennsteknikk. Hun likte ikke skog. Nå bor hun 10 meter fra Østmarka og lærer barna å bli glad i skiturer.

Tekst: Per Asbjørn Risnes jr. Foto: Magnus Nyløkken

Publisert 04.02.2020

Cecilie Skog må innrømme noe. Hun er som alle andre småbarnsforeldre. Døtrene Vega og Vilja har verdens fineste vei til friluftsbarnehagen de går i. Det er en 800 meters rusletur gjennom skogen. De kan som regel ta seg god tid. De trenger bare rekke fram før barnehagen drar ut på dagens tur klokka 09.30. Det er en vidunderlig mikroekspedisjon. På veien fins buldresteiner og kjærlighetstrær, bekker og trollskog, kvist og kongler og ekorn. På vinteren kan de gå på ski. I dag kjørte de bil. Det er selvsagt en trøst for alle oss andre. Men Cecilie gjør det også for å beholde skogens ro. – Jeg vil ikke at den skogsturen skal bli ødelagt. De dagene jeg kjenner at jeg ikke er der – når jeg har noe annet jeg tenker på, eller noe jeg skal rekke – da kjører jeg bil.

Fakta om Cecilie

Navn: Cecilie Skog (45)
Yrke: Eventyrer, klatrer og gründer av Oslo klatresenter. Utdannet sykepleier og fjellfører.
Har nådd de tre polene: Nordpolen, Sydpolen og Mount Everest. Nådde også K2 i 2008. Det var på den turen ektemannen Rolf Bae omkom i et skred på vei ned fra toppen. 
Bosted: Haugerud i Oslo - med barna Vilja (4) og Vega (3).

Cecilie Skog i klatreutstyr

Oppdagerfamilien

Norges friluftshulder har kommet inn til peiskosen på Skullerudstua, et par kilometer fra der hun bor. Ute er det fortsatt kaldt og grått. Men her sitter hun, med et fossefall av et hår. En stemme som en sildrende fjellbekk. Og en latter som smelter isbreer.

Krølltoppen som har nådd de tre polene, Sydpolen, Nordpolen og Mount Everest, som har samlet de høyeste fjellene på hvert kontinent, kjent som The Seven Summits, har bosatt seg med to små barn 10 meter fra Østmarka, ved furuskogen og lavlandet. Det er ikke en 2000-metertopp i sikte noe sted. Du kan ikke lukte saltvann, bare mose og gran.

Hun driver med en helt annen slags ekstremsport nå.

– Jeg har ventet lenge med å få barn, jeg trodde lenge at jeg ikke skulle få oppleve denne delen av livet. Jeg har sett andre gå med ungene sine i skisporet, og nå syns jeg at det å få delta i det der på ekte, det syns jeg er skikkelig stas.

– Det er ikke lett å kombinere familieliv med oppdagerlivet?

– Hormonene hjalp meg til å prioritere det. Jeg var gravid da jeg dro på tur over Grønland med Truls Svendsen. Vanligvis på Grønlandsturer vil du helst at turen skal vare enda lenger når du kommer fram til Brefallet. Men denne gangen ville jeg bare hjem fortest mulig. Jeg ville ikke føde der oppe i isødet.

Det gjorde hun i stedet i Oslo. TV-seerne så henne og kjæresten Aleksander Gamme komme hjem med nyfødte Vilja, i TV-programmet Drømmereisen på NRK. De så også hvordan de skulle oppfylle Cecilies drøm om å bli en seilerfamilie. I løpet av flere år beveget de seg fra Sardinia mot Kanari­øyene og skulle til slutt ende i Sør-Amerika og Antarktis. Men Cecilie, som tåler den tynneste fjellufta og leste Romantikk på et snekkedekk hele ungdomstida, merket at hun ikke var så sjøsterk som hun trodde.

– Jeg var det før jeg blei gravid. Jeg hadde bodd i den seilbåten i fem år før det. Men plutselig lå jeg kveila rundt min egen mage og hadde gitt opp håpet om å se land igjen.

