Det snør ikke spor

Når du legger ut på skitur, er det ikke tilfeldig at trikkeskinnene som oftest ligger ferdig servert. Møt en av løypebasene som legger sjelen sin i å gi deg skispor som gleder.  

Tekst og foto: Magnus Nyløkken

Bang! Jeg våkner brått og brutalt. Det føles ut som om jeg knapt har sovet, og ute er det fortsatt svarte natta. Jeg får kreket meg opp, og hiver meg i bilen selv om det føles ut som om hodet ligger igjen under en lun dyne i en varm leilighet, langt nede i asfaltjungelen et sted.

Nordover på riksvei 4 prøver jeg å komme litt mer til meg selv. På radioen spilles U2s ihjelspilte låt «Beautiful day». Jeg er fortsatt ikke helt sikker på om Bono har rett. På veien registrer jeg at stort sett alle andre biler jeg møter er brøytebiler, og at de er ute med god grunn. Det laver ned. I løpet av natten må det ha falt 20 cm nysnø. Minst. Det andre jeg registrer er at klokken nærmer seg fem på morgenen. Så smått begynner en sitrende følelse av spenning å erstatte følelsen av trøtthet.

IKKE MEDLEM? BLI MEDLEM HER

Artikkelen fortsetter under bildet.

Løypebasens hule

Dagen før var jeg i kontakt med løypebas i Nordmarka nord, Petter Biong, et flertall ganger. Petter er ikke kjent for å være en mann av få ord, men det viktigste jeg oppfattet av ordflommen dagen før var å være på plass ved garasjen hans på Stryken før klokken fem. Hvis ikke, kunne jeg bare glemme å få lov til å bli med i løypemaskinen den dagen.

Med et nødskrik vrenger jeg inn foran garasjen rett før avtalt tid.

– Hei, nå rakk du det akkurat, sier Petter med et uforskammet morgenblidt smil. Han fyker rundt i garasjen for å klargjøre løypemaskinen til dagens økt. En eim av motorolje og nytraktet kaffe slår imot meg i det jeg entrer garasjen.

Dette er løypebasens hule. Det er her han forbereder seg til utallige timer ute i Marka. Verktøyet er sirlig sortert. Gamle og nye markaskilt ligger lagret. Løypekart henger på veggene.

Noen minutter senere sitter vi i løypemaskinen og kjører over riksvei 4. Inn i Marka. Bort fra brøytebiler og veisalt. Resten av denne dagen skal handle om nysnø. Masse nysnø. Og om noen flotte skiløyper utført med en håndverkers presisjon.

 – Det er ikke meningen å stresse, men det er viktig å prøve og rekke Svartbekken før vi møter noen nytråkkede skispor, sier Petter. Det er en kjent sak at løypebasene stort sett jobber når vi andre gjør helt andre ting enn å gå på ski.

– Helst skulle jeg ha kjørt den første delen av denne løypa i natt, men når det snør så mye som det har gjort nå så må vi nesten vente ut været. Det er lite poeng i å kjøre opp løyper som snør igjen etter en halvtime.

Sakte men sikkert beveger vi oss fremover i landskapet, og jo høyere vi kommer jo mer snø er det. Samtidig ser det ut til at snøværet avtar noe. Vi når det kjente utfartsstedet Svartbekken uten å møte skispor.

LES MER: Løypebasen går ikke i sommerdvale.

Artikkelen fortsetter under bildet.

- Skikkelig dansegulv

Etter at vi har snudd på Svartbekken er det akkurat som om Petter slipper ned skuldrene noen hakk. Det var ingen skiløpere som møtte nedsnødde løyper fra parkeringen denne dagen heller. Bak oss legger vi to perfekte spor med de flotteste riller imellom. Skikkelig dansegulv vil enkelte kalle det. Vi passerer Gjerdingen. Blåtimen er over. Det begynner å bli antydninger til dagslys. Varmen brer om seg i kahytten, og Petter har en CD han gjerne vil spille for meg.

– Denne her må du bare høre på, sier han entusiastisk. En signert skive som bare er sååå bra.

Mens vi lytter til musikken får jeg innsikt i hvordan løypekunst utføres.

– Å kjøre skiløyper kan grovt sett gjøres på to måter. Enten kan man sette ned sporsetteren og kjøre full gass for å komme igjennom løypene fortest mulig. Da blir fort resultatet deretter. Eller så kan man gjøre det på den skikkelige måten. Den skikkelige måten vil si at man tilpasser farten etter forholdene, og justerer sporsetteren etter løypa og terrenget. I tillegg må man bruke skjæret på maskinen slik at man får dosert ut snøen i løypa. Brukeropplevelsen for skiløperne er det viktigste, sier Petter.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Tiden går og vi møter noen tidlige skiløpere på sin ferd innover i Marka. Petter har ikke lenger hastverk og slår av en hyggelig prat med skiløperne. Det er tydelig at de setter pris på praten, men det er også tydelig at Petter setter pris på praten. Etterpå ymter jeg frempå at det kanskje kan være litt ensomt i blant å være løypebas?

– Denne jobben blir helt til hva du gjør det til selv. Det er friheten i jobben jeg setter aller mest pris på. Enkelte dager jobber jeg alene, mens andre dager jobber jeg sammen med noen av de dyktige avløserne mine. Ofte slår jeg av en prat med trivelige markabrukere. Jeg trives godt med det.

IKKE MEDLEM? BLI MEDLEM HER

Artikkelen fortsetter under bildet.

Intet latmannsliv

Ikke så rent sjelden må Petter ut av maskinen underveis. Is fester seg på de merkeligste steder, og hindrer hydraulikken på maskinen. Kvister og trær som ligger i løypa må fjernes. Den som tror at det å være en moderne løypebas innebærer mye stillesitting, må tro om igjen. Det mye aktivitet og konstant problemløsning.

– Innimellom kan det være beintøft å komme gjennom løypenettet. Særlig på dager som i dag når det har kommet mye snø, forteller Petter. 

Etter noen forsinkelser underveis nærmer vi oss endelig Katnosa og lunsj på Sandvikshytta. Denne hytta og bestyrer Arne Krogsæter er blitt en institusjon for mang en markatraver. Som en redning i nøden ligger koia der og tar i mot skiløpere med lavt blodsukker. Arne tar vel i mot alle, og sørger for at man får sårt tiltrengt næring i kroppen. Gjerne i form av en vaffel. Også i dag får vi smake på Arnes vafler, og Petter og Arne oppdaterer hverandre på siste nytt. Men Petter har ikke tid til å sitte lenge, vi må videre. Vi har noen løyper som skal kjøres opp.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Et langt liv i Marka

I det vi kjører videre innover i «Nordmarkas indrefilet» slår det meg hvor viktig «brukeropplevelsen» til skiløperne er for Petter. Det er tydelig at det er viktig at løypebasen har kunnskap om hvordan hans egen løype oppleves, med ski på beina.

– For at vi skal kunne kjøre opp gode løyper til publikum, er det helt essensielt at vi går i de samme løypene selv. Hvis ikke ville jeg hatt langt færre forutsetninger for å kunne lage gode skiløyper, forklarer Petter.

Timene i maskinen går, og praten går om løst og fast. Petter har etter hvert levd et langt liv i Marka, og selv om han og kona flyttet fra byen til Harestua for å komme nærmere Marka betyr ikke det at det er hans eneste element. Om sommeren tilbringer han mye tid ved sjøen, og med stor entusiasme forteller han om fiske og andre aktiviteter ved sjøen med familien. En ny blåtime er over oss og snart blir det helt mørkt. Mange trær over løypa har tatt sin tid, og det er blitt en lang dag på jobb. På vei ned mot Stryken og garasjen spør jeg forsiktig hvordan alle disse timene i Marka lar seg forene med familieliv. Svaret jeg får er vel noe diffust, men hovedessensen er at det gjelder å kompensere en del på andre tider av året når det ikke er ukjørte skiløyper som står og venter. (Vi lar det bli med det.)

En lang dags ferd går mot slutten. Hvert fall for meg. Petter mumler noe om en løype han gjerne vil kjøre opp innen morgendagen. Nå har det sluttet og snø også, men det snør som kjent ikke spor.

Affiliates