Truger, tenker du kanskje, hva skal en nasjon av langrenns­løpere med dem? Det er et godt spørsmål. De mangler både skienes langstrakte eleganse, og gir deg ingenting gratis. Men forestill deg dette: Det er tidlig ettermiddag. Du lukker inngangsdøren bak deg, slenger sekken på ryggen, rasker med deg truger og staver, tar tak i hundebåndet og rusler ivei. Den lille hunden din glemmer alt du har forsøkt å lære den om å gå pent, og drar av gårde som en diger trekkhund. Han har sett deg pakke sovepose, liggeunderlag, bålbrenner og mat, og vet hva som venter.

Storfot

Et tynt lag nysnø ligger som en myk dyne over hager og hustak rundt deg. Termo­meteret er akkurat nok på den kalde siden av null til at dagen ser ut til å forbli jomfruelig hvit. Du passerer trehus i alle størrelser og fasonger mens du går gjennom labyrinten av nye og gamle boligfelt, helt til du er ved enden av byen. Veien svinner inn til en sti i snøen, trehus blir til trær.
Du er i skogen.

Bakken oppover åssiden er bratt, og snart må anorakken av. Oppe på toppen bretter byen seg ut under deg med bitte­små hus og biler. Så skjer det. Stien går til venstre, men du vil til høyre. Inn mellom trærne. Det er tid for truger. Snart etterlaterdu deg digre avtrykk i snøen som om bigfoot er på tur.

Langsom glede

For et folk født med ski på beina kan det absolutt virke dumt å skulle labbe av gårde uten å kunne suse ned en eneste utforkjøring etter å møysommelig ha jobbet deg opp bakkene. Men trugene har noen egenskaper som gjør dem perfekte til en tur i nærskogen. Akkurat det med at du må gå i utforbakkene er faktisk én av dem, ikke minst om du er blant dem som styrer unna ski fordi balansen ikke er helt på topp.

Truger har grovt sagt én fart. Langsomt. Det er ikke alltid det er så dumt. Om du først har bestemt deg for å reke rundt utenfor stier og løyper, gjør du det antag elig ikke fordi du har som mål å sette noen rekorder, men fordi du vil senke tempoet og ta inn omgivelsene. Og har du noen gang hørt om bakglatte truger?

Tilgjengelig for alle

Der du bør ha en god del øvelse for å nyte en tur på ski, er de godmodige

trugene mye enklere å bruke. Her får du et lynkurs: Fest trugene på føttene, ta et skritt fremover, gjenta med den andre foten og deretter med den første igjen og … ja, du skjønner. Et par staver med brede trinser gjør det lettere å holde balansen.

Fire av ti nordmenn tar visst aldri ski på beina. Kanskje de kunne kommet seg ut i det hvite med truger? Uansett, før du løper ut og kjøper truger, må vi ikke avskrive skiene helt. Brede ski med langfeller kan nemlig gjøre mye av samme nytten som truger og har jo den fordelen at du faktisk kan gli ned bakkene om du tar av fellene. Er terrenget kronglete og kupert, er trugene likevel lettere å komme seg rundt på.

På oppdagelse

La oss vende tilbake til turen. Du er bare få hundre meter unna bebyggelsen nede ved bunnen av åssiden, men i det øyeblikket du tråkker vekk fra stien, og trugene treffer den myke, rene nysnøen, er det likevel som om du går inn i din egen verden. Der vi ofte må et godt stykke inn i skogen for å finne skogens ro på sommeren, er den rett rundt hjørnet på vinteren. Snøen demper lydene, og forlater du stiene og skiløypene, trenger du ikke passere mange furulegger før du har skogen for deg selv. Det er deg og en drøss med hvitkledde trær. En nærskog, som mange steder kanskje ville vært litt ensformig og kjedelig i sommerhalvåret, stråler mot deg som et postkort så snart vinteren pudrer greinene i hvitt.

Natt i naturen

Etter litt labbing finner du noen furuer som står akkurat passe langt nok fra hverandre til at du kan spenne ut duken du skal sove under. En liten treplate sørger for at bålbrenneren ikke forsvinner ned gjennom snøen. Det går ikke lang tid før hunden din krøller seg sammen til en ball i soveposen ved siden av deg. Snart knitrer det fra flammene, og kaffen er på god vei. Du er ikke langt unna byen, men langt nok til at snøen fjerner alle dens lyder. Og hvem vet, kanskje også langt nok unna dens lys til at du kan se nordlyset danse?