Cecilie Skog i skogen
Cecilie Skog viser hvor på kartet hun bor.

Lærte å like skog

Også eventyrere møter motstand. Cecilies aller første markatur holdt på å bli den siste. Som de fleste vestlendinger med formativ skioppdragelse på 90-tallet hadde hun mest erfaring med å gå på fjellet med brede ski med stålkanter. Nordmarka og den østnorske skikulturen var fremmed. Hun ble invitert med av en kollega i styret i DNTs bregruppe. De skulle gå Marka på langs fra Stryken til Sognsvann. Og hun så frem til det. En liten, lokal ekspedisjon.

Det ble en tyngre tur enn hun hadde forventet.

– Mine ski passet ikke i sporet. Jeg måtte gå midt mellom sporene, og nærmest dra meg frem etter armene. Det var et veldig godt grunnlag for klatrekarrieren, men ikke noe god reklame for Marka. Da skjønte jeg at dette var en annen idrett – der man har bruk for skiteknikk. Det hadde ikke jeg.

Cecilie Skog kunne hverken dobbeldans, staking eller padling. Marka ga ingen mestringsfølelse – bortsett fra det å ha krysset en strekning med store utfordringer.

– Da jeg etterhvert flyttet til Oslo, fikk jeg meg et par markaski. Men jeg dro likevel hver helg til Jotunheimen. Jeg var ikke så glad i skogen den gangen.

– Du sa en gang at du syntes egentlig at «Skog er en uting»?

– Det er å banne i kirka, spesielt når man sitter inne i en stue som det her. Men jeg hadde lenge et anstrengt forhold til skog. Alle svartfluene, edderkoppene som surrer rundt nedi der. Det er klamt og mørkt. Når du er fra Sunnmøre, så er skogen bare det som står i veien for å komme deg dit du har lyst til å være, over tregrensa, der det er åpen himmel, lett og puste, opp på fjelltoppene.

– Hvordan har du blitt glad i skog?

–Når jeg oppsøker skogen nå, har jeg ikke noen forventninger om å komme noe sted. Det er ingenting som stikker opp som jeg skal nå. Nå har jeg blitt glad i å gjøre ting i skogen. Løpe, gå på ski, padle. Man må bruke skogen når man først bor her. Man må omfavne skogens ro.

– Og du har blitt bedre til å gå langrenn?

– Ja. Da jeg var med på Skal vi danse i 2010, tok Anette Bøe meg med på ski. Hun var en veldig flink pedagog, og jeg kunne gå på hennes lette utstyr. Hun sa hun skulle lære meg å bli glad i Marka.

Og det klarte hun. I en periode etter skiskolen med Anette Bøe, pleide Cecilie å ta første bussen opp i Maridalen klokka 06.15, gå først i sporet til Stryken og tilbake før hun gikk på jobb.

– Da var det ofte jeg møtte på elg i sporet. Da var jeg egentlig solgt til Marka.

Cecilie Skog i klatreveggen

Ekstrempensjonist

Nå er skogen en lekegrind for gjengen hun kaller «Tripp, Trapp, Tre Skog». Marka er et sted der hun kan finne roen.

– Nå kan jeg oppsøke skogen for å få en pause når det koker i hodekålen, sier hun, og forteller at av og til – når eksen Aleksander Gamme har barna – så drar hun på Oslo Klatresenter på Skullerud, som hun har vært med og starte, seint på kvelden. Sammen med en venninne klatrer de helt til stengetid, så drar de inn i skogen med hengekøye og sover til morgenen, og så klatrer de litt til når senteret åpner igjen.

– Jeg har også meldt meg inn i Nøklevann ro- og kajakklubb. Utpå vannet der er det så stille og nydelig. Jeg trenger ikke å gjøre så mye, lenger. Jeg har blitt litt pensjonist, kanskje?

– Pensjonerte ekstremsportutøvere er ikke som andre pensjonister?

