Historien om skisportens høyeste utmerkelse
Tekst: Erik Bruun Foto: Skimuseet/Finn Thoresen
Saken sto på trykk i Skiforeningens årbok 2019.
Skiforeningen kom til verden på Søstrene Larsens hotell i Prinsens gate 12 den 4. januar 1883. Allerede den 5. februar samme år ble det første premierennet holdt. Og verdige vinnere måtte jo få verdige premier. Nr. 1 og 2 fikk «Hs. maj. kongens præmie», mens nr. 3 fikk en «pokal værdi 80 kr». Ifølge Statistisk sentralbyrås kalkulator tilsvarer det nesten kr. 6000,- i dag. 13de premie var for øvrig en «tobaksdåse, verdi kr. 16», en kar fra Bærum fikk den. Men ganske raskt oppsto det et ønske i foreningen om å tildele en utmerkelse ikke bare til de som var best i én enkelt konkurranse, men hadde utvist dyktighet i mange renn over tid. En spesialpremie til de ekstra verdige skiløpere. Løsningen ble Holmenkollmedaljen.
I årboken for 1895–96 er medaljen omtalt for første gang under punkt 2 i «Regler for uddeling af de ved foreningens rend extra opsatte præmier:
2) Holmenkolmedaljen er at betragte som foreningens «orden» og den høieste udmerkelse. Den uddeles derfor uafhængig af de øvrige præmier og kun til kl. I og II. Den vil faa anvendelse, naar en skiløber viser fremragende dygtighed, der vel som regel bør være lagt for dagen ved flere anledninger eller skirend; saaledes vil den kunne uddeles til flere end én ved samme rend. Og det kan omvendt godt hænde, at dommerne ikke finder nogen, der er værdig til samme et enkelt aar. En meget passende leilighed til at uddele den vil f. ex. være, naar en før kongepræmieret deltager atter staar til kongepræmie. Den uddeles første gang i fjor».
Man bruker altså ord som «foreningens «orden» og den høieste udmerkelse», og man kan lett se for seg at stifterne med det tenkte at dette skulle være en virkelig æresmedalje som skulle henge høyt. Slik har det i alle fall blitt. I tillegg til å få selve medaljen blir man nå også innbudt medlem av Skiforeningen.
Allerede året etter innstiftelsen av medaljen ble statuttene for tildeling endret. Det ble da presisert at medaljen kun kunne utdeles i «kombineret rend». Det ble et par mindre justeringer i årene som fulgte, men fra 1906 ble statuttene forkortet til:
«Holmenkolmedaljen er foreningens høieste udmærkelse. Den uddeles av bestyrelsen uafhængig af præmierne og kun naar en skiløber gjennem længere tid har vist fræmragende dygtighed eller tillige gjort sig særlig fortjent af skiidrætten.»
Nå var altså ikke medaljen bare forbeholdt kombinertløpere; også rene langrennsløpere eller hoppere kunne få medaljen. Likevel gikk det helt til 1939 før den første rene langrennsløperen fikk medaljen (Lars Bergendahl og Trygve Brodahl). Skiforeningens styre må ha tillatt seg å titte litt på gamle resultater, også, og det førte til at den da 64-årige Elling Rønes fra Trysil i 1947 fikk medaljen for sine fire seire på 50 km i 1906–1908 og 1916 (i 1907 forkortet til 40 km).
Med tillegget i statuttene – «eller tillige gjort sig særlig fortjent af skiidrætten» - åpnet man for at også andre enn idrettsutøvere kunne få medaljen. Denne delen av statuttene var i praksis uendret (kun språklige endringer) frem til 1931, da man sløyfet «har gjort sig særlig fortjent av skiidrætten». Dermed skulle kun idrettsutøvere få medaljen, men det har ikke blitt helt slik. Mer om det senere.
DEN FØRSTE: Holmenkollmedaljen 1895, tildelt Victor Thorn.
Medaljen er utstilt på Skimuseet i Holmenkollen.
