Å gli over Glåmene 
  
En klappsalve, en ovasjon, en tributt.  
Til en liten myr i skogen. 

Tekst: Eivind Eidslott Foto: Christian Haukeli 

Da jeg kom til Kristiania i 1999 e.Kr., hørte jeg skiløpere snakke om at de hadde gått til Kikut «via Glåmene».  
Via Glåmene? 

De kunne like gjerne sagt at de hadde gått via Månen.  

For en vestlending med randoski hørtes «Glåmene» ut som en skummel plass langt inne i skogen, et sted for spesialister i klassisk stil, et sted for diagonalgang, for rytmisk tyngde­overføring, for toppluer med dusk, for samtaler om fire tynne lag med feste­smøring versus 10 tynne lag med festesmøring. 

22 år senere går jeg – som ved et mirakel  
– via Glåmene, jeg også. 

Jeg går til Kikut via Glåmene. 
Men det stopper ikke der. 
Jeg har bestemt meg for at jeg heretter ikke skal gå noen steder uten å gå via Glåmene. 
Kontoret? 
Via Glåmene. 
Butikken? 
Via Glåmene. 
Kino? 
Via Glåmene. 
Biblioteket? 
Via Glåmene. 
Kaffebar? 
Via Glåmene. 
Middagsbesøk? 
Via Glåmene. 
Tannlegen? 
Via Glåmene. 
Foreldremøte? 
Via Glåmene. 
Dugnad? 
Via Glåmene. 
Hjørundfjorden? 
Via Glåmene. 
Hurrungane? 
Via Glåmene. 
Og Chamonix via Glåmene. 
Og Garmisch Partenkirchen via Glåmene. 
Og Cortina dʹAmpezzo via Glåmene. 
Jeg går nå for et liv i topplue med dusk. 
Med åtte tynne lag med festesmøring – og grunnvoks i bunn – glir jeg inn i futurum. 
Via Glåmene.