– Jeg har alltid vært glad i å strekke meg etter noe. Jeg liker utfordringer fordi det gir meg en slags mestring. Og nå er jo de lange turene helt fraværende i livet mitt. Men et substitutt er å melde seg på konkurranser. Det syns jeg er morsomt. Det å løpe gjennom skogen med masse andre mennesker er kjempekoselig. Da kjenner jeg at jeg er en del av det samfunnet jeg bor i.

Cecilie Skog på turstien

Passe-på-generasjonen

Det var ikke så vanlig å eie et par fjellsko da Cecilie vokste opp utenfor Ålesund. Den lille jenta som bare var knapt 1,5 kilo da hun ble født, ble en vilter utejente. Alltid skitten, sjelden helt i ro. Men hun begynte ikke å lengte mot fjelltoppene før storesøsteren dro henne med en gang seint i tenårene.

– Jeg var ikke så interessert i sopp og meitemark. Jeg var ikke noen villmarkens datter. Jeg ville spille fotball – og så ville jeg opp på fjella for å klatre og få luft.

– Du vokste ikke opp med familietur hver søndag?

– Vår søndagstur foregikk i en Opel full av sigarett­røyk. Men vi hadde en hytte uten vann og strøm i Romsdalen, så det var vårt friluftsliv. Vi var ute og fiska med oter og garn og passa sauene. Og ingen passa på oss.

– Passer vi for mye på barna i dag?

– Ja, jeg tror det. Det som skjer når du setter begrensninger på barna hele tiden, er at du får motorisk utrygge barn. De lærer ikke hvor grensene sine er, fordi noen stopper dem før de kommer dit.

– Du hadde en lærer som dro deg ut?

– Vi lærte friluftsliv gjennom Toggen, ja. Han kastet læreplanen og dro oss med ut for å ro og padle, og han hadde med seg gitar og fortalte oss det vi trengte å lære. Han syntes at undervisninga kunne foregå ute. Det var bra for meg som hadde problemer med å konsentrere meg inne i klasserommet.

– Det var mye mindre som skjedde inne den gangen?

– Nå får vi konstant tusenvis av impulser. Det er da vi trenger å sette ungene i en kajakk på Nøklevann. Men det er mye bra finmotorikk å lære av å sitte inne og finne roen med å tegne og perle, også.

– Og se på iPaden?

– De ser på tegnefilm på Mac-en min etter barne­hagen. Akkurat nå er det Pysjheltene som er tingen. Skikkelig amerikansk bang-krasj-action. Men det trengs visst det, også.

Jeg har blitt litt pensjonist kanskje?

Barn trenger ikke lange turer

Det blir ikke så mange lange ekspedisjoner nå for tiden. Den første og eneste ekspedisjonen hun har gått etter at hun fikk barn, var sammen med Truls Svendsen i andre sesongen av Tjukken og Lillemor på TV2. De gikk opp mot det 7000 meter høye fjellet Aconcagua i Sør-Amerika i 2017.

Nå forlenger hun av og til turen til barnehagen, selv om hun liker bedre åpne vidder og høye fjell enn opp-og-ned-løyper i skogen. Hun syns likevel det er et perfekt sted å vokse opp for jentene.

– Den tilgjengeligheten Østmarka har for de barna som vokser opp her, er uvurderlig. Vi sneik med Vega på skikurs her på Skullerud da hun akkurat hadde fylt to år. Vi stjal en gul vest og putta henne inn i gjengen som lekte der. Hun elsker å kjøre nedover.

– De drømmer seg ikke opp i Sunnmørsalpene – sånn som du gjorde?

– Kanskje etter neste sommer ... De får ikke samme saltvann i årene som vi fikk. Barna mine får kanskje det samme forholdet til furutrær og mose som jeg har til sjøsprøyt på stuevinduet.

– Man trenger uansett en introduksjon til friluftslivet?

– Det er en god base å lære å bruke nærmarka. Jeg forsøker å gjøre det litt eksklusivt å gå på ski og klatre på Hauktjern, sier hun, og hermer etter barna på østnorsk: «Vi kan jo ikke gå på ski hver dag. Det er bare på lørdager!».

– Barn driver ikke med friluftsliv sånn som voksne. De er ikke ute for å gå på tur – eller for å klatre til en topp. De er jo der for å leke.