Selve grunnkravet for å få medaljen har endret seg lite gjennom tidene. En grunnmur har hele veien vært at man har oppnådd meget gode idrettslige resultater. Men selve ordlyden har variert litt. I årboken for 1983 – foreningens jubileumsår – gjengis datidens kriterier for å få medaljen slik:
«Holmenkollmedaljen er den høyeste utmerkelse i norsk skisport. Den kan tildeles skiløpere som i flere år har oppnådd fremragende resultater i en eller flere av ski-idrettens grener. Ved vurderingen av eventuelle kandidater tas fortrinnsvis hensyn til resultater oppnådd i Holmenkollrennene. Toppresultater i nasjonale eller internasjonale konkurranser kan også få betydning for tildelingen av medaljen.»
Nytt her er at man presiserer at man «fortrinnsvis» skal ta hensyn til resultater oppnådd i Holmenkollrennene, men at også andre gode resultater «kan få betydning». I årboken for 1994 – årbokens 100 årsjubileum – er kriteriet om «nasjonale eller internasjonale konkurranser» tatt ut. Men nå er det lagt til at vinneren av medaljen blir innbudt medlem i Skiforeningen.
I perioden 1895–2010 var det kun utøvere under Norges Skiforbunds paraply som kunne motta medaljen (forbundet ble stiftet i 1908). Dette ble endret fra 2011. Norges Skiskytterforbunds styre behandlet saken i møte 7 juni 2010. I referatet fremgår det at «Skiforeningen har kontaktet administrasjonen vedrørende et ønske om at skiskyttere innlemmes i statuttene for tildeling av Holmenkollmedaljen.»
Det kan synes som i alle fall noe av beveggrunnen for å innlemme skiskytterne i Holmenkollmedaljen var at de etter hvert hadde opparbeidet seg en sterk tilknytning til Holmenkollen som arena. VM i skiskyting ble arrangert i Kollen i 1986 og i 2000, og Oslo lå an til å bli eneste søker til VM i 2016 (ble arrangør til slutt). Det ble også arrangert verdenscuprenn jevnlig i Kollen, som landets nasjonalarena for skiskyting. Og det er heller ikke til å komme bort fra at skiskytterne var (og er!) flotte og meget populære representanter for sin sport, og at mange sikkert kan ha syntes at det ville være stas at også de kunne få medaljen. De fremmer definitivt skiidrett. Med dette bakteppet vedtok et enstemmig skiskytterstyre at de «er positive til at skiskyting inkluderes i statuttene for tildeling av Holmenkollmedaljen.» Siden det har i alt 11 skiskyttere fått medaljen (5 menn og 6 kvinner).
Det har helt siden første utdeling vært styret i Skiforeningen som beslutter hvem som skal få medaljen, og slik er det fremdeles. Offisielt kom ikke dette inn i Skiforeningens lover før i 1938, da man i § 6 kort fikk slått fast at «Styret utdeler Holmenkollmedaljen.» Men man har hatt behov for å vurdere og få frem aktuelle kandidater, og lenge var det Skiforeningen alene som holdt oversikten over dette, foretok vurderingene og nominerte aktuelle personer for endelig behandling i styret. I 1946 fikk man en endring i dette, og loven ble endret. Etter dette lød bestemmelsen om medaljen: «Styret utdeler Holmenkollmedaljen etter innstilling av en komité oppnevnt av Norges Skiforbund og Foreningen til Ski-Idrettens fremme.»
Så får bestemmelsen «hvile» i mange år. Fra 2011 – da også skiskytterne kunne få medaljen – ble det naturlig å innlemme også skiskytterforbundet i komiteen. Dagens bestemmelse lyder: «Styret utdeler foreningens æresbevisninger. Holmenkollmedaljen deles ut av Styret etter innstilling av en komité oppnevnt av Skiforeningen – Foreningen til Ski-Idrettens Fremme, Norges Skiforbund og Norges Skiskytterforbund.»
Tilbake til 1895. Hvordan skulle den nye æresmedaljen se ut? Den måtte jo være flott! Blank og fin. Ærverdig. I årboken for 1933 fortelles det at Skiforeningens styre tok kontakt med myntgravør Ivar Throndsen, som laget et første utkast. Det slo ikke helt an, og styret utlyste da en konkurranse med en premie «på inntil kr. 50» til vinneren. Et utkast av Andreas Bloch ble antatt. Tilblivelsen av Holmenkollmedaljen er omtalt i Norsk Idrætsblad fra 14. mars 1894. Da var Blochs vinnerutkast klart, men man ba om innspill til tekst som kunne stå på medaljens kant.
