En svart og hvit hund kommer i fullt firsprang over det snødekte tunet ved Kikutstua. Det er en helt vanlig tirsdag formiddag i mars, og det er ingen skiløpere i sikte. Ut av garasjen i enden av tunet kommer en høy, hvithåret mann i oransje arbeidsbukser gående rolig.

– Jeg har satt på vaffeljernet, sier Morten Biong-Nilsen med et stort smil.

Hunden Dolly stopper ved beina hans, og halen logrer ivrig. På vinterstid tilbringer de mesteparten av tiden sin her i Nordmarka. Dag og natt kjører Morten løyper for Skiforeningen, og Dolly er fast passasjer. Men lønn, det får han ikke.

– De syntes det var litt rart da jeg kom og fortalte at jeg ville kjøpe min egen løypemaskin for å kjøre skiløyper for dem. Men styret i Skiforeningen godkjente det, og vi skrev en avtale. Løypebasene hadde mye å gjøre, og avlastning ble tatt godt imot.

Arbeidsjern

Nå er det 14 år siden han begynte å kjøre løyper for Skiforeningen.

– De trodde nok at jeg skulle holde ut et par år.

Men Morten Biong-Nilsen er ikke redd for å ta i et tak. Han drev sitt eget firma i mange år og jobbet 365 dager i året. Til slutt kjente han at det var nok og solgte firmaet.

Hvordan fant du på at du ville kjøre skiløyper? Kunne du ikke heller brukt tiden på å gå på ski selv?

– Jeg gjorde det det første året, men det ble fort kjedelig. Jeg liker å jobbe og er glad i å være ute. Jeg er aktiv i Koll IL og lånte først en skuter av dem. Da den gikk i stykker, kjøpte jeg meg en egen skuter. Jeg oppdaget fort at jeg fikk mye glede av å kjøre skiløyper.

Han mener at Nordmarka er den beste psykologen, sjelesørgeren og vennen du kan få. Og han liker at han bidrar til folkehelsa.

– Det aller morsomste jeg vet, er å møte barn og unge på ski, det er det som driver meg.

Arbeidskamerater

Men det er ikke bare å se skiglede hos barn som får Morten opp av senga grytidlig om morgenen. I tillegg til hunden Dolly har han selskap av løypebas i Nordmarka syd, Andreas Henriksen, i garasjen på Kikut. Løypemaskinene står side om side. På knaggene langs veggen henger det arbeidsklær for alle slags temperaturer og gjøremål. Duften av nystekte vafler blander seg med den sterke lukten av bensin og olje, og den velkjente stemmen til Bob Dylan fyller garasjen.

– Hver gang Andreas og jeg spiser lunsj sammen her i garasjen, setter vi på vaffeljernet.

Midt i rommet står en grønn sofa full av hundehår. På et flekkete trebord serveres vafler med syltetøy. Andreas er ute i løypene til lunsj i dag, men samarbeidet med Andreas er enormt viktig for Morten.

– Han holder meg ung! Det hadde ikke vært så gøy her inne hvis det ikke var for Andreas. Han er mye yngre enn meg, men vi har det utrolig moro sammen. Jeg trenger også hjelp til tung sjauing.

De har jobbet sammen på Kikut i seks år og har blitt gode venner også utenom jobben.

– Han er litt som en storebror jeg aldri fikk, sier Andreas.

Han forklarer at Skiforeningen har blitt veldig avhengige av Morten for å kunne optimalisere løypenettet.

– Morten er veldig engasjert i det han driver med. Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det ville vært uten ham her. Han hjelper meg også om sommeren, og sammen får vi gjort mye. 

Må erstattes

Løypemaskinen smyger seg opp bakkene mot Kikuttoppen. Det er så vidt den får plass i den smale og bratte løypa. Det snør tett, og de blanke sporene bak maskinen blir fort nedsnødd.

Morten har tatt over løypestrekninger for løypebasene på Ringkollen, Sørkedalen, Stryken og Kikut. Nå er han med på alle løypebasmøter og var pådriver for den nye løypa i Øyungslia som åpnet i vinter.

Løypesjef i Skiforeningen, Hege Blichfeldt Sheriff, forteller at Morten er like dedikert i jobben som alle andre.

– Det tok ikke lang tid fra Morten meldte seg som frivillig i løypeavdelingen, til han var godt etablert som en fullverdig løypebas. Morten er dyktig, positiv og engasjert, og en god venn og kollega for oss alle sammen, sier hun.

Og Morten trives utrolig godt i miljøet til Skiforeningen. Han beskriver det som et morsomt og aktivt miljø med mye genuin glede.

– Jeg orker ikke bare å henge med en sånn trøtt gjeng på min egen alder, sier han med et smil.

– I tillegg til kollegaene møter jeg utrolig mange hyggelige mennesker ute i løypa. Det er gøy med alle som setter pris på det vi driver med.

Hvor lenge har du tenkt å kjøre skiløyper?

– Så lenge Andreas vil ha meg her, og så lenge helsa holder. Jeg har ikke noe tidsperspektiv. Nå har jeg det hyggelig, og det er dritgøy. Da ser jeg ingen grunn til å slutte!