Fra utskjelt til utsolgt. På tampen av forrige sesong inntraff noe som ikke har hendt i Skiforeningen på mange år: Medlemsbutikken ble utsolgt for nikkers. Hva skjedde? Gikk ikke knekorte skibukser av moten omtrent da OL-ilden på Lillehammer ble slukket i 1994?

Retro

Uansett hva man måtte tenke og mene – de tomme lagerhyllene til Skiforeningen er klar tale. Nikkersen er tilbake. Da er også tiden inne for å finne ut litt mer om dette plagget som har hatt sin naturlige plass på høyst ulike scener: fra rokokkotidens hoff til aristokratiske golfbaner. Og altså i skiløypene. Hva er det egentlig med nikkersen som har tiltrukket seg så mange forskjellige grupper av brukere, og som tydeligvis fortsatt appellerer?

Ramblers and scramblers

En liten stemningsrapport, som inkluderer nikkers, finnes i Robert Taylor Pritchetts bok Gamle Norge - Rambles and Scrambles in Norway fra 1879. Forfatteren, en eventyrlysten engelskmann fra øvre sosiale lag, reiser sammen med to venner på oppdagelsesferd til det den gang fortsatt nokså uoppdagede Norge. Boken er en veiviser til turister som ønsker å gjøre noe av det samme: hvordan finne frem, hvilke steder bør besøkes, nyttige tips i møte med lokalbefolkningen og så videre. Det hele ispedd en betydelig dose naturromantikk. Det er ingen tvil om at engelskmennene kjenner på frihetsfølelsen og storkoser seg på Norgesturen. Forfatteren beskriver en av sine engelske reisekamerater slik:

«Once in his Norfolk jacket and knickers, paa de høie fjelde, how happy was he! Rejoicing in the friske luft, mountain air, and snow peaks.»

Boken røper at nikkersen først og fremst var et statusplagg for de engelske turistene. Men enkelte illustrasjoner viser også norske bønder i knekorte bukser.

En nederlender i New York

Ordet nikkers er avledet fra det engelske knickers, som igjen er en forkortelse for knickerbockers. Denne betegnelsen skal første gang ha blitt knyttet til benklær via Washington Irvings bok History of New York (1809). Mine kilder her er Norsk etymologisk ordbok og engelsk Wikipedia. De ser ut til å være enige om hovedtrekkene i historikken. Illustrasjonene i Irvings bok ga opphavet til knickerbocker som slangord og betegnelse på nederlandske innflyttere til New York, samt etter hvert deres etterkommere.

Via mange språklige krumspring ble knickerbocker etter hvert til det ordet vi i dag bruker om den lange varianten av benklær: bukser.

I begynnelsen hadde for øvrig betegnelsen knickerbocker satiriske undertoner, og refererte til umoderne, aristokratiske newyorkere av nederlandsk avstamning. Lite visste man den gang om at de gammeldagse europeerne med merkelige knebukser etter hvert skulle bli opphavsmenn til et ikonisk, sportslig moteplagg.

Fra baseball, via golf, til ski

Nikkersen fikk tidlig popularitet som sportsplagg. Her har nok både praktiske og estetiske hensyn spilt inn. De første som plukket opp trenden, var baseballspillerne. Historiens visstnok første organiserte baseball-lag fikk navnet «New York Knickerbockers». De hadde utspring i et uformelt amatørmiljø på Manhattans nedre østside, og organiserte seg i 1842 for å kunne spille baseball i tråd med sportens den gang nye, skrevne regelverk. The New York Knickerbockers hadde naturligvis opprinnelig nikkers som del av sitt antrekk.

Nikkersens klassereise

Videre klatret de trendy knebuksene oppover på den sosiale rangstigen, og ble plukket opp av britiske golfspillere. Herfra spredte nikkersmoten seg utover hele Europa. Golf er trolig den sporten der nikkers har hatt sin aller største utbredelse, med et popularitetsmessig høydepunkt i mellomkrigstiden. Da var også nikkersen det aller vanligste antrekket på ski. Merk likevel at mens norske og finske langrennsløpere kalte skibekledningen for nikkers, omtalte svenskene det samme plagget som golfbyxor.