Og slik ble medaljen til slutt. På den ene siden vises Skiforeningens skiløper. Etter noe frem og tilbake landet man på randinskripsjonen «Idræt for fædrelandet», som er en temmelig direkte oversettelse av det latinske forslaget til Bloch («ludus pro patria»). På baksiden er det gjort plass til inskripsjon av vinnerens navn, innrammet av border og mønster.
Medaljen ble utdelt første gang i 1895 til Victor Thorn. Han representerte Skikluben Odd i Kristiania, og vant Holmenkollrennet i 1895. I dag har til sammen 184 personer fått medaljen. For oversiktens del tar vi med litt tørr statistikk:
• 151 menn
• 33 kvinner (første kvinne Borghild Niskin, alpint, 1956)
• Fra 1970–2019: 62 menn, 28 kvinner
• 118 nordmenn
• 66 utlendinger
• Kombinert først utdelt til Victor Thorn 1895
• Hopp først utdelt til Jacob Tullin Thams 1926
• Langrenn først utdelt Lars Bergendahl og Trygve Brodahl 1939
• 11 skiskyting (først utdelt Ole Einar Bjørndalen, Michael Greiss og Andrea Henkel 2011)
• 6 alpint (først utdelt Stein Eriksen 1952, sist Erik Håker og Ingemar Stenmark 1979)
Første utlending var Sven Selånger (1939) for hopp og kombinert, mens første ikke-nordiske vinner var hopperen Helmut Recknagel (1960). Yngste medaljevinner er Trond Einar Elden (21 år 1 måned i 1991). Eldste idrettsutøver som har fått medaljen er Emil Kvanlid, Drammens Ballklubb. Han fikk medaljen i 1993 da han var 82 år gammel. I boken De syv store av Gunnar Bjørklund og Alvin Jensvold, som portretterer syv store kombinertløpere fra Målselv/Bardu, er Kvanlids historie grundig beskrevet. Kvanlid var fra Målselv, men flyttet som voksen til Drammen. Han var en meget god kombinertløper på 1930-tallet. Han vant kombinert i Holmenkollen både i 1938 og 1940, og fikk til sammen seks kongepokaler. Fremtiden var lys. Men som du nå kan tenke deg – tyskerne kom, og man fikk andre ting å tenke på enn idrett. Kvanlid mistet i likhet med mange andre flere gode idrettsår. Boken beskriver hvordan Kvanlid ble motstandsmann under krigen. Mens han bar en 60 kg sekk med våpen og ammunisjon, falt han ned i et dypt bekkefar og skadet seg for livet. Men idretts-interessen hans varte livet ut, og Skiforeningen fant etter hvert ut at hans resultater fra før krigen kvalifiserte til medaljen. Jeg lar www.drammenshistorie.no fortelle hva som skjedde mer enn 50 år etter krigsutbruddet:
«I 1993 kom et siste høydepunkt i karrieren hans. Emil var da 82 år gammel, men Skiforeningen hadde endelig fått orden i sine papirer og fant ut at han skulle hatt Holmenkollmedaljen i 1940. Under en høytidelig seremoni i Oslo fikk han overrakt medaljen.»
Følgende år har hatt flest medaljevinnere, nemlig fire: 1952, 1960, 1963, 1964, 1991, 1998, 2011, 2014 og 2015. Det har også vært år der medaljen ikke har vært utdelt, og lengst mellom tildelingene var årene 1920–1922. Disse tre årene var det ingen vinnere, ei heller årene 1929-1930, 1932–1933 og 2008–2009. I tillegg har det vært flere enkeltår uten vinnere. Under andre verdenskrig ble det naturlig nok heller ikke delt ut medaljer.
Selv om statuttene i utgangspunktet har krevd sterke idrettsresultater over tid, har medaljen vært utdelt til i alt åtte personer – eventuelt ti, kommer tilbake til det – som ikke kan vise til slike resultater. Dette har styret valgt å gjøre, selv om man etter statuttene stengte for denne muligheten ved lovendringen i 1931. For det første gjelder det våre kongelige representanter, som i alle år har vært å se på tribunen under Holmenkollrennene. Kong Haakon (1955), kong Olav (1968), kong Harald (2007), dronning Sonja (2007), og prinsesse Astrid fru Ferner (2018) har alle mottatt medaljen. Kong Olav var dog ikke bare tilskuer, men også deltaker og rennfunksjonær. Og kong Harald var medlem av Hovedkomitéen under VM på ski i Oslo i 1982.