Cecilie får ofte mail fra foreldre som spør hvordan de skal få barna til å «gå lange turer».

– Og da sier jeg: Finn én feil. Laaange turer. Hvorfor skal barn gå lange turer?

– Dette er kanskje noe som dominerer deler av markakulturen?

– Ja, det der er en uvant tanke for meg den der konkurransementaliteten. Vi gikk bare opp i Måselia og bygde hopp og baset i snøen. Vi gikk ikke på ski. Vi skulle ikke et annet sted. Det er kanskje bare tre prosent som blir drevet av den konkurransen det er å komme først til Kikut. Søsteren min var sånn. Det er hun som burde gått til Sydpolen. Jeg var hun late trulta som satt og plukka kongler.

– Vi trenger mer turlangrenn?

– Vi trenger mer ro i friluftslivet, tror jeg. Vi trenger ikke bare mindfulness – vi trenger «mindfullstendigness»!

Cecilies Marka-favoritter:

Min favorittur i Marka på snø:
Nordmarka på langs fra Stryken og hjem.

Min favorittur i sommerhalvåret:
Turen hjemmefra på Trasorp til Hauktjern for å klatre.

Min favoritthytte i Marka:
Skjennungstua har de beste kanelsnurrene.

Min favorittmat på tur i Marka:
Nypoppa popcorn på bål.

Cecilie Skog foran peisen.

Leke seg til Nordpolen

Cecilie Skog er ingen konkurranseeventyrer. Det er ikke viktig at det var en svenske som ble første kvinne i verden til å nå de tre polene. Hun dro ikke dit for å vinne. Hun dro fordi det var gøy.

– Jeg hadde mistet motivasjonen etter tredje sving hvis fokuset på Nordpolenekspedisjonen var der fremme, ved polpunktet. Jeg må trives og ha det bra. Jeg må leke på veien.

– Hvordan gjør man Nordpolen til en lek?

– Det må være en del av verdivalget ditt. En slags kontrakt med de du går sammen med. Å komme fram til Nordpolen var ikke på førsteplass. Det første var sikkerheten. Det andre var at vi skulle komme frem som bedre venner enn da vi dro. Nummer tre var at det skulle være gøy.

– Hvordan gjør du det i praksis?

– For eksempel når du skal gå over ei råk – da er det gøy å se om du kan passere den på 10 forskjellige måter. Vi skal ikke i Guinness rekordbok. Vi skal ha det moro på tur. Jeg har sytten videoklipp av å bruke pulken som bro og ferge. Det blir kjempeartig!

– Det er ikke alle eventyrere som har det slik?

– Jeg drar ikke på tur for å skynde meg hjem. Jeg tror ikke jeg har en eneste rekord, sier Skog, som har spurt seg selv om hun kan bruke denne filosofien i det virkelige livet. Nordpolen er et veldig konkret, overordnet mål å være enig om før man begynner å leke. Det er ikke like lett å finne det overordnede målet i hverdagen. Enda mindre å bli enig om det.

– Det er skjebnesvangre valg på isen, men du slipper å tenke på hva du skal ha til middag – fordi den ble pakket for måneder siden.

Hvit lengsel

I dag skal Cecilie Skog spille inn instruksjonsvideoer på klatresenteret. Stedet har forsøkt å endre litt på inneklatringen ved å ha barnevennlige lekeavdelinger og automatiske sikringsmaskiner som senker terskelen for å begynne med klatring. Hun skal vise hvordan man bruker denne klatresnellen.

Det er bare et par hundre meter fra Skullerudstua til Oslo Klatresenter. Det er lett yr i luften når vi passerer den nye, grønne skibrua.

– Om jeg lengter etter snøen?

Cecilie Skog drar litt på det.

– Om vinteren vil jeg gjerne ha snøen helt inn i hagen. Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke er så glad i vinteren hvis man ikke får brukt den til noe. Bare gå rundt i en mørk årstid uten snø og uten leik? Da drar jeg heller til Gran Canaria.

Samarbeidspartnere