Polarekspedisjonene

La oss gå litt tilbake i tid. Knebukser har dype røtter i den norske skikulturen. Og det er jo slett ikke noe som tyder på at de gamle telemarkingene, i avsides­liggende bygder, var under innflytelse fra basketballspillere fra New York, selv om sistnevnte skal få æren av at vi i dag bruker ordet nikkers. Da Nansen gikk på ski over Grønland i 1888, var det nikkers som gjaldt. Han kalte det knæbenklæder, en vanlig betegnelse på den tiden. Klesforretningene i byene averterte til salgs knæbenklæder i mange varianter og prisklasser. I førsteutgaven av boken om den berømmelige grønlandsferden skriver Nansen i kapitlet om ekspedisjonens utrustning:

«Inderst bare en tynd uldskjorte og uld-underbenklæder, derpaa kom en tykkere islandsk uldtrøie og saa yderklæderne. Disse bestod af en jakke paa overkroppen, knæbenklæder og snesokker paa benene og var gjorte af norsk vadmel, som viste sig meget hensigtsmessigt.»

Også Amundsens menn brukte knekorte bukser på sin ferd mot Sydpolen i 1911. Skimuseet har i sine samlinger både reinskinnsbukse og vindbukse som ble brukt på sydpolekspedisjonen.

Eplenikkers

Strupenikkers. Knebukse. Ankelnikkers. Plusfour. Posete knebukser med stramming under knærne. Kjært barn har mange navn. Nikkers kommer i utallige varianter, og har flerfoldige bruksområder. La oss ta eplenikkersen først. Nikkersen ble ikke bare tatt i bruk i sportslige sammenhenger. Som hverdagsplagg ble den også tidlig et populært gutteplagg. Speider­bevegelsen har blitt pekt på som en mulig medvirkende årsak. Uansett, med viltre guttunger var rampestrekene aldri langt unna. De posete bukselårene med lukking rundt knærne var det perfekte skjulested for gutter på røvertokt, for eksempel epleslang. Slik ble eplenikkersen et begrep. I Sverige har de det samme. Der heter disse nikkersene äppelknyckarbyxor. Som herremote fikk eplenikkersen sin mer sofistikerte og litt lengre versjon, ofte omtalt som plus four. Navnet oppsto fordi disse buksene er 4 inches (10 centimeter) lengre enn en ordinær nikkers som ender rett under kneet. Plusfours var også kjent for større bevegelsesfrihet, og derved økt komfort, som følge av lengden.

Nikkersadelen

Som de aller fleste klær, når man graver ned til grunnfjellet, er også nikkersen og andre varianter av knebukser opprinnelige arbeidsplagg. Forfinede varianter – breeches og culottes – hadde imidler­tid funnet veien til den europeiske overklassen i løpet av 1600- og 1700-tallet. Under den franske revolusjon i 1789 fikk likevel nikkers som statussymbol en midlertidig knekk. Opprørerne kalte seg sansculottes – «uten knebukser». De protesterte mot adelen ved å gå med lange bukser.

I moderne tid (gjen)oppsto begrepet nikkersadel, først i avisspaltene i forbindelse med naturvernkampene på 1980-tallet. Uttrykket refererte da til mennesker fra urbane strøk, gjerne med akademisk bakgrunn, som engasjerte seg for natur og friluftsliv, og imot vannkraftutbygging og tørrlegging av fossefall. Senere fikk begrepet endret betydning, etter hvert gjerne brukt med en sarkastisk undertone, om byfolk som dro til fjells, og som av lokalbefolkningen ble opplevd som fremmede og utenforstående. Litt som en motsats til «bønder i byen». Nikkersadelen har også hatt en snevrere betydning, med referanse til styre og stell i Skiforeningen og Holmenkollen. Skiforeningens årbok fra 1995 hadde denne beskrivelsen:

«Skiforeningen og Holmenkollen har i mange år vært forbundet med uttrykket nikkers­adelen. For skeptikere og kritikere har nikkersadelen liksom vært synonymt med sidrumpede, konservative gubber som er fastlåst i gamle mønstre.»