I 1938 ble Johan R. Henriksen tildelt medaljen. Henriksen fikk ikke medaljen for sine idrettsresultater, men for sitt «uegennyttige og intense arbeid» for Skiforeningen, som det heter i årboken for 1938. Det står videre: «Det er vel som chef for langrennene at Henriksen i særlig grad har utmerket sig. Han kjenner Nordmarka ut og inn og med sitt åpne øie for dette terrengs enestående egenskaper, har han i disse 20 år lagt løipen slik som vel ingen annen vilde ha kunnet gjøre. Ingen sidehensyn har nogensinne vært medvirkende, løipene har variert til stadighet og chansen for løperne har vært like, the best man shall win.» Selv om artikkelen i årboken ikke nødvendigvis gjengir den offisielle begrunnelsen for tildelingen, er det lett å tenke seg at styret tenkte i samme baner da de ga ham medaljen.
Heller ikke Einar Bergsland (1973) fikk medaljen for sine idrettsprestasjoner. Han fikk den for et langt og meget aktivt liv i skiidretten. Æresmedlem i Skiforeningen, generalsekretær i det internasjonale skiforbundet (FIS), forfatter av en rekke bøker om skiidrett, mer enn 30 år i Holmenkollens rennledelse.
Jacob Vaage (1984) var en allsidig utøver i barn- og ungdommen. Etter krigen startet hans betydelige arbeid for Skiforeningen. Han var bl.a. bestyrer på Skimuseet 1946–1983, og bidro sterkt til den omfattende samlingen som museet har i dag. Vaage skrev en lang rekke bøker om skiidrett.
Og skal man gjøre bildet komplett, kan man kanskje si at også Hans Horn (1918) og Einar Fr. Lindboe (1927) fikk medaljen mer for sin administrative innsats for skisporten enn for sine idrettsresultater. Horn representerte idrettslaget Skuld i Kristiania, og var en habil hopper. Han var formann i Skiforeningen og president i Norges Skiforbund.
Lindboe fikk en femteplass i kombinert i 1900. En god plassering, men prestasjonen kvalifiserer ikke alene til Holmenkollmedaljen. Men når man supplerte med alle de verv og posisjoner han hadde i ulike skiorganisasjoner, bl.a. Skiforeningen, Skiforbundet og Norges Olympiske komité, ble medaljen hans. Lindboe var leder for innsamlingsaksjonen for et skimuseum, og sentral i forbindelse med etablering av det første skimuseet som åpnet i 1923. På ski representerte han Skuld og Medicinernes Skiklub Svartor (Lindboe var lege).
De aller fleste tildelingene har blitt møtt med anerkjennende nikk og bifall fra både idrettsutøverne og folket. Tildelingene har egentlig skapt svært få negative reaksjoner opp igjennom. Men vinteren 2018 ble det bråk rundt tildelingen. At Charlotte Kalla, Kaisa Mäkäräinen og Hannu Manninen ble tildelt medaljen, var det ingen som satte spørsmålstegn ved (prinsesse Astrid fru Ferner fikk også medaljen dette året). Bråket oppsto på grunn av han som IKKE fikk medaljen – Martin Johnsrud Sundby. Han var nominert av komiteen, men styret i Skiforeningen valgte å si nei.
Jeg satt selv i styret den gangen, og husker diskusjonen meget godt. Det var liten tvil om at de rent sportslige kriteriene var oppfylt –Sundby hadde da tre sammenlagtseire i verdenscupen, og hadde satt sitt preg på langrennssporten i mange år. Et flott forbilde for små og store idrettsutøvere var han også – lite å trekke for der. Diskusjonen i styret dreide seg ene og alene rundt det faktum at Sundby i juli 2016 ble utestengt i to måneder for å ha brutt dopingreglementet ved to skirenn i desember 2014 og januar 2015. Selve dopingsaken vakte enorm oppmerksomhet, både nasjonalt og internasjonalt, og ble diskutert rundt lunsjbordene over hele landet. Alle sider av saken lå på styrets bord, og ble grundig vurdert. Styret valgte til slutt å lande på at en domfellelse for brudd på dopingregelverket diskvalifiserte for tildeling av skiidrettens «høieste udmerkelse».
