Det store vanntyveriet

På begynnelsen av 1900-tallet ble vannet fra Gjerdingselva og elva fra Ørfiske som rant ned til henholdsvis Hakadal og Nittedal overført til Maridalsvannet og Kristiania. Dette ble i sin tid kalt det store vanntyveriet av de kommunene som ble fratatt vannet. Det største prosjektet i denne sammenheng var tunnelene Gjerdingen/Grimsvann – Store Daltjuven og Store Daltjuven – Ingvaldsflaten/Sandungskalven, se det store kartet. Det satte også varige spor etter seg i terrenget, spor som fortsatt er synlige.

Bakgrunn og historie

På slutten av 1800-tallet var Jæringselva, som elva da het, fortsatt en fløtningselv, kartutsnittet fra 1872.

Samtidig økte behovet for vann i Kristiania og Aker kraftig. Bedriftene trengte mer kraft til sine fabrikker, elektrisiteten med blant annet elektriske trikker var på vei inn, og stadig flere husholdninger fikk innlagt vann. Bedriftseiere langs Akerselva hadde i 1867 stiftet Akerselvens Brugseierforening og kjøpte i 1876 alle vannrettigheter i Nordmarka. De tok på seg fløtingen der, og i 1885 inngikk de også en avtale med Kristiania om kommunal vannforsyning.

De ansatte i 1891 ingeniør Lorentz Eger til å se på muligheten til å regulere vassdragene i Nordmarka sterkere ved å øke vannmagasinvolumene ved å forhøye damhøydene. Han fant også at mye vann fra Nordmarka gikk tapt for Kristiania ved at det rant ned Gjerdingselva til Hakadal og elva fra Ørfiske til Nittedal, men at det kunne ledes til Maridalsvannet og Kristiania via et sinnrikt system av tunneler. For sin plan fikk Ingeniør Eger av Brugseierforeningen bevilget kr. 60 000, noe som da tilsvarte 20 ganger en normal ingeniørsårslønn.

Problemet var bare at dette vannet allerede var i bruk for fløting og som drivkraft til industri, og derfor ikke kunne eksproprieres til samme bruk i Kristiania. Men loven åpnet for ekspropriasjon til husbruk, og dette ble utnyttet: Kristianias folketall økte fra 30 000 i 1835 til 250 000 i 1900. Med fortsatt samme vekstrate ble argumentet at det ville være rimelig å ekspropriere nok vann til 800 000 innbyggere. Dette argumentet holdt stand gjennom domstolene til og med Høyesterett, og kommunen fikk tillatelse til å bygge de nødvendige tunneler, demninger og veier for å gjennomføre prosjektet. Brugseierforeningen ble valgt til å utføre prosjektet.

Tall fra Statistisk Sentralbyrå sier at folketallet i Oslo fortsatt bare var 669 060 personer per 30. juni 2017.

Tunnelen Gjerdingen/Grimsvann – Store Daltjuven

Demning og inntak i Gjerdingen

Noen har kanskje undret seg over at det ikke er noen reguleringsanordning i demningen ved utløpet Gjerdingen, men bare et overløp. Det kommer av at denne demningen bare var ment som en atthaldsdemning, dvs. at den egentlig bare skulle hindre at vannet rant ned løpet til Gjerdingselva. Demningen erstattet en fløtningsdemning fra 1876, og ble bygget i løpet av ett år med oppstart i 1912.

Da var allerede tunnelene ferdig sprengt, og vannet hadde blitt ført gjennom disse siden 1909. Reguleringsventilen for tunnelen er i dette huset, og rett utenfor dette er tunnelinntaket. Bunnen av dette ligger 6,75 meter under høyeste vannstand. Tunnelen er 2,35 meter høy og 1,80 meter bred, så inntaket er bare synlig ved lav vannstand. Lengden er 3,7 kilometer, og byggetiden for tunnelen var åtte år.

Øst for reguleringshuset står damvokterboligen med noen uthus. En kilde sier at damvokterboligen ble bygget ny i 1908, en annen at den ble flyttet dit fra Daltjuv-tomta etter at tunnelene var ferdige.

Demning i Grimsvann og inntak ved Grimsvassputten.
Grimsvann hadde tidligere avløp til Gjerdingselva nedenfor demningen, og for at ikke noe vann skulle gå til spille, ble det sprengt en sjakt ned til tunnelen ca. 50 meter nord for Grimsvassputten. Grimsvann ble demt opp med en lav gråsteindemning, og vannet ble ledet nordover i en murt renne. Det hele er så pent utført at det kunne vært en del av et parkanlegg. Fra Grimsvassputten følger vannet det gamle bekkeleiet til det forsvinner inn i et hull i åssiden og ned i den loddrette sjakten til tunnelen. Men litt lenger mot nord er det en fordypning i terrenget med en firkantet kum, og en murt renne som snur bekken og drenerer myra som bekken tidligere rant gjennom mot elva. Vannet som renner inn i fordypningen, forsvinner bare.

Mellom Grimsvann og Grimsvassputten var det oppført brakker for arbeiderne. Grunnmurene til to av husene er fortsatt synlige.

Tverrslag vest for Svartvann
Det skal ha vært minst to tverrslag i tunnelen. Det øverste var høyt oppe i lia ved Strykenveien. Tunnelene ble drevet med håndboring, helkontinuerlig med to-mannslag i tre skift, hovedsakelig svensker. Massene fra tunnelen ble ganske enkelt tippet ut over den bratte lia, og danner nå ura som kalles Tunneltippen. Veien til denne demmer nå opp et langt og grunt vann, som beveren har sørget for å demme noe høyere.