Overskriften var «Revolusjon i Holmenkollen», og artikkelforfatteren poengterte at virkeligheten var en helt annen enn ryktet. Kvinnene debuterte dette året i femmilas 25-kilometers sløyfe. Og for første gang ble det arrangert verdens­cup-stafett 4x5 km for herrer. Men – var dette en revolusjon? Vi kan i alle fall konstatere at diskusjonen om kvinner og skihopping pågår as we speak. Og at begrepet nikkersadel i denne sammenheng fortsatt lever i beste velgående.

Under skjørtet

Apropos damer. Her kan vi ikke unngå å sende noen tanker til Therese Bertheau (186–1936), lærerinne og fjellklatrer, kjent som første kvinnelige bestiger av Store Skagastølstind, Norges tredje høyeste fjell. Therese gikk med nikkers 40 år før kvinner i alminnelighet begynte å gå med bukser. Men så lenge fotografene var til stede, hadde hun alltid skjørtet over.

Strupenikkers og diplomati

Eplenikkersens motstykke var den såkalte strupenikkersen – trang og ettersittende. Også denne et moteplagg for sin tid, og sine anledninger. Kjell Aukrust fremstilte varianten så treffsikkert som bare han mestret, i en tekst som heter Diplomaten, fra boken En liten og en små (1995).

«Øverst på Tronsvangen ligger Ljørebuseter i påskesol, med Rondane rett imot. Her var vi unge og forelsket. (…) Under en smektende tango i påskeuka, banket det på hyttedøra. (…) Inn stiger en distingvert gjest fra hovedstaden. Han presenterer seg som herr Schalke – gjest fra nabohytta, på andre siden av trågjerdet. Mannen var iført grå elgskinnstøvler, hvite sportsstrømper, blå knekort strupenikkers og anorakk med skinnbesetning.» Aukrusts karakter «Diplomaten» – utvilsomt en representant for nikkersadelen.

Uniformsplagg og bunad

Som folkedrakt har nikkersen hatt en stabil popularitet, nokså upåvirket av motebildets større svingninger. Når man støter på betegnelser som Østerdals-nikkers eller Telemarksnikkers, handler dette gjerne om nasjonaldrakter. På den militære arena har også uniformshistorien sitt eget nikkersgalleri, som utgjør en egen fortelling i seg selv. Vi kan la dette kapitlet være representert ved den krigerske skiløper og legende, oberst Henrik August Angell (1861–1922). Utenfor Holmen­kollen restaurant står han på sokkel – i nikkers. Så kan det selvfølgelig ha bidratt til nikkersens fallende omdømme i etterkrigstiden at Hitler, Mussolini og andre unevnelige ofte ble avbildet i slikt plagg. Men her må vi skille snørr og barter. Nikkersen kan ikke ta skylden for all verdens ugjerninger og ulykksaligheter.

Knikkers eller bukse?

Tittelen er hentet fra en artikkel i Snø og Ski, 1994 nr. 2. Dette var i epoken for telemarksvingens renessanse:

«Knikkersen har lett for å glippe over strømpa. Spenner, hekter og borrelåser rundt leggen er ofte irritasjonsmoment og kan gå i stykker eller gnage mot huden. Knikkers «krever» også lange gamasjer om du beveger deg i løssnøen. Men de fleste knikkerser er lette og ledige i bruk. En lang bukse er tyngre enn en tilsvarende knikkers, og har lett for å gli ned. Bukseseler må til.»

Skribenten konkluderte med at lang bukse var det mest praktiske. På denne tiden skulle man kanskje tro at nikkersens tid var over. For alltid. Men nei.

Afterski

Hot or not? Motebildet svinger. Det er som regel bare et spørsmål om tid før noe som var ut, igjen blir in. Med jevne mellomrom vil trolig derfor nikkersen være høyt på listen over populære klesplagg. Observasjoner fra Skiforeningens medlemsbutikk tyder altså på at nikkersen akkurat nå er tilbake for fullt. Uansett er det ett område der nikkersen stabilt anerkjennes som korrekt antrekk. Hvis du i løpet av sesongen skulle ende på afterski, men ikke vet hva du skal ha på deg: Her er et tips:

Dress code – nikkers.