Denne avgjørelsen var svært omdiskutert. Mange mente at Sundbys overtredelse av doping-regelverket var så «minimal» og unnskyldelig at man ikke kunne være så kategorisk som styret var.
En så flott fyr og en så flott karriere! Særlig Skiforbundets folk var misfornøyde. Skiforeningens styreleder Jon Hindar måtte til slutt ut i Aftenposten og klargjøre styrets holdning:
Hverken Skiforeningen, dens generalsekretær eller styre oppfatter Martin Johnsrud Sundby som en dårlig rollemodell – slik TV2s innslag lørdag gir inntrykk av.
Sundby var innstilt til Holmenkollmedaljen. Styret i Skiforeningen avgjør hvem som får medaljen, og konkluderte med at utestengelsesdommen Sundby fikk i forbindelse med brudd på dopingreglementet i 2016 ikke var forenelig med å gi ham denne utmerkelsen nå. Utestengelsesdommen var styrets eneste ankepunkt. Sundbys sportslige meritter taler for seg selv, og Skiforeningen er godt kjent med hans betydelige innsats for barn og unge i langrennsmiljøet. Han er et godt forbilde og en god rollemodell. Vi beklager dersom det har festet seg et inntrykk av noe annet.
Vinteren 2019 kom den samme problemstillingen opp igjen, og med samme mann i hovedrollen. I VM i Seefeld 2019 fikk Sundby sitt etterlengtede individuelle mesterskapsgull, og han ble på nytt nominert av komiteen til Holmenkollmedaljen. Styrets holdning var imidlertid den samme som året før, og nytt bråk fulgte. Ting roet seg dog etter hvert. Sportsjournalist Leif Welhaven i VG skrev en kronikk i avisen etter bråket i 2018, og resonnerte rundt dopingdommen og medaljen. Han oppsummerte sin holdning slik:
«Martin Johnsrud Sundby skal ha all ære for alt han har oppnådd på ski, han har store deler av folket med seg, og det er synd at han ikke fikk en individuell gullmedalje med seg hjem fra Pyeongchang. Men akkurat Holmenkollmedaljen får han klare seg uten. Selv om det på mange plan er trist at det er sånn.»
Slik satte Welhaven ord på det mange tenkte. Statuttene for tildeling av medaljen er nå endret. Det heter nå at «Den som er domfelt for brudd på dopingregelverket er diskvalifisert for medaljen. Dersom noen som har fått medaljen senere blir domfelt for brudd på doping-regelverket, tilskrives vedkommende med anmodning om å returnere medaljen. De nye reglene vedr. brudd på dopingregelverket, får virkning fra 1. januar 2019».
Men hva har man gjort med de som har fått medaljen, men som etterpå er blitt tatt i doping? Svaret er ingenting. Det gjelder fire utøvere:
• Ljubov Jegorova (medaljen 1994, tatt under VM i 1997 i Trondheim)
• Larisa Lazutina (medaljen 1998, tatt i OL i 2002 i Salt Lake City)
• Harri Kirvesniemi (medaljen 1998, la opp etter å ha blitt tatt under VM i Lahti i 2001)
• Therese Johaug (medaljen 2013, dømt til 18 måneders utestengelse i 2016)
Med det regelverket vi har i dag, vil medaljeinnehavere som blir tatt bli anmodet om å levere tilbake medaljen.
I 2019 ble medaljen ikke delt ut. Det gjør ingenting. Det gjør ingenting om den ikke blir utdelt i 2020, heller. Om det er noe som er helt sikkert, er det at det i fremtiden vil komme nye, dyktige utøvere som vil oppfylle kravene til norsk skisports «høieste udmerkelse». Både norske og utenlandske. Tiden vil vise hvem det blir.
