Alltid på gli

For Thor Gotaas (53) tar rekken av historier som må fortelles aldri slutt.

Tekst: Trine Rom Giving Foto: Magnus Nyløkken

Published 2/21/2019

Han er sent ute. Takker nei til vann. Er absolutt ikke sulten, sier han, og kaster i seg en klementin. Han har vasset gjennom desember-snøen i slippers, treningsbukse og ullgenser.

Forsinkelsen skyldes et møte med Terje Bogen, mannen som sto bak tidenes spurt langs VM-løypa i Holmenkollen i 1982, med en stav til Oddvar Brå.

Et par etasjer under oss åpner dørene til Skimuseets skihistoriske kveld. Det er stinn brakke andre kvelden på en uke. Anledningen er foredragsserien om boken Oddvar Brå - et skiløperliv.

Dette skal ikke handle om Bogen eller Brå, selv om vi aldri går lei av det stavbrekket, men om Thor Gotaas, som har samlet Brås skiløperliv mellom to permer.

Brå og Gotaas er på turné for å snakke om boken. I løpet av tre måneder før jul gjorde de det hele 52 ganger.

Thor Gotaas på ski.

ALLTID PÅ GLI: I den grad Gotaas er opptatt av materielle ting, må det være bøker og ski.

Et livsprosjekt

Å skrive bøker og gå på ski er viktige bestanddeler i Thor Gotaas’ liv.

Forfatterskapet er blitt et omfattende dokumentasjonsprosjekt av nasjonalidretten i Norge. Om store hendelser og om små hendelser som fortjener stor oppmerksomhet. Om kjente navn og om ukjente navn som burde vært kjent. Ofte om outsiderne i samfunnet, oftest om å være i bevegelse – gjerne på ski.

– Oddvar, for eksempel, han fortjener denne boka. Han er en kjernekar og som Askeladden på mange måter, selv om Askeladden var lat. Det er ikke Oddvar. Han er en ganske lukket person, men har jobbet enormt hardt og har en spennende historie som må fortelles.

32 utgivelser er det blitt for Thor Gotaas. Alvdal: Historien om skiløperbygda, Birken. Historien om det seige slitet, Sørlandsekspressen. Idrettsmannen Reidar Andreassen fra Herefoss, Før og etter Wirkola. Norsk hoppsport fra 1940 til 1990 for å nevne noen. Dessuten er han en ettertraktet foredragsholder.

Er det et livsprosjekt?

– Jeg vet ikke. Jeg er blitt kalt skisportens nasjonalskald, men jeg har ikke tenkt på det sånn.

– Tvert om drømte jeg om å bli skiløper og var forberedt på å bli skogsarbeider slik skiheltene i gamle dager var. Men så var jeg altså mer en forfattertype. Jeg fikk høre det allerede på barneskolen, jeg var alltid god i norsk.

Terje Bogen og Thor Gotaas ved bilen.

BOKGAVE: Terje Bogen og Thor Gotaas møtes for rask boklevering før foredrag.

Thor Gotaas foran mac-en.

HJEMMEKONTOR: Formiddagens skriveøkt etterfølges ofte av en skitur.

Middels skiløper

Den skoleflinke og enormt skiinteresserte gutten vokste opp med to brødre, søster, sykepleiermor og legefar på Elverum før flyttelasset gikk til Brumunddal. Gutta i familien gikk på ski, søsteren danset ballett, og mor gikk på sidelinjene og heiet.

Gotaas’ karriere som aktiv langrennsløper er en reise veldig mange vil kjenne seg igjen i. Fra klubbrenn til kretsrenn, der han ofte fant navnet sitt høyt på resultatlistene – etter hvert lengre ned, til erkjennelsen av at langrennskarrieren aldri ville bli mer enn middels, og at det i grunnen var helt greit. Naturopplevelsene og kameratskapet i skiløypa var tross alt det viktigste.

Jeg liker å gå ut i lyset, gjennom blåtimen og til det blir mørkt, uten huelykt.

Lykke på ski

Gotaas har alltid hatt utfartstrang. Han reiste som utvekslingsstudent til USA som 16-åring.

Senere er det blitt mange turer på loffen, mer enn ti ganger til Australia. Han har vært sivilarbeider i Skimuseet og lærer på Heltberg. Turrenn som Birken og Grenaderen kan krysses av på lista.

Av utdanning er han cand.philol. fra Universitetet i Oslo med hovedoppgaven Holdninger til tatere sett i historisk perspektiv.

Da han kom til Oslo som student i 1986, oppdaget han et helt skieldorado for sine føtter. I en av bøkene beskriver han opplevelsen som nesten å forspise seg på langrenn.

– Fineste tur i Marka? Åååh!

Han lener seg tilbake. Oppgitt over spørsmålet eller engasjert, det er litt vanskelig å si.

– Det er så mange fine turer, det er alltid fint i Marka, alltid bra føre! Det er bevegelse og det er naturopplevelse. Jeg liker å gå ut i lyset, gjennom blåtimen og til det blir mørkt, uten huelykt.

–  Langrenn er en lykkepille. Umulig å måle, kanskje, men jeg tror lykkenivået i Oslo stiger når vi kan gå på ski. Langrenn får landet til å bevege seg! Fotball er krig, langrenn en seig historiekamp, langrenn forener.

Salongbord.

FASTTELEFON: Han har ikke mobil, og sverger til fasttelefon og discokule.

Folkeminnet

Han eier ikke bil og reiser helst for egen motor, eller med buss og tog. Det gir rom for mange menneskemøter. Han har lett for å komme i prat med folk og husker detaljer andre glemmer.

– Jeg er folkeminnegransker, vet du, og har generelt god husk.

Derfor husket han også veldig godt at jenta han traff på lesesalen på Blindern i 1997, hadde kastet ham ut fra bokhandleren Tanum i Oslo sentrum 10 år tidligere, fordi han ikke hadde råd til å kjøpe bøker og i stedet sto i butikken og leste. Nå har de vært samboere i 20 år.

Benedicte Strand er filmskaper, han skriver. Huset deres ligger i et striglet villastrøk på Korsvoll, men minner litt om en markastue. Stor takhøyde, varmt mellom veggene og alltid åpen dør for flere enn dem som har adresse der.

Det kan ikke bli bedre

– Oddvar savner deg, tikker det inn på sms fra to etasjer under.

Så går han ned i Skimuseet for å gjøre det han kan best: Fortelle. Snakke om folk, med folk, til folk, og i tilfellet Oddvar Brå: få snakk ut av folk.

– Jeg gjør det jeg vil, andre har glede av det og jeg får betalt. Kan det bli bedre? På mange måter har jeg alltid fri.

Affiliates