Tverrslag nord for nordøstenden av Store Daltjuven
Ca. 90 meter fra veikrysset inn til Daltjuv-tomta er det et høyt gjerde på venstre side av veien, og på nedsiden av dette ser det slik ut. Under veien går det en tunnel som var et tverrslag til tunnelen til Store Daltjuven. Det var ikke forsvarlig å klatre ned dit med den vannføringen som var i bekken da bildet ble tatt, men dimensjonene så ut til å være nokså like som for tverrslaget vest for Svartvann. Men det er ikke spor etter tunnelmasse nær tverrslaget, og det ser heller ikke ut til å være tilrettelagt for transport av masse videre nedover.

Bekken fra Store Daltjuven og Kraftstasjonsdalen
Fra demningen i Store Daltjuven renner bekken først naturlig i terrenget, men blir så kastet ut i en fin foss og ned i en kanskje tre meter dyp utsprengt renne. Denne renna er utsprengt videre i rett linje gjennom det forholdsvis flate terrenget til starten på Kraftstasjonsdalen ca. 170 meter lenger nordøst. Kraftstasjonsdalen har rimeligvis fått navnet sitt fordi det under anlegget lå en kraftstasjon, et elektrisitetsverk, der. Kraftstasjonen skaffet strøm til drift av vannpumper og viftene som sørget for frisk luft inne i tunnelen, og kanskje til elektrisk belysning i tillegg. Det har ikke vært mulig å finne flere opplysninger om beliggenhet, fallhøyde, turbintype og installert effekt. I andre tunneler ble det fortsatt brukt hestevandring til å drive viftene, for eksempel i tunnelen Trehjørningen – Gørja. Det er heller ikke mange tydelige spor etter kraftstasjonen. Der blåstien krysser bekken er det rester av en mur, antageligvis en fangdemning, og en renne som kan ha vært et overløp eller ha vært utgravd for at rørledningen skulle gå der. Der er det også hauger av stein som kan være tunnelmasse.

Om lag halvveis ned til Nyseterveien i bunnen av Almedalen ligger et gammelt sikringsskap og en rørbit henslengt i ei steinrøys. Dette kan tyde på at kraftverket lå der, men det må undersøkes nærmere. Selve Kraftstasjonsdalen er bratt, ganske trang og vill, med ur og skrenter langs sidene. Bekken går i strie stryk og fosser. Den nederste fossen er kanskje seks meter høy, rett før møtet med Løkkebekken i Almedalen.

Demning og utløp nordøst i Store Daltjuven
Vannet er oppdemt med en atthaldsdemning ved det naturlige utløpet i den nordøstre vika i vannet. Demningen har delvis samme utførelse som demningen ved Grimsvann. Et bilde fra anleggstiden (det øverste bildet) tyder på at demningen da var lenger enn den er nå. I dag er det bare rester tilbake. Tunnelutløpet er under vann, og er bare synlig ved lav vannstand.

Området øst for utløpet kalles Daltjuv-tomta. Her var det bolig for ingeniører og formenn, og en stor brakke for arbeiderne. Dette anlegget var så viktig at det ble lagt opp en telefonlinje dit fra bygda, slik at Brugseierforeningen kunne ha kontakt med ingeniører og formenn der oppe. Bygningene ble flyttet etter at prosjektet var ferdig, men det er fortsatt åpent område der de sto.

Inntak syd i Store Daltjuven
Syd i vannet starter tunnelen ned mot Sandungskalven. Denne tunnelen var snorrett, 1,0 kilometer lang, og med samme tverrmål som tunnelen Gjerdingen – Store Daltjuven. Det var hugget ut en renne i bunnen av vannet bort til innløpet på tunnelen. Det ble bygget et reguleringshus av samme type som det ved Gjerdingen.

Tunnelutløp på Ingvaldsflaten
Tunnelutløpet er ved Ingvaldsflaten rett vest for veikrysset med samme navn, og er bygget som en steinhus som er delvis overdekket med jord. Det ble bygget en målerenne i hugget stein med vannlås for å hindre at trekk og kulde kom inn i tunnelen. Det er også store luker i taket av steinhuset. Rett nedenfor steinhuset er det to brukar av tilhogd stein etter en gammel bro, men selve broen var nok her av tre. Her sto det også en arbeiderbrakke.

Det første vannet ble overført gjennom tunnelsystemet 26. mars 1909.

Hovedkilder

  • Stein Erik Kirkebøen: Kampen om vannet. Maridalens Venner, Årsskrift 2016
  • Sverre Grimstad: Nordmarka og Hakadalen. Dreyers forlag, 2011.
  • Tallak Moland: Historien om Nordmarka. Christiania forlag, 2006


Edit

Flere bilder

Relaterte nyheter eller steder

DatoTittel, navn

20 Feb 2017

Store Daltjuven

Markahistorier - eldre nyheter

22 Jun 2017

Marka kan brukes til så mangt ..

Av Redaksjonen | Markahistorier

Markadatabasens redaksjon har mottatt en turbeskrivelse av en litt spesiell tur fra Arne Petter Omholt, såkalt "fastpacking". Vi lar forfatteren fortelle selv:

18 Jan 2016

Lykken var bedre enn forstanden - eller var det skiegenskapene?

Av Steinar Kjærnsrød | Markahistorier

Noen ganger har man flaks og tilmed dobbeltflaks, og på steder man ikke vanligvis er opptatt av flaks eller uflaks - nemlig i skisporet.

05 Jun 2014

To reservater, tordenvær og en jungel av brukne grantrær

Av Nina Didriksen | Markahistorier

En uke på loffen i Oslomarka fra Romeriksåsene til Krokskogen. Loffen fra baker’n var fraværende, men fenomenet «å loffe» var definitivt tilstede. Planen var å gå en ukes tid i Marka uten en fastspikret rute på forhånd.