1895 Viktor Thorn, Skiklubben Odd, Oslo
1897 Asbjørn Nilssen, Skiklubben Odd, Oslo
1899 Paul Braaten, Eidsvold Værks Skiklub
Robert Pehrson, Skiklubben Odd, Oslo
1901 Aksel Refstad, Østre Aker Skiklub
1903 Karl Hovelsen, Bærums Skiklub
1904 Harald Smith, Skiklubben Verdande, Oslo
1905 Jonas Holmen, Bærums Skiklub
1907 Per Bakken, Trysil-Knut IL
1908 Einar Kristiansen, Bærums Skiklub
1909 Thorvald Hansen, Start, Oslo
1910 Lauritz Bergendahl, Sørkedalen IF
1911 Otto Tangen, IF Liv, Hønefoss
Knut Holst, Ski- og Ballklubben Eiker
1912 Olav Bjaaland, Morgedals IL
1914 Johan Kristoffersen
1915 Sverre Østbye, S & FK Lyn, Oslo
1916 Lars Høgvold, Lillehammer Skiklub
1918 Hans Horn, Skuld, Oslo
Jørgen Hansen, Nydalens Skiklub
1919 Thorleif Haug, Drafn, Drammen
Otto Aasen, Rjukan IF
1923 Thoralf Strømstad, Fossum IF
1924 Harald Økern, Bærums Skiklub
Johan Grøttumsbråten, BUL, Oslo
1925 Einar Landvik, Rjukan IF
1926 Jacob Tullin Thams, Ready, Oslo
1927 Hagbart Haakonsen, BUL, Oslo
Einar Lindboe, Skuld, Oslo
1928 Torjus Hemmestveit, Morgedals IL
Mikkjel Hemmestveit, Morgedals IL
1931 Hans Vinjarengen, Nordre Land IL
Ole Stenen, Øyer IF
1934 Oddbjørn Hagen, Bækkelaget Sportsklub
1935 Arne Rustadstuen, Lillehammer Skiklub
1937 Olaf Hoffsbakken, Snertingdal IF
Birger Ruud, Kongsberg IF
Martin P. Vangsli, Osen IF
1938 Reidar Andersen Ready, Oslo
Johan R. Henriksen
1939 Sven Selånger, SWE
Lars Bergendahl, Sørkedalen IF
Trygve Brodahl, IL Fossekallen Hønefoss
1940 Oscar Gjøslien Drafn, Drammen
Annar Ryen, Nansen IF
1947 Elling Rønes, Nordre Trysil IF
1948 Asbjørn Ruud, Kongsberg IF
1949 Sigmund Ruud, Kongsberg IF
1950 Olav Økern, Bærums Skiklub
1951 Simon Slåttvik, Stålkameratene
1952 Stein Eriksen, Ready, Oslo
Torbjørn Falkanger, Byåsen IL
Heikki Hasu, FIN
Nils Karlsson, SWE
1953 Magnar Estenstad, Leik IL
1954 Martin Stokken, Selsbakk IL
1955 H.M. Kong Haakon VII
Hallgeir Brenden, Vestre Trysil IL
Veikko Hakulinen, FIN
Sverre Stenersen, Målselv IF
1956 Borghild Niskin, Bærums Skiklub
Arnfinn Bergmann, Freidig, Trondheim
Arne Hoel, S & FK Lyn Oslo
1957 Eero Kolehmainen, FIN
1958 Inger Bjørnbakken, Bærums Skiklub
Håkon Brusveen, Vingrom IF
1959 Gunder Gundersen, Frisk Asker
1960 Helmut Recknagel, DDR
Sixten Jernberg, SWE
Sverre Stensheim, Snøhetta IF
Tormod Knutsen, Eidsvold Værks Skiklub
1961 Harald Grønningen, Freidig Trondheim
1962 Toralf Engan, Leik IL
1963 Alevtina Koltsjina, SOV
Pavel Koltsjin, SOV
Astrid Sandvik, Heming IF Oslo
Torbjørn Yggeseth, Heggedal IL
1964 Veikko Kankkonen, FIN
Eero Mäntyranta, FIN
Georg Thoma, BRD
Halvor Næs, Trysilgutten IF
1965 Arto Tiainen, FIN
Bengt Erikson, SWE
Arne Larsen, Heggedal IL
1967 Toini Gustafsson, SWE
Ole Ellefsæter, Nybygda IL
1968 H.M. Kong Olav V
Assar Rönnlund, SWE
Gjermund Eggen, Engerdal Sportsklub
