Ikke mange byer har slikt et velpreparert og stort løypenett som vi har her hos oss. Doble skispor strekker seg langt utover åsen, mil etter mil. Mange vet da også å benytte seg av de fantastisk flotte forholdene som byens befolkningen en lang vinter gjennom.
Gubberudrunden har blitt et begrep blant tur- og langrennsløpere i og rundt Gjøvik. En Gubberudrunde med litt fart over, er ikke å kimse av. Velger du å gå runden fra Eiktunet via Skistua, ned i Gubberudenga, for senere å passere Stakamyra, så opp mot Høgstdagshøgda og Solbakken og hjemover, flyte over Blivgodt og Hagestuen, og så sette utfor ned til Eiktunet igjen, har du tilbakelagt nesten 25 krevende kilometer. Noen velger å starte turen fra Tranbergdalen eller Ulsrud. Her er det mindre trafikk og et mer variert terreng.
Midtveis til Skistua passerer du Furumoen med det karakteristiske stikrysset "Falkehjørnet" (et gatekryss fra gammelt av i Gjøvik sentrum). Her går det stier i mange retninger. Like nedenunder Skistua passeres Geitmyra, og så har du noen hundre meter med tung motbakke før du er oppe ved stua.
Hva er det så som gjør Gubberudrunden til en skikkelig trøkk?
De fleste starter turen fra Eiktunet, og i småkupert terreng med en del flater innimellom går det jamt unna. Ved Jemtland møter en imidlertid de første skikkelige bakkene. De fleste er spreke enda, og glir på med lange sugende tak og forserer bakkene i lett joggende stil. Spørsmålet er om du har gått for fort i starten, for går du en skikkelig Gubberudrunde, så stanser du ikke ved Skistua. Mange har brent seg og fått svi mot slutten av runden.
Løypa kaster seg brått ned mot høyre ved Hagestuen. Det går unna ned mot Gubberudenga - fortere og fortere, og på skarpt føre har flere enn en havnet ute mellom granleggene. Dessuten- er det kaldt vær, kan du være sikker på at nåla synker en tre-fire hakk helt nede i enga.
Det er nå Gubberudrunden for alvor begynner. Hvor mange ganger erfarte jeg ikke at beina var stive som stokker etter den lange og kvasse kjøringa. Men, her er det ingen nåde. Bakkene stanger en imot hele veien.
Etter hvert kommer en litt snillere del av løypa. På godt føre glir du ut på den lange myra som heter Stakamyra. Myra er lang, men som sagt, på godt føre legger du myra greit bak bak deg. Plutselig står du ved foten av de lange motene opp mot Høgsdagshøgda. Her kan du vise hva du er lagd av, og det er her de fleste må bite i gresset for første gang på turen. Mota er skikkelig lang og blir brattere og brattere. I det du tror du er oppe, drar løypa seg til venstre og stiger enda noen meter. Det er bare den som har vært ute en dag før, som makter å holde tempoet oppe over småmyrene på høgda.
Ute på pynten ovenfor Solbakken åpnet landskapet seg. Skoger og åser og lengst i syd ligger Mjøsa med Skreifjella i synsranden. Et utrolig syn på flotte solskinnsdager.
Det bærer bratt utfor ned mot Solbakken. Her går det fort, og enten bremser du skikkelig og har full kontroll, eller så lar du det stå til. Du farer forbi Solbakken og huker deg ned. Det dirrer i beina, og musklene strammer som stål. Turister ved Solbakken gaper og ser etter galningen som drar over jordekanten i rasende fart og forsvinner ned mot Åslendeveien. Turen ned har krevd både armer og bein, og en hadde så stor fart at han havnet på panseret til en bil.
Nå kjenner du at Gubberudrunden tar igjen med deg. Stive og sure bein sliter seg opp mot Rødgardsmyra. Etter hvert legger du den kilometerlange myra bak deg. Blivgodt blir det neste, tenker du i det du passerer Vallislåtten. Endelig litt hvile. Slakt utfor går det mot Hagestuen der du passerte på vei ut på runden. De fleste føler seg tomme i det de passerer Skistua. Turgåere står ute på trappa med en solbærtoddy, og du er i tvil om du skal stoppe. Men, nei det er ikke lov.
Turen nedover "hovedgata" mot Eiktunet går på et vis. Du sliter deg opp kneika føre Jemtland og står etter hvert skjelvende på parkeringsplassen, kikker på klokka og ser at tida er brukbar. Mager og kald og uendelig trøtt siger du inn bak rattet og har gjort ditt for dagen.
Neste søndag står du der igjen, spent og forventningsfull og usikker på hva runden har å by på. Etter hvert som årene går, og du legger Gubberudrunden bak deg med mange titals turer, kjenner du lunene, og får respekt for Gjøvikmarkas fineste turrunde.