Bjørn Wirkola, Alta IF
1969 Odd Martinsen, Nittedal IL
1970 Pål Tyldum, IL Høllingen
1971 Marjatta Kajosmaa, FIN
Berit Mørdre Lammedal, Romerikslaget
Reidar Hjermstad, Hernes IL
1972 Rauno Miettinen, FIN
Magne Myrmo, Rennebu IL
1973 Einar Bergsland, S & FK Lyn
Ingolf Mork, S & FK Lyn
Franz Keller, BRD
1974 Juha Mieto, FIN
1975 Gerhard Grimmer, DDR
Oddvar Brå, Leik IL
Ivar Formo, S & FK Lyn
1976 Ulrich Wehling, DDR
1977 Helena Takalo, FIN
Hilkka Kuntola, FIN
Walter Steiner, SUI
1979 Ingemar Stenmark, SWE
Erik Håker, Oppdal IF
Raisa Smetanina, SOV
1980 Thomas Wassberg, SWE
1981 Johan Sætre, IL Trysilgutten
1983 Berit Aunli, Strindheim IF
Tom Sandberg, Mo IL
1984 Lars Erik Eriksen, Bjerke IL
Jacob Vaage, skihistoriker
Armin Kogler, AUT
1985 Anette Bøe, Bjerke IL
Per Bergerud, Svene IL
Gunde Svan, SWE
1986 Brit Pettersen, Søre Ål IL
1987 Matti Nykänen, FIN
Herman Weinbuch, DDR
1989 Marja-Liisa Kirvesniemi, FIN
1991 Vegard Ulvang, Kirkenes og Omegn Skiklub
Trond Einar Elden, Namdalseid IL
Ernst Vettori, AUT
Jens Weissflog, BRD
1992 Jelena Välbe, RUS
1993 Emil Kvanlid, Målselv IF
1994 Ljubov Jegorova, RUS
Vladimir Smirnov, KAZ
Espen Bredesen, Oppsal IF
1995 Kenji Ogiwara, JPN
1996 Manuela Di Centa, ITA
1997 Bjarte Engen Vik, Bardufoss IL
Stefania Belmondo, ITA
Bjørn Dæhlie, Nannestad IL
1998 Fred Børre Lundberg, Bardu IL
Larisa Lasutina, RUS
Aleksej Prokurorov, RUS
Harri Kirvesniemi, FIN
1999 Kazuyoshi Funaki, JPN
2001 Adam Malysz, POL
Bente Skari, Nittedal IL
Thomas Alsgaard, Eidsvold Værk SK
2003 Felix Gottwald, AUT
Ronny Ackermann, GER
2004 Julija Tsjepalova, RUS
2005 Andrus Veerpalu, EST
2007 H.M. Kong Harald V
H.M. Dronning Sonja
Odd-Bjørn Hjelmeset, Fjellhug Vereide IL
Frode Estil, Lierne Ski
Simon Ammann SUI
2010 Marit Bjørgen, Rognes IL
2011 Janne Ahonen, FIN
Ole Einar Bjørndalen, Simostranda IL
Michael Greis, GER
Andrea Henkel, GER
2012 Magdalena Neuner, GER
Emil Hegle Svendsen, Trondhjems skiskyttere/Strindheim IL
Petter Northug, Strindheim IL
2013 Tora Berger, IL Varden
Martin Fourcade, FRA
Therese Johaug, IL Nansen
Gregor Schlierenzauer, AUT
Daniela Iraschko, AUT
Jason Lamy-Chappuis, FRA
Hannu Manninen, FIN
2014 Magnus Moan, Byåsen IL
Eric Frenzel, GER
Thomas Morgenstern, AUT
Darja Domratsjeva, BLR
2015 Eldar Rønning, Skogn IL
Anette Sagen, Helfjell UL
Anders Bardal, Steinkjer Skiklubb
Kamil Stoch, POL
2016 Noriaki Kasa, JPN
Tarjei Bø, Markane Idrettslag
2017 Sara Takanashi, JPN
Marie Dorin Habert, FRA
2018 Charlotte Kalla, SWE
H.K.H Prinsesse Astrid, fru Ferner
Kaisa Mäkäräinen, FIN
2021 Johannes Rydzek, GER
Dario Cologna, SWI
Maren Lundby, Kolbukameratene
Johannes Thingnes Bø, Markane Idrettslag
2022 Tiril Eckhoff, Fossum IF
Marte Olsbu Røiseland, Froland IL
Johannes Høsflot Klæbo, Byåsen IL
Jørgen Graabak, Byåsen IL/Granåsen